Jeg hører på lydboken på engelsk og er utrolig fascinert. Klarer ikke å legge den fra meg. Jeg googlet litt og så litt på YouTube, trailere og klipp fra filmen. Og er dypt sjokkert både over at dette er en ungdomsbok og den har 11-årsgrense. Nå anser jeg 11-åringer som barn, ikke ungdom, men det kan vel diskuteres. Barn som dreper barn, myndighetspersoner som så til de grader misbruker sin makt og så videre.
Jeg ville aldri, aldri kommet på hverken å la 10-åringen min lese den, eller at han skulle se den på kino. Jeg vil ikke en gang at han skal vite om at slike skrekkelige (men fascinerende!) tanker og historier finnes. Men selv er jeg som sagt utrolig fascinert.
Nå registrere jeg i filmforumet at det er mange som lar barn i den samme aldersgruppen se filmen og mange har også lest boka, og jeg føler meg helt på jordet. Som sagt, jeg vil ikke en gang at han skal vite at slike grusomheter finnes på papiret eller på film, at han skal trenge å forholde seg til slike tanker. Han er et barn, og han skal få lov å være det. Har jeg tenkt hittil. Men kan jeg få høre deres begrunnelser for at barn i den alderen er modne nok til å håndtere slike historier? Og begrunnelsen for at dere eksponerer dem for dem (eller finner de frem til boka selv uten at foreldrene bidrar og initierer det?). Jeg lurer på om jeg må moderere meg? Kanskje er det et fåtall av barn i denne aldersgruppen som leser boka eller ser filmen, men at trådene i filmforumet gir meg inntrykk av at nesten alle gjør det? Opplys meg, please!
Vi så filmen forrige helg, og snakket hjemme om at vi ikke ville vist den for vår 11-åring. Men nå har ikke vi så store barn, så mulig jeg sier noe annet om noen år.
Selv leste jeg Uten en tråd som 11-åring, så barn tåler jo innimellom mer enn man kanskje tror.
Jeg tenker at dersom en film eller en bok ikke er skumlere for barnet enn at det er spennende og ikke blir redd, så er det greit.
Barn liker jo grusomme fortellinger de også, og så lenge fortellingene ikke skremmer dem, så er det jo en glede å få slik input. Jeg kjenner meg derfor ikke igjen i det du skriver "barn skal få være barn", og synes at du har en pussig definisjon på hva et barn er. (I denne settingen da, ikke ellers)
Hunger games er en svært spennende bok og så virkelighetsfjern fra vårt liv og vår verden at om barnet ikke blir redd, så er det helt greit. Niesen min på 11 leste boken og vi hadde en interessant diskusjon i etterkant om hva man er villig til å gjøre for de man er glad i, hva man bør sette pris på i de livene vi har nå og hvordan man skal reagere i en nødsituasjon. Jenta i boka er jo svært handlekraftig og rasjonell, og jeg synes hun er et topp forbilde for andre jenter.
Jeg synes bøkene er helt opplagt ungdomsbøker, og lurer litt på hvorfor dette sjokkerer deg? Tematikken er selvsagt "voksen" nok, men det er jo både presentert og skrevet og formidlet på en måte som skal treffe og engasjere ungdom. Jeg ville syntes den var altfor lettvint, eller hva man skal kalle det, som voksenroman - og da mener jeg som sagt ikke tematikken, men måten den presenteres og behandles på. Det å la hovedpersonen være en tenåring med begrenset forståelse og ganske mye naivitet gjør historien enda mer brutal for meg som voksen leser, men det gjør den samtidig mye mer tilgjengelig for en ung leser.
Jeg er ellers enig med deg i at 11-åringer oftest er barn, og ikke ungdom, og jeg har tenkt at bøkene primært kan passe for tenåringer, men folk er jo forskjellige, og det er sikkert mange 11-åringer som kan sette pris på dem. Jeg har ikke sett filmen, men har ingen planer om å foreslå at vår tiåring skal se den med det første, det synes jeg han er for ung til ut fra brutaliteten i boken og ut fra sånn som jeg kjenner ham - og jeg har heller ikke tenkt å foreslå at han skal lese den i år. Men vi har snakket om historien, han og jeg, fordi han har vært nysgjerrig, og det kunne ikke falle meg inn å ikke fortelle ham om historien eller om handlingen og tankene i den. Vi har jo snakket om mange ting som jeg ikke nødvendigvis ville synes han er moden nok til å håndtere som "realistisk" film eller i virkeligheten. Vi har snakket om rasisme og krig og terrorisme og mye annet som er grusomt (og sant, ikke minst), og jeg ønsker ikke å skjerme ham fra å vite at slikt finnes, eller å tenke på at det finnes folk som gjør slikt eller opplever slikt. Men det er noe annet enn å anbefale ham brutale filmer om temaene der han kan se det "på ordentlig" og identifisere seg med personene i filmen.
