[dette er hentet fra en veldig lang tråd for to år siden, som het "Skjemmes du over å spise?"]
Overspising er en ganske utspekulert form for selvskading, egentlig. Anorektikere og bulimikere som blir sykelig tynne sees på med et helt annet blikk - det er så åpenbart for oss rundt at de skader/straffer seg selv, den utsultede kroppen er et uhyre sterkt bilde som trekker assosiasjonene i retning konsentrasjonsleirfanger og ofre for hungersnød. Det er tragisk og alvorlig, man ser med en gang at dette er en kropp det har blitt utøvd vold mot. Å sulte seg selv nesten til døde er like åpenbart "voldelig" som å skjære seg med barberblader. Den altfor tynne personen sees som hard, rasjonell, viljesterk og disiplinert, uten hensyn for seg selv. (Og mange har nok - dessverre! - et ikke ubetydelig snev av respekt og beundring for denne personen som har en slik selvdisiplin.)
En tykk og velfødd kropp, derimot, vekker avsky og nedlatenhet, den er ikke tragisk, men heller latterlig. Den umiddelbare følelsesmessige reaksjonen hos den som ser på, er at "her er det noen som er veldig snill mot seg selv, som unner seg selv alt hun ønsker seg!". Den overvektige sees som svak og egoistisk, som udisiplinert og fråtsende, som frastøtende og patetisk. Skaden som den overvektige påfører seg selv, er ikke primært den fysiske (selv om det selvsagt også er fysisk skadelig å være svært overvektig), men heller den psykiske, og består i forakten hun møter - både hos seg selv og andre. Og denne skaden er mye vanskeligere å se for omverdenen - fordi omverdenen også føler forakt for henne, i større eller mindre grad.
Mange overspisere forsøker, paradoksalt nok, å skjule seg inni fettet. Ved å bli ekstremt tykke, opplever de at folk rundt dem bare ser fettet og ikke ser personen inni lenger. Man slutter for eksempel å være et sexobjekt (jeg kjenner til en svært overvektig dame som ble grovt seksuelt misbrukt som barn - moren hennes sa til henne da hun var liten at hvis hun ble tykk, ville ingen mann ha henne, og det syntes hun hørtes helt fantastisk ut...), og man finner en rolle som er ganske lett å spille, så man slipper å vise verden hvem man egentlig er.
Jeg mener selvsagt ikke å påstå at alle overvektige er det fordi de har alvorlige fysiske eller psykiske lidelser. (Det er ikke engang alle overvektige som syns det gjør noe at de er overvektige - og akkurat det ser faktisk ut til å provosere mange!) Mange overvektige har et helt uproblematisk forhold til mat, de spiser bare feil/for mye, og "gidder" ikke trene. Men det er ganske opplagt, fra denne tråden, at forakten man føler seg utsatt for som overvektig, er ganske så reell. Og når slike holdninger gjennomsyrer samfunnet - og vårt eget selvbilde - så er det etter hvert ikke langt fra sannheten å si at nesten alle overvektige har et problematisk forhold til mat og kropp. Og det er i hvert fall ikke en særlig konstruktiv utvikling, hvis det vi ønsker oss er en sunnere og gladere befolkning (og sunne, friske barn)!
Jeg leser det du skriver med stor interesse. Kanskje spesielt fordi jeg kjenner meg så utrolig godt igjen.
Jeg har slitt med overspising i mange år og har fått mye pes for det. (særlig fra svigertiger)
"Alle" har bare sett for seg at jeg er en person med lite selvdisiplin og dårlige matvaner.
Siden jul har imidlertid trenden snudd. Jeg har vært farlig nær å være anorektiker i tidligere år (ca 10 år siden) og er nå dessverre tilbake på den veien. :(
Jeg har helt siden januar fått utrolig mange gode tilbakemeldinger om hvor "flink" jeg er og hvor godt jeg ser ut.
Men er jeg egentlig flink når jeg ikke spiser annet enn et knekkebrød på en uke? Er jeg flink når jeg kaster opp igjen maten jeg må spise for at andre ikke skal få mistanke?
Det ironiske for meg at jeg har slitt med overspising i mange år, men har aldri fått hjelp.
Nå har jeg slitt med å spise i noen måneder, og VIPS så står hele hjelpeapparatet der for meg.
Godt selvsagt, men ironisk at det bare er anorektikere som blir sett.
Vel.. :flau:
Dette ble litt mer personlig enn jeg hadde forestilt meg og det er godt mulig at jeg snart sletter innlegget mitt, men innlegget ditt traff meg midt i hjerterota, Skilpadda. :nikker:
Dette ble skrevet som et resultat av den tråden du sikter til, Skilpadda. ;)
Kie skrev så fint om sine opplevelser som overvektig på McDonalds.
