I går kveld kastet hun opp. Var slapp og lite pigg. Ville ikkje ha mat. I dag hadde hun ikke rørt maten, var ikke lett å få med ut, ville ikke engang ha dentastix, som hun normalt danser på to bein for å få tak i.
Hun har cushings, og mannen trodde det hadde bikket over i addisons, det kan skje. Han ringte dyrlegen og fikk time 1130. 1215 fikk jeg SMS om at de opererer ut livmora. Det var det eller avlive, sa mannen. Økt fare for infeksjon er en følge av sykdommen hennes, men har hittil gitt henne uvi og betennelse i et sår, små greier som fikses med piller. Dette er noe annet.
Hva venter oss nå?
Hun er jo ikke ung, 10 år til sommeren, men vi regnet jo med eller håpet å ha henne 2 til 4 år til utfra forventet levetid.
Hunden vi hadde da jeg var liten hadde livmorsbetennelse og fikk fjernet livmoren da jeg var 8, den levde til jeg var 17. Da var den 16 år... Som et eksempel på at det kan gå bra. Det var en golden retriever.
Vi har fått hjem en dopet, sløv hund. Hun har fått mye smertestillende av dyrelegen, så hun skal ikke kjenne smerter i kveld, sa han. Hun ligger bare slapp på et teppe, med et teppe over seg også. (Jeg leste at de kan fryse når de er operert, og dette er en varmeelskende hund som helst finner seg en plass i solen eller nær varmeovnen, og ikke helt uvanlig med et teppe over seg til vanlig også, om hun har baset litt med det. Base gjør hun slett ikke nå, så vi har lagt teppe over henne. Stoooooor skjerm, men hun bryr seg ikke, hun bare ligger der og halvsover eller noe sånn. (eller sover nå, tror jeg)
Jeg tar hjemmekontor i morgen så hun ikke må være alene hjemme hele dagen. Så satser vi på at det går bra videre.
Operasjonen var i alle fall vellykket.
"Når dette er over skal du være så god som ny" sa mannen til henne på vei hjem. "Og det bør du være også, jeg kunne fått en ny hund for den prisen der". Ny hund er på ingen måte aktuelt, og det er uansett verd det å redde henne. Nå håper vi bare at det går greit fremover.
Hun har fått med seg både smertestillende og antibiotika som hun skal få morgen og kveld i noen dager, også skal hun holdes i ro en stund, bare "toalettbesøk" de første to dagene, deretter rolig lufting i bånd til stingene er tatt (nå luftes nå vår hund alltid i bånd da, men det er nå en annen sak) noe som skal gjøres om ca 12 dager.
Krysser fingrene for at hun slipper mer trøbbel nå. Det hele gikk fort, i går på denne tiden var det ikke noe som tydet på at hun var dårlig, det ble hun først etter at ungene var lagt i seng.
Det er mulig at det har sammenheng med at hun grunnet sin diagnose har lettere for å få infekjsoner, men det vites ikke, slik kan skje uansett. Nå er det bare å krysse fingrene for en grei rekonvalens.
Så bra dere fikk sjekket henne så fort. Livmorbetennelse er vel alle tispeeieres skrekk, kan være vanskelig å oppdage fort nok, og kan jo da være dødelig.
God bedring til vofsen.
Akutt livmorbetennelse har ikke vært denne tispeeierens store skrekk, ettersom jeg ikke ante noe som helst om det før mannen informerte meg om at livmoren måtte bort etter legetimen hennes...
Jeg har ikke satt meg inn i dette greiene med hund, vi fikk noe ufrivillig en hund i fanget for snart tre år siden, og jeg har ansett det som mannens greie.. Ja, jeg lufter, forer, gir IKKE medisin utenom ved absolutt behov, og da jukser jeg (pakker den inn i en brødbit med leverpostei, for jeg klarer ikke å putte den inn i munnen hennes og sørge for at hun svelger...) og har satt meg inn i sykdommen hennes, , løpetid, flåttfare og dill og dall, men ikke livmorbetennelse nei... Det kom som en overraskelse.
Hun hadde over 40 i feber og var dårlig når de kom seg til legen, jeg er glad konklusjonen ble "ringer nå" i stedet for "ringer om hun ikke er bedre når vi kommer hjem".
