Spørsmålet om aktiv dødshjelp er et av de vanskeligste jeg vet om å ha et prinsipielt syn på ... Jeg synes passiv dødshjelp skal være tillatt, og jeg synes det skal være en "tillatt gråsone" mellom passiv og aktiv dødshjelp. Med det mener jeg at f.eks. for terminale kreftpasienter skal man gi så mye smertestillende som pasienten selv ønsker/trenger, selv om dette evt. gjør at pasienten dør tidligere enn han/hun ellers ville gjort. Smertestillende behandling må det alltid være lov å gi hvis pasienten ønsker det! Og enhver pasient skal også ha lov til å nekte behandling, for eksempel fordi de ikke ønsker å forlenge dødsleiet sitt. Problemet er jo med pasienter som ikke er i stand til å si om de ønsker livreddende behandling eller ikke - ved hjertestans kan man jo ikke akkurat spørre pasienten om man skal prøve å starte hjertet igjen - og i slike tilfeller kan det være aktuelt å bli enig med pårørende om at dersom noe skjer, skal man ikke prøve gjenoppliving.
Men jeg er svært skeptisk til å skulle pålegge leger å aktivt ta livet av pasienter. Det strider mot alt det utdannelsen og arbeidet deres går ut på, mot legeeden og mot manges personlige overbevisning. Ingen skulle være forpliktet til å ta livet av andre.
Jeg er også usikker på hvordan man evt. skulle vurdere hvem som skulle få lov til å "benytte" seg av et slikt tilbud. Må man være dødssyk, og i så fall hvor sikkert må det være at man holder på å dø, og hvor lenge kan man ha igjen? Skal man ha regler om dette, må de jo være relativt konkrete. Hvor dårlige prognoser skal man ha for å kunne få innvilget dødshjelp?
Og hvor dårlig livskvalitet må man ha? Skal en person som har blitt lam fra øyenbrynene og ned, men som ellers vil kunne leve i 50 år til, ha lov til å be om dødshjelp fordi vedkommende ikke ønsker å leve lenger? I så fall, hva med andre som av ulike grunner mener at livet ikke er verdt å leve lenger? I alle andre tilfeller prøver man jo å stoppe folk som er suicidale fra å ta livet av seg selv. Skal vi plutselig begynne å ta livet av dem som er suicidale og ikke greier å gjøre det selv, mens vi av alle krefter hindrer dem som er i stand til å gjøre det selv?
Og så er det et litt skummelt signal å sende ut, jeg kan tenke meg at en del eldre og veldig syke som føler at de er en belastning for sine nærmeste (og for sykehuset), og som er triste og deprimerte og har store smerter, kan føle en slik mulighet nesten som et press. Mange i den situasjonen ønsker kanskje å spare familien sin for mer kvaler og bryderi. Skal vi fortelle dem at vi tilbyr å ta livet av dem for å gjøre det enklere for familien deres? Det kan fort bli et skritt i en farlig retning dersom vi gjør det for å spare familien (eller samfunnet) for påkjenning og/eller økonomiske utlegg.
Samtidig synes jeg i det minste man bør ha muligheten til å dømme pårørende eller leger veldig mildt dersom de "hjelper" noen som åpenbart ønsker det selv til å dø litt mer verdig og mindre smertefullt enn de ellers ville ha gjort. Men jeg synes det er fryktelig vanskelig å skulle formulere noen nye regler som skal tillate slik dødshjelp.
Dette er for meg veldig enkelt. Gråsonene, sammen med uretten, dukker først opp hvis man tillater "barmhjertighetsdrap". Ja til passiv dødshjelp, å gjenopplive forgiftede kropper er direkte uetisk, men å gjøre legestanden om til mordere, nei, det faller så langt utenfor deres fagfelt at jeg ikke kan få sagt det. Det er ikke riktig å sette et annet menneske til en slik oppgave, og i mine øyne er det ikke mye som skiller oldtidens bødler fra f.eks nederlands legestand. Hetta, kanskje. I Nederland, hvor aktiv dødshjelp er lovlig, eksisterer det såkalte "trygge" sykehus, et sted pasienter kan dø i fred uten redselen for å bli tatt av dage. Redselen pasientene føler kan skyldes så mangt, et eksempel kan være den økte belastningen og mangelen på sengeplasser som igjen påvirker legene.
