Jeg liker å rusle i freden og roden i matbutikken - dog er det en ting jeg får helt ståpels av og det er mennesker som på død og liv må snakke høyt til barn - gjerne forklare høylytt og pedagogisk om alt mulig - eller til følget om hva de skal ha , innhold i kjøleskapet og middagsplaner.Og slik fortsetter de gjennom hele runden.
Et nokså vanlig fenomen og ingenting å gjøre med annet enn å senke skuldrene da.:ja:
Noen synspunkter rundt dette eller har du andre opplevelser å dele?
Hæ? Du irriterer deg over mennesker som forklarer om mat for barna sine, planlegger middag eller snakker om hva de allerede har hjemme i skapene? :gruble:
Nå føler jeg meg som et usedvanlig tålmodig menneske, med ett.
Jeg ble også litt sånn "hæ?" nå. Har jeg med meg barna i butikken, snakker vi om det som faller oss inn. Jeg har igrunnen ikke tenkt på hva / om andre hører av det, butikkene er som regel ganske støyete i utgangspunktet. Jeg har aldri tenkt på at noen kan bli mer slitne av at jeg er der og snakker med barna mine.
Jeg forstår ikke helt, irriterer du deg over folk som snakker høyt? Eller over de som er 'for' pedagogiske med barna sine? Eller dem som forteller til de som er med hva de skal handle?
Ingen av disse tingene irriterer meg. Jeg går ikke i butikken for å ha en kosestund akkurat, så om folk snakker høyt el.l. går det meg hus forbi.
Nå har jeg jobbet i kolonialforetning og har opplevd det meste, så jeg er nok ganske avslepet i forhold til folks oppførsel i butikken.
Du hadde fått anfall av meg og frøkna i går, med andre ord. Ikke bare pratet vi om de tingene vi kjøpte, og hva vi skulle bruke dem til, men hun ble også rasende og hylte temmelig høyt da jeg sa at hun ikke fikk lov til å klatre opp på den lille hyllesaken bak kassa som vi pleier å pakke varer på.
Jeg er ikke var for lyder altså - det var satt en smule på spissen. Og at folk prater er bare koselig.
Eksempler; " mamma skal lage aioli til den sunne laksen vi skal ha til middag idag vettu" henvendt til tre-åringen i handlekurv deretter " så skal vi ha noe godt til bestefar som kommer på beøk til oss - hva skal vi kjøpe da hansemann" ogsåvidereogsåvidere.
Igår ruslet det en familie på fire sammen som holdt på slik. Egentlig ganske komisk - det var ikke bare meg som kikket litt ekstra. Bruker å speede opp å komme meg kjapt ut.
Hva er komisk med det? Jeg har skravlet med sønnen min siden før han kunne snakke selv. Han har blitt en usedvanlig oppvakt og språkmektig gutt, om jeg skal si det selv.
Dette må virkelig være noe av det rareste jeg har lest at noen har irritert seg over (og tydeligvis ikke skjønt selv at det er sært).
Jeg snakker også slik med ungene, og synes det er en merkelig ting å irritere seg over.
Selv minsten på 8 mnd får lange utgreiinger om hva vi skal handle, som "nå må vi finne leverposteien vet du, så vi har noe godt å ha på skiva vår etterpå", og "lurer på om vi skal ha laks eller torsk i dag, hva tror du?" - som om han kommer til å svare på det med det første. :hehehe:
Jeg har barn som (i likhet med sin mor) prater på inn- og utpust. De spør om ALT og har tanker om ALT - også middagsmat og hva har du av merkelige tanker. Jeg prater vel med "Innestemme", men ungene mine har et heller avslappet forhold til volum iblant
Forøvrig: Jeg kan og reagerer på hvordan noen prater med barna sine - selv om jeg prater med mine barn altså. Jeg vil jo helst at det er noe meningsbærende i det vi prater om - ikke "enetale" hvor jeg forteller alt - men om jeg tenker meg om, drev jeg sikkert med slik "forklaringssnakk" til barna mine før de selv var så talefør.
Jeg synes det er veldig koselig å ha med minsten i butikken og da er det helt naturlig å snakke om hva vi skal handle inn, hvorfor, middagsplaner osv... Ikke nødvendigvis så høylytt, men tydelig og vanlig innestemme :)
Vi prater sikkert om andre ting i butikken enn mat også forsåvidt, da dette er en fin anledning til å få snakket litt sammen da dagene er korte... sjelden vi handler sammen forsåvidt da..
