Dette er en avsporing fra flere tråder og noe jeg har tenkt litt på etter at jeg har fått skolebarn. Jeg har alltid trodd at mye av det barna lærer på skolen, særlig de første årene, skulle jeg fint kunne lære dem selv. Jeg har derfor fått meg en overraskelse når jeg ser at mye av det jeg har lært, og da særlig måten jeg har lært det, er helt utdatert. Måten de arbeider i f.eks. norsk og matematikk er veldig forskjellig fra hvordan jeg lærte på 70-tallet, og inntrykket mitt er at de lærer på en veldig god og systematisk måte. Andreklassingen min kunne lese, skrive og regne da hun begynte på skolen. Men hvordan hun leser, skriver og regner har hun fått utviklet mye. Når det gjelder hvordan man lærer barn forståelsen for tall f.eks. må det har skjedd mye siden "den gang jeg var ung".
Lærerne hennes er veldig oppdaterte både når det gjelder kunnskapen om det enkelte faget, men også når det gjelder klasseledelse, utvikling av et godt læringsmiljø, vurdering for læring og andre ting der det har kommet mye forskningsbasert kunnskap de siste årene.
Så selv om jeg skulle ønske at hun hadde lært mer og raskere, ser jeg at hun får utrolig god drilling i grunnleggende ferdigheter, og det tror jeg hun vil ha igjen for videre i utdanningsløpet.
Og jeg har altså erkjent at dette er utenfor min kompetanse. Dyktige lærere kan ikke erstattes av foreldre uten videre.
Er det flere som sitter med samme inntrykk, eller er det bare jeg som har gått ut på dato? :knegg:
Tja, vil jeg si. Vår datter har nok stort sett kunnet pensumet før det læres bort på skolen. Men jeg tror ikke jeg kunne ha undervist alt hjemme. Alt går etter innfallsmetoden. (Men det går jo så sakte fremover at innfallsmetoden til nå har rukket å dekke det meste)
Presisering: hun har kunnet det meste de lærer i basisfagene. De har jo temabasert undervisning som til dels kan være nytt (om samisk kultur, Egypt og så videre)
Jeg er ikke veldig imponert over skolens metoder på mange områder. Deriblant matematikk og den hersens leseleksen som jeg mener dreper ungenes leselyst totalt. Ingenting som heter lekser gjør noe lystbetont, og for all fremtid vil de se på lesing som noe som ble tvunget fram i skolen. Jeg har hele tiden prøvd å oppheve dette med høytlesning av egne bøker, noe som ser ut til å virke til en viss grad, men datteren min setter seg aldri ned med en bok og leser den fordi hun har lyst, slik som jeg gjorde på hennes alder.
Gangetabellen har de lært ved å memorere svarene som en regle; 3 gangen: 3-6-9-12-15-18-21-24-27-30, men spør du hva 3 ganger 7 er, så må de telle på fingrene mens de sier reglen.. Helt tullete, spør du meg!
Datteren min går nå i sjette klasse, det vil si at om litt over et år skal hun begynne på ungdomsskolen, og fortsatt er det ikke en eneste lærer som gidder å ta skikkelig tak i rettskriving og setningsoppbygging...
Mulig hun går på en skikkelig dårlig skole, noe jeg mistenker sterkt, og det skremmer meg at hun kanskje ikke sitter igjen med det beste grunnlaget når hun skal videre ut skole og utdanning...
Norges skolesystem er utdatert og på et skremmende lavt nivå, som ikke fremmer forskjellene til de enkelte elevene, men prøver å gjøre alle like, selv om vi vet at man så absolutt har forskjellige forutsetninger i livet.
Jeg er veldig fornøyd med skolen til mine to barn og jeg kunne aldri i verden lært de alt de lærer der hjemme. Jeg har virkelig ikke talent for pedagogisk bortlæring og husker utrolig lite (skremmende) av det jeg selv lærte på barneskolen, selv om basiskunnskapen er der.
Jeg må bare si at jeg ikke er enig i at norsk utdannelse er på et skremmende lavt nivå, altså. En slik uttalelse synes jeg er på nivå med den dustegreia om afrikanske og norske veier som verserte på Facebook i forrige uke. :nemlig:
Jeg har aldri trodd at pedagogikk ikke hadde noe for seg, så jeg er ikke det minste overrasket over at jeg trenger skolen til å undervise barna mine. I tillegg har min eldste dysleksi, så hun trenger definitivt oppfølging som jeg ikke har kompetanse til å gi henne.