Dessverre er jeg ikke like tøff som Kie, jeg tør ikke stå fram med fast nick. Men jeg vil likevel fortelle litt om hvordan hverdagen er for en som er ganske mye overvektig.
Som overvektig (OK, feit, da) så har jeg blitt vant til å bli betraktet som annenrangs menneske. Man får f.eks ikke like god service i klesbutikker eller parfymerier. Man møtes med et vurderende blikk. De spør om du trenger hjelp, man svarer: ja, jeg skulle gjerne hatt en bukse.. "Til deg??" spør damen i butikken og gransker deg fra topp til tå. Og du vet der og da at butikken fører ikke så store størrelser.
Mange kjeder sier rett ut at de fører ikke store størrelser, fordi de ikke ønsker den typen kunder. Man blir vant med å handle på de butikkene som HAR store nok størrelser. Man blir vant med å ta det som passer, ikke det man liker.
Snakker du med noen på telefonen, så er de alltid hyggelige. Men når man møter opp, blir man gransket fra topp til tå. Og tonen endrer seg. Før så hyggelige mennesker er mer avvisende. Som om fedme var smittsomt.
På jobbens julebord går praten livlig. Og når maten er unnagjort og musikken settes på, så starter dansen. Jeg elsker å danse, og er ganske flink også. Men ingen spør om jeg vil danse. Jeg sitter der. Det tynnes i rekkene, man flytter seg litt for å ha noen å snakke med. Når alkoholen begynner å virke blir praten rundt bordet riktig så intim noen ganger, glemt er ektefeller og barn hjemme. Og sånn ca da er det jeg innser at nå må jeg hjem. For da sitter jeg der, med glasset mitt, prøver å snakke med de som sitter rundt, men utrolig nok er store meg blitt usynlig.
Jeg vet at jeg spiser for mye, for usunt, og trener for lite. Dessverre har jeg fysiske plager som stort sett utelukker svært mange typer trening. Så jeg kan sykle, eller svømme. Sistnevnte kan jeg ikke fordra. Jeg går ut i lunsjpausen for å kjøpe meg noe mat. Vi har ikke kantine, og det var tomt for brød hjemme. Starter fint med en Pepsi Max og en pære. Skal på bakeriet og kjøpe baguett. Men stopper også opp og plukker med meg litt smågodt i en pose. Ikke mye, men nok. Jeg vil aldri begripe hvorfor jeg gjør det, eller hvorfor jeg nå sitter og spiser smågodtet jeg kjøpte. Går på bakeriet, tenker på å kjøpe en salat, men steiler over prisen, og kjøper baguett med kylling. Kylling i stedet for karbonade, det var jo et brukbart valg.
På vei inn igjen vet jeg at jeg har noe "forbudt" i posen min. Inne på kontoret gjemmes smågodtet i skuffen. Frukten får derimot ligge fremme.
Jeg har hatt perioder med både lav og høy vekt. Og jeg har sett med egne øyne at jeg blir behandlet annerledes når jeg er overvektig, i forhold til når jeg er slank. Jeg er jo den samme personen! Når jeg er slank blir jeg spurt om å danse. Når jeg er slank smiler damen i parfymeriet og hjelper meg GJERNE med å finne en god foundation. Når jeg er feit leser jeg blikket hennes. Et blikk som sier at det skal mer til enn en god foundation for å gjøre noe med det der utseendet.
Kanskje er man også ekstra følsom, man tror at andre snakker om en selv om de ikke gjør det. Men den tråden som startet i forrige uke har gjort meg i allefall ENDA mer følsom. For nå VET jeg dessverre at mine bange anelser, mine mistanker om at folk studerer meg og bedømmer meg er jo riktige. Jeg er ikke bare paranoid.
På bussen ser jeg at folk unngår å sette seg ved siden av meg. De står heller. Jeg er ikke så diger at jeg bruker begge setene, det er ikke derfor.
Noen sier at hvis man slanker seg eller forbedrer utseendet så får man ofte bedre selvtillit og endrer personlighet. Vel, jeg er bare litt enig i det. For vel så mye endrer omgivelsene sin innstilling til en. Har du gått ned i vekt får du nikkende og smilende blikk, folk beundrer deg for viljestyrken din. Er du slank er du en å regne med, er du overvektig så er du usynlig.
Jeg skulle ønske at jeg veide 40 kg mindre enn jeg gjør i dag. Men det er ikke synd på meg, og jeg vil ha meg frabedt at andre skal synes synd på meg. Jeg trenger ikke medlidenhet. Jeg trenger andre menneskers aksept på at jeg er OK som det mennesket jeg er. Jeg trenger ikke gode råd om å ta trappene i stedet for heisen, eller velge salat i stedet for brødskiver. Jeg trenger å bli sett. Bli sett som menneske. Men jeg er borte, inni en diger kropp, som stjeler all oppmerksomheten, så folk ikke ser hvem jeg er. Det er dessverre svært få som klarer å se forbi mitt store ytre.