Nettopp.
Og som bonus hender det faktisk at unger lærer hva ting heter, det er jo helt skrekkelig egentlig.
Jeg snakket forøvrig som dette da ungene var baby også. Fryktelig irriterende for andre og totalt unyttig sikkert. Men ungene hylte ikke da, det hadde sikkert være mye verre.
Jeg syns bare det er koselig med mennesker som snakker sammen.
Jeg syns imidlertid ikke det er så koselig med de som står og sladrer om andre litt for høyt.
Jeg innrømmer at jeg og Vakkerungen på 1 år har lange samtaler når hun er med meg på butikken.
Jeg forklarer hva vi handler og hva vi skal spise, og hun svarer etter beste evne. :nemlig:
Jøsses i helskotten eller noe!! sær er du ihvertfall..
Handler titt og ofte med jr jeg, det mest sjenerende er vel at han fortsatt høylydt kaller butikken for Pikken(heldigvis ikke sagt andre steder enn til meg i bilen). men jada vi skravler uten at noen har klaget til nå. Det eneste høylydte derimot er om han er på vei inn igjen etter å ha satt fra seg minivogna mens jeg står ved kassen.
Det var nok noen vestkantfolk du støtte på, der. de skulle sikkert bare flashe at de hadde råd til å spise den sunne laksen og kulturell kapital nok til å vite hva aioli er. :nemlig:
Når jeg tenker meg om, så hadde det forresten ikke hjulpet deg stort om jeg dropper ha med ungene i butikken, for jeg har en høyst pinlig, og sikkert temmelig irriterende, uvane i å prate med meg sjøl. :sparke:
Det var en veldig rar ting å reagere på. Jeg snakker sånn til ungene jeg også. For meg er matbutikken ingen stillesone og jeg bryr meg ikke om junior snakker litt høyt heller. Bråk og herjing blir noe annet. Jeg kan spørre om han kan navnet på den frukten eller den grønnsaken. forklare hva vi skal handle og hvorfor. Helt normalt når man handler sammen med ungene etter min bok.
Et lite tips; ta med deg et barn eller to selv neste gang du handler! Det pleier nemlig jeg å gjøre, og da er jeg så opptatt av å prate med dem og av å handle varene våre at jeg ikke engang legger merke til de andre kundene i butikken, og jeg har ihvertfall ikke tid til å irritere meg over hva andre gjør eller sier.
Dette var en merkelig problemstilling. Mener du at man ikke skal snakke med barna sine i butikken eller det sånn at barn ikke har noe i butikken å gjøre eller hva mener du egentlig?
Jeg prater med ungene ustanselig når vi handler sammen, og det med den sunne laksen som vi skulle lage aioli til, hadde seksåringen vært truende til å belære meg om. (Og hun som nå er ti, var ikke fremmed for å belære fremmede om hvor sunt laks var og hva pappa skulle lage til middag, så du får bare prise deg lykkelig over at de som du møter på butikken tross alt bare snakker med hverandre. :knegg: )
Tror jeg skjønner deg HI, og det er vel mer en ekstrem-variant av alle som har svart her.
Ikke at det irriterer meg, men det hender vel at jeg himler litt for meg selv. :knegg:
Kan jo hende jeg snapper opp gode tips om jeg hører andre diskuterer hva de skal handle. Nei, i matbutikken virrer jeg ganske målløst rundt, og er temmelig lite opptatt av andre kunder. Først når jeg kommer til kassen og dersom det er kø, kan jeg finne på å bli noe irritert.
Jeg tror egentlig jeg skjønner hva du mener. :flau: ..for jeg kjente meg litt igjen i hovedinnlegget. Av og til får jeg en følelse av at det ikke er barnet som er hovedmålet for de lange pedagogiske utgreiingene (og forsiktighets-formaningene) på butikken, men andre kunder.
Ikke at det irriterer meg. Men denne tanken har altså slått meg fra tid til annen.