En terminal cancerpasient kan ønske å dø på en dårlig dag, sterkt neddopet på smertestillende, mens han neste dag gjerne ønsker det motsatte.
Det er jeg enig i. Og jeg tror aldri jeg vil kunne være enig i at man innfører "tillatt aktiv dødshjelp". Men gråsonene er likevel grå. Man har mulighet til å nekte behandling, selv livreddende behandling, har man ikke? Det er naturligvis passiv dødshjelp og ikke aktiv, men det er prinsippet om å ha lov til å bestemme selv om man skal dø eller ikke, som er interessant her.
Og man har (/bør ha) mulighet til å forlange smertestillende behandling, eller til å selv styre smertestillende behandling, selv dersom dosene blir så høye at de forkorter livet. Og da er man allerede over i gråsonen mot aktiv dødshjelp.
Jeg ble ganske tankefull av innlegget ditt, skilpadda.
Jeg har i lengre tid tenkt at jeg skulle ønske at det var mulig å få hjelp til å dø, spesielt etter opplevelser i nær familie. Å se at en du er glad i visner bort, faller sammen og uttrykker at de ønsker å dø, og at de selv sammenligner seg med dyr - det er vondt å se.
Men å sette opp retningslinjer - jeg vil ikke tenke tanken en gang. Det blir både et spørsmål om makt og frihet. Hvem skal bestemme hvem som får dø - og hvorfor får man ikke bestemme selv?
Jeg er klar motstander av aktiv dødshjelp, sjøl om jeg samtidig ser dilemma knyttet til det. Dog veier mot-argumentene tyngst, synes jeg.
Som Skilpadda nevner kan det være mange årsaker til at folk skulle be om aktiv dødshjelp, uten at de nødvendigvis er helt overbevist om at dette er det riktige.
Syke mennesker kan for eksempel føle at de er en belastning og en hemsko for sin famlie, og at de bør gjøre familien den tjensten og fri dem fra dette.
Det er ikke utenkelig at folk kommer i den situasjonen at de ytrer ønske om aktiv dødshjelp på bakgrunn av egen samvittighet overfor venner og familie, og ikke at man innerst inne ønsker å dø.
Dette ville være vanskelig å kontrollere.
På en annen side forstår jeg at det må være fryktelig vondt å se en av sine nærmeste leve konstante smerter, når hun eller han er helt klar for å få slippe mer.
Har man uutholdelig psykisk smerte kan man greie å avslutte livet sjøl (med unntak av om man er innlagt under tvang), mens en del med somatisk sykdom ikke har den muligheten på grunn av sterkt nedsatt allmenntilstand.
Men som sagt, jeg er klar motstander av aktiv dødshjelp.
Det skjer ofte at akuttmottaket mottar pasienter som ikke har sjanse til å overleve en brann eller en ulykke. Da har de valget mellom å forsøke å holde liv i pasienten så lenge som mulig, eller rett og slett gi dem ihjel på morfin der og da. Og her får ikke pasienten engang vite det. Det er ikke snakk om å spørre pasienten om hva han eller hun ønsker. Legene tar avgjørelsen for dem.
Det samme skjer på ulykkes-steder, dog ikke riktig så ofte som på sykehuset, at ambulansearbeiderne ser at her er det ikke håp for pasienten, og gjør dødsprosessen kortere og mindre smertefullt ved hjelp av morfin-overdoser.
Jeg synes det er greit, så lenge det er en "underforstått praksis", og ikke noe som er hjemlet i noen lov.
Jeg mener det er lov til å vise skjønn på et slikt vis, og jeg har stor sympati for at dette kan være den riktige og mest humane måten å gjøre ting på, men jeg vil ikke ha det lovbelagt at det er greit, og jeg ønsker ikke at det skal brukes som argument for en utvidelse av verken praksis eller lovverk. :dobbeltmoralsk:
Jeg er enig med alle dere over her, men likevel så kjenner jeg at jeg steiler ved tanken på at jeg selv kanskje skal ligge der en dag - og så får jeg ikke bestemme over det mest basale av alt: Skal JEG leve eller dø?
