Må man altså synes at det er ille når barna reiser fra en? Jeg har forstått at mange gjør det og dem om det.
I kveld ringte mamma til meg og spurte om hun kunne ta Emma med seg en uke til Tyrkia i sommer, om hun fikk tak i billetter i morgen tidlig. Emma var også med to uker for to somre siden. Hun har dessuten vært mye med til oldeforeldrene sine som mindre, men ikke så langt avgårde.
Jeg syns det er merkelig at man syns det er merkelig om mødre ikke har "kniver i hjertet" når barna deres reiser bort. Jeg ser ikke noe annet enn positivt i det at mine barn får oppleve ting uten meg, og jeg uten dem, at jeg kan simpelthen ikke finne en logisk grunn til å føle meg ille. Uten at det er negativt at andre gjør det av den grunn. Jeg kan ikke se at å være redd og nervøs for at ungene reiser eller det å vinke de avgårde med ro i sjelen skal ha noe som helst å si for hvor kapable omsorgspersoner man er.
Faktisk er det eneste negative med at Emma kanskje reiser på tur, at jeg må passe bikkja til mamma.
Jeg har det som deg. I fjor sendte vi storebror på påskeferie til farmor og farfar på andre siden av landet. Det var helt greit. Mer tid til de andre to og kjempehyggelig å få ham hjem igjen. Følte meg nesten som en dårlig mamma som ikke ringte ham daglig, men da vi ringte hadde han ikke tid til å snakke med oss. :knegg:
Det må være veldig deilig å være så avslappet i forhold til dette. :nikker:
Jeg er ikke der i det hele tatt kjenner jeg, men det betyr ikke at jeg anser meg selv som mer omsorgsfull enn deg og andre som tenker og føler som deg - langt derifra.
Vi låner gjerne bort snuppa til bestefar for en ukes ferie (mer har det ikke vært snakk om foreløpig). Det gjør vi med særdeles lett hjerte. Vi synes det er godt å få kjærestetid, hun stortrives og bestefar med kone stortrives.
Noen skjønner ikke at jeg synes det er litt godt å levere henne fra meg. Da har de et vel så stort problem som meg, mener jeg.
Ingen har vel noen gang vært i tvil om at jeg er en ganske omsorgsfull, men ikke særlig overbeskyttende mor.
Guttungen skal reise til USA i 3uker til sommeren, han skal besøke pappa'n sin som bor der. Jeg har ikke tenkt sånn denne gangen. Jeg vet han kommer til å ha det bra, og at han får en opplevelse han kan ha med seg resten av livet. Han kommer til å se og oppleve masse, og bli mye flinkere på skolen i Engelsk etterpå. Altså bare positivt.
Men jeg husker enda første julen uten gutten min, det var tungt og jeg savnet han masse. Tror ikke han savner meg på samme måte, siden han var sammen med pappa'n sin. Han savner pappa'n så masse i løpet av året at det er godt for han å være bare med han.
Må være deilig å ha en ro når man sender "vekk" barna.
Jeg er stikk motsatt, bekymrer meg, og kvier meg for å sende han avgårde.. Hender han er med besteforeldre på hytta i Sverige, og det er ikke alltid like lett å sende han avgårde..Passer de på at han ikke fryser, passer de på så han ikke går bort til bassenget, har han strømpebukse på, sykler han fort når de er på tur så de mister oversikten over han osv osv. Jeg er vel kanskje overbeskyttende, men ser ikke noe galt i det så lenge det ikke går utover lillegutt. Jeg savner han så inderlig, og får på en måte dårlig samvittighet over å være hjemme uten han. Teit, men sånn er det.
Besteforeldre har spurt om å få ha han en uke i sommer og reise til Astrid Lindgrens verden.. Det får han rett og slett ikke lov til, fordi jeg er altfor redd det skal skje noe. Han må vente til han er noen år eldre. Sydenferier er det ikke snakk om engang. Da må han være veldig mye større.
Ser uansett ikke på meg selv som mer omsorgsfull enn andre. Bare litt mer bekymret for ting og tang kanskje??
