En femtiårsdag, invitert fem måneder i forveien, til en nær venn (fadder til eget barn), en weekend utenbys med hele familien, som man har sagt ja til? Eller
En konfirmasjon, til et nært fadderbarn, varslet/invitert seks uker senere, for de voksne i Oslo (der vi bor) samme lørdag?
Edit:
Ingenting "frister" mer enn det andre, begge deler er utrolig hyggelige arrangement, bare så det er sagt. Og det er ingen billetter/kostnader involvert.
Begge er store anledninger. Jeg ville valgt den jeg først hadde blitt invitert til, men egentlig kan man velge den man har mest lyst til selv hvis man ikke har lyst til den første.
Konfirmasjon. Selv om det andre kanskje hørtes med fristende ut. det er noe med forpliktelsen som fadder, og siden det er nært i tillegg, hadde jeg valgt det.
Jeg synes nok at en konfirmasjon er viktigere selv om begge er viktige markeringer.
Men, så har dere jo takket ja til 50-årsdagen. Hmm, et dilemma rett og slett. Jeg er usikker på hva jeg hadde gjort selv (siden dere allerede har takket ja).
Svarte før jeg leste innlegget... Når du allerede har sagt ja til femtiårsdagen, blir det vanskeligere. Jeg ville valgt konfirmasjonen likevel - tror jeg.
Om jeg var fadder til et barn i konfirmasjonsalder, så hadde jeg nok fått bekreftet konfirmasjonsdatoen før jeg hadde takket ja til noe i konfirmasjonstiden. :sparke:
Jeg tror jeg ville valgt konfirmasjon. :gruble: Det kommer jo en 60-års dag, forhåpentligvis, men konfirmasjon er jo bare en gang. Sa hun som droppet kusinens konfirmasjon for å dra på russetreff i kongeparken. :sparke:
Min bror med familie hadde lignende dilemma ifjor, da vår eldste konfirmerte seg. De valgte å dele seg, altså en voksen og ett barn på hvert sted. Utrolig viktig for konfirmanten vår at onkel/fadder kom.
Fadderbarnet trumfer, definitivt.
Det kommer flere bursdager - en konfirmasjon er det bare en av.
Dessuten - har man sagt ja til å være fadder er det jo en viss forpliktelse man faktisk har påtatt seg. Å stille opp i konfirmasjonen vil jeg påstå er (en brøkdel) av den forpliktelsen :nemlig:
Ikke sant? Det gjorde vi også, og vi visste det var konfirmasjon den samme helgen. Søndag den helgen, som vi voksne kunne kjøre tilbake til Oslo til. Men da invitasjonen kom viste det seg at de hadde fått lørdagskonfirmasjon (som de ønsket seg).
Om en av dere er fadder til konfirmanten, ville jeg klart valgt konfirmasjon. Uten slik forpliktelse hadde jeg valgt det jeg først fikk invitasjon til/allerede har takket ja til; i dette tilfellet 50 årsdag.
Går det an å lufte problemstillingen for konfirmantfamilien? Personlig hadde jeg ikke blitt fornærmet hverken som forelder eller konfirmant om det var en av fadderene som ikke kunne komme.
Jeg synes det forplikter når man allerede har takket ja til en invitasjon, og ville ikke avlyst til fordel for noe annet. Men det er klart, er konfirmasjonen viktig å delta på for deg som fadder av religiøse hensyn til din egen faddergjerning, eller konfirmantens personlige religiøse overbevisning stiller saken seg annerledes.
Jeg tror jeg ville valgt konfirmasjonen, med tanke på at det der er snakk om et barn - det er en anledning man vanskeligere kan kompensere for med å planlegge noe annet hyggelig sammen om et halvt år eller et år. Men det høres ut som et skikkelig kjipt dilemma, og jeg tenker også at det er forståelig/tilgivelig å holde på den anledningen man først takket ja til.
Det var min første tanke også. Er ikke konfirmasjon en av de store dagene en fadder har ansvar i forbindelse med? Jeg ville nok valgt fadderbarnet, så fremt det fortsatt var en nær relasjon der.
For å si det sånn; hvis man hadde fått invitasjon til konfirmasjonen først, hadde jeg ikke vært i tvil. Det er altså helt klart hvem som i utgangspunktet har høyest pri. Så er spørsmålet om "sagt ja først" trumfer viktigst arrangement, og jeg tror ikke det i dette tilfellet.
Ble datoen for 50-årsdagen satt i samråd med dere, eller tatt hensyn til at dere kunne komme? I så tilfelle er det enda litt verre.