Noen ganger føler jeg meg litt som en "neger". Alt er OK inntil folk får se meg. Bare ett blikk er nok, så vet de hva jeg er, og da bryr de seg ikke om å se lengre enn til mitt ytre.
Det er så frustrerende og fortvilende at det er vanskelig å sette ord på. Det opprører meg at så mange innrømmer at de faktisk syns feite folk er ekkelt. Det plager meg at jeg nå føler behov for å skjule hva jeg handler, enten det er på McDonalds eller på dagligvarebutikken. Det plager meg at jeg nå vurderer å handle på flere steder, sånn at ikke de ansatte eller andre kunder skal legge så mye merke til hva jeg handler. Den tråden som startet i forrige uke har for mitt vedkommende vekket fra dvalen alle disse tingene. De tingene jeg trodde jeg var kommet over. Jeg trodde jeg våget å spise i offentlighet igjen. Nå kjenner jeg at jeg tenker på det hele tiden.
Og likevel spiser jeg smågodt! "Må ha det, bare må ha det!" Kan ikke forklare det. Kan ikke la det være. Det føles som et nederlag å ha blitt så feit. Det føles trist å vite at andre mennesker ser meg som annenrangs. Og det føles tungt at jeg ikke har kontroll på hva jeg spiser.
Må bare presisere at det ikke er jeg som har skrevet det, selv om jeg et øyeblikk trodde det. Det representerer mine egne tanker og følelser om temaet.
Jeg trenger ikke medlidenhet. Jeg trenger andre menneskers aksept på at jeg er OK som det mennesket jeg er. Jeg trenger ikke gode råd om å ta trappene i stedet for heisen, eller velge salat i stedet for brødskiver. Jeg trenger å bli sett. Bli sett som menneske. Men jeg er borte, inni en diger kropp, som stjeler all oppmerksomheten, så folk ikke ser hvem jeg er. Det er dessverre svært få som klarer å se forbi mitt store ytre.
Jeg ville bare sitere dette, for dette er som tatt rett ut av mitt eget liv. Jeg er møkklei av at media snakker om "de overvektige" som en enhetlig gruppe late, uvitende mennesker uten å ha den ringeste interesse av å vite noe om årsakene til overvekten, om det nå er latskap, uvitenhet, fysisk sykdom, psykisk sykdom, uforklarlig overvekt osv. osv. Og hva ER overvekt i dag? Når alle som har en BMI på 0,00001 over "normalen" regnes som "overvektig", ja da tas fokuset bort fra de (i mine øyne) relativt få som er sykelig overvektig.
Hvorfor må alle anta at jeg slanker meg? Hvorfor er det første folk spør om "hvordan går det med treningen?" når jeg ikke har sett dem på lenge, lenge. Er det virkelig det de aller helst vil vite om meg og mitt?
Uff, jeg kunne skrevet side opp og side ned her, men jeg skal begrense meg. Jeg vil bare takke for de interessante innleggene dere har skrevet i denne tråden, jenter. :riktig:
Jeg vil bare skrive litt om noe annet jeg skrev i den omtalte tråden, noe jeg nylig hadde oppdaget og fått en skikkelig "aha"-opplevelse av.
Det er jo vanlig å snakke om å "trøstespise", og jeg trodde lenge selv at det var det jeg gjorde. At når livet var kjipt og gikk meg imot og jeg kjedet meg eller hadde kjærlighetssorg eller hjemlengsel, så stelte jeg litt ekstra pent med meg selv ved å gi meg sjokolade og ostepop og fyrstekake, og lot meg ligge på sofaen og sløve i stedet for å ta meg i nakken og hive meg ut for å gå en tur.
Men en dag jeg tenkte over hva som egentlig skjer i "down"-perioder, demret det for meg at dette er jo ikke noen snill måte å behandle seg selv på. Man ville vært en dårlig mor om man behandlet barnet sitt slik, og hadde man vært hundeeier, ville det jo vært utenkelig å nekte å gå tur med hunden, og å fore den med sjokolade og kaker!
Og plutselig en dag innså jeg at jeg prøver ikke å stelle pent med meg når jeg spiser usunt. Jeg prøver å straffe meg selv. Jeg gjør det i perioder når jeg er misfornøyd med meg selv, og jeg gjør det fordi jeg på ett eller annet forskrudd nivå ikke føler at jeg fortjener å være slank og sprek. Teit og håpløs som jeg er.