Ellers gjennom livet har vi jo faktisk muligheten til å selv avslutte dersom vi ønsker det. Men når man blir så svak at man ikke klarer å ta en overdose piller selv, eller kjøre en bil utfor et stup eller hva det er, da får man ikke selv lov å bestemme lenger. Jeg tror jeg hadde syns det var utrolig vanskelig å ikke kunne imøtekomme et sånt ønske fra en pasient med store lidelser.
Men det steiler jo enda mer ved tanken på å utarbeide retningslinjer for dette her, rutiner og prosedyrer og....
I praksis så er vel morfinbruk blitt en vei inn mot dette. Man gir så mye som man må for å lindre smerten tilstrekkelig, selv om det forkorter livet betydelig. Det er kanskje tilstrekkelig?
Man får vel strengt tatt ikke "lov" til å bestemme det ellers heller, all den tid helsepersonell, politi etc. alltid vil forsøke å hindre suicidale i å ta livet sitt. Blir du funnet etter å ha tatt en overdose, blir du vel tvangspumpet, samme hvor mye du insisterer på at det var frivillig, gjetter jeg?
Jeg mener sågar det er ulovlig å ta selvmord i forhold til lovverket. Mulig jeg tar feil, men jeg tror det er det. Dette har blant annet vært problematisk i forhold til forsikringsselskapene vet jeg.
Jeg tror du tar feil. Jeg mener bestemt at det ikke er forbudt å ta livet av seg i Norge.
Jeg tror problemene som kommer i forbindelse med forsikringsselskapene kommer inn under egne klausuler for "selvpåført skade" eller "grov uaktsomhet". Det er tross alt forsikringsselskapene som selv setter reglene for hvilke vilkår som begrenser utbetalingen, og jeg kan faktisk skjønne at de ønsker å begrense muligheten til at folk kan tjene penger til sine nærmeste ved å ta livet av seg.
Javisst. I alle fall hvis du ellers er funksjonsfrisk (er du det ikke, blir det jo litt samme diskusjon som ved terminale pasienter). Men det ville blitt veldig bakvendt å ikke bare tillate, men aktivt assistere ved, selvmord i noen tilfeller, mens vi av alle krefter forsøker å hindre det i andre. Veldig vanskelig å si hvem som skal få "lov" til å dø og hvem som ikke skal.
Jeg mener ganske bestemt at det ikke er ulovlig å begå selvmord, men det er vel ulovlig å oppfordre til det og å assistere. Jeg mener det er ganske absurd å skulle forby selvmord, skulle man straffe dem som mislyktes, da? :tullerdu: Det var derimot ulovlig lenge, men det hadde nok veldig mye å gjøre med at det ble regnet som en stor synd i en mindre sekulær tid enn vår.
Ja, jeg tror også det er slik det henger sammen. (Og "har hørt" [TM] at ganske mange dødsulykker i trafikken er forkledte selvmord, for å sikre forsikringsutbetaling og dempe skyldfølelse og stigmatisering for de etterlatte.)
Som du sier så var det ulovlig lenge, og jeg tror det finnes nok av land og stater som fortsatt anser det for en straffbar gjerning å prøve å ta livet av seg. (Jeg overraskes ikke om dette er praksis i en del stater i USA fortsatt.)
Da måtte jeg sjekke lovdata (så klart, alt skal dokumenteres, ja for tenk :snurt:). Men jeg fant ikke noe om det, så det stemmer helt sikkert at det var ulovlig tidligere. (Heldigvis en stund siden jeg var borte i sånt nå).
Ja, det er her jeg er enig. Egentlig. Samtidig som jeg syns det er rått at jeg på et tidspunkt der jeg har mistet nesten alt annet også skal miste denne selvråderetten.
Det var ulovlig i USA frem til 1961, og den som "mislyktes" ble faktisk stilt for retten. I dag er det vel kun oppfordring og medvirkning til selvmord som er straffbart.
Jeg tror det er blitt mindre omdiskutert ettersom det nå er en del som får sette morfin selv. De har en venoflon eller lignende hvor de kan sette morfin selv ved å trykke på en knapp. På den måten "slipper" legene å gi dem en overdose..