Enig med deg.
Jeg var selv selvstendig som barn, og syntes det var rart med klassevenninner som gråt fordi de savnet mamma og pappa da de var på leirskole. Det var jo bare snakk om en liten uke! Get some perspective, girls - dette er jo morsomt og spennende!
Og jeg håper mine gutter også vil like å ha luft under vingene og være på eventyr. :jupp:
Samtidig ville jeg vært bekymret om mine gutter skulle reist til utlandet uten oss. Men det er kun fordi jeg sliter med frykt (har en overbeskyttende & katastrofeorientert mor ... :rolleyes: ).
Jeg synes det er utrolig deilig når besteforeldrene tar med seg Frøkna på hyttetur. Utrolig deilig! Jeg nyter freden i huset, og jeg nyter å ha masse tid for meg selv.
Det er veldig fint å få henne tilbake igjen etterpå, men jeg er verken bekymret eller ute av meg når hun er borte. Det er ikke sikkert jeg savner henne en gang. Det er selvsagt fordi jeg vet at hun har et flott sammen med dem og at hun føler det som en spennende ferie – ikke som om hun blir "satt bort".
Jeg føler meg verken mindre omsorgsfull eller midre ansvarlig som mor av den grunn.
Jeg er blant dem som sliter når ungene drar bort et par dager, men jeg tror ikke det nødvendigvis gjør meg mer omsorgsfull enn en mor som med lett hjerte sender ungene bort i to uker.
Min noia for bortreiste unger har ingenting med at jeg ikke unner dem gleden eller at jeg ikke stoler på dem de reiser bort med (jeg hadde jo aldri sendt dem bort med noen jeg ikke stolte på!). Det har kun med å gjøre at jeg er vant med at de er der, og at huset blir tomt og rart uten dem.
Forøvrig hadde jeg ikke hatt noe problem med å trøste en mor som gruet seg til at barnet skulle dra bort i to uker med å si at det er helt naturlig at hun gjør det, siden hun er glad i barnet. Uten at jeg dermed mener at folk som deg sitron ikke er glad i ungene sine. Så dermed mener jeg vel også at det ikke er galt å si at man er en omsorgsfull mor når man vil savne ungene heller.
Litt rotete? Det er fordi jeg har sydd gardiner, ommøblert soverommet osv, osv, og nå nyer et velfortjent glass vin, som nok dessverre gikk rett i fletta :p .
Jeg er helt på linje med deg der, gitt. Så lenge jeg er 100% trygg på at gutten mine er hos gode omsorgspersoner og vil bli tatt bra hånd om, så sender jeg dem av gårde med all verden av god samvittighet.
Jeg tror faktisk at guttene har godt av å komme seg hjemmefra i ny og ne, og finne ut at verden består av mer enn bare mor og far.
Jeg anser det som en del av min foreldreoppgave å gi ungene mine vinger - jeg vil at de skal lande på bena den dagen de forlater redet, ikke tryne ved første anledning. Om man savner barna intenst da de er borte, eller om man nyter friheten spiller egentlig ingen rolle synes jeg, men å frarøve dem positive opplevelser sammen med andre blir for dumt. Selvsagt skal man se an hva barnet er moden for, men om det er mammaens harehjerte som stikker kjepper i hjulene ville jeg tenkt meg om en gang eller ti.
Veldig, veldig enig!
Jeg er veldig bevisst på at min engstelse ikke skal føre til vingeklipping av guttene. ( Det er mannen min opptatt av også, så jeg har noen til å justere meg om de gode intensjonene skulle glippe ... :humre: )
Jeg tror ikke nødvendigvis det er de følelsene man har for barna som avgjør om man er god omsorgsperson eller ikke. Jeg tror faktisk ikke at folk som ikke makter omsorgen for barna sine er mindre glade i dem enn jeg er, men det mangler kanskje noe annet.
Selv synes jeg det er grusomt å være borte fra ungene. Jeg er en slik skikkelig "sugekoppmamma", jeg liker rett og slett å være sammen med ungene mine. Men jeg tror ikke dette er fordi jeg er en slik "god mor" - for meg går det mye mer på andre ting. Jeg liker for eksempel å leke.