Det gjorde litt vondt å innse det. Men det var en skikkelig øyeåpner. Og det var denne plutselige selvinnsikten som lå under da jeg skrev innlegget som åpnet denne tråden.
Jeg begynte på et svar i denne tråden, men turde ikke poste det.
Jeg har vært slank hele livet og har et veldig normalt forhold til mat, og det gjør at jeg ikke tør poste her. Kjente at jeg måtte veie ordene mine på gullvekt og ble igrunnen redd for å bli misforstått.
Det var hyggelig tenkt, Myrsnipa. :) Og jeg er i alle fall ikke spesielt "skjør" på dette - jeg bryr meg i grunnen ikke så forferdelig mye om at jeg er overvektig eller hva andre tenker om dette, jeg er i grunnen bare frustrert over meg selv og mine egne reaksjonsmønstre i denne sammenhengen, ikke over andre. Så for min del må du bare poste det du vil.
Enig!
Det er som Skilpadda påpeker skuffelsen over en selv som er mest fremtredende og jeg blir bare sår hvis noen påstår at overvektige mennesker er dårligere mennesker enn andre.
Da blir jeg rasende.
Eller man doper seg på maten, som jeg alltid har gjort. Det er ikke å stelle pent med seg selv det heller. Hadde jeg misbrukt andre substanser enn mat på samme måte, hadde noen reagert for lenge siden. Men å spise seg vekk fra alt eller bare spise, spise, spise og ikke ha interesse for noe annet enn maten, nei, det var bare mangel på viljestyrke eller en "litt for god" appetitt.
Jeg har dog innsett at jeg straffer meg selv både ved å overspise og ved å slanke meg. Slankingen har ikke vært det spor bedre. Jeg har spist så mye mat jeg egentlig ikke liker, bare fordi "jeg har godt av det" og fordi det var det som det ble forventet at jeg spiste. Nå er jeg snillere med meg selv. Jeg tillater meg ikke å spise uhemmet. Jeg klarer bare å nyte maten når jeg spiser fordi jeg er sulten eller jeg genuint har lyst på noe. Jeg nekter å sluke i meg maten, men vil ha ro og fred til å nyte den og til å kunne kjenne på følelsen av at jeg er mett eller har fått nok. På samme måte spiser jeg ikke lenger mat jeg egentlig ikke liker. Så vekk med kalkunpålegget og fiberbrødet. Jeg mener bestemt at et sunt kosthold består både av salatblader og ostekake, men at jeg må lære meg selv å kjenne godt nok til å vite NÅR jeg vil ha salaten og NÅR jeg vil ha ostekaken. Først da kan jeg få et tilnærmingsvis normalt forhold til mat.
Jeg vil bare si at dette er et av de emnene jeg virkelig har lært mye om på NM. Jeg har fått et mye mer nyansert syn på overvekt, og jeg vet at de har endret måten jeg møter mennesker rundt meg på. Dessverre, holdt jeg på å si. Altså - jeg skulle ønske jeg hadde skjønt mer av det før.
Som feit så kjenner jeg at jeg ikke helt orker å delta i enda en slik debatt. Alle er så positive til at man skal være snille og greie med de feite. Verden fungerer ikke slik.
Takk for at dere deler litt tanker og følelser rundt dette temaet.
Det er godt å lese litt om hvordan andre tenker om mat og vekt.
Jeg vurderer å komme sterkere tilbake senere. Jeg har ikke store problemer med min egen vekt (selv om jeg er ganske mye overvektig), men jeg har litt problemer med å ordlegge meg hvis jeg skal skrive av meg alle tankene mine rundt meg selv og mat :himle:
Fortell meg gjerne hva som er provoserende med det innlegget. Har jeg ikke lov å sette navn på det JEG føler når det ikke passer overens med det DU føler?
Jeg synes ikke denne tråden har handlet om at "man skal være snille og greie med de feite" - hovedinnlegget handlet i hvert fall primært om hvordan jeg selv, som overvektig, ser på overvekt i forhold til selvfølelse og selvbilde. Men du trenger selvfølgelig uansett ikke å delta i den hvis du ikke orker eller føler at du har noe å si.
Selvsagt skal du få mene og føle hva du vil. Men å si at du ikke orker å ta en slik debatt samtidig som du legger ut påstander som er litt provoserende og oppfordrer til debatt syns jeg er unødvendig.
Også er det et eller annet med tonen din noen ganger. Du virker ikke veldig vennlig.
Jeg syns følelser og selvbilde har MYE å gjøre med samfunnet rundt oss. Faktisk vil jeg påstå at grunnen til at overvektige føler skam pga mat er nettopp samfunnet rundt oss. Men på nett på opplever jeg at alle er så forbanna PK og spør derfor hvorfor samfunnet ikke reflekteres i holdningene på nett. For meg så er det to utrolig forskjellige verdener, derav mitt innlegg som handler om hva JEG syns i forhold til mat og skam. At jeg ikke skriver en avhandling fordi jeg ikke orker det akkurat nå, betyr IKKE at jeg ikke syns ting om emnet. Men for all del, om det ikke passer inn i tråden så er det jo bare å slette.