Jeg tror egentlig jeg skjønner hva du mener. :flau: ..for jeg kjente meg litt igjen i hovedinnlegget. Av og til får jeg en følelse av at det ikke er barnet som er hovedmålet for de lange pedagogiske utgreiingene (og forsiktighets-formaningene) på butikken, men andre kunder.
Ikke at det irriterer meg. Men denne tanken har altså slått meg fra tid til annen.
Ja- godt beskrevet. Akkurat som forbipasserende er hovedmålet for pedagogisk snakk. Ser at fler enn meg kikker litt.Bare et snålt fenomen og ja jeg er kjemperar:p
Det kan selvsagt finnes folk som snakker om "den sunne fisken" i et forsøk på å imponere de andre i nærheten, men jeg kan i alle fall garantere at det finnes folk som bruker handlerundene til å lære barna forskjell på sunn og usunn mat, helt uten tanke for hva naoene måtte tro :rekker opp hånda:, eller som bare skravler om løst og fast for å underholde ungen. :rekker opp hånda igjen:
Jeg kan garantere at jeg aldri har hatt naboene i tankene når jeg sier at "i dag skal vi ha noe sunt til middag". Jeg tror faktisk ikke jeg gidder å prøve å imponere folk som er troende til å la seg imponere av at jeg spiser laks, så hva skulle være vitsen med det?
(Finnes det et menneske i verden (eller i alle fall i Norge) som lar seg imponere av at noen spiser laks? Jeg tviler, og derfor tror jeg ikke folk flest prøver å bruke det som nabo-imponator heller.)
Vel, da får du ståpels om du handler på samme butikk som meg, for jeg snakker alltid høyt med jenta på butikken om det enten er om det ene eller det andre, men det er ikke nødvendig vis så veldis pedagogisk. Det hører mer til sjeldenhetene. Jeg bærer i tillegg jenta hylende ut av butikken de få gangene det faktisk er nødvendig.
Jeg hadde en sånn opplevelse på Rema her i Nord Norge i sommer. Det var lørdag og jeg og alle fem ungene stod ved smågodthylla. Jeg var småirritert siden ungene på død og liv skulle ha hver sin pose, og plukke smågodt med hver sin skje. Det kom en mor med to store barn mens vi stod der og plukket. Det var tydelig at de var på ferie her siden de snakket østlandsdialekt( og var veldig brune og fine). :-) Mammaen snakket veldig høyt, veldig tydelig og veldig pedagogisk: " Husk at dere kun har lov til å ta åtte smågodter hver, og dere har ikke lov til å ta de store snurrene eller andre store godterier. Det er så mye sukker og usunne stoffer i slike godterier. Vi skal jo snart lage en deilig, kremet fiskesuppe av all fisken vi fikk i dag. Og etter middag kommer dere til å være så mette at dere ikke har lyst på noe særlig godterier uansett..... Bla bla bla".
Ungene hennes stod og siklet på alle godteriene de gikk glipp, og jeg ble en liten smule provosert siden alle mine små stod der med hver sin godtepose. Da kom det ganske spontant ut av meg; "Bare pøs på med så j**** mye dåkker har lyst på unga. Nu skal vi hjem å hiv innpå".
Denne moren ble sikkert like irritert og provosert av min upedagogiske og usunne oppførsel.
Men jeg er jo egentlig ganske opptatt av at ungene skal spise sunt og sånn. Jeg ble bare litt småirritert da jeg følte at denne mor indirekte belærte
meg som lot treåringen, femåringen osv. stå og plukke en masse godterier uten å bli begrenset. :flau:
Dette er derimot ikke noe je opplever ofte. Kun den ene gangen.
Det her minner meg litt om reaksjonen vi fikk fra damen på flyraden foran oss da vi fløy fra London til San Fransisco. Tigergutten, nesten 3, satt på vindusplassen, og Forskeren og jeg satt hhv i midten og ytterst på samme raden. Han satt pent og stille i setet sitt med smådyrene sine og lekte med fin innestemme. Han sang litt innimellom også. Jeg er veldig vâr på at barna ikke skal forstyrre andre i sånne "intime", langdryge settinger, så han var virkelig ikke høylydt. Men han sang og lekte. På en sånn måte at vi var veldig glade for at han var i så godt humør. Helt til damen foran ham snur seg, ser på ham, ser på oss og utbryter "I can't sleep!" med et forpint uttrykk i ansiktet. På dagflight. Jadda. Vi lurte litt på om vi skulle ta lekene fra ungen så han kunne sitte og hyle de resterende åtte timene i stedet.