Jeg syns den norske skolen fra da jeg var innom den og den norske skolen i dag er to helt forskjellige verdener. Jeg opplever skolen vår som systematisk og med en veldig god og grundig tilnærming til de fem basisferdighetene. Jeg tror ikke jeg kunne tatt over skolens rolle, selv om jeg ser at jeg og mannen har viktige roller ift oppfølging. Jeg har en andreklassing og de har begynt å jobbe med setningsstruktur og riktig tegnsetting, så jeg er ikke bekymret for at det ikke skal jobbe med å utvikle gode skriveferidgheter.
Jeg syns dessuten metodebruken i matematikken er spennende og har sansen for tilnærmingen og hvordan det jobbes med å få på plass den grunnleggende tallforståelsen. Jeg syns også det var interessant å observere hvordan de tilnærmet seg bokstavene - og jeg ser at Mini nok har plukket opp en del der, for hun har lært seg å stave ganske mange ord, ved å observere hvordan man kan lydere dem. Hun har også plukket opp reglen om hvordan lang eller kort vokallyd er bestemmende for om man skal dobbel konsonant etter vokalen, noe jeg egentlig ikke har reflektert aktiv over, og som hun derfor må ha lært av Snupp (de leker "spellingbee" i bilen når vi kjører langt.)
Jeg ville aldri undervist barna hjemme i den forstand at jeg tok dem ut av skolen. Sånn som Norge er, mener jeg at det er å ta ungene ut av samfunnet i uakseptabel grad. De skal gå på skolen for å lære seg å fungere i gruppesituasjoner med mange forskjellige mennesker, de skal lære å samarbeide, vente på tur, oppleve prioritering av manges interesser på en gang i praksis. Det oppfatter jeg som helt nødvendig.
Rent faglig ville jeg og mannen vært fint i stand til å undervise ungene i alle fag i hvert fall ut barneskolen, etter det ville jeg nok ønsket en mer kompetent realfagslærer for dem. Om vi hadde hatt samme tid til rådighet, ville vi også uten tvil kommet mye lenger med dem enn skolen har, særlig i språkfagene (der hovedkompetansen vår ligger).
Jeg synes ikke det er galt at de har kommet kortere enn de ville kommet om vi hadde undervist dem selv, det mener jeg er en nødvendig konsekvens av gruppeundervisningssituasjonen. Jeg synes derimot alle barn fortjener å få noe faglig utbytte av hver skoledag, og jeg synes ikke alltid det er sånn.
Jeg har hele tiden jeg har hatt skolebarn vært imponert over hvor mye ungene lærer på skolen, og jeg har aldri tenkt tanken at jeg kunne lært dem alt dette hjemme. Jeg er en svært utålmodig og irritert lærer, så det ville antakelig endt med katastrofe.
Basisfagene kunne jeg helt fint ha klart å lære dem (matte, naturfag, norsk og engelsk) for jeg er faktisk ikke så verst pedagog, men for at jeg skulle dekket alt det andre hadde jeg nok måtte gjort ganske grundig research først. Men som Toffen så har jeg aldri sett på det som en opsjon, for skolesituasjonen er så mye mer enn bare rene skolefag og den lærdommen hadde jeg ikke klart å lære bort.
Jeg tror jeg hadde hatt samme oppfatning om vi hadde flyttet til mitt hjemsted, der de fleste som jobber i småskolen er ufaglærte.
Jeg er -som noen- imponert over hvor flinke og systematiske lærerne er, og mitt inntrykk er gjennomgående meget godt. Det er kun i forbindelse med gangetabellen at vi har vært uenige om metode med skolen, men ellers? Kudos til skolen og læreplanene. De kan mye mye mer som tiåringer nå enn hva vi kunne som tiåringer på åttitallet.
Jg har, med lettelse, kunnet konstantere at skolen har beveget seg lysår i riktig retning fra jeg sjøl gikk på barnetrinnet. Ergo konstanterer jeg og at ja, jeg sitter inne med mye kunnskap, men nei, jeg kunne aldri klare formidle dette til sønnen min på en så god måte som lærerne han har på skolen klarer.
