Leste til frokosten i dag vg+ om at "frivillig barnløse er de mest lykkelige av oss."
Kom til å fundere litt på dette. Jeg tviler litt på at jeg hadde vært så fornøyd uten barna mine. Greit nok at jeg ikke hadde så veldig lyst på barn før jeg fikk dem, men når jeg tenker over livet mitt så er liksom barna mine grunner til at jeg står opp og kommer meg i gang. Husker før jeg fikk minstemann, og snuppa var på samvær en uke hos pappaen, så datt jeg helt i do. Ikke fordi jeg ikke var glad,men fordi jeg ikke måtte. Jeg måtte ikke stå opp, gå på skolen(som jeg gjorde da), lage middag, gå ut. Jeg kunne bare late meg uten å gjøre noe. Jeg trengte ikke.
Nå er jo aldri minsten på noe samvær så da er det normale dager alltid, nesten... Så de er liksom drivkraftene mine.
Jeg fikk jo barn litt tidlig og før jeg fikk utdanning og jobb til og med, men
Jeg tror jeg aldri hadde klart å ta meg så mye sammen og fått meg utdanning, fått funnet ut av mine utfordringer(ADHD) hvis jeg ikke hadde hatt dem. Nå har jeg høyskoleutdanning, to barn, jobb og en grunn til å ha et godt liv. Jeg føler kanskje at det p være mamma hjelper meg å føle at jeg ER noen, og har en rolle. Det er lettere sånn. Før var jeg liksom ingen.
Dette er kjempe rart å tenke på... Jeg føler kanskje det har vært sånn hele oppveksten. Jeg har alltid liksom trengt en venninne slik at jeg selv kan føle meg som meg... Alene er jeg ingen. Skummelt..... :eek:
Jeg vet ikke, men jeg har tenkt på det samme flere ganger. Jeg var ung og student da min første ble født. Jeg merket et skifte i mine holdninger til studiet og hvor viktig for meg det var å jobbe med de for å bli noe, for å kunne forsørge familien og barnet. Mannen min hadde utdanning og jobb, det var ikke det det stod på, men jeg følte veldig på det at jeg måtte bli "noe". I mye større grad enn før jeg fikk barn, da jeg hoppet litt fra studie til studie. Merket ikke så stor forandring med uteliv osv, jeg var og er en ganske rolig person.
Hvem jeg hadde vært uten barn er jeg usikker på, men jeg tror jeg hadde vært mindre fleksibel. Mer opptatt av meg selv og mitt, mindre fleksibel ift å ta hensyn til andre. Hadde kanskje hatt flere venner.
Jeg hadde trolig vært mye mer selvopptatt. Og latere. Men jo, jeg identifiserer meg også til en viss grad gjennom barna.
Jeg hadde hatt en helt annen omgangskrets. Og jeg ville kanskje vært mindre bekymret.
Jeg trodde helt oppriktig i ganske mange år at jeg ikke skulle få barn. Jeg tror det endret seg da jeg var rundt 25. Da innså jeg at arbeidslivet ikke var så spennende som jeg hadde håpet. Kanskje hadde det blitt annerledes hvis jeg hadde vært i en mer ålreit jobb den gangen, for ambisjonene mine var å klatre til helt topps uten verken mann eller barn.
Men jeg ble fryktelig skuffet da jeg begynte å jobbe og så hvor mange latsabber som finnes der ute. Samtidig så jeg at de hadde det ganske så bra, så jeg ble en av dem. Det er godt mulig at livet hadde blitt totalt forskjellig hvis jeg hadde begynt å jobbe i et mer ambisiøst arbeidsmiljø i den første jobben min.
Jeg hadde nok fulgt drømmen om en karriere som utenriksmedarbeider av et eller annet slag - enten via embetsverket, eller via organisasjoner (som f.eks. hjelpearbeider, lærer, etc.). Jeg kjenner fortsatt på den drømmen, men jeg tror ikke jeg kommer til å sette den ut i live. Ambassadedrømmen har jeg ikke lenger, men jeg skulle gjerne ha jobbet noen perioder i utlandet - fortrinnsvis innenfor en eller annen form for bistand via større frivillige organisasjoner. Jeg tror likevel ikke at det blir noe av, jeg tviler på at min kjære deler den drømmen lenger dessverre. Vi får se, når ungene nærmer seg voksne, det er jo sannelig ikke så lenge til egentlig.
Men, det er viktig for meg å presisere at jeg er tilfreds og fornøyd med det valget vi tok da vi fikk barn, jeg ønsket meg åpenbart barn mer enn en diplomatkarriere, og jeg var ikke villig til å kombinere de to - så sånn sett har jeg fått det jeg hadde mest lyst på. Etterhvert som årene har gått har jeg i større og større grad også innsett at jeg er nok mer av en "hjelpearbeider" enn en diplomat, jeg håper nok innerst inne fortsatt at jeg skal få lov til å være med på å bygge opp en skole eller to en gang i fremtiden.