Ellers synes jeg helt klart at vi ikke kan ha et system for aktiv eller passiv dødshjelp. Det er helt umulig å lage et regelverk som fanger opp alle nyansene og alle mulige vurderinger som må gjøres. Spesielt fordi dette er beslutninger som man kanskje ikke kan bruke all verden med tid på.
Om det ikke finnes aktiv dødshjelp her i Norge, så er det iallefall passiv dødshjelp. Synes problemstillingen du stiller er vanskelig. For det er så indviduelt fra sykdom til sykdom og person til person. Tror nok at jeg i noen tilfeller vil si at aktiv dødshjelp er rett..... Vi er jo veldig nøye med å være "humane" ovenfor dyr som lider.....
Har ikke satt meg ordentlig inn i denne problemstillingen, så dette ble vel egentlig mest pjatt.
Det er ikke anledning til å gjennomføre tvangstiltak i somatiske sykehus, men dersom du er bevisstløs vil man benytte regelen om antatt samtykke.
I psykisk helsevern er det derimot anledning til å benytte tvangsbehandling dersom man er alvorlig sinnslidende og i tillegg fyller et av tilleggkriteriene - i dette tilfellet at det er fare for liv og helse.
Spør meg ikke hvordan dette praktiseres!
Jeg skal ikke spørre om det. :) Men det jeg lurer på, er om man i praksis vil kunne regnes som "ikke tilregnelig" dersom man prøver å ta livet av seg? Altså, hvis man blir brakt inn på et vanlig sykehus med magen full av piller, men er ved bevissthet og sier at man ønsker å dø, mener du at sykehuset/legene da ikke vil (kunne) gjennomføre f.eks. pumping av magen?
Nei, det hun sa var at de kan gjøre det på psykiatriske pasienter (dersom de er alvorlig sinnslidende og det er fare for liv og helse), men ikke på somatiske. Så det jeg egentlig lurer på er om man kan bli erklært "akutt sinnslidende" hvis man er suicidal, slik at tvangsbehandling kan gjennomføres likevel, eller om man faktisk vil få lov til å dø dersom man f.eks. har tatt en overdose av noe og insisterer på at det var frivillig.
Meg som blander sikkert. Man kan tvangsinnlegge dersom det er fare for egen eller andres liv og helse uten en diagnose, men behandling er jeg jammen ikke sikker på. Men slik jeg leser det hun skriver, så kan man behandle bevisstløse fordi de går ut i fra samtykke. Alt i alt, så kan man jo ikke vite om man har gjort det selv, eller noen har fort en med noe heller.
I henhold til vilkårene i psykis helsevernloven skal en person fylle både kritieriet "alvorlig sinnslidelse" (i praksis betyr det som oftest at man er psykotisk). I tillegg må et tilleggsvilkår være oppfylt:
§ 3-3.Vilkår for tvungent psykisk helsevern
Tvungent psykisk helsevern kan anvendes overfor en person med alvorlig sinnslidelse dersom dette er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten
a.får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller b.utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.
Tvungent psykisk helsevern kan bare anvendes når frivillig psykisk helsevern har vært forsøkt, uten at dette har ført fram, eller det er åpenbart formålsløst å forsøke dette.
Selv om lovens vilkår ellers er oppfylt, kan tvungent psykisk helsevern bare finne sted hvor dette etter en helhetsvurdering framtrer som den klart beste løsning for vedkommende, med mindre han eller hun utgjør en nærliggende og alvorlig fare for andres liv eller helse. Ved vurderingen skal det legges særlig vekt på hvor stor belastning det tvangsmessige inngrepet vil medføre for vedkommende.
Det å ønske å ta sitt eget liv er mao ikke tilstrekkelig for å behandle under tvang. Men det er anledning til å foreta tvungen undersøkelse av lege, slik at evt alvorlig sinnslidelse kan påvises.
Når det gjelder behandling i somatiske sykehus kan samtykkekompetansen falle bort dersom man av ulike grunner ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter, jf pasientrettighetsloven § 4-3 annet ledd. Jeg beveger meg på tynn is nå, men jeg vil tro at dersom man har tatt en overdose og går inn i en forvirringstilstand, så vil det kunne vurderes dit hen at man ikke har samtykkekompetanse.
Ja, og når jeg nå tenker over det, så ser jeg at helsepersonell sannsynligvis vil greie å stanse en suicidal pasient.