Selvfølgelig har følelser og selvbilde noe å gjøre med samfunnet rundt oss. Og jeg har ikke sagt at innlegget ditt ikke passer inn i tråden - det var jo du som sa at du ikke orket å delta i debatten.
Hovedinnlegget er ellers hentet fra en lang og engasjert debatt på NM for en stund siden, og i den debatten kom det veldig mange innlegg fra folk som snakket om hvor ekkelt det er de synes å se på at overvektige spiser junkfood, og hvor lei de var av at overvektige påstod at det ikke var deres egen skyld osv. Så akkurat der var det veldig lite politisk korrekthet ute og gikk.
Jeg tror det har mye med hvilke fora en er på. Dersom man ser en diskusjon på en av disse avisforaene, så er tonen en helt annen. Der kommer det inn en litt annen brukergruppe.
Jeg er så heldig at jeg ikke har problemer med vekta.
Innrømmer også at jeg nok har kastet et ekstra blikk på de som er ekstremt overvektig. Men det har vært de ekstreme tilfellene hvor jeg egentlig har trodd at øynene mine har spilt meg et puss første gangen.
Men jeg håper og tror at det aldri har spilt noen rolle når det gjelder å ha eller ta kontakt med personen.
Det vil være personligheten som har en avgjørende rolle for meg og ikke den ytre innpakningen. Og personer som jeg liker finner jeg da ikke ved å se på det ytre, men ved å prate med personer.
Er masse mere jeg ville ha skrevet om jeg bare hadde klart å sette de riktige ordene på det. Men så lenge jeg ikke klarer det får tankene heller surre rundt i hodet mitt til jeg greier det.
Jeg har alltid måttet jobbe mye for at holde normalvægten, og er derfor veldig opptatt av den. Dels fordi jeg rett og slett er litt av en streber, dels fordi jeg digger fint tøy, og dels fordi jeg i mitt jobb som underviser føler meg veldig "sett på". Jeg har også klart bemærket, at jeg er blitt behandlet anderledes som "chubby" enn som slank - både til fest, i butikker, på jobb, og så videre. Omvendt har min vekt også vært omvendt proporsjonell med min selvtillid (situasjonen som Skildpadda så fint beskriver). Etter at jeg langt om længe leverte den hovedoppgave som jeg til stunder ikke trodde noensinne ville bli ferdig, orket jeg plutselig alt, begyndte å træne og droppede 1-tube-kaviar-om-dagen vanen. Og 15 kg.
På tross av fokuseringen på mitt eget utseende legger jeg ikke særlig merke til andre folks vekt, medmindre den på en eller annen måte er ekstrem. Og desto bedre lærer jeg folk å kjenne, desto mindre ser jeg det. En av mine venner hadde nylig lagt på seg 20 kg, og jeg bemerkede det ikke engang. En veninne ble såret fordi jeg ikke ga kompliment da hun hadde gått ned i vekt - hadde jo ikke rigtig sett noe, jeg. Jeg må huske meg selv på, ikke å snakke for mye om trening og sunt mat når jeg er sammen med naboen, fordi hun er overvektig og jeg ikke vil ha at hun skal tro jeg ikke synes hun er bra nok.
Kollektivt kan jeg godt ha mine fordomme om overvektige ("de kan bare trene liksom mig, og spise sunt liksom meg") men sånn individuelt blir tingene annerledes. Da er folks utseende ikke så viktig mere, fordi det er så mange andre ting en legger merke til.
Håper ikke dette hørtes alt for usammenhengende ut...
Hmmm...
Jeg har i grunn mange tanker om temaet overvekt.
Ja, jeg er overvektig. Har ikke alltid vært det, men nesten. Det begynte på ungdomsskolen egentlig. Og jeg vet at mat var noe jeg brukte for å komme ut av en ensomhetsfølelse. Og det er klart at det gikk den gale veien med vekta da..... I tillegg spiste jeg uregelmessig, og ødela stoffskiftet mitt.
Da jeg ble gravid med førstemann tok det helt av. Enda jeg spydde i flere mndr, gikk vekta opp til tresifret, og det er mye når en ikke er høyere enn meg. Jeg hsuker at jeg gledet meg til å amme. Alle sa jo at det å amme fikk en til å gå ned . Yeah right!