(For ikke å snakke om at vi hadde bitt hodene av hverandre etter kort tid, like utålmodige som vi begge er. Læreren er en mye større autoritet og sikrere kilde enn mamma. Hva læreren har sagt, det er Lov Hugget i Stein, og sånn er det med den saken. :knegg: )
Jeg er helt enig med Gaia. Jeg synes grunnskolen har hatt en veldig bra utvikling fra da jeg selv gikk der, og når jeg ser hva min andreklassing nå driver med i forhold til hva min klasse drev med da jeg var like gammel og gikk i første klasse, synes jeg det er en virkelig radikal endring.
Jeg kjenner overhode ikke igjen manglende fokus på setningsoppbygging og tegnsetting, da de allerede har prøve hver uke i ukas ord som skal skrives riktig, de øver på å svare i hele setninger, de jobber med sammenhengende skrift og å skrive lengre tekster.
Jeg kjenner meg heller ikke igjen i FruLarsens oppfatning av skolen. Jeg syns skolen har utviklet seg masse fra jeg var barn, og det er større fokus på alternativ pedagogikk og innlæring. Vår skole har stort fokus på rettskriving, med ukentlige prøver. Vi har også fått beskjed om å pugge gangetabellen hjemme, sammen med et ark med tips til hvordan. Hver fredag har de prøve i ukens gangetabell, hvor stykkene kommer hulter til bulter, uten mulighet til å la seg redde av en regle.
Når det er sagt så syns jeg det er problematisk at klassene er store, og selv om individfokuset er større enn da jeg var barn syns jeg de i liten grad ivaretar barn med store læreevene og læreglede.
Når det gjelder å undervise ut barneskolen: Mannen min og jeg dekker til sammen de fleste skolefag, og kan mye av det de skal igjennom på barneskolen. Men f.eks. i matematikk - der vi begge er gode - tror jeg at jeg måtte brukt mye tid på hvordan jeg skulle lært bort f.eks. grunnleggende tallforståelse, og jeg vet ikke om jeg kunne gjort det godt uten å tatt videreutdanning.
Tja, kunnskapsmessig kan jeg vel alt jeg skulle lært fra meg isåfall, i det minste. Og jeg kan fint lese meg gjennom kompetansemålene i læreplanen for de forskjellige trinnene og legge en plan for hva som må læres inn. Så hvis det bare hadde vært å blåkopiere kunnskapen over hadde det jo ikke vært noen sak.
Men så stopper det - jeg har ikke den pedagogiske og metodemessige kompetansen.
Lærerne til lillegutt har knallkompetanse, det merker jeg hele tiden - de kan så mye og har så mye erfaring, det gjelder egentlig alle lærere han har hatt. Spes.pedene har vært mer varierende (eller da er det vel helst de som ikke hadde spes.ped-utdanning som sådan men ble satt til å fungere i rollen som var mest varierende for å si det sånn)
Ta bare en så "enkel" ting som lesing og skriving. Jeg trodde det bare var å sette seg ned, lære seg bokstaver også vips sitter lesingen, sant, også følger skrivingen nærmest automagisk etter? Les for barnet ditt hver kveld, lek med bokstaver og tadaaaa!
Men det er det jo ikke. Det er jo en lang prosess med mange viktige skritt man skal innom, lydering og bokstavering og sammentrekking og ordbilder og stavelser og endinger og gudene vet hva. En riktig rekkefølge å gjøre ting i for at det skal gå så greit som mulig.
For noen barn går dette greit, for andre går det ikke fullt så greit og da er det jo veldig greit å faktisk kunne noe om innlæringsprosessen da. Sånn annet enn at man selv kan lese og skrive :humre:
Det samme gjelder forsåvidt andre fag også, begrepsinnlæring, metodeinnlæring, lure måter å tilnærme seg fag på og ikke fullt så lure måter.
Valium, gin og god stemning. Litt som hjemmeværende husmødre på femtitallet, kanskje.
Det er jo en grunn til at pedagogikk er et fag. Og at mange av oss som er gode i fagene våre ikke nødvendigvis er glitrende pedagoger. Eller nødvendigvis glitrende pedagoger for egne barn.