Jeg er, som medmenneske OG som helsepersonell, sterkt imot aktiv dødshjelp. Skal det være pålagt eller frivillig for en lege eller annet helsepersonell å drive aktiv dødshjelp? Og hvordan skal dette reguleres?
For meg har alt liv verdi, og målet må være å gjøre livet verdifult og "levbart" for det enkelte menneske. For meg er det der utfordringen ligger - å hjelpe pasienten til å leve mens h*n gjør det - ved hjelp av medikamenter (smertestillende, antidepresiva etc) eller ved å være der for pasienten(samtaleterapi f.eks).
Når det kommer til passiv dødshjelp og R- (ingen livreddende behandling), så er dette for meg en helt annen debatt :nemlig:
Synes dette er vanskelig jeg og.. :nemlig:
Men.. er nok imot aktiv dødshjelp ja.. for som det er nevnt her.. hvem skal regulere dette? Hvordan skal det gjøres??
Men som Canisa sier.. passiv dødshjelp, og ingen livreddende behandling.. :sparke: DET er noe jeg er litt mer åpen for. Selv om jeg også synes DET er vanskelig.. :sukk:
Men personlig hadde jeg nok ikke ønsket å blitt holdt i livet ved kunn mating gjennom sonde i 15 år .. :veitikke:
Passiv dødshjelp har vi jo, enten det nå er hjemlet i lovverk eller ikke. Når terminale pasienter får (hjerte)stans, er det på forhånd definert om man skal forsøke gjenoppliving eller ikke. Når livsfunksjonene opphører og pasienter holdes i live maskinelt, vil man før eller siden slå av. Hvordan defineres det?
Christian Sandsdalen ble dømt for aktiv dødshjelp, og han ble fradømt sin medisinske lisens - men han fikk ikke fengselsstraff. Det sier noe om hvordan rettsvesenet ser på dette. Jeg tror mange, Sandsdalen inkludert, forventet en prinsipiell debatt om dødshjelp etter dette, men den uteble. Antagelig fordi vi synes det er så vanskelig å ta i, at vi heller lar være.
Jeg vet at det finnes situasjoner hvor jeg vil mene at aktiv dødshjelp er riktig. Men jeg vet ikke i det hele tatt hvordan et lovverk som regulerte noe slikt skulle innrettes - fordi regulering av, og aksept av aktiv dødshjelp kunne gi fryktelig vanskelige konsekvenser både for syke, og for pårørende.
Jeg er for aktiv dødshjelp.
[color=blue][/color]
Men selvsagt ikke slik at sier en person at: "jeg vil dø, hjelp meg" ikke skal være nok.
Men der hvor det eneste man kan se fram til er døden pgs sykdom f.eks, og med smerter om man ikke er konstant neddopet, hva er vitsen?
Og det er ikke alltid man kan gi tilstrekkelig med smertelindring heller.
Jeg er for aktiv dødshjelp, både for voksne og barn. Det går an å komme til et punkt, der livet er ferdig og det gjenstår ikke annet enn smerte. Jeg vet ikke om dere husker den babyen i Sverige for en liten stund siden som led av en eller annen grusom sykdom. Foreldrene håpte jo i det lengste, men babyen hadde smerter hele tiden. Det er lett for meg å si at jeg ville gjort det annerledes. Jeg har aldri mistet et barn, jeg har intet grunnlag for å sette meg inn i det. Men jeg håper at jeg hadde vært så lite egoistisk at hadde det vært mitt barn som hadde lagt der, uten å kunne bli tatt i pga smerter, bare ligge der å vente på og dø, ja da håper jeg at jeg hadde hatt mot og kjærlighet nok i meg til å være ekstra raus med morfinen.
Jeg er altså for aktiv dødshjelp, men jeg mener det blr være ytterst strenge regler. Bl.a. mener jeg at mentale lidelser ikke bør være inkludert. Jeg mener også at man skal være kort tid borte fra å dø, eller med en sykdom som utarter seg slik at man dør på en måte som ikke er forunt noen. Som f.eks. sakte å kveles ved en eller annen muskelsvinnsykdom. Jeg leste her om dagen at det ikke finnes noen verdige måter å dø på og forfatteren har vel et poeng der. Men jeg vil likevel si at noen måter er bedre enn andre. Som mor ville jeg aldri dødd fra barna mine liggende i en haug av sikker, urin og drit, så full i smertestillende at jeg ikke har mulighet til å la dem huske meg som mamma, ikke en skikkelse i en seng som er langt fra den moren de har. Hadde jeg vært i en slik situasjon så håper jeg at noen hadde stilt opp for meg, slik at døden kan bli planlagt og så fin som mulig.