Men det er jo en ganske uskyldig bok der stort sett det "sjokkerende" er at folk har sex og liker det. Det synes jeg blir noe helt annet enn historier som er skremmende og gruvekkende.
Ellers enig med Esme i at hovedpersonen i Hunger Games er et flott forbilde for unge mennesker, og jeg tror at dette er noe ungene/ungdommene kanskje ser i større grad enn grusomhetene rundt henne, hvis jeg kan si det sånn. Jeg har opplevd mange ganger at jeg har syntes omstendighetene i en barnebok er mye mer brutale når jeg leser den om igjen som voksen - som barn var jeg mest opptatt av den spennende historien. (Anne fra Bjørkely, for eksempel, og hennes fryktelig triste bakgrunn - eller for den del Gummi-Tarzan, som blir så brutalt mobbet av de andre guttene.)
Avsporing om boken: En ting jeg tenkte på underveis i bokserien, var hvorvidt vestlig ungdom som leser bøkene og engasjerer seg i den, og sikkert identifiserer seg med Katniss (eller en av kjærestealternativene hennes) innser at de faktisk ikke er dem, men at de tvert imot er det rike, bortskjemte, livsfjerne TV-publikummet i Capitol.
Er selvsagt ikke det samme, men like fullt en bok som normalt er beregnet for voksne og ikke finnes på barneskolebiblioteket, vil jeg tro. I min oppvekstkrets ble den heller ikke sett på som "ganske uskyldig", altså - selv om det kanskje blir noe annet i disse 50-shades-tider.
Neida, det er jeg klar over, poenget mitt var bare at det at 11-åringer kan lese om sex uten å ta skade av det ikke nødvendigvis er et godt argument for at de kan lese om grusomheter mot barn uten å ta skade av det. :)
Jeg leste masse i den alderen som slett ikke var beregnet for barn, men det er et skille mellom bare "passer ikke for barn" og "kan virke veldig skremmende på barn".
Jeg har ikke lest 50-shades bøkene. Men har vanskelig for å se for meg en skolebibliotekar anbefale Uten en tråd til en barneskoleelev, altså. Men jeg er kanskje naiv.
Eller slavejenta i Røvet av vikinger, som blir gruppevoldtatt fordi hun stjeler mat! :skremt: (Som verken jeg eller Frøkna fikk med oss da vi leste boken som tiåringer. Takk og lov!)
Jeg synes også Hunger Games helt opplagt er en ungdomsserie. Tiåringen min har hørt om boken fra venner som har lest den, og hadde absolutt ikke lyst til å lese den selv. Hun liker ikke å lese om folk som dør, og det er selvsagt helt, helt greit.
Derimot leser jeg Greven av Monte Cristo for henne nå, som vel er klassifisert som en voksenbok (som de fleste jeg kjenner leste i tenårene), der det ikke er noen mangel på folk som dør, og der Monte Cristo virkelig er en hevngjerrig og til tider brutal og ondskapsfull person.
Jeg sier som Skilpadda: så lenge ungene liker boken og ikke blir redde, kan jeg ikke kommer på noen bøker som jeg ikke synes de bør lese. Langt de fleste av mine virkelig sterke bokopplevelser har jeg hatt når jeg som barn eller ungdom har lest bøker som jeg strengt tatt har vært for ung til å skjønne: Fluenes herre, Brave new world, Men tankene mine får du aldri, Peer Gynt, Lolita og Moby Dick er eksempler på bøker jeg aldri kommer til å glemme, av svært ulike årsaker.
Jeg tenker det er stor forskjell på 11-åringer og 14/15-åringer. Mye skiller i de årene. En 11-åring kan være veldig moden, eller veldig barn (og noen er begge deler). Jeg leste feks Men tankene mine får du aldri i 14-årsalderen. det betyr ikke at jeg ville anbefalt elelr syntes det var kurrant at en hvilkensomhelst 11-åring leste den.
Det er akkurat slike innspill FP er så bra på. Jeg skal snart avgårde og blir for alle praktiske formål uten nett noen dager. Men jeg må komme tilbake til denne tråden. Jeg synes jeg får mange bra synespunkter her.
Jeg ble ikke anbefalt noen av de bøkene der (med unntak av Brave new world, som Skilpadda anbefalte meg). Jeg synes det er stor forskjell på å anbefale en bok til et barn og på å nekte barnet å lese en bok det har funnet frem til selv.
Og det er selvsagt stor forskjell på 11- og 14-åringer når det gjelder både å forstå og å ikke bli skremt av litteratur. Jeg mente ikke å anbefale noen av bøkene på min liste til 11-åringer altså.