Og, så er det jo stor forskjell på å være frivillig barnløs, og å være ufrivillig barnløs. At man kommer godt ut på lykkestatistikken som frivillig barnløs er ikke så rart syns jeg - skjønt, jeg tror også en god del av dem møter en slags "blåmandag" hvis de blir alene som eldre. Men, sånt kan man jo ikke vite, vi står jo alle i fare for å bli alene, på ett eller annet vis.
Jeg hadde hatt dyrere klær og reist mye mer og lengre!
Ellers har jeg drømt om barn fra jeg var liten jente og hadde nok hatt et stort ønske og savn om barn.
Veldig klisjé, men livet mitt er rikere med dem og jeg kunne ikke tenke meg et liv uten.
Dersom jeg ikke hadde fått barna mine (enda) tror jeg at jeg ville hatt et høyere personlig forbruk. Penere klær og flere reiser, jeg antar at jeg ville jobbet litt mer og satset hardere på utdanning og karriere. Ikke for det - jeg har gjort noen lure karrierevalg på bakgrunn av barna også.
Jeg tror jeg ville vært en mer aktiv bruker av kulturtilbud som konserter, foredrag og ulike festivaler. I dag gjør vi mye av dette, men på barnas premisser.
Var det ikke i den samme artikkelen det sto at man ofte forveksler lykkefølelse med følelsen av meningsfylthet? At det er først når man har barn som er over 5 år at man oppfatter hverdagen såpass enkel igjen at snev av lykke sniker seg inn? :knegg:
Jeg fikk barn tidlig (og sent), jeg vet ikke helt hvor jeg ville vært uten barn, men jeg ville absolutt hatt større rom for å satse på en karriere som evolusjonsbiolog, og jobbet ute i felt heller enn å stue meg vekk på en lab på et lite universitet i hjembyen. Jeg klager ikke, for jeg elsker jobben min, men den store drømmen lot seg ikke gjennomføre som alenemor, det er sikkert.
Jeg hadde nok hatt det ganske bra (forutsatt at det var frivillig å være barnløs). Jeg likte livet mitt godt før jeg fikk barn. Mye spennede reising, bedre tid til trening, mange hyggelige partneropplevelser, mye ut og spise, jeg liker å late meg og lange studier var jeg uansett ferdig med før jeg fikk barn. Jevnlig savner jeg livet før jeg fikk barn, fordi det er så mye jeg nå ikke har mulighet til å gjøre. Jeg har også noen venner uten barn som jeg kunne gjort slike ting med - men mulighetene er selvsagt litt mindre nå enn før, siden de fleste får barn etterhvert.
Jeg er litt motsatt av deg. Jeg er meg selv mest alene. Sammen med familie/barn er jeg ingen. Bare en brikke i et hverdagsspill.
Jeg elsker barna, virkelig.
Men om jeg aldri hadde fått Poden, eller blitt sammen med Sambo som hadde Stesnuppa, hadde jeg hatt en minst like bra liv.
Jeg hadde nok ikke bodd i Norge, og jeg hadde ikke hatt et veldig ryddig og strukturert liv. Jeg hadde ikke eid noe spesielt, men heller ikke hatt noe gjeld.
Jeg hadde mest sannsynlig ikke hatt et veldig stødig a4-liv.
Jeg hadde nok vært bedre utdannet, og tatt meg tid og råd til å endre kurs og tatt en helt ny utdanning på toppen av den opprinnelige, slik jeg egentlig har lyst til. Jeg hadde jobbet mer, slik jeg gjorde før jeg fikk barn. Det er bare at man kan ikke slippe alt man har i hendene og starte på siviløkonomstudiet når man har tre barn og en mann som ikke tjener nok til å forsørge oss begge. Hadde jeg ikke hatt barn, kunne jeg ha jobbet ved siden av som IT-konsulent på kveldstid og studert på dagtid.
Jeg hadde reist mer, hatt bedre tid til å forfølge interessene mine og fordype meg uten å bli forstyrret hele tiden. Jeg hadde vært mer nerdete enn jeg har sjans til å være nå.
Jeg tror jeg kunne hatt et godt liv uansett, jeg har såpass lett for å være fornøyd. Samtidig har jeg alltid ønsket meg barn og alltid tenkt at jeg skulle ha en liten skokk, så jeg ser liksom ikke helt for meg å være frivillig barnløs.
Da tar jeg utgangspunkt i at du mener frivillig barnløs.
Tja. Jeg aner ikke. Jeg ville antagelig ha studert mer, våget mer og vært mer fokusert på karriere. Funnet noen interesser å dyrke, vært mer sosial kanskje, drukket mer alkohol, og antagelig reist mer. Vært mindre bekymret, hatt dyrere vaner, men samtidig mer avhengig av mannen. Pr. i dag er det nok folk å ta av hjemme, så det merkes på en litt annen måte når han er borte. Jeg vet ikke om vi hadde bodd der vi bor i dag, og generelt tror jeg muligheten til å endre på ting, søke ny jobb, flytte på seg hadde vært vesentlig større enn i dag.