Nettverket i en situasjon med aktiv dødshjelp bør være bredt. Det bør alltid være pasienten som ymter frempå om muligheten, helsepersonale bør aldri gå rundt og tilby dette. Det bør være flere leger i teamet, psykolog, sykepleiere, religiøse personer om ønsket etc. Så bredt og variert som mulig at man kan få alle syn på situasjonen, ikke bare et par personer som sier OK, bare fordi de ikke gidder gå gjennom alt.
Psykiske smerter kan være like store som fysiske smerter :nemlig:
Hvem skal bli pålagt å avslutte livet til et annet menneske?
Jeg mener fremdeles at målet må være å gjøre livet verdt å leve. Smertestillende skal IKKE spares på til terminale pasienter! At livet kanskje forkortes ved økte doser smertestillende vil jeg kalle passiv dødshjelp.
Sitron får godt fram det jeg mener om aktiv dødshjelp. Noe jeg allerede har skrevet at jeg er for.
Og ja, frivillighet er viktig.
Slik det er nå kan de jo bli tiltalt om de gir en litt større dose morfin for å avslutte et liv, et liv som er på vei til å avsluttes på en vond måte.
Da kaller de det gjerne barmgjertighetsdrap, og det synes jeg sier ganske mye jeg...
Dette er et vanskelig tema, og jeg er hverken for eller imot.
Jeg vet det blir gjordt endel passiv dødshjelp, som også sikkert i noen tilfeller er aktiv. Overdose av Morfin er "vanlig".
Ellers sier jeg meg enig i det Sitron sier.
Det er viktig å skille mellom ønsket om å dø, og det at man kommer til å dø.
Forkorter man dødsleiet er det greit for meg.
I nederland saa trengs det tillatelse fra pasient/paaroerende (om pasienten er for langt gaatt for aa gi et tydelig svar), pasientens advokat og to leger maa skrive under paa at denne pasienten er doende og en tredje lege setter sproeyta med de to underskrivne legene til stede. evt at pasienten faar en pilleoverdose etter underskrift fra to leger.....
Legene er ikke Boedler, de tar paa ingen maate denne oppgaven lett og det er ikke som om de plutselig en dag vaakner og tenker for seg selv "hmmm, i dag foeler jeg for aa drepe noen"... det er masse lovvverk rundt dette og den legen som til slutt setter sproeyta har et kjempeansvar for aa soerge for at alt gaar for seg etter pasientens oensker og etter loven. hvis det er noen som helst slags protest i form av en ny behandling som kan friskmelde (usansynlig....) eller at pasienten eller pasientens paaroerende angrer avgjoerelsen saa kan hele greia avlyses helt fram til siste oeyeblikk....
jeg tror ikke paa noen maate at aktiv doedshjelp er en enkel avgjoerelse aa ta for pasient eller lege men rent personlig vil jeg si at jeg heller vil faa ei sproeyte i arma enn aa doe som groennsak...
Jeg har ogsa jobbet paa aldershjem og bestemte meg mens jeg jobbet der for at jeg ikke vil utsette mine naermeste for den sorgen og det slitet det er aa ha en dement person som du er glad i men som ikke har anelse om hvem du er.... Derfor kommer jeg til aa stemme JA til aktiv doedshjelp hvis det blir folkeavstemning.
jeg er bare 29 aar naa men jeg har sett hva altzheimers, MS og demenser av andre slag kan gjoere med et menneske og jeg vil ikke bli slik at jeg ikke husker, da samler jeg heller opp sovetabletter fra alle mine venner og bekjente og tar meg av den saken for egen haand, ellers staar det i testamentet mitt at jeg haaper en evt lege har vett til aa gi meg noe "sterkere" enn noedvendig om det kommer til det punktet hvor jeg ikke kan gjoere rede for meg selv lenger....