Jeg er så vant til å undervise i ting jeg i utgangspunktet ikke er spesialist på at jeg ikke bekymrer meg særlig mye for det. Jeg ville selvsagt brukt tilgjengelige læreverk, og så ville jeg justert tempoet etter ungen og fordypet når det passet. Jeg ville trolig likt det godt.
Jeg er flink til å forklare ting, i alle fall til Poden, som er flink til å skjønne ting jeg forklarer. Jeg tror fint jeg kunne lært ham alt det faglige innholdet han skal ha ut grunnskolen. Men det han trenger å øve på og ikke lærer like lett av seg selv, det er de tingene han absolutt trenger en gruppesituasjon og utenforstående lærere for å ha en sjanse til å lære seg. Og de tingene kommer han til å trenge kompetanse på gjennom hele livet. Så for vår del ville det vært uaktuelt med hjemmeskole. (At vi fyller på med faglig stoff på både skolefag og helt andre fagområder, det er en helt annen sak.)
Barnetekke er en forbannelse også, altså. Jeg kan ikke gå ut i hagen uten å få 5-6 barn fra nabolaget i hælene som vil hjelpe, prate eller bare være med.
Men som sagt, det er helt uaktuelt fordi jeg aldri ville fratatt ungene mine den sosiale erfaringen de får fra skolen og gruppetreningen den gir. Pluss at jeg ikke har spesielt lyst til å slutte i jobben min heller, så klart.
Som allmennlærer med nok pedagogikk, kursing i læreplan og kursing i grunnleggende lese, skrive og matematikkopplæring har jeg vel godt nok grunnlag til at jeg helt sikkert kunne greid det... Med et annet barn. Ikke med min egen snuppe. Det går ikke an å være pedagog for egne barn, for meg iallfall. Og definitivt ikke med den ungen jeg har fått tildelt.
Jeg har jo hjemmeskolet begge barna mine i femten måneder, og hadde svært gode erfaringer med det, og både jeg og ungene savner det og skulle gjerne ha hatt muligheten til å gjenta dette. Nå skjedde dette gjennom et hjemmeskoleprogram sånn at de ikke ble fratatt sosiale erfaringer osv. De gikk da i første og fjerde/femte klasse, og jeg brukte mye tid på de pedagogiske aspektene ved undervisningen - finne alternative læringsarenaer, lage tverrfaglige prosjekter, lese lærerveiledninger til lærebøker, snakke med andre hjemmeskoleforeldre i hjemmeskoleprogrammet og konsulentlærer, sette meg inn i hvordan de lærte (f.eks er datteren min mer visuell mens jeg husker i ord) osv. Ingen av barna har hatt noen problemer med "hull" i verken kunnskap eller ferdigheter da de vendte tilbake til vanlig norsk skole etterpå.
Og så reagerer jeg på dette med at "jeg kan ikke undervise egne barn". Det gjør man da som forelder hele tiden?
Eldstemor blir ofte eitrende forbanna når jeg skal vise eller forklare noe. Mens ute blandt folk er hun høfligheten selv. Ikke har jeg erfaringen eller metodikken inne heller, så det hadde vært rimelig uaktuelt, så fremt vi ikke var i en situasjon der vi måtte løse det slik for en periode.
:jupp: Ja, det var deg jeg tenkte på da jeg sa at jeg ikke ville gjort det i Norge. Men jeg kunne sikkert funnet på å gjøre det i en situasjon à la din, hvor det skjedde innenfor en ramme som ga ungene sosial trening, og jeg er ganske sikker på at det ville vært en fin opplevelse.
Det gjør vi jo, men det er noe med det å ha det totale ansvaret. Og for min del noe med at tålmodigheten nok er i knappeste laget for å gjøre dette til en heltidsjobb. Av hensyn til hele familien.
Jeg er lærer, og ville absolutt ikke undervist barna mine hjemme (med unntak for en kortere periode i et system a la det Acsa skildrer). Prosjektarbeid, gruppearbeid, allsang, diskusjon med jevnaldrende, lek, elevbasert veiledning osv osv. Jeg hadde fratatt ungene mine noe vesentlig både faglig og sosialt om jeg hadde drevet hjemmeundervisning.
Det hjelper å ha verdens fineste hjemmeskoleprogram i hippieland. :hjerter: Og så var det en veldig fin opplevelse å bli så mye bedre kjent med ungene, fordi jeg så dem i alle hverdagssituasjoner og så hvordan de reagerte på og håndterte ting. Og så ble de bedre kjent med meg, særlig eldste og jeg har et tettere forhold med mer gjensidig forståelse og lavere konfliktnivå etter hjemmeskoleåret vårt.