Men da jeg sluttet å amme, da begynte jeg å gå ned. Og da bestemte jeg meg for at nå var det slutt. Jeg trente hver dag, spiste forholdsvis sunt, hvertfall til faste tider, og gikk ned - 25 kilo faktisk. Og jeg var stolt va det. Og det var mange som kommenterte det, og neon sa til og med at jeg ikke måtte la slamkingen gå til hodet på meg , så jeg bikket over......
Men så kom graviditet nr 2. Og alle de som hadde kommentert vekten min positivt kom med utbrudd a la Hva skjer? Du var jo så flink? For jeg la på meg igjen. 22 kilo opp, de kiloene jeg hadde vært så stolt av å miste. Selv om jeg prøvde å holde meg, gikk vekten likevel bare oppover. Og nå etterpå, er kiloene liksom satt seg fast.
Men jeg fikk hjelp av legen min. Slankepiller. Jaja.... Og så gikk det en liten djevel i meg her etter sommerfreien. Neimen om jeg skulle gjøre meg avhengig av slankepiller. Så jeg sluttet med dem , og tok meg selv i nakken. Jeg ser at hemmeligheten til en frisk kropp - ikke nødvendigvis mager - er et riktig kosthold og bevegelse.
For selv om jeg veier mange kilo mer enn jeg burde ut i fra verdens kroppsbilde, så er jeg frisk. Ja, utenom stoffskiftet da, for det er ødelagt for alltid. Men jeg har ikke høyt blodtrykk eller høyt kolesterol eller hva det måtte være som mange tror overvektige lider av.
Og selv om jeg sliter med vekten, og faktisk gjør så godt jeg kan her, så vil jeg alltid ha følelsen av at folk kikker ekstra i min handlekurv for å kunne finne en grunn til at jeg ikke er en str 36. At de alltid vil gi meg et skjevt blikk dersom jeg skulle befinne meg ved disken hos MacDonalds.
Fordi sånn er folk. Og det tror jge ikke vi kan gjøre noe med. Annet enn å heve oss over det.
Det finnes mange grunner til overvekt.....
Og detet ble helt sikkert mye rot på en søndag kveld, men jeg håper at noen tok essensen... :)
På nettet har vi alle teoretiske holdninger til andre menneskers fysiske kjennetegn/utseende. Vi forholder oss ikke til det, dermed er det greit å si at vi ikke skal gjøre forskjell på vanlige og overvektige/fargede/funksjonshemmede eller homofile (selv om det ikke nødvendigvis er synlig).
Jeg slår et slag for Polyannas tankegang, at hun har revurdert sitt syn på tykke mennesker - dessverre. Selv har jeg opplevd at jeg (like mye dessverre) har blitt overrasket over bilder/opplysninger som forteller meg at andre brukere av nettfora er tykke/tynne eller på andre måter avviker fra det normale/kjedelige standard norske utseendet.
Til hverdags liker jeg å tenke på meg selv som en person som ikke gjør forskjell på andre mennesker på bakgrunn av utseende. Men "sjokket" over at for eksempel skilpadda (jeg tror du tåler det :dulte: ) karakteriserer seg selv som overvektig, er så flaut at det gjør vondt langt inn i hjerterota. Det er flaut fordi jeg treffer mine egne fordommer i døra. Så håper jeg at de kan gi ettertanke til videre ferd ut i verden. Det er likevel ikke enkelt å slå i hjel kulturelt innarbeidede fordommer (habitus) sånn helt over natta. Jeg øver meg.
Takk for alle som deler sine tanker. Jeg håper flere enn meg lærer og tar det med seg videre. Det var litt om holdninger.
Synes think flott formidler det jeg selv føler og tenker om dette. Jeg har aldri hatt problem verken med mat eller vekt, men har en lillebror og far som begge er overvektig. Jeg er svært frustrert over dem, spesielt broren min som jeg ser lider under dette. Forsøker å snakke med ham om det, om kosthold, følelser mm uten å tråkke på ham, men ingeting hjelper. Jeg innser han er slik for grunner jeg ikke kjenner, men jeg er likevel så trist. Har lært av å lese tråden og følger interessert videre.
Dette er jo en gammel tråd, men siden jeg er ny her tillater jeg meg å løfte den litt frem igjen.
Jeg ser i denne tråden at det er flere som sier de har lært mye av denne type diskusjoner, og jeg håper at flere kan lære. Det handler om å lære litt om hvordan det er å sitte på "den andre siden".
Jeg håper at flere vil dele sine erfaringer i denne tråden!
Nå hadde jeg skrevet et laangt innlegg, men feiget ut og slettet. Er fryktelig redd for å tråkke noen på tærne her ved å skrive noe feil, samtidig som jeg har lyst til å dele litt erfaringer også.
Jeg er overvektig, men har aldri opplevd noe negativt fra samfunnet i forbindelse med det.