Og nei, forsikringa hennes dekker nok ikke akutt livmorbetennelse, ifølge mannen. Jeg er usikker på hva der er å hente på den der forsikringen i det hele tatt... Hun har dessverre en noe begrenset forsikring, det var ikke vårt valg, hun hadde allerede fått denne forsikringen da vi overtok henne, og da kunne vi ikke gjøre noe med det, for det første fordi hun var 7 år gammel og for det andre fordi hun allerede hadde vært til undersøkelse grunnet mistanke om Cushings (som dengang ble avvist, men like etter vi fikk henne ble diagosen bekreftet)
Sånn er det nå bare.
Rent juridisk er det jo ikke vår hund heller, men praktisk sett er det det. Og vi er glad i henne, og jeg merket det at jeg som egentlig slett ikke er noe hundemenneske, aldri ønsket meg en hund, og ikke var spesielt begeistret for at hun flyttet til oss.... vel, ja, jeg er blitt glad i henne jeg også, venner meg til å ha henne her, hun er en del av familien vår, på godt og vondt.
Muligens det er pga alder at det ikke dekkes, ja, det er jo ikke så uvanlig hos middelaldrende og eldre tisper har jeg lest, og vår er altså 10 år gammel, det er vel ikke så mye som dekkes lenger når man begynner å bli gammel...
Nå begynner "dopingen" å gå ut, så hun er våken, syter litt, men roer seg om vi sitter der, viser at vi er i nærheten, klapper litt på innimellom.
Hun har fått tilbud om bittelitt mat (1/4 dagsdose kunne gis til kvelden, sto det i papirene fra dyrelegen) men hun vil ikke ha. Ble båret ut, fikk tisset i hagen og gikk inn selv (men ville bæres opp trappa da) Vi har jo et hus over tre (og en halv) etasjer, her er mye trapper.
Avveiing om vi skal gi den faste medisinen eller ei. Den skal gis med mat, og hun har ikke spist på et døgn (og det hun spiste da kastet hun opp med ufordøyde biter) og vil ikke ha mat. Men det er jo ikke ønskelig at hun får for høye kortisonverdier i kroppen heller. Dropper den vel i kveld, men fra i morgen bør hun nok få den igjen, så jeg håper matlysten tar seg opp.
Hun skal ha to andre medisiner i morgen tidlig også (smertestillende og antibiotika) så hun bør absolutt våkne før mannen må dra på jobb/levere ungene, og ideelt sett håper jeg hun går trappa selv om vi skal ut i morgen også, jeg vet ikke helt om jeg klarer å bære henne. Vel, må jeg så må jeg, men... Det er utfordrende nok at kontorplassen er på loftet, altså enda to trapper opp fra stua (en etasje da, men alle trappene her i huset er bare en halv etasje om gangen) og hun vil helst være nær oss. Jeg skal jo forsøke å få jobbet litt i morgen når jeg har hjemmekontor (noe sier meg at det ikke blir helt full dag, nei...) og da trenger jeg å få koblet maskinen til den store skjermen. Vi får se hvordan det går.
Sånn bare for å gjøre hundegalskapen i familien komplett har min bror vært hos vet med sin hund også, som har hoftedysplasi, grad 4 (den høyeste, altså) som nå er såpass plagsom at de snart anbefales å avlive.
Juhu, sånn går nå dagene.
Spent på hvordan helga blir, med to unger og en syk hud. Mamma og pappa skulle gjerne passet dem for å avlaste hunden litt, men de har allerede mine to tantebarn fra i morgen ettermiddag til søndag fordi min bror med samboer er bortreist i helga, så det går ikke. Vel, vi får legge henne i en krok hvor de ikke løper, har allerede forklart dem etter beste evne hvordan ståa er, og minner dem på å ta det med ro.
Til Mikro har jeg sagt at hunden er syk, så hun må ikke komme for nær henne, hun må få sove i fred. Til Knerten har jeg forklart at dyrelegen skar et hull i magen hennes med en kniv for å ta ut noe inni magen hennes som var sykt, og så sydde igjen, slik at der er et sår, derfor har hun vondt i/på magen sin så vi må ikke komme borti der.
Men ja, det går som regel bra. Mine foreldres hund fikk livmorbetennelse for tre år siden. Alt gikk bra, hun kom seg veldig fort etter operasjonen og lever i beste velgående i dag (13 år gammel).