Helt enig med deg. Og jeg understreker gjerne at jeg lar ungene bli med besteforeldre på helgeturer, overnatting osv., selv om vi ikke er oppe i ukeslange turer foreløpig. Men det kommer nok, og selv om jeg ikke liker å levere ungene fra meg så lar jeg naturligvis deres behov for "løsrivelse" veie tyngre enn mine mammabekymringer. :)
Her er jeg veldig enig med Sitron ;)
Og så på God Morgen Norge igår at hun helsesøsteren der sa at barna bare hadde godt av å oppleve at andre kunne ta vare på de og være omsorgspersoner utenom foreldrene :jupp:.
Jeg synes heller ikke det å evt sende barnet på ferie med besteforeldre, eller selv dra alene på ferie og la barnet være hjemme med feks andre familievenner har noe med omsorgsevne å gjøre.
Noen klarer ikke tanken på å være borte fra barnet sitt. Andre synes det går greit når de er trygge på den de er sammen med. Sånn er vi vel veldig ulik.
Men jeg hadde blitt ganske så glad om jeg hadde en mor som deg Sitron :blunke:.
hehe Ja, det er den hyggelige forklaringen. Den andre delen av forklaringen er at jeg er en kontrollfrik og ikke liker at andre har kontrollen. Merket det veldig godt det året eldste jenta hadde en primærkontakt jeg ikke matchet helt med og som jeg syntes ikke kunne nok om unger. Så det er nok flere grunner til at jeg liker å være sammen med ungene mine selv. :fnise:
Men generelt sett liker jeg godt å være sammen med barn - selv om jeg tror jeg hadde blitt "oppbrukt" hvis jeg skulle ha vært sammen med unger hele dagen på jobb i tillegg.
Jeg syns heller ikke det går på om man er omsorgsfull eller ikke. Det går mye mer på hvordan man selv er som person og hvor trygg man er på den personen som skal ha ungene.
Jeg har sendt eldstejenta på 1 ukes ferier med besteforeldrene fra hun var 4 år gammel. Det var helt for jævlig første gangen. Jeg var pissredd for at noe skulle skje på bilturen oppover (100 mil) og var veldig glad og letta når jeg fikk telefonen om at de var kommet frem. Jeg var nok også veldig nervøs for alle båtturene de første gangene hun var der, men etter som åra gikk og hun ble større så gikk det bedre for meg også.
Det jeg er mest bekymra for når ungene er med andre er at det skal skje en bilulykke uten at jeg er med. Jeg er også veldig bekymra for at de ikke skal klare å passe godt nok på at ungene ikke ramler i vannet. Det er mine to store redsler.
Jeg vil ikke kalle meg overbeskyttende, og heller ikke mer eller mindre omsorgsfull enn andre foreldre. Det er mine redsler som styrer, ikke mine omsorgsevner.
Jeg har barn som henter mye trygghet fra fysisk nærhet - samsoving, bæring osv. Det gjør at jeg må være sikker på at de de skal reise bort med kan gi dem denne tryggheten, at de oppfattes som trygge omsorgspersoner også når et av barna mine våkner av et mareretitt klokka to om natta, ikke bare når man holder på med morsomme aktiviteter på dagtid. Hvis dette er i orden, så overlever alltids jeg også. ;) Men jeg ønsker at ungene skal ha mulighet til å si fra når de ikke ønsker å være borte hjemmefra lenger, derfor er jeg mer komfortabel med f.eks en tur på hytta tre timer unna enn en sydentur med besteforeldre. Og Plutten er såpass lite verbal ennå at jeg synes han er for liten ennå til å være borte fra oss over natta.
Det har ingenting med omsorgsfullhet å gjøre, selvsagt, selv om noen tydeligvis tror eller mener det.
Jeg skulle ønske jeg var litt mer som deg, Sitron, men jeg hadde nok krepert om vesla skulle være borte fra meg i 2 uker, feks. Men så hadde nok ikke hun syntes det var ok å være så lenge borte fra oss heller, siden hun er så liten enda. Når hun blir større blir det jo lettere. Hun er jo bare 3,5 år.