Håper det ikke skjer heller.
Synes det er ille at man ikke kan se personen bak det ytre.
Vanvittig mange flotte mennesker man går glipp av.
Og selv om man er overvektig, feit eller hva man kaller det, så betyr ikke det at man er lat og uengasjert.
DET stemplet synes jeg ille.
Jeg har venner som er store og veldig tynne, faktisk så er de tynne mer late enn de vennene som er overvektig.
Kroppene våre reagere veldig forskjellig på mat.
Ei venninne propper i seg usunn mat, godterier hver dag og spier MYE mer mat en jeg noengang kan orke på en dag, hun trener ikke og har stillesittende jobb. Ikke særlig aktiv ellers.
Men slank og veldreid er hun.
Mens jeg som ikke spise godterier,chips o.l og som må jobbe med å få spise NOK mat, er stor.
Vekta går ikke opp, men ikke pokker om den vil gå ned heller.
Jeg glemmer å spise, og kroppen holder på det den kan.
Ofte spiser jeg bare middag og kveldsmat, da jeg ikke husker resten av måltidet og jeg spiser helt vanlige porsoner.
Legen min sier at jeg må spise oftere, men jeg orker ikke.
Så grunnen til at man er overvektig betyr ikke bestandig at man overspiser eller spiser usunt.
Jeg var slank før jeg fikk ungene og jeg var faktisk ikke lykkeligere da.
Eneste som plager vettet av meg er at det er nesten umulig å få tak i klær som er fine og tøffe og fine snitt i store str.
Noen har, men da må man ut med vanvittige priser.
Så klær handler ikke jeg så ofte.
Handlet veldig mye i Amerika og der hadde de MASSE flott klær i MIN str.
Hadde faktisk problemer med å finne små nok.
Jeg måtte i ungdomsavdeligen for å få mine str,
Så jeg håper de klærne holder lenge.
Jeg synes mennesker er fæle til å dømme etter utseende generellt-
Og det er veldig synd, man går glipp av mange flott mennesker.
Det finnes usunne, tynne og late mennesker og det finnes sunne og aktive overvektige mennesker.
Dette kunne jeg ha sagt veldig mye mer om - for har vært på begge "kanter". Har slitt med spiseforstyrrelser så lenge jeg kan huske.
Ble satt på Grete Roede-kur alt som 7 åring, og jeg var ikke ekstremt overvektig heller - men har en mor som er sykelig opptatt av å være superslank. Jeg fikk kjeft om jeg la på meg en kg i sommerferiene når jeg var hos faren min. Der var det aldri noen som kommenterte hva jeg spiste, eller hvor mye jeg spiste - og det var god, hjemmelaget mat som vi spiste sammen. Det var derfor ganske SIKKERT at jeg la på meg når jeg var der.
Moren min har aldri vært spesielt opptatt av mat, og har sett det mer som et nødvendig onde virker det som.
Det er vel derfor ikke så rart om man får et noe merkelig forhold til hva mat er til.
Å bruke mat som innvendig plaster vet jeg i hvert fall veldig godt hva er.
Da jeg ble 18 - 19 år slanket jeg meg 25 kg, og var på god vei til å anorektiker. Kunne gå hele dager uten mat, og syntes jeg var råflink som hadde full kontroll på hva jeg puttet i meg. Ei venninne ga meg et spark bak, slik at jeg våknet og så hva jeg var i ferd med å gjøre mot meg selv.
Så som sagt - jeg kjenner begge sider, og vet hva det vil si å få stygge blikk i matbutikken når man tar en pose potetgull eller en sjokolade. De kunne like gjerne sagt " at du som er så feit, trenger vel ikke akkurat å bli enda VERRE"
Jeg vet også hva det vil si å få kommentarer når man har "normalvekt" eller helst litt mindre.
Det sier bare litt om hva slags syn som rår i samfunnet. Det er bare innpakningen som teller.
Jeg har vært kjempetynn (58 kg) og ganske tjukk. (100kg).
Trives vel best et sted i mellom.
Kan skrive under på at man behandles og oppfattes VELDIG forsjellig ettersom hvor mye man veier.
Men man skal ikke glemme at selvfølelsen har mye å si. En person som syntes ille om seg selv blir rett og slett mindre attraktiv.
Så syntes det er noe å tenke på. Føl deg flott, og du blir det. Jeg mener i allefall at det er mye sannhet i det.
Nå er ikke jeg overvektig, så jeg er kjempeheldig der..
Men jeg har ei venninne som prøver å få barn nå...men det klaffer bare ikke.. Det som ofte høres om henne da, det er at hun må slanke seg, så kanskje hun blir gravid! Hun har prøvd i mange år, ingen har følt med henne, snakket med henne eller tatt hennes problemer på alvor (kun fordi hun er overvektig)...