Det er uansett veldig deilig å komme til en eventuell diskusjon med jubilanten og si at man ikke kan komme likevel, og at man har fått oppbacking av 80 % av Internettet. :knegg:
Jeg var sikker på at vår konfirmant bare brød seg om pengene, men han var virkelig overraskende opptatt av gjestene. Han er vanligvis ingen selskapsløve, men i egen konfirmasjon virkelig blomstret han. Så, ikke undervurder konfirmanten ;)
Siden jeg er så økonomisk anlagt (noen vil nok kalle meg gjerrig), ville sparte reisekostnader gjort at jeg valgte arrangementet i den byen jeg bodde og at vi kunne sove hjemme (jeg sover ikke bra på hotell).
Vanskelig valg.
Tror jeg hadde valgt konfirmasjonen siden det er fadderbarn, og man liksom har "forpliktet" seg til dette i dåpen.
Så hadde jeg forklart dette for 50 åringen, og beklaget at vi først hadde sagt ja.
Dette vil jeg si er en av de veldig få gangene da "takket ja først" argumentet ikke trumfer. Som flere her sier: konfirmasjonen er første gangen den unge har et voksent selskap der de står i sentrum og da er det fint om faddere er tilstede. Femtiåringen kan dere feire ved en annen anledning.
Jeg stemte 50 års dagen, i hovedsak fordi jeg leste HI feil og trodde dere hadde fått innvitasjonen til konfirmasjon 6 uker før, og det synes jeg var lovlig kort tid.
Så da ombestemmer jeg meg, og holder med konfirmasjon jeg også. Hadde det vært hos oss hadde jeg også vurdert å dele familien slik at jeg og mannen gikk i hvert vårt selskap.
Jeg blir femti i løpet av de nærmeste årene, og jeg kan forsikre om at vi godt voksne mennesker har stor forståelse for at konfirmasjon er en større anledning enn en femtiårsdag. :) Eller, jeg kan vel igrunnen bare snakke for meg selv, men jeg tror jo det er sånn.
Enig, hvis det var en konfirmant i nær familie eller som en er fadder til. Hvis det var en konfirmant en knapt hadde møtt og ikke hatt noe med å gjøre, hadde jeg valgt femtiårsdagen. Vi ble bedt i konfirmasjonen til datteren til min manns kusine engang, som ingen av oss har noen som helst kontakt med. Det blir noe annet.
I utgangspunktet vil jeg jo si at konfirmasjonen trumfer 50-års dagen, men når man har takket ja og barna vet om det, så er det jo barn i den enden som også blir skuffet. Samtidig som det kun er en konfirmasjon og man kan sikkert reise på flere weekendturer. Men siden det er en spørreundersøkelse, så stemmer jeg på 50-års lag.
Jeg er ikke kristen og er dermed naturlig nok ikke fadder, så jeg svarte femtiårslag fordi dere allerede hadde takket ja. I min familie er ikke dåp og konfirmasjon så veldig stor en ting. På den andre siden så kan man gjøre stas på en jubilant når som helst, men konfirmasjon skjer bare en gang. Ikke lett. Spørs nok litt på konfirmantens holdning til selskapet.
Det er ikke alle konfirmasjoner som er kristne. Og hvis en har sagt ja til å være fadder så syns jeg ikke akkurat "jeg er ikke kristen, så konfirmasjon er ikke noen stor ting for meg" er noe godt argument for å ikke delta.
At du ikke er fadder til noen er jo i dette tilfellet nokså irrelevant, for hovedinlegger er fadder. Og det forplikter, synes jeg. Samme hvilket syn man eller måtte ha på konfirmasjon.
Man er vel ikke fadder andre steder enn i kirken vel? Jeg tenker at man som fadder har et særskilt ansvar som følge av hva man har har sagt ja til i dåpen. Det er annerledes enn å være vanlig gjest. Jeg synes heller ikke at det har så stor betydning hva jeg personlig mener om konfirmasjon derfor så skrev jeg i min familie. Som er der dette dilemmaet sannsynligvis ville ha oppstått. Mine søsken har neppe syntes det var noe rart om jeg ikke kom i konfirmasjonen til noen av barna om vi allerede hadde takket ja til et annet stort selskap. Det er vel holdningen til konfirmasjonsbarnet som betyr mest. Om dette er noe stort og viktig eller "bare" et hyggelig selskap med god mat og gaver.
Ser jeg svarer på siden altså for jeg svarer utifra meg selv. Om jeg hadde vært HI hadde jeg nok pratet med konfirmasjonsbarnet og så tatt det derfra. Konklusjonen er at jeg synes at hun kan velge begge delene med god samvittighet og at begge valgene sannsynligvis møter forståelse i det selskapet de da ikke møter.