Jeg identifiserer meg nok også tildels gjennom barna, men mer gjennom jobben min tror jeg. Jeg hadde samme jobb før jeg fikk barn, og har vært der i 12 år til sommeren, og jeg merker at etter småbarnstiden var over, så har den økt ytterligere i betydning for meg. Her er jeg med på å definere rammene for hvordan min framtid også skal være.
Jeg var aldri en sånn typisk sprudlende barneperson, med jeg passet tre flotte søstre (født 83,84 og 89) fra 1989-1994. Jeg vasket også hjemme hos dem, og var der ofte. Overnattet og ordnet. Det var på en måte jobben min en lang periode. Jeg så da at selv om jeg ikke var den typiske 'dullete' personen, så hadde jeg mange sider som kom fram i møte med disse tre. Omsorg, humor, ansvar, hverdagslige sysler, lesing, påkledning, turer og ordning. Jeg fikk tidlig innblikk i et liv med barn, og ikke bare sånn 'åhhh så søøt' og titte ned i ei vogn. Det påvirket meg ganske mye. Jeg opplevde etter hvert i studietida at et behov for mine egne barn vokste fram. Men vi ventet til vi begge hadde fast jobb. Barna gjør meg viktig på en annen måte enn jobb, og jeg får levd ut sider og kvaliteter ved meg selv som jeg trenger.
Jeg tror jeg ville vært på omtrent samme sted også uten barn. Da jeg var ung og i min første jobb tenkte jeg litt på hva jeg ville bli, og dagdrømte litt om en skole i Oslo. Da jeg ble skilt noen år senere sa min (eks)mann at nå kunne jeg bare flytte sørover. Men jeg ble pga barnet og flyttet bare to timer unna. pga jobb.
Siden jeg var helgemamma i omtrent ti år, var jeg stort sett forpliktelsesløs og kunne jobbe så mye jeg ville eller feste så mye jeg ville. Det var mest jobb, men litt fest også.
Kanskje dersom jeg hadde tatt den utdanningen, at jeg hadde vært i den bransjen fremdeles. I stedet har jeg foretatt et karriereskifte for et par-tre år siden og er fornøyd med det.
Ellers så tror jeg at jeg hadde vært mer aktiv på fritiden. Sikkert vært med i foreningsliv eller politikk eller noe sånt.
Jeg tror det hadde vært fintfint.
Jeg hadde reist mye mer, tatt mer eller ny utdanning, bodd i leilighet i byen og i det hele tatt hatt det aldeles strålende.
Jeg påstod i mange år at jeg aldri skulle ha barn, og så lenge jeg hadde vært frivillig barnløs og ikke ufrivillig, så tror jeg nok at jeg hadde levd lykkelig alle mine dager.
Jeg har for øvrig flere i vennegjengen som er frivillig barnløs, det tror jeg nok har litt å si. Om jeg bare omga meg med barnefamilier ville det vært helt annerledes.
Jeg tviler ikke på at frivillige barnløse er meget lykkelige. Men selv har jeg alltid ønsket meg barn, helt fra jeg var liten og lekte med dukker. Da vi slet med å få det til på egenhånd (og med medisinsk hjelp), gikk jeg aldri helt i kjelleren, for jeg visste at vi ville få barn, på en eller annen måte. Den gang var det ikke så håpløst lange ventetider på adopsjon, selv om vi ventet lenge nok.
Da jeg ble alvorlig syk mens vi ventet på Ullungen, og vi sto i fare for å ikke få barn i det hele tatt, husker jeg at jeg lå på sykehuset og lurte på hvor jeg skulle få motivasjon til å bli frisk fra da. Det var forferdelig. For jeg tror dessverre ikke jeg en som hadde klart å avfinne meg med å være barnløs. Hadde det blitt slik, tror jeg vi hadde trukket oss vekk fra familie og venner. Vi hadde sikkert reist mye. Jeg tror jeg hadde vært meget ulykkelig.
Jeg føler uendelig med de som er ufrivillig barnløse i dag, når det nærmest har blitt umulig å adoptere.
Jeg er jammen ikke helt sikker på hvor jeg ville vært. Ikke minst fordi jeg ikke helt ser for meg at jeg ville vært frivillig barnløs. Både mannen og jeg har alltid ønsket oss barn og det føltes veldig riktig for meg å få barn. Det kan nok hende at jeg hadde satset (enda) mer på karriere. Men samtidig så føler jeg at det er rom til å jeg kan gjøre det også med barn. Det å ha barn har dessuten tvunget meg til å strukturere og prioritere på en annen måte enn før barn. Og jeg merker jo de gangene jeg bare er meg, fordi mann og barn er borte, at jeg soser mye mer enn jeg nå ellers gjør.