Min snart-11-åring har verken lest bøkene eller sett filmen. Men hun har heller ikke hatt noe ønske om det. Hadde hun hatt lyst hadde hun fått lov. Jeg syns filmen er ganske "snill" i forhold til bøkene, men det er mulig jeg er farget av at jeg så den på en bitteliten skjerm på flyet.
Ja. :nikker: Jeg hadde latt Poden lese Hunger Games hvis han fant på det selv. Jeg hadde snakket med ham om at den er brutal, men om han ville lese den, hadde jeg gjerne kjøpt den til ham. Men jeg ville ikke anbefalt den til ham per nå.
Jeg tror jeg hadde blitt ganske overrasket over at barnet mitt kom hjem med 50 shades, anbefalt av bibilotekaren, altså. Har jeg blirr kjempesnerpete? Jeg har jo ikke lest de, så mulig jeg tar feil.
Både jeg og datteren min (og moren min!) har lest bøkene og vi elsket de. Datteren min er 11.
banana sa:
Jeg ville aldri, aldri kommet på hverken å la 10-åringen min lese den, eller at han skulle se den på kino. Jeg vil ikke en gang at han skal vite om at slike skrekkelige (men fascinerende!) tanker og historier finnes.
Datteren min er akkurat begynt å orientere seg i nyhetsbildet, og der finnes det jo mye verre historier, så jeg personlig opplever ikke dette som relevnt. Jeg så filmen alene først og den er mye mindre ille en boken synes jeg. (spesielt slutten var dempet veldig)
Når dette er sagt så både leser og ser datteren min historien som en spenningshistorie. Boken er jo også (etter min voksne smak) mye dempet, det er hele tiden et fokus på handlingen og ikke på konsekvenser, følelser, reaksjoner etc. Veldig "fantasy rettet" synes jeg. (Der også er det ofte handlingen som er "hovedpersonen", dette i motsetning til en del andre sjangre. Personlig skulle jeg ha oppsummert alle de 6 bindene til Knausgård på under 1 A4 side, der er det definitivt ikke actionsekvensene som fenger. :humre: )
Jeg leste også at han hadde fått Uten en tråd anbefalt og syns det var så fjernt at jeg tenkte det måtte være tull. "Jammen mamma. Det var bibliotekaren som sa at jeg burde lese den." Yeah right! :knegg:
Jeg trodde det var 50-serien han hadde fått anbefalt, basert på tidligere bøker han hadde lest (og hva slags bøker var dette, som førte ham hen til bondage-sex-husmorpornobransjen, liksom). Og synes Sonja S var en skikkelig tolerant mamma til 12-åring.:tilber: Jeg holdt nesten på å lage en avsporingstråd fordi jeg lurte på om jeg var helt i utakt med hva man synes var helt kurant å anbefale barn å lese.
Jeg er en skikkelig pingle når det kommer til både filmer og bøker, og kunne ikke i min villeste fantasi finne på å lese The hunger games selv om jeg er 37. Så jeg får bare stålsette meg for det som kommer, og la mannen stå for kontrollen av hva som er greit og ikke greit for ungene å lese.
Jeg taklet ikke å lese slikt som barn heller. Men jeg må innrømme at jeg har blitt enda verre med årene.
Min tiåring (02) kjøpte seg boka selv i byen (man sier da ingenting negativt til en tiåring som kjøper seg ei pocketbok på egenhånd, vel?) og leste den. Vi så filmen sammen i jula, og hun synes den var uhyre spennende og veldig god. Jeg tror ikke den har ødelagt sjela hennes. Hun elsker krim og grøss og gufne historier, og er ikke mørkredd.
Jeg ga henne et abonnement på Julia i julegave og jammen kom ikke filmen som en ekstra gave. Nå vil hun se den med venninner, men jeg må nok diskutere det med foreldre først.
:knegg: Denne tråden ble plutselig temmelig morsom.
Jeg tenkte også da jeg leste dem at Hunger Games da ikke kunne egne seg for sarte preteensjeler. Men Skilpadda og Esme har selvsagt rett i at det har vært vold og grusomheter i barnelittteratur i alle tider. Ulven som sluker bestemor og Rødhette, og som blir sprettet opp av jegeren etterpå? Hekla og Tengel? Voldemort?
Jeg tror heller ikke at barn og ungdom skal skjermes mot vold. Det er viktig at de ikke får glorifisert vold, kanskje, splatterfilmer tror jeg får vente til de flytter hjemmefra.
Tolvåringen min har lest alle bøkene og sett filmen, og hadde ingen problemer med det.
