I tilfelle noen eller noen andre ennå ikke har fått det med seg: Det som antageligvis er tidenes beste album er gitt ut. Løp og kjøp! Virkelig!
Bowie begynner å bli en aldrende mann, men dæven som han fortsatt rocker, synger og funker (ja, det er et verb!), bedre enn noen sinne, bedre enn noen andre.
Break it down for me?
Mannen og jeg hørte gjennom den i påska, og vi hørte jo at det var Bowie, men vi syntes plata virket sprikende, ufullendt og litt halvveis ... dukker
Men sprikende og ufullendt og halvveis? Det skjønner jeg ikke. :gruble: Litt utilgjengelig her og der, kanskje? Uansett er det den ekstreme gjennomføringen jeg nesten er mest imponert over, (bortsett fra at stemmen til David holder fortsatt), det er så fantastisk produsert og gjennomarbeidet, og så utvilsomt Bowie hele veien, selv om jeg tenkte over at han leker med litt forskjellige genre denne gangen. Noen av låtene appellerer sikkert til Muse-publikummet, og noen appellerer kanskje til Green Day-gjengen.
Ja, jeg tror kanskje det er nettopp den genre-leken som ga meg en følelse av at man ikke helt har bestemt seg for hva slags plate det skulle være. Gode låter, men - nei, jeg vet ikke. Det ble ingen umiddelbar favoritt for meg. Mulig jeg må gi den noen sjanser til.
Ikke min feil at jeg får de rareste musikalske assosiasjoner til ting folk rundt meg sier, vel! Og har jeg først fått et hjernevirus, anser jeg det som min samfunnsplikt å spre det videre ... :glis:
(Og jadda. Du har lyktes i å returnere det nå. :mumle: løper hjem og setter på noe Thåström som motgift)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