Jeg må handle på veldig spesielle butikker, for jeg har aldri en eneste gang hørt noen snakke 'pedagogisk' til unger el. andre, verken for å belære dem eller meg.
Men kansje jeg bare har nok med å konsentrere meg om meg selv, og ikke går rundt og bryr meg om andre?
Jeg liker ikke å dra i butikken alene, så har nesten alltid med meg barna. Jeg forklarer ofte mange ganger, og sikkert ofte alt for høyt hvorfor vi ikke skal kjøpe masse tull. Pedagogisk er jeg helt sikkert ikke!
Jeg har snakket sånn med alle tre ungene mine siden de ble født, uten å tenke på at det er pedagogisk eller for å imponere noen og det faller seg helt naturlig at vi snakker om maten vi skal spise, når vi kjøper den.
I den grad det jeg pedagogisk (eller mindre pedagogisk) forteller barna er ment for noen andre enn nettopp barna, er det til min mann. Da typisk at jeg forteller barnet at nå må det slutte med [insert irriterende oppførsel] ellers vil mamma [insert uønsket mamma-oppførsel], som altså både er ment som en advarsel til barnet, og en beskjed til mannen om at han muligens bør steppe inn for å unngå nevnte uønskede mamma-oppførsel.
Dette skjer ikke på butikken da, så når jeg snakker med ungene der, er det for ungene ja. Jeg har en fireåring som virkelig vil vite alt, alt, alt og litt til, og begge to bør holdes opptatt nok til å ikke hyle for alt de ikke får plukke ut av hyllene. Klart jeg snakker med dem, hvordan skulle det ellers fungere?
Nå ville ikke en som liker å handle i freden og roden trives på butikk samtidig som meg uansett, for i praksis stikker gjerne Knerten avsted med en sånn barne-handlevogn, ondskapens oppfinnelse, og jeg går etter for å hindre ham i å kjøre på noen, mens mannen hanskes med lillejenta som garantert blir lei, og derved høylytt, av hele handlinga. Så går vi derfra kanskje før vi var helt ferdig. (Ja, sånn helst handler vi derfor på vei til bhg etter jobb...)
Men tro meg, skulle jeg sluppet ham løs med den vogna UTEN å forsøke å få ham opptatt av hva vi trenger til middag, og uten å påpeke hva vi allerede har hjemme i skapet, så hadde det ikke vært så mye trivligere for andre kunder, nei...
Det ville være veldig unaturlig for meg å være på matbutikken med barna uten å snakke om maten vi kjøper. Vi snakker gjerne om hvorfor vi velger det ene fremfor det andre, eller hva vi skal lage av det vi kjøper. Dog ikke veldig høylytt.
Hæ? Oisann, der lærte jeg noe nytt. Treåringen min elsker å være med i butikken, og jeg småsnakker med ham hele runden og forklarer og peker og forteller hva ting heter og hva det er og han spør og koser seg og det er høydepunktet i uka hans.
Jeg er ikke sikker på om jeg har lyst til å gi opp det kjenner jeg.
Jeg tror hi snakker om den åpenbart belærende sorten. Som "vi står fint og venter, vi" noe iddismor uttalte til sin sønn, mens min sønn hadde AnfallTM. :gal:
Jeg skjønner hva HI mener, men jeg tar høyde for at de fleste som snakker belærende faktisk er ute etter å belære barna sine og ikke dem rundt. Jeg vil jo at barna mine skal vite hva som er sunt, hva vi bruker til å lage den og den middagen, osv. Jeg har aldri tenkt på at andre som overhører hva vi snakker om skal tenke at jeg snakker "hemmelig" til dem.
Ikke jeg heller, altså stort sett er det ikke sånn, og jeg ville sabsolutt ikke tenkt sånn om lakseeksemplet i hi (sier nemlig sånt selv), men jeg har overværet den belærende mot andre voksne-typen, hvor ord og blikk henger sammen. Jeg har barn som ofte klikker på butikken. :knegg: (Men opplever det ikke ofte likevel, altså, men det har skjedd, så jeg skjønner hva hi vil frem til, og synes derfor det er pussig med alle innleggene som misforstår og som fortsetter å misforstå selv etter flere forsøk på å oppklare.)