Jada, Mayasmum, lite naiv du! Selv om rutinene er lagt opp på en måte, betyr ikke det at de følges eller at mennesker ikke lever i frykt for å komme på sykehus.
Naiiv.... kanskje men jeg vil heller tro at systemet fungerer slik det skal enn aa vite at andre mennesker lider unoedvendig og mot sin vilje....
(dette med sinnslidelser har allerede blitt tatt opp saa jeg regner ikke dem med i dette argumentet!!!!!)
jeg har snakket med nederlandske sykepleiere som har vaert med paa prosessen og de sa at INGEN blir gitt overdose med mindre det foreligger tilatelse fra flere hold....
naa kan ikke jeg uttale meg om morfin OL paa akuttmottak eller av ambulanse folk men det kan godt hende det skjer og i disse tilfellene skjer det sikker i absolutte noedtilfeller og de som gjoer dette gjoer det garantert ikke med lett hjerte...
jeg holder likevel fast ved at jeg er FOR doedshjelp saaframt regelverket er i orden og at de legene som foretar det har plettfritt rykte og at de evt faar ekstra utdanning for aa takle slikt (a'la nederland).
jeg vet mange ikke er enige med meg men mitt stoerste argument er: hvorfor lar vi dyra slippe aa lide men mennesker maa lide i mange aar? da snakker jeg IKKE om avlivelse av dyr med sykdommer som hos mennesker er helbredbare men om sykdomer og tilstander som vil foere til masse lidelse foer man doer.....MS for eksempel kroepler et meneske sakte og gradvis og doeden kommer snikende over mange aar i form av gradvis lammelse av musklene. det kan ta et aar eller mer fra man slutter aa vaere i stand til aa puste selv, blunke, snakke osv og til man doer.... er det da rettferdig at et menneske som er "helt med" i hodet og som vil doe skal ligge der aa vente paa doeden?
oiii for et vanskelig spm egentlig... Jeg gjorde meg en mening i begynnelsen av innlegget ditt, men så datt jeg utav det og står som et spm teg:confused:
Det er dette her med den farlige veien å ta, å bare ta et menneskeliv liksom... samtidig så er jeg litt for naturen, hvis en naturlig død skulle intreffe et menneske som har kreft så syntes jeg ikke at man skal prøve å gjenopplive dette mennesket uannsett om det var min kjære faktisk!!!
Når det gjelder f.eks drukningsulykker så har man jo hørt det at mange har overlevd å fått et helt normalt liv etter å ha vært død i X-antall minutter, mens andre har kanskje blitt grønnsak...
Nei, dette er for vanskelig for meg, men jeg kan si det at hvis det var meg selv som var alvorlig syk så ville jeg heller være død enn å være grønnsak for resten av livet...
Ser at innlegget mitt ble veldig rotetet og med masse forskjellige meninger:rolleyes:
Oiii nå må du være forsiktig å ikke ta alle med MS under en kam... Mora til ei venninne av meg har ms... Det erneste hun orker å arbeide med er Volare, hun har fått egen bil av kommunen og greier seg veldig bra... Hun fikk denne sykdommen for ca 10 år siden, og ja hun har sikkert blitt værre, MEN allikevel etter 10år med denne sykdommen så er hun fin altså:jupp: Ville du virkeli at hun skulle dø da hun fikk denne diagnosen, bare fordi at du visste at hun kom til å forfalle med tiden???? Eller missforstod jeg??? Fint om du kunne forklart deg der hva du isåfall egentlig mener...
Men dette er snakk om passiv dødshjelp - det å la noen dø i stedet for å behandle eller gjenopplive. Aktiv dødshjelp er å aktivt ta livet av noen (f.eks. med en overdose morfin).
Ja, jeg sa jo at innlegget mitt var noe rotetet...
men...
Hvis en person er døende og dør, og de allikevel ser at denne personen kan gjenopplives og så gjør de et forsøk og så klarer de det... Det blir feil syntes jeg... enten det er snakk om passiv eller aktiv... det jeg snakker om nå er passiv, er det ikke...
Fy fader så forvirrende...