Når det er sagt så synes jeg det bare er vanvittig deilig å ha en barnefri helg innimellom, spesielt siden jeg omtrent aldri får det, og spesielt siden jeg vet at vesla elsker å være hos besteforeldrene sine.
Jeg synes det er en forskjell på avstanden og følgelig tilgjengelighet i forhold til hvor enkelt det er å sende fra meg poden. Samt at en "første gang" naturlig nok er mer "skummel" enn noe som har vært gjort med hell tidligere.
Det å sende poden på hytta i en uke eller to er helt greit, mens det ikke er med lett og ubekymret hjerte jeg sender ham til syden. Han har fått tilbud om å reise til syden tidligere også, men da har vi ansett ham for å være for liten.
Hva dette eventuelt sier om meg som omsorgsperson? Ingen verdens ting. Det er etter min mening like naturlig å bekymre seg for noe ukjent som å ikke gjøre det der hvor situasjonen er kjent. Det er dog alt annet enn behagelig å gå og bekymre seg.
Jeg har jo mye alenetid iom at jeg ikke bor sammen med faren. Er vel en dårlig mamma da ja, som har sluttet og grine når han drar og som i tillegg KOSER seg når han er borte. :sjokk:
Litt merkelig at når jeg skal reise bort i over 3 uker for å sitte på en øy og lese til eksamen så får jeg spørsmål: Hva med barna da?
Lurer på om det spørsmålet hadde dukket opp om mannen min skulle gjort det samme :cool:
Mine barn har en høyst oppegående far, og for den del så er de flinke til å ordne seg selv her hjemme. Det måtte de når jeg gikk på cellegift og livet var et helvete. Da tenker jeg på å smøre nistepakke og kanskje lage seg enkle måltider innimellom.
Vi foreldre må aldri glemme at vår viktigste oppgave er å lære våre barn å "fly". Har dessverre sett eksempler der foreldrene har sydd så mange puter under armene på sine barn at de har blitt boende hjemme og stadig gjør det i en alder av over 40 år......
Nå har det seg faktisk sånn at ganske nøyaktig INGEN i denne tråden har sagt at man er en dårlig mor om man ikke gråter når barna drar bort. ;)
Hele 100% har sagt seg enig i Sitrons påstand om at om man er bekymret når barna er borte eller ikke, ikke har noen sammenheng med omsorgsevnen.
Jeg blir så glad og takknemlig over at Vesla har andre omsorgspersoner enn meg om noen ønsker å ha henne med seg noe sted. Kunne ikke falt meg inn å ha negative følelser i forhold til det når jeg vet at hun har det supert, og ikke minst når jeg vet at hun har mange som er glad i seg. For meg er det å skape et trygt og godt nettverk for Vesla noe av det viktigste jeg gjør. Jeg vil at hun skal ha mange voksne personer hun er glad i i livet sitt. Jeg ser på det som en omsorgsoppgave på lik linje med alle andre omsorgsoppgaver jeg utfører overfor henne.
Mine unger har mange voksenpersoner som vil være med dem og som har dem på overnatting og med på reise. Jeg er ikke overbeskyttende, men jeg liker best å ha dem rundt meg. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være motsetninger slik som mange sier. Det er vel normalt å like å ha ungene rundt seg, vil jeg tro.
Dette går vel mest på at man føler forskjellig på ting. Mannen og jeg er veldig sånn som både gjerne vil ha (og trenger!) litt avlastningstid i blant, og som savner barna veldig når de ikke er hos oss. Men for meg blir det litt feil å si at det er rart man ikke blir trist og savner barna. Det blir riktigere å si "det er ikke rart at man savner barna". Det er naturlig å gjøre det, men det er ikke nødvendigvis rart å ikke gjøre det. Alle føler forskjellig selv om vi er like glade i barna våre alle sammen.
Hi, hi ..... jeg har en mistanke om at den hadde utviklet seg litt anderledes. Det er det som er morsomt med å være på to så forskjellige forum som egentlig skal handle om det samme.