Hvis vi frivillig hadde valgt å ikke få barn, så hadde vi klatret mer i arbeidslivet. Mannen har klatret endel da, men jeg ble kronisk syk for endel år siden så da stangnerte jo det. Men ser jeg bort ifra sykdom, så hadde jeg satset på karriere. Mulig også videreutdanning. Vi hadde jobbet i utlandet uten tvil, og reist mye og sett mye mer av verden enn vi idag har rukket.
Men da vi fikk barn så merket jeg fort min egen begrensning, og jeg var klar på at familien gikk før karrieren - ihvertfall så lenge barna var små. Jeg kunne ikke tenkt meg livet uten dem - selv om det virker forlokkende med reising og arbeid i utlandet. Jeg tror på ingen måte jeg hadde vært lykkeligere uten barna, men naturlignok mer selvopptatt og jeg tror ikke jeg hadde vært så laid back faktisk. Det å få barn har vært med på å få meg til å senke skuldrene - merkelig nok.
Jeg ville vært aktiv i organisasjonslivet. Sikkert hatt en jobb i en organisasjon. Reist og jobbet, samtidig som mitt kreative jeg hadde fått større plass.
Etterhvert ville jeg ha drevet kafeen min på en brygge et eller annet sted(som var planen da jeg ble skilt og bare ventet på at eldstemann skulle bli så stor at jeg kunne flytte litt lenger unna).
Eller jag hadde vært oppvaskhjelp på baren til Ioannes på Pelloponnes.
Jeg føler ikke at jeg har avstått fra noe fordi jeg fikk barn. Selv om jeg flyttet hit i stedet for Oslo den gangen for lenge siden. Selv om jeg nå lar være en del ting pga jeg er alene med barn halve tiden.
Jeg var såpass voksen før jeg fikk barn at jeg hadde rukket å tenke en del på hva jeg ville gjøre hvis det ikke ble sånn. Jeg hadde nok fullført masteren jeg begynte på, søkt meg over i en mellomlederjobb og reist mye, muligens reist ut for å jobbe igjen. Det hadde vært fint det, men jeg har hatt lyst på barn så lenge jeg kan huske, så for meg ville det alltid ha vært et savn, og jeg ville jo heller ikke vært frivillig barnløs som det vel snakkes om i denne artikkelen (får jo ikke lest den uten å betale).
Jeg føler jeg avstår fra veldig mye fordi jeg fikk barn. Men det er ikke et vanskelig offer, liksom.
Det å få barn, og synet mitt på det å være en god forelder, gjør at jeg må legge vekk en del sider i meg selv og en del ønsker om hvordan livet mitt skal være.
Jeg er en sånn som nok fint kunne valgt å ikke få barn. Og hadde jeg ikke fått barn, ville jeg vært forsker som jeg er nå, men jeg ville trolig jobbet mer, reist mer, og flyttet rundt etter som jobbmulighetene bød seg – noe jeg unngår nå. Jeg tviler ikke på at jeg kunne vært veldig lykkelig, men jeg er lykkelig nå også, og ungene mine er jo helt umistelig fine.
Kanskje jeg ikke ser noen superspennende alternativer til livet mitt som det ble. :knegg:
For min del hadde det blitt helt annerledes dersom jeg hadde blitt alenemor til det største barnet mitt da vi ble skilt. Istedet ble eksen min alenefar.
Jeg avstår også fra en god del fordi jeg har barn. Først og fremst kortvarige jobbengasjementer utenlands, som ville vært kjempegøy og utviklende om jeg ikke hadde barn, men helt på trynet håpløst upraktisk og trist nå som jeg har dem.
Da hadde jeg fortsatt bodd ute, jobbet masse, og hatt karriere innenfor fagområdet mitt - slik jeg hadde da jeg bestemte meg for å flytte hjem til Norge og stifte familie, med eksen :jupp:
Og brukt all inntekten min på meg sjæl og opplevelser og reiser og spennende ting, slik jeg gjorde før :shallow:
Tja. Noen ganger tror jeg at jeg hadde hatt mer og "finere" utdannelse og ditto jobb nå om vi ikke fikk barn så tidlig. Andre ganger tenker jeg at jeg sikkert hadde vært like lite ambisiøs, og da uten gode grunner til å være det. :sparke:
Jeg hadde vært akkurat den samme og på samme sted. Det kan jeg trygt si ettersom jeg var frivillig barnløs til etter førti og da allerede hadde jobbet på samme sted i tjue år. :knegg:
Jeg hadde nok hatt en sivinggrad i tillegg eller vært langt inne i noe forskningsgreier. Og reist med leger uten grenser eller tilsvarende. Jeg tror jeg hadde vært fornøyd med livet uten barn også, men jeg hadde vært avhengig av noe utenom jobb som ga mening tror jeg.