Drit i... nå skal jeg på julebord øyestraks så jeg klarer ikke å fokusere helt her:D
Det er nå ikke snakk om å ta livet av noen når de får diagnose. Det er snakk om å hjelpe dem til å dø når de allerede ligger for døden, slik at de skal få slippe de mest smertefulle siste dagene/ukene.
Min far var en av disse... Han ble en grønnsak som i mange år ventet på å dø og bare det å få inn i journalen hans at han ikke skulle i respirator var en kamp for seg selv. Å bli kalt en morder av en lege fordi man forsøkte å respektere sin fars ønske er vanskelig..
Å være 18 år og sitte foran sin far som ber på sine knær om at han må få dø om sykdommen gjør han til en grønnsak er grusomt.
Som han sa.. hadde jeg vært en hund ville jeg blitt avlivet fordi det er det mest humane, hvorfor må mennesker lide seg gjennom mange år før de får slippe :(
Jeg er for aktiv dødshjelp når det eneste som er alternativet er lidelse.
Regnes det ikke som passiv dødshjelp hvis man gir en overdose morfin for å fjerne smerter? Altså at hensikten med medisinene er å fjerne smerter, men at det altså blir for mye og pasienten dør?
Det er vel spesielt ved sykdommer med mye smerter, at dødshjelp blir vanskelig? Så vidt jeg vet i dag så er passiv dødshjelp mulig ved feks veldig tidlige fødsler i Norge? Det vil si - det er opp til foreldrene å velge behandling.
Takk georgine....
Jeg mente selvfoelgelig ikke at en skal bruke aktiv doedshjelp pga en diagnose..... jeg var kanskje litt uklar i min forklaring.... jeg mente selvfoelgelig mot slutten av sykdommen naar man ikke er i stand til aa puste eller snakke selv...
MS pasienter kan ha gode og lange liv med veldig faa problemer i mange mange mange aar foer de faar noen som helst slags problemer eller handicap.... jeg vil jo helst ikke at man skal ta livet ifra fult fungsjonerende mennesker som har et langt liv forran seg......
sorry misforstaaelsen....
georgine jeg misunner deg absolutt ikke din siuasjon.... det hoertes utrolig toeft ut....
Jeg vil tro det kommer i gråsonen mellom aktiv og passiv, litt avhengig av hvor stor dosen er. Smertebehandling som forkorter pasientens liv ville jeg prinsipielt regne som passiv dødshjelp, men gir man en dose som er så stor at pasienten dør umiddelbart, er det aktiv. Men jeg bare synser nå, jeg vet ikke noe om praksisen.
Ja, en dose så stor at pas får umiddelbart respirasjonsstans er aktiv dødshjelp ja.
Men denne diskusjonen blir likevel på en måte helt fjern fra hverdagen sånn som jeg opplever den. Når man har pasienter som har sterke smerter som f.eks kreftpasienter, så titrerer man seg opp til en dose som pasienten har det greit på. Man setter opp en fast dosering som skal gi bra nok smertelindring til at pas er stort sett smertefri eller for pasienten et akseptabelt nivå av smerter.
I tillegg setter man opp ekstradoser som pas får ved gjennombruddssmerter, feks ved stell. Ofte får pas også styre dette selv gjennom smertepumpe. Denne ekstradosen skal ligge mellom en sjettedel og en fjerdedel av totale døgndose. Da unngår man overdosering.
Neste dag går man da gjennom hva pas har trengt av ekstradosene og dersom han/hun har trengt mer enn et par stykker, øker man den faste doseringen.
Så i virkeligheten så får de så godt som aldri overdose, det er heller et gjennomgående problem at leger og sykepleiere ikke tør å gi nok smertestillende fordi de er uerfarne med de store dosene som kreftpasienter trenger. Jeg hadde for eksempel en gang en pas som trengte 2 gram morfin i døgnet for å ha det greit (ellers er 0,005 gram vanlig smertedose)
Opiater (som er det man som oftest snakker om i slike tilfeller) er heller ikke livsforkortende i riktige doser, det er veldig fine og rene preparater sånn sett.
Hovedpoenget mitt er dette: (og dette gjelder kreftpasienter som er det jeg har erfaring med) det er fullt mulig å smertestille uten å forkorte livet, det vil jeg påstå altså. Problemet for pas er heller andre ting: forstoppelse, kløe og kvalme.
.jpg)