Jeg tror jeg også kunne gjort det under de forutsetningene, Acsa. På barneskolenivå. Læringsmessig ville han nok hatt supert utbytte av det, men vi hadde vært helt avhengig av å være i et system hvor frilek med andre barn var en del av hver skoledag. I Norge vil jeg ikke gjøre det, og tror det hadde vært trist både for han og meg.
Tja, jeg vil si at jeg i stor grad 'underviser' dem i ting de er indremotiverte for på en eller annen måte. Ting de vil lære, klare, få til, kunne bruke, forstå. Jeg tenker det er en annen utfordring knyttet til ting de må lære seg, men som de i utgangspunktet kanskje ikke er interesserte i eller rett og slett ikke har lyst til å lære seg/jobbe med. I hvert fall skiller våre veldig mellom det mandat skolen er gitt, og det jeg som mamma er gitt. :knegg:
Jeg ser ikke på læringen i hverdagen som undervisning egentlig. Å fortelle om ting, forklare, diskutere, stille spørsmål, lage hverdagsmatteoppgaver, ta med barn på steder der de kan lære noe nytt er hverdagsliv - ikke undervisning. Det jeg mener er at jeg ikke kan erstatte lærerne. Jeg har ikke kompetanse som kan sikre riktig og systematisk innlæring i fagene eller sikre at det ikke oppstår hull når grunnleggende ferdigheter skal inn.
Jeg tenker heller ikke på læringen jeg påtvinger dem hele tiden som "undervisning", men som sosialt samvær, sosialisering, samarbeid, eller noe lignende. Det er min måte å være sammen med ungene på.
Jeg gjetter på at dine barn lærer minst like mye om mål og vekt gjennom å være med på kjøkkenet som det de kommer til å lære når det er pensum i femte/sjette klasse.
Jeg argumenterer ikke mot at lærerutdanninga er viktig (jeg holder på med PPU sjøl for tida), jeg sier ikke at alle foreldre like gjerne kunne undervist i alt, jeg argumenterer ikke mot den norske fellesskolen, det er mer en "don't sell yourself short" når det gjelder hvor mye du faktisk lærer barna dine.
Jeg tror jeg fint kunne undervist barna mine, jeg underviser sønnen min i matematikk, og det går veldig greit. Men jeg ville aldri tatt dem ut av en klassesetting og alt det de får av sosial kompetanse, vennskap, fellesopplevelser, gruppearbeid, muntlige framføringer for et publikum, forestillinger, osv. Selv om jeg kunne holdt større progresjon i det faglige enn de får på skolen, ville det ikke i nærheten oppveid de andre aspektene med skolegang.
Jeg kunne ikke undervist ungene mine. Jeg kan lære bort smått og stort i hverdagen litt sånn ad hoc, og jeg er støttespiller og pådriver under lekser og innlæring av diverse, men jeg er INGEN pedagog. Dvs, jeg har undervist på høyskole i sin tid, og det gikk jo bra... men egne barn? Neppe.
Jeg koser meg faktisk litt nå om dagen, over å få lære masse greier på nytt gjennom Storesøsters skolegang. Massevis av smått og stort som jeg har glemt, eller aldri lærte på samme alder. Noen fag endrer seg jo også i større grad enn andre, så selv om matte og norsk er relativt like fag i dag som for 30 år siden, er det mye annet nytt å lære.
For eksempel, at det å bildeGoogle elven Eufrat for å finne bilder til en Power Point, gir også mulighet til å stifte "nær" bekjentskap med pornostjernen med samme navn...
Jeg hadde vært en elendig barneskolelærer. Jeg kan jo det barna mine lærer på skolen, men jeg er ingen tålmodig pedagog. Jeg kunne funket noenlunde på ungdomsskolenivå, men jeg ville gjort meg best på videregående.
Vår plan er derfor å ta ungene ut av skolen når de begynner på vgs og bedrive hjemmeskole da. Så slipper vi unna gruppepress, alkhol og andre skumle ting. Siden vi begge er realister er de alle dømt til å bli det, for vi kan ikke undervise i noe annet.