Vanskelig å si. Men det er en helt reell situasjon at jeg kunne ha vært single og barnløs. Jeg var single i mange år da jeg traff mannen og hadde egentlig ingen tanke for å stifte familie. Og det var helt greit. Det har aldri vært noe kall for meg å stifte familie.
Jeg tror muligens jeg hadde hatt samme jobb som i dag. Jeg har bare skiftet jobb en gang siden den gang jeg var single.
Men jeg hadde nok hatt en leilighet i Oslo et eller annet sted, holdt på mye mer med hobbyen min, og reist litt mer enn vi gjør nå (nå går pengene til hus og bil)
Jeg hadde nok vært omtrent den samme og på omtrent samme sted - jeg var over tredve før vi fikk barn, så utdanningen var avsluttet og jeg var godt i gang med arbeidslivet. Jeg ville hatt en annen omgangskrets, og vi ville kanskje reist litt mer. Jeg tror vi kunne hatt det fint.
Vi ville nok reist betydelig mer og mye røffere og mer eventyrorientert enn vi gjør nå. Typ tog gjennom Kazakhstan. Jeg har en barnløs studievenninne som lever omtrent sånn som jeg ser for meg at vi kunne gjort, så det er bare å sjekke Facebook, egentlig. :knegg:
Jeg ville nok hatt samme utdannelse og benyttet muligheten til å jobbe verden rundt i perioder. Også vville helt sikkert ha reist mye mer, og da ville det ha blitt en crazy combo av slik røffreising som Toffen beskriver - tog gjennom langtvekkistan og bilferie langs silkeveien og sånn, avbrutt av et par uker på et slikt sted:
Jeg syns det er vanskelig å forestille seg, jeg har fra jeg var liten alltid tenkt at jeg skulle ha barn.
Men om jeg var frivillig barnløs hadde jeg fortsatt i underholdningsbransjen, reist mye og sikkert i perioder bodd i utlandet. Jeg hadde nok gått for mindre stabile jobber med mye jobb og mye moro.
Jeg har bare ett barn, og det krever egentlig ikke de helt store omleggingene av livet. Jeg ville bodd i leilighet fremfor rekkehus, that's for sure. Og gått oftere på kino. Ellers tror jeg ikke jeg ville jobbet mer, jeg jobber allerede ganske mye. Jeg ville heller ikke reist tøffere steder - jeg liker å ha det comfy. Jeg hadde kanskje tatt en videreutdannelse litt tidligere. Men den skal jeg forhåpentligvis begynne på til høsten allikevel, så mange års forskjell ville det ikke vært. Det eneste jeg tror er at jeg hadde hatt noen jobbår i utlandet.
Det er en litt underlig tanke, for jeg fikk barn ganske tidlig, var såvidt fylt 20. Og jeg var egentlig overbevist om at jeg ikke ville ha barn helt til han nå plutselig lå der på brystet mitt og det plutselig var helt riktig. (Jepp, et ganske mentalt utfordrende svangerskap. :knegg: )
Jeg ser for meg to mulige utviklinger. At jeg ikke hadde hatt barn, men fortsatt vært gift med psychomannen, og visnet bort som et ulykkelig menneske i bygdehælvetet.
At jeg ikke hadde barn, dumpa idioten, flyttet til Oslo med en gang jeg ville, studerte, reiste, gjorde mange idiotiske ting og fløy rundt som en egoistisk bohem, men sikkert lykkelig.
Jeg har aldri tenkt at jeg må ha barn for å være lykkelig og et fullendt menneske, men det blir jo svært hypotetisk. Jeg har barn, de gjør meg til et bedre menneske, og jeg ble voksen veldig, veldig fort. Kanskje litt for fort, men det kommer jo en og annen bonus ut av det også.
Det er en helt fremmed tanke for meg, jeg har 'alltid' ønsket meg en flokk. Egenproduserte, adopterte, lånte, det viktige var å fylle huset med latter og ungdommelig pågangsmot.
Jeg var 20 da jeg ble gravid og mye ville nok vært annerledes om vi hadde ventet et tiår. Blant annet hadde nok studier i utlandet og annen karriere vært prioritert. Nå har jeg vært fornuftig i så mange år fordi jeg har hatt flere å ta hensyn til.
Jeg er ikke enig i at et barn ikke krever store omleggingene. Jeg mener det er barn elller ikke som er avgjørende for så godt som alle valg jeg tar i livet om det så er jobb, yrke eller "hva er meningen med livet" type avgjørelser. Jobbmessig har jeg ved to andlendinger sagt nei til jobber utenlands og det utgår å søke mer "krevende" stillinger her hjemme også da det er begrenset hva jeg er villig til å invesetere i jobb i forhold til tid.