Jeg er ikke heller kristen, men jeg syns likevel konfirmasjonen er en stor anledning for tenåringene, og ikke "bare et hyggelig selskap". Nå har vi bare faddere som er i nær familie uansett, men som mor hadde jeg nok stusset litt om de hadde prioritert en femtiårsdag fremfor konfirmasjonen.
Er en femtiårsdag så mye større og viktigere? For meg er igrunnen ikke et femtiårsdag så mye mer enn et hyggelig selskap med god mat og gaver.
Jeg ville valgt konfirmasjon rett og slett fordi det "vet" man i mange år at man blir invitert til (utenom når barnet ikke vil konfirmere seg da) som fadder.
Det at 50-årslaget i motsetning til komfen er en happening for hele familien, som egne barn gleder seg til, er også en avgjørende faktor for min del. Man har allerede takket ja, synd for konfirmanten, men sånn er det.
Nei det er ikke viktigere, men fordi man allerede hadde takket ja. Konfirmasjonen for meg var ikke annet enn et hyggelig selskap og jeg hadde ikke brydd meg om noen ikke kom fordi de dessverre hadde lovet seg ut et annet sted. Det er jo ikke fordi man ikke har lyst til å komme, men at ting dessverre krasjet denne gangen.
Hvis dere svarte ja til 50 årsdag pga. at billetter måtte bestilles tidlig sånn at dette var i orden før dere ble invitert til konfirmasjon, så tror jeg jammen meg at jeg hadde dratt i det som først var planlagt.
Tja.
Du sier at en voksen kunne kjørt til Oslo i konfirmasjonen hvis det var søndag. Ergo er ikke avstanden avskrekkende?
Jeg ville sendt familien i 50-årslag, og kjørt etter selv etter middag og taler i konfirmasjonen. Regner med at et 50-årslag varer lenger utover kvelden enn en konfirmasjonsmiddag?
Jeg var eldste barnebarn på begge sider, og ganske lei av småbarn overalt bestandig. Så i konfirmasjonen min ønsket jeg at det for en gangs skyld bare skulle være voksne, selvfølgelig bortsett fra mine egne søsken. Jeg skjønner jo nå at det kanskje var litt mer tungvint for onkler og tanter å måtte ha barnevakt, men jeg hadde liksom et ønske om at dette skulle være et litt mer voksent selskap. Det hadde ingenting å gjøre med hvor nære eller ikke nære de inviterte var.
Mine gutter har ikke ytret noen sånne ønsker, så vi har hatt en god del barn i konfirmasjonene og det har vært veldig hyggelig.
Huh? Det var vel ikke egne barn som skulle ha selskap? Hvis du mener hvorvidt andres barns (som jeg har en nær relasjon med og er fadder til) konfirmasjon trumfer egne barns forventning om å få delta i et femtiårslag, så ja, definitivt.
Har hatt mest lyst til femtiårsdagen, men tror fadder greia trumfer....svarte ostepopp fordi jeg tenkte at det kom mest an på relasjonen- den man hadde sterkest tilknyttning til.
Da glemte jeg hele religiongreia, hedning som jeg er.
Kanskje dere er sånn femtefadder og ikke gudmor og kan komme unna med en ekstravagant gave? :håpefull:
Det finnes mange situasjoner der andre, både barn og voksne, er viktigere enn mitt barn, også for meg, så akkurat denne skuffelsen hadde jeg ikke hatt så veldig mye medfølelse for.
Jeg tenker at så lenge dere fikk tilbakemelding fra konfirmantforeldrene om at det skulle være på søndagen, og at dere da klarte begge delene, så er det jo synd at konfirmantforeldrene endret til lørdagen, og jeg ville nok på den bakgrunnen valgt femtiårsdag.
Som fadder hadde jeg valgt konfirmasjonen.
Jeg hadde nok valgt konfirmasjon dersom det var en av mine nevøer også, fadder eller ikke. Konfirmasjon anser jeg som en stor og viktig dag for en ungdom.
Jeg hadde valgt konfirmasjonen. Angående det at konfirmanten kan virke likeglad for om en kommer så tror jeg veldig mange femtenåringer er litt tøffere i trynet og virker tilsynelatende likegyldige uten at de egentlig er det sånn innerst inne.
OK, da noterer jeg meg det bak øret. Selv husker jeg at jeg syntes det var revnende likegyldig hvem som kom i min egen konfirmasjon for tusen år siden.
Om man er fadder synes jeg det PLIKTER.
Når det er sagt så tviler jeg på at vi inviterer den ene fadderen til storejenta siden han ikke har fulgt henne og vi kun har sporadisk kontakt. Det blir i såfall mannen som trumfer han gjennom. Husker han ikke å invitere, husker nok ikke jeg det heller. Men ho har et par andre som er der og er nære.
.jpg)