Jeg kunne nok sagt noe sånt. Ikke for å belære deg eller fordi jeg ser ned på deg (for tro meg, det hender sønnen min også får Anfall™), men for å fortelle sønnen min at jeg setter pris på at han oppfører seg fint denne gangen, uten å gjøre det til noe negativt, om du skjønner?
Jeg handler bare sent om kvelden uten barn så folk skal slippe å irritere seg. :nemlig: Stort sett er det bare meg i hele butikken så jeg gjør virkelig alt for å ikke være til bry eller irritere andre.
Ja, jeg får medlidende blikk 9 av 10 ganger :knegg:, men ikke fra denne mora, hvis du skjønner. Jeg kan også forklare hva som skjer til en av mine i en sånn situasjon, absolutt.
Jeg prater med mine barn når vi er i butikken, og jeg hører andre gjør det samme med sine barn, men jeg går sjelden så lenge bak noen at jeg hører hva de snakker om. Når jeg er i butikken så er jeg mer opptatt av å finne de varene jeg skal ha enn å gå å lytte til andres samtaler,
:D Nei - du har et poeng der. De med laksen og aiolien som jeg nevnte er gjengangere på butikken i utbroderende matprat så jeg er sikker på at de ikke kommer fra vestkanten. Det er noen lokale innbyggere.
:lol::lol: Hildrande du - den var hysterisk morsom! Ja litt som i starten av sketsjen - point taken.
Og jeg kan forsikre hvis noen lurer - jeg bor ikke på vestkanten eller i Oslo forøvrig.
Ja jeg skjønner hva du mener med undertonen - og blikk kan si mer enn ord absolutt. Noen har i tillegg til å være belærende også vondt i vilikken og da er det ikke lett.
Ukjent problem. Jeg har mer enn nok med meg selv og mine egne tanker når jeg går i butikken. Men har jeg med ungene sender jeg de rundt for å hente varer for meg.
Eneste «problemet» mitt med lokalbutikken er at jeg møter kjentsfolk så jeg blir stående og prate, ene gangen skulle jeg bort å kjøpe en boks rømme, etter 1time og 20 minutter kom Frøkna å hentet meg (mobilen lå igjen hjemme). Og da snakket hun rimelig høyt.«Erre muli å bruke så lang tid for å kjøpe en boks rømme», litt sånn belærende i stemmen. :knegg: Denne kvelden var det mange kjente på butikken. Jeg er ikke en inn/ut-pust skravle person og innimellom sliter jeg med å avslutte på en høflig måte mot.inn-/utpust mennesker.
Når andre unger står og grafser i godtehylla sier jeg høyt til lillemann at han kan plukke sine tre ting på en fin måte. Og ja, jeg sier det akkurat så høyt at de andre mødrene skal høre meg. Noen må jo oppdra ungene deres om de ikke gjør det selv.
[quote=Fløyel;3628410]Ukjent problem. Jeg har mer enn nok med meg selv og mine egne tanker når jeg går i butikken. Men har jeg med ungene sender jeg de rundt for å hente varer for meg.
Samme her - funker bra det,7 åringen henter alt mulig, og vi snakker ikke med viskestemme heller :D Men vi lager heller ikke fullt show utav shoppingen som andre sambygdinger gjør.
Og alle som har små barn - for all del jeg skjønner at de klikker i vinkel innimellom i mange situasjoner, been there og man gjør det beste ut av det.
Jeg synes det forresten er veldig hyggelig å høre andre ha fine samtaler med barna sine om det er litt høyrere enn vanlig innestemme så gjør ikke det så mye, finnes andre lyder som er verre enn vanlig snakk mellom mor og barn, det som er trist er stressa foreldre som surt og grintete ikke gidder å snakke med barna sine, men ber dem være stille og bare sier nei konsekvent til alt barna spør om, som ofte resulterer i grinete og gretne barn :)
Min forsyner seg selv i godtehylla han også, aldri hatt noen problemer med det - de er ganske så lette de godteposene da han vet han ikke får mye, det har regulert seg av seg selv så følger ikke med på det, heldigvis aldri hatt noe særlig konflikter eller mas i butikksammenheng heller, heldigvis.