Jeg ville selvfølgelig aldri ha forandret på livet mitt i forhold til det å få barn eller ei men jeg klarer fortsatt fint se for meg at jeg ville hatt et utmerket liv uten barn, og i forhold til jobb, et definitivt mye mer "spennende" yrkesliv men det kan jeg nå alltids satse på igjen om ti år hvis jeg orker. :knegg:
Før jeg møtte mannen hadde jeg tenkt å vente med å få barn til jeg var over 30, ønsket å prioritere karriere først. Nå runder jeg 30 i år så sånn sett kan jeg godt tenke meg at jeg hadde begynt å lete litt etter partner om jeg ikke allerede hadde hatt en, for drømmen om barn og familie har alltid vært stor for meg.
For 5 år siden var vi ufrivillig barnløse og trodde at vi måtte leve resten av livet (i alle fall til de evt fant opp nye metoder innen ass. befruktning) uten barn. Det var en veldig tung tid, og den eneste gleden jeg fant ved det var at jeg da kunne starte på det studiet jeg egentlig hadde lyst til å ta (tok sykepleien fordi vi planla barn tidlig slik at jeg hadde større frihet til å være hjemme mens de var små). Jeg elsker å jobbe, og kan nok med stor sikkerhet si at jeg hadde brukt mye tid på jobben min dersom vi ikke hadde hatt barn i dag (eller sikkert både studie og jobb siden jeg enda hadde vært under utdanning). Jeg liker å tro at vi hadde reist en del, men vet at det hadde vært helt avhengig av planene videre; eventuelle nye prøverørsforsøk (med eller uten PGD eller andre spesielle metoder) koster jo vanvittig mye og det tok oss 1 år å spare opp til privat forsøk + medisiner (selv om vi var heldige og fikk dekket selve forsøket av min familie ene gangen).
Jeg håper at jeg kunne ha funnet en stor glede i livet selv uten barn, men er utrolig takknemlig for at jeg slipper å finne ut av det. Mitt største mål i livet var å få barn og skape en familie, og nå som jeg har fått den drømmen i oppfyllelse er alt annet en stor bonus (som at noen ville gifte seg med meg, at vi har vært så heldige å få bygge drømmehuset, at jeg har en jobb jeg trives i og med muligheten til å studere av hjertens lyst når tiden er inne og at jeg fortsatt har litt familie rundt meg og gode venner). Dette høres sikkert helt corny ut, men det er nå sånn det er :)
Uten barn hadde jeg vært en dørmatte som ikke turte å heve stemmen for å si at jeg hadde ett kjipt liv, jeg hadde fortsatt i den destruktive jobben min, jeg var jo ikke dugandes til annet.
Barna har gjort meg til en person som våger å kreve, også på egne vegne.
Jeg har alltid hatt tro på at jeg kan, men ikke at jeg var verdt noe ...
Om noen synes det høres litt paradoksalt ut, at jeg ikke var dugandes til noe annet; jeg var steike dyktig i jobben min, men den var veldig sær.
Jeg utdannet meg og fikk jobb før eldstemann kom til verden, så jeg hadde sannsynligvis jobbet med det samme uansett ettersom det er det eneste jeg noen gang har ønsket som yrke.
Vi hadde neppe bodd her vi bor i dag, ettersom vi flyttet til hjemplassen min for å være nærmere familie etter at vi fikk barn. Sannsynligvis hadde vi bodd i Oslo fremdeles og hatt det veldig fint der.
Å bo i utlandet, er det eneste jeg angrer på at jeg ikke gjorde før jeg fikk barn. Det er selvsagt fremdeles en mulighet, men ikke like enkelt som det ville vært om jeg bare hadde hatt meg selv å tenke på.
Jeg har aldri vært den som har ønsket meg barn dypt og inderlig. Nå som de er her kan jeg selvsagt ikke forestille meg livet uten dem, og det kan godt hende at det hadde blitt et stort savn om vi ikke hadde kunnet få barn.
Jeg ønsket meg ikke barn før jeg ble gravid da jeg var 26, egentlig. Jeg ser for meg at jeg fint kunne levd et veldig bra liv uten barn også og sikkert ikke savnet det heller om det var selvvalg, selv om jeg ikke har angret på at jeg fikk Sønnemannen. Nå får jeg jo straks nummer to også, så det kan jo hende jeg ombestemmer meg :humre:.
Hadde jeg valgt å ikke få barn ville jeg sikkert vært mye mer sosial enn jeg har vært de siste årene. Jeg ville nok reist mye mer, men ikke på rutebusstur gjennom India og den slags. Jeg liker comfort.
Jeg hadde helt sikkert tatt større sjangser når det kommer til yrkesvalg. Jeg har valgt bort å gjøre det jeg egentlig vil for å få det til å passe med barn og Rochermannens jobb. Jeg får sikkert sjangsen senere, men akkurat nå er det uaktuelt. Jeg er ikke lei meg for det, eller føler at jeg ofrer meg, men jeg hadde nok gjort det om jeg ikke hadde barn.