Sånn faglig sett skulle både jeg og Synnemormannen være i stand til å bedrive hjemmeundervisning i alle fall på barneskolenivå og kanskje også ungdomsskolenivå dersom vi fikk oversikt over hva de skal kunne på hvert trinn. Rent pedagogisk sett ville det dog trolig endt med katastrofe innen svært kort tid. Ingen av oss er tålmodige nok til at dette kunne fungert som langtidsløsning. Vi mangler også kunnskap når det gjelder hvordan man formidler lærdom til barn. Det er for øvrig uaktuelt å ta barna ut av skolen og undervise dem selv (i alle fall over lang tid), det sosiale og det å jobbe sammen med andre på skolen er kjempeviktig.
Jeg føler ikke den norske skolen er dårlig, norsk skole i dag er noe helt annet enn da jeg gikk der på 80-tallet. Faktisk merker jeg stor forskjell bare fra da 8.klassingen min startet skolekarrieren til det nivået som er nå. Det er ikke uvanlig at 3.klassingen min kan hjelpe 6.klassingen med leksene. Ungdomsskolepensum er også på et høyere nivå enn i min tid.
Jeg kunne nok fint ha undervist barna mine, men jeg tror kanskje det hadde blitt kjedeligere og dårligere enn skolen greier for å være helt ærlig. Jeg har fagkunnskap nok, men er nok dessverre ikke en glødende engasjert lærer på noe som helst vis. :hehehe: Og så har jeg kort lunte.
Nå har jeg barn som tar skolearbeid rimelig lett. Hvis jeg hadde møtt på problemer som krever mer pedagogisk innsikt tror jeg at jeg hadde måttet melde pass rimelig raskt.
Vi får til mye når vi må, men for oss er det ikke en optimal løsning om jeg eller mannen skulle undervist egne barn. Hver eneste dag, med pensum. Da måtte vi i så fall være knyttet opp mot en slags hjemmeskole, som kunne guidet oss og laget en rød tråd.
Også har vi det sosiale aspektet. Min yngste blir jo rasende bare jeg skal bistå henne å lære å svømme. Hun er av typen der vi ikke får forklare eller fortelle noe. Hun blir rett og slett litt agressiv i slike situasjoner, og da blomstrer ikke akkurat min indre pedagog. :flau:
Jeg lander på at vi kunne hjemmeskolet, om vi måtte, men at vi hadde trengt å knytte det opp mot en hjemmeskoleorganisasjon, helt på egenhånd hadde det nok ikke blitt optimalt.
..kunnskapsmessig kunne jeg sikkert klart det. Men å holde på sånn som de gjør med ulike pedagogiske innfallsvinkler time etter time, dag etter dag... Nix.
De lærer på en helt annen måte enn da jeg gikk på skolen. Ok, jeg syns de kunne brukt mer tid på rettskrivning og skjønnskrift. Men de har altså valgt å prioritere at det å lese og skrive skal være drevet av lyst og kreativitet (tror jeg?? :flau:) og jeg ser jo hvordan barna skriver historier, lager prosjekter og koser seg med det.
Så har de masse småprøver underveis for å sjekke hvor hver enkelt står, og jeg har i grunnen oppfattet at lærerne godt vet hva hver elev kan og mangler. Selv min intelligente gullunge har mangler...
Lekser syns jeg er helt greit, men nå er jeg generelt av den oppfatning at verken livet eller skolen er eller trenger å være så innmari "gøy" alltid, ting trenger å være gøy for at det likevel skal gjøres, og mat trenger ikke være god for at den skal spises. :heks:
Vi skal prøve oss litt med matteundervisning nå. Hun får ikke utfordringer på det nivået de er på på skolen. Har bare hatt slurvefeil de fire første årene, noen helt få. Så nå har jeg kjøpt inn lærebøker fram til og med 6. klasse. (hun går i 4. nå) Det er litt i samsvar med læreren, hun mener at hun skal regne 5. og 6. klassematte på nettet, men jeg synes det er greit å få litt undervisning i det også, og der kommer da jeg og mannen min inn i bildet.
Blir spennende å se om vi får det til. Det blir ikke noe sånn at vi tar henne ut, hun følger den vanlige undervisningen, men får gjøre dette mens de andre terper, og vi har litt undervisning hjemme en gang i uka tenkte jeg.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