Hun har også lest Twilight. Og er heldigvis enig med Skilpadda i at Katniss er en god rollemodell, og uendelig mye bedre enn Dølla... unnskyld, Bella. Dessuten får det henne til å lese.
Jeg har lest serien og er enig med Skilpadda. Det er en ganske naiv framstilling, og jeg har forresten flere elever som elsker denne serien. De er 11 og 12 år. Jeg må innrømme at jeg ikke har tenkt på at den skulle være for sterk for dem. Min erfaring er at barn og ungdom leser dem på en litt annen måte enn vi voksne. Jeg synes det er forferdelig at barn må drepe hverandre i Dødslekene for å overleve, et spill som er til for å underholde og kue befolkningen. De fleste barn som leser bøkene, legger vekt på spenningen og historien mellom Katniss og Peeta. Det er jo en fantasybok og ikke den eneste hvor det er død. Kanskje litt mer makabert, men filmen filmer ikke drapene, den kutter akkurat i det det skjer og overlater det til fantasien. Kanskje ikke noe bedre, men det er vel derfor filmen har fått 11-års grense. Bøkene utbroderer mer.
Jeg tenker helt motsatt enn deg, amylin. Jeg har nå også sett filmen. Jeg synes store deler av filmen ikke bærer noe preg av å være i et fremtidssamfunn eller en oppkonstruert verden. Naturen, menneskene, mye av det kunne vært "virkelig". Enkelte av scenene ble for tøffe for meg, faktisk, bl.a. åpningsscenene fra arenaen. Jeg synes også at den naive fremstillingen er mye tydeligere i boka enn i filmen pga. språket.
Å sammenligne med Rødhette og ulven blir helt søkt i mine øyne, det er jo så opplagt fantasi, mens deler av dette kunne vært virkelig hvis man løsriver det fra rammene. Og det er der jeg tenker at barn ikke alltid klarer det gjennom hele historien.
Men jeg må nok tenke mer på når de er gamle nok, og på de andre tilbakemeldingene som kom tidlig i tråden.
Regner med å bli stemplet som dårlig mor for evig her inne nå, men elleveåringen min har lest bøkene og sett filmen. Det skal veldig mye til for at jeg nekter ham å lese bøker han selv ønsker å lese. Filmen satt litt lenger inne for meg å si ja til, men han hadde et veldig sterkt ønske om å se den, han blir sjelden redd av ting han ser på film, og han skiller veldig godt mellom film og virkelighet. Han har kunnet lese siden han var fire, og kom derfor fort opp på et nivå der han kunne lese avanserte bøker selv. Han leser mye, og han er glad i å lese boken først og se filmen etterpå, i de tilfellene der det fins begge deler.
Jeg syns Hunger Games er en hjerteskjærende og grusom historie, og det syns selvfølgelig han også, men mitt inntrykk er at han forstår den omtrent på samme måte som jeg gjør. Den filmen har også vært grunnlag for mange gode samtaler om mye forskjellig, både reality-tv, hvordan grenser flyttes for hva som er underholdning, undertrykkende regimer og mellommenneskelige forhold. Jeg tror absolutt ikke dette er en film som passer for alle elleveåringer, men jeg stoler på min egen vurdering når det gjelder akkurat min.
Og den har jo elleveårsgrense, selv om jeg vet det var omdiskutert.
Ja, det er nok forskjell på ungene. Min tiåring leser veldig mye, men som meg så liker hun ikke å lese om brutaliteter og hun har i tillegg angst for blod. :humre: Jeg har aldri hørt henne nevne at hun vil lese bøkene eller se filmene som er omtalt her, og jeg vil tro at det kan ta en god stund før hun kommer dit. Hun har i det hele tatt aldri ønsket seg så mye drap og mord og blod. Den første filmopplevelsen jeg husker at hun protesterte heftig på var Finding Nemo da hun var 5-6. Den måtte vi skru av og hun har aldri villet se den igjen.
Vi er mye på biblioteket for tiden og jeg ser at det tydelig slår an med krim, spenning, vampyrer og eventyr for barn hvis man skal dømme ut fra utvalget. Min datter er glad i mer "hyggelige" ting også, så det blir litt vanskelig å finne noe av og til. I går kom hun hjem med fire bøker hun hadde lest før. Om kjærlighet og kyssing og sånn. :knegg:
:nikker: da jeg leste Annebøkene som niåring syns jeg barnehjemsbakgrunnen hennes var riktig så romantisk. Da jeg leste dem igjen som voksen ble jeg helt satt ut av det samme, og gråt og gråt.
Jeg tenker at for voksne er det mye lettere å se nærheten til vårt eget samfunn enn for tenåringer, nettopp på grunn av livserfaring. Det er ikke sikkert at barn opplever det likt.