Også ville jeg bodd i leilighet enda nærmere byen og byttet ut den digre stasjonsvogna i en Mini Countryman :knegg:.
Jeg kunne ikke tenkt meg et liv uten barn.
Jg har vært der at det var en veldig reell tanke, det å ikke få barn. Men ikke frivillig.
Da følte jeg mest avmakt og sorg egentlig. Og tenkte mye på at jeg ville reist langt avgårde, bort fra alt og alle, og drevet en eller annen form for veldedig arbeid. Funnet et eller annet som var viktigere og større enn meg selv. Litt påmsamme måte som et barn er det.
Jeg har jo vært frivillig barnløs i en årrekke, venter nå mitt første barn som 37 åring. Jeg føler at jeg har fått realisert meg selv og mine drømmer allerede, har fullført høyere utdanning og har hatt/har en trygg og solid jobb i flere år. Jeg har faktisk kommet til et punkt der jeg er lei av å være egoistisk, å kunne gjøre akkurat det som passer meg til enhver tid. Jeg gleder meg faktisk til å ofre egentid for å ta meg av lillesnuppa. :) Jeg er også en veldig hjemmekjær person så det gjør meg ingenting at det blir mindre tid til reiser og slikt. Jeg har hatt et lykkelig liv uten barn så langt men tror faktisk jeg vil bli enda lykkeligere med barn, det vil berike livet mitt. :)
Jeg kunne ikke tenkt meg å ikke ha barn, og ville trolig savnet det veldig.
Om jeg ikke hadde hatt barn, tror jeg at jeg hadde reist mer og tildels til andre steder enn vi har reist med barna til. Det hadde bl.a. blitt en del fjellturer rundt om i verden.
Jobbmessig hadde jeg nok hatt samme jobb, men kanskje jeg hadde tatt videreutdanning (krever at en bor i Oslo/Bergen i ukedagene og null inntekt i de aktuelle årene). Jeg hadde nok brukt mer tid på venner enn jeg gjør nu til dags, har man ikke barn å følge opp er jo antall timer disponibelt til eget bruk formidabelt mye høyere enn det jeg har til rådighet i dag.
Jeg synes det er vanskelig å svare på. Jeg fikk jo også barn "tidlig" (iallfall en god stund før jeg ble 30) og selv om det ikke var planlagt, lå det vel i kortene at det å få barn bare lå et år eller tre unna uansett. Tror nok jeg hadde reist litt mer, bodd et annet sted (kanskje? :vetikke: ) og vært et lite stykke høyere oppe på karrierestigen enn det jeg er nå. Ingen av delene er noe jeg savner, og et er vanskelig for meg å se for meg et liv uten barn i grunn.
For meg er det en helt fjern tanke, jeg har alltid ønsket meg barn. Jeg kan ikke se for meg at jeg på noen måte skulle kunne være lykkelig uten barn, og jeg sliter med å forstå at noen frivillig velger det vekk. Samtidig er jeg litt misunnelig på dem, for det er klart det unektelig er mer praktisk å være barnløs.
Jeg ble voksen, fikk tro på meg selv, lærte å stå på egne bein og oppdaget verdien jeg har som person da jeg fikk barn. Jeg hadde veldig godt av å bli mor.
Jeg også. Jeg hadde aldri blitt godkjent for adopsjon, og det å være ufrivillig barnløs og vite at om ikke det gikk med medisinsk hjelp, kom det aldri til å skje, var innmari tøft.
Jeg hadde ikke tenkt å ha barn, og hadde løpet helt klart med lovnad om en kirurgstilling som var helt i toppsjiktet. Men det var ikke forenlig med familieliv så jeg har droppet superkarrieren noen hakk får en si, pga at jeg fikk familie. Så jeg vet akkurat hva jeg hadde gjort om jeg ikke hadde fått barn.
Jeg er veldig glad i barna mine og nå er jeg jo avhengig av dem på et vis, men jeg føler absolutt ikke at jeg har endret meg noe eller fått et mer lykkelig liv på grunn av dem. Livet ble bare litt annerledes enn hva jeg hadde tenkt.
Når det er sagt, så må jeg si at jeg advarer kvinner i min jobb mot å få barn altså, det er virkelig beintøft å gjøre begge deler.
Jeg har aldri ønsket meg barn, og hadde hatt det helt fint uten. Nå som de er her, så ville jeg jo selvsagt ikke vært de foruten. Men jeg hadde ikke vært fremmend for å være helgemamma om andre forhold lå til rette for det.
Jeg tror ikke at jeg hadde vært så veldig annerledes. Jeg fikk barn når jeg var nesten 34 og jeg hadde vært sammen med mannen i 7 år. Vi har stort ett de samme nære vennene da som nå. Visst hadde jeg ikke dratt hjem stort ett hver dag etter jobb, jeg hadde trent mer og jeg hadde nok vært enda mer sosial. Jeg hadde kanskje hatt en annen jobb. Men i samme bedrift. Jeg var med i et prosjekt som innebar mye reising og det hadde jeg nok fortsatt med også etter de 1,5 årene som jeg var med om jeg ikke hadde barn. Men de å ha barn har gitt meg veldig mye!