Hun sløver nå på teppene sine forran varmeovnen nå. Det er greit å være her sammen med henne selv om hun ikke bryr seg, for det betyr at hun kan ligge sånn og sove på stuegulvet forran en varmeovn. Når vi ikke er hjemme får hun ikke være på stua (da legger hun seg i sofaene og bruker våre pledd. Ja, pledd er det eneste hun spiser på (annet enn mat, matvraket) men dem spiser hun til gjengjeld jevnlig hull på, så sofaen min og pleddene mine får hun ikke!) og vite at det er noen her. Litt klapp, kos, tilbud om et par godbiter.
I stedet for at hun måtte være nede i kjelleren (hvor hun for all del har en fin plass med seng og tepper og det hele, rett ved varmepumpa (vi har en hund som elsker varme, ja!) så hun lider nå ingen nød der til vanlig, men sånn som nyoperert er det nå greit at hun ikke er alene.
Men det slo jeg plutselig, siden de i praksis kastrerte henne, fjernet livmoren, så slipper vi mer styr med løpetid da? Ikke lenger turer i stramt bånd og alle andre hunder er plutselig spennende, ikke mer tørking av bloddråper fra gulvene? O, happy joy om det stemmer!
Pga denne sykdommen hun har, så har hun uregelmessige sykluser. Som i praksis betydde ingen løpetid på et drøyt år før vi fikk henne, så fikk hun medisin, løpetid som varte i over to mnd, og nesten på dagen 3 mnd etter at den første startet, kom den neste. Som varte i tre mnd, så var det vel pause noen mnd, så hadde hun løpetid igjen sånn mer eller mindre et halvt år i strekk da vi flyttet inn her i fjor sommer (det var et par ukers pause, men ikke stort mer) og sannelig har jeg tørket bloddråper igjen en gang siden det også.
Jeg kjenner at akkurat den delen vil jeg ikke savne...
Hun er i praksis nå kastrert ja, så det blir ikke mer løpetid hos dere.
Jeg håper det går bra med henne og at dere fikk i henne de medisinene hun skulle ha.
Hun får sine faste piller mot cushings, det er en morgen og en kveld, og i tillegg litt ekstra nå da, smertestillende en gang i døgnet og antibiotika morgen og kveld. Det er mannen som har ansvar for alt av medisinering, og det går fint, heldigvis.
I dag har hun spist litt, ikke mye, men litt. ruslet noe nølende ned trappen når jeg tok henne ut i hagen, og sover mye, men det gjør hun nå til vanlig også.
I kveld ligger hun endelig "som hun pleier", med beina krøllet under seg og kroppen kroket godt sammen, hun har lagt på siden med bena ut frem til nå. Det ser ut til at alt går veldig bra, heldigvis.
I dag ser det ut til å gå riktig så bra, hun løper opp og ned trappene, hoppet til og med litt opp etter en godbit (som ikke var holdt opp for at hun skulle hoppe da, mannen ga den til guttungen som skulle gå gi den til henne) så det går veldig bra.
Men jeg tok med med meg ungene og besøkte mamma og pappa i dag, så fikk mannen og hunden litt mer ro her hjemme, sånn siden hun tross alt har godt av litt ro.
I morgen får hun lov til å gå en liten tur, hittil har det bare vært lov med tur ut i hagen for det aller mest nødvendige.
-det spørs om hun VIL ut og gå i dag da, nå har det varslede regnværet så smått begynt, og da skal det regne, regne, og regne mer så langt øyet kan se. Og hunden vår liker ikke regn nei, da vil hun aller helst ikke ut i det hele tatt, hun vil helst ikke ut for å tisse engang, og har ved et par anledninger bevist at selskapsblæra hennes er ekstremt god...
Vel, ut litt må hun nå.
Hun spiser ikke egentlig enda da. En og annen godbit spiser hun, og en munnfull av maten et par ganger, men hun spiser ikke opp maten sin, nei. Langt derifra. Den hun får på morgenen ligger gjerne tilsynelatende urørt på kvelden.
Vi satser på at det også kommer seg etterhvert. Hun virker ellers fin, såret gror fint, ingen betennelse i såret (det var jeg litt redd for, siden hun lett får betennelser) og hun går fint i trapper og kroker seg sammen og beveger seg fint. Så hun blir nok bra, ja :)
Da regner jeg med at vi får noen år til med henne.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