Nå er vår foreløbig for liten til å være lenge borte fra oss, men jeg håper en dag at noen vil ta han med på ferie/ hytteturer og helgeturer. Synes det er vitig å la han være sammen med andre også.
Den som hadde hatt noen å sende bort unger på ferie til ei uke eller to gitt!
Tror det er bare SUNT at man er litt fra hverandre. Vi går for det meste her og tråkker oppå hverandre i en bitteliten toroms-leilighet når vi ikke er på skole/barnehage - det kan fort bli i overkant intimt.
Dessuten handler det om å gjøre barna sine trygge nok til å være uten mamma og pappa. Jeg nekter å undervurdere barna mine, men stoler på at de vil klare å være borte fra meg noen dager, sammen med noen andre de bryr seg om.
En annen ting er at man er så i overkant eplekjekk, at man påstår at ingen andre enn en selv er i stand til å gi god omsorg til sitt eget barn. Det er jo det man sier når man ikke vil at barna skal være borte fra en vel?
Kjenner bare på en overveldende sinna og kanskje litt bitter følelse over at vi ikke har noen som gidder å steppe inn og gi barna våre en slik opplevelse jeg:(
Hvis vi skal savne barna, eller være fra hverandre må mannen eller jeg ta de med oss, og den andre bli hjemme. Det er liksom ikke helt det samme.
I det å ha omsorg for andre ligger det jo at man også tenker på dem om de ikke er til stede. Jeg syns det virker rart at foreldre virkelig ikke ofrer barna sine en tanke hvis de er borte fra ungene i 2 uker.
Å sende ungene med besteforeldre på tur er en ting, men at man ikke tenker på dem... det syns jeg vitner om lite omsorgsevne.
Eg saknar lille A etter ein dag i barnehagen eg :enkel:. Men eg er heilt sikker på at det er 100 gongar værre for meg å vere vekk frå han enn for han å vere vekke frå meg.
Slenger med på de andre i sutrekoret om å ha noen man kan sende barnet til. Vi har besteforeldre på begge sider, men av forskjellige årsaker vil vi ikke sende barna med/til dem. Eller, størstejenta kan, men hun vil ikke. Og det er ikke noe avlastning for oss å sende avgårde bare henne, så da blir det ikke heller.
Jeg kan også kun sende størstejenta avgårde, ingen sjangs for at noen av de andre hadde får lov til å bli med noen av besteforeldrene over lengre tid. Ting har endret seg siden eldste var lita. Det er ikke avlastning i å sende en 12 åring bort.
Nå har jeg aleneomsorgen for barna så jeg har fri når de er hos pappan. I år skal han ha de en uke på sommeren, det er første gang han har de utover vanlig samvær.
Jeg synes jo at det er bare positivt at barna kan være sammen med/ ha hyggelige opplevelser med andre enn foreldrene. Har klokketro på at det gir barna noe verdifullt og trygt. Dert være seg en tur på sirkus en ettermiddag eller en uke på ferie med besteforeldre.
For meg ville det føltes både rart og uvant hvis jeg skulle sende minstemann i vei med noen andre for en hel uke, men jeg skulle nok greie å la det positive aspektet ved det døyve savnet.
Jeg syns det er flott at ungene har muligheten til å få gode opplevelser med andre enn oss foreldre. Jeg ønsker de god tur, klemmer og vinker blidt når de drar.Selvfølgelig tenker jeg på dem når de er bortreist. Vi snakker sammen i telefon også.
Sannsynligvis vil både de og jeg kjenne savn innimellom, men er ikke det bare bra da? Tror det kan være godt både for foreldre og barn å få muligheten til å savne hverandre av og til.
Jeg har null problem med å sende størsta på ferie. Første gangen hun var borte i 14 dager ble det temmelig stille og jeg satt og venta på at hun skulle komme hjem igjen. Mine foreldre tar henne gjerne med på tur, men det er sjelden lengre enn en langhelg (men det handler om at de ikke får lengre fri fra fjøset).
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