Om jeg av singel og uten barn så hadde nok livet vært annerledes, da hadde jeg kanskje reist til Kongo for å redde dem, eller noe. Heldigvis er jeg ikke singel.
Vi hadde nok bodd på samme sted, men antakelig i et mindre hus. Og jeg hadde nok videreutdannet meg til jordmor eller intensivsykepleier. Vi fikk barn tidlig så vi fikk aldri tid til å tenke oss et liv uten barn, men i dag merker jeg at de er hele livet mitt. Livet mitt hadde vært veldig tomt uten dem.
Jeg har aldri drømt om å få barn, bortsett fra et lite øyeblikk i starten av 20-årene. Da ville heldigvis ikke mannen ha barn. Hadde vi fått barn da hadde vi ikke vært gift i dag. Jeg var 31 år når jeg fikk eldste. Jeg kan helt klart se et liv uten barn, selv om jeg selvfølgelig ikke ville vært foruten de to jeg har. Men jeg hadde fungert helt fint uten også.
Jeg hadde vært lærer som nå, men jeg hadde nok tatt noe videreutdanning på si. Jeg hadde helt sikkert ikke endt opp som utbrent, men selv det er en pris det er verdt å betale for de fantastiske ungene mine. Kunne aldri tenkt meg et liv uten barn, det hadde nok vært behagelig nå - men akk så trist om noen år.
Jeg får ikke helt til å se for meg selv uten barn - mye fordi jeg er veldig fornøyd med det livet jeg har. Jeg har nok jobbet mye, reist mye, vært innmari egoistisk og sikkert jobbet utenlands. Greia er at jeg nok har måttet levd livet mitt med en mann som har vært likedan - jeg er jo ikke laget for å være alene. Jeg har mange venner som ikke har barn, de lever et fint liv de altså - de som er frivillig barnløse. Å være ufrivillig barnløs blir jo noe helt annet. Jeg tror aldri jeg har greid å omstille meg på "fordeler med å ikke ha barn" om det har vært mitt høyeste ønske.
Jeg hadde aldri noe uttalt ønske om barn da jeg ble gravid som 19- åring, men det ble veldig viktig når hun først var der. Det førte til en del prioriteringer når det gjaldt utdanning, og jeg endte med noe som var mulig å ta i hjembyen og som enkelt ga meg jobb når jeg var ferdig. Jeg hadde helt klart valgt en annen vei dersom jeg ikke fikk henne. Noe innenfor musikk eller bildekunst, tenker jeg.
De to neste kom fra 30 og utover, var (relativt ) planlagt og førte ikke til store forandringer( bortsett fra at jeg brukte permisjonstiden til litt videreutdanning).
Jeg ville nok vært en litt småsær og rastløs bohem uten barn. Reist, lest og drukket en del vin.
Men jeg trives godt med unger, og jeg tror at utfordringene jeg får ved å være mamma gir meg noen viktige erfaringer, som menneske, jeg vanskelig kunne fått som barnløs.
Me fekk barn i relativ høg alder og etter å ha vore kjærastar i mange år. Når eg ser tilbake undrar eg meg over at me ikkje prioriterte å reisa meir før barn, for eksempel. Livet etter barn er travlare, eg er meir heime enn før, men så store endringar når det gjeld jobb og fritidsinteresser er det ikkje. Livet til sambo har nok endra seg meir.
Hvis jeg hadde vært alene, så hadde jeg nok ikke hatt det så greit. Siden de fleste har familie. Men om jeg hadde hatt mann ville vi nok reist litt, vært mye mer på trening, og brukt pengene på meg selv. Og nok hatt en annen krets. Jobbet mer.
Tipper jeg hadde vært spesialist. Eller i alle fall nesten. Jeg hadde nok jobbet mye og lest mye fag. Jeg hadde reist mye mer enn jeg har gjort, og jeg hadde vært lykkelig på andre måter. Men jeg føler helt oppriktig at jeg er mye oftere lykkelig etter at jeg fikk barn, enn før. Det skal liksom ikke så mye til før jeg kjenner den gjennom-lykkelig-følelsen.
Når mellomste står med bokseren på hodet og lager åpner munnen for tannpuss med en vill grimase. Eller når minsten sier: "Se der!" for aller første gang, og peker på bildet av mammaen og pappaen sin på nattbordet. Eller når eldste trekker fingrene gjennom håret mitt og sier at jeg lukter mamma og at det er den beste lukten i verden.
Jeg ser slike undersøkelser og tenker bestandig at det ikke gjelder meg. Jeg kan ikke forestille meg at jeg hadde vært mer lykkelig uten, egentlig.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