Og dette skjedde med min kusine også...men hun har heldigvis fått hjelp nå, seks år etter hun begynte å prøve, og venter en liten spire :lykkelig: Men fortsatt tok det seks år, hun fikk bare beskjed om å slanke seg!
Jeg kunne skrevet mye her om mine følelser om mat og kropp, men opplever egentlig at jeg i perioder av livet har vært en sånn mellomperson. Er du overvektig når du bruker str. 42 eller 44? Hva med 46, osv? Alt er vel relativt. Jeg vet man kan regne dette ut med BMI, men for meg handler det også om det jeg ser i speilet og hvordan jeg føler meg, de blikk jeg møter og den verden jeg ferdes i.
I min barndom var min mor veldig opptatt av slanking, lightprodukter, å kommentere når man spiste for mye, hva man ikke skulle spise, hva som ikke var lov, hvor fryktelig det var å være tjukk (som var ordet som var brukt), og en del mat ble på en måte tabu. Alt skulle være light. Det har nok ført til en merkelig holdning til både kropp og mat som voksen. En blanding av fornuft og følelser. Eks. hvis jeg bare veier lite nok kan jeg spise potetgull til lunch når jeg er hjemme. Hva slags "lidelse" er en slik forståelse av mat og kropp? Det er ikke snakk om hva som er sunt eller ikke. Det er snakk om "når er det tillatt?".
Jeg har måttet jobbe med å spise offentlig. Tenk å spise et kakestykke på jobb, mens andre ser på. Eller spise opp maten på restaurant, når mange av de andre ikke gjør det. Å jobbe med å ikke bare tenke på "lurer på hva de tenker om meg nå".
For mange handler det om kontroll. Å ha kontroll over egen kropp og mat. Å spise mye er tap av kontroll. For kvinner er dette fryktelig.
Overraskende å snuble over en slik tråd som relativt fersk medlem.
Jeg har nemlig måttet lete meg fram til info om overspising.
Og den infoen begynte jeg å søke da jeg kom over et innlegg på et annet forum, der ei lurte på om hun kanskje hadde en spiseforstyrrelse.
Da jeg leste om temaet, var det som om noen hadde skrevet om meg.
Jeg føler ikke for å dra dne lange versjonen, men den korte er oppvokst i familie med bare søstre, både søstre og mor veldig opptatt av vekt.
Og småertet meg litt da jeg fikk valpefett. Som de så koselig kalte det.
Begynte å kaste matpakker midt på barneskoletrinnet. likte ikke å spise offentlig, og spiste heller masse når jeg var alene.
Tendenser til anoreksi på ungdomskoletrinnet, masse positive tilbekameldinger om hvor fin jeg ble og så TYNN som jeg var. Kastet opp noen få ganger.
Så stabil vekt noen år, etter første barns fødsel i 2000 gikk vekta nesten i loddrett kurve oppover.
Jeg var herre over min egen husholdning, var mye alene, og jeg kunne selv bestemme hva jeg ville spise.
Etter det har det gått litt frem og tilbake.
Slanket meg nesten 10 kg med Grete Roede i 2003, og holdt meg ikke så verst frem til neste graviditet.
Stabil etter siste fødsel frem til i våres.
Nå veier jeg mer enn jeg noen gang har gjort.
Har vært innom en psykiater, som ikke fungerte for meg, hans teori er at jeg doper meg på mat, og spiser vekk følelser.
Skal til lege neste uke og ber da om henvisning til psykolog.
Jeg merker ikke så mye til at verden utenfor stuedøra behandler meg annerledes, den hardeste dommeren er nok meg selv.
Jeg har alltid hatt dårig selvbilde, og jeg vemmes, skammer meg, føler meg så grusomt ekkel, lat, stygg og fæl.
Jeg er slik at jeg kan "sulte" meg hele dagen for å straffe meg, men er jeg alene på kvelden, eller vet jeg skal være det, kan jeg dra innom to forskjellige butikker for å kjøpe et lager av snop til kvelden.
Jeg spiser meg igjennom alt. Avbrutt av pauser når jeg nesten spyr.
Etterpå kommer de fæle tankene om hvor ekkel jeg er igjen, og jeg faster..
Hvis jeg skrev opp hva jeg spiste i ei uke ville det nok være overraskende lite MAT, men sjokkerende mengder sjokolade, og derfor stiger vekta.
Jeg tror min tilstand har forverret seg fordi jeg har en depresjon.
Det er altså hva JEG tror, men psykiateren jeg var til mente at jeg umulig kunne være deprimert når jeg kom meg ut av senga og på jobb hver dag.
Samt at jeg greier å ta iniativ av og til for å finne på noe.
:rolleyes:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
