Men idag opplevde jeg noe jeg synes var veldig merkelig. Pratet for første gang med en person jeg bare har sett bilder av før og kommunisert med skriftlig.
Og personen (en mann) hørtes helt TOTALT annerledes ut enn jeg hadde forstilt meg. En ting var stemmen. Mannen er i begynnelsen av 30-årene, men hørtes nesten tjue år eldre ut.
Også var det måten han pratet på. Skriftlig har han hørtes kvikk og morsom ut. Men når han pratet hørtes han bare veldig treg ut. Resten klarer jeg egentlig ikke beskrive. Bare at jeg følte at denne stemmen umulig kunne tilhøre den personen jeg har hatt kontakt med skriftlig før. En veldig rar opplevelse.
Jeg opplever det hele tiden, jobber mye med telefon mot eksterne som jeg aldri eller sjelden har sjanse til å møte. Men når det en gang skjer, nesten aldri samsvar! Nå bruker vi også mye e-post så klart, og med Outlook linket mot facebook og LinkedIn ser jeg ofte bilder av folk jeg kun har hørt stemmen til før, og får meg en overraskelse, gang på gang :knegg:.
Har en person på jobben som jeg bare har sett mail fra og hørt om. Jeg fikk sjokk første gangen jeg så han og hørte han snakke. Ut fra hva han skrev så trodde jeg han var utlending, men det passet absolutt ikke med navnet. Mener ikke å være rasistisk her nå altså, men et klingende norsk navn og en skriftlig norsk som jeg forventer av noen som lærer seg norsk.
Det er snodig hvordan man ser for seg et bilde av en person, og så stemmer det absolutt ikke.
Ja, det opplever jeg veldig ofte.
I jobben min har jeg mye kontakt med menn i håndtverkeryrker. Når jeg etter mange telefonsamtaler møter dem blir jeg ofte overrasket.
Jeg har hørt denne sangen mye på radio, og ble skikkelig overrasket da jeg fikk se han som sang.
Det harmonerte ikke med bildet i hodet mitt. :knegg: www.youtube.com/watch?v=G5LeGNFQajE
Det blir som da jeg jobbet i konditori og inn kom den største og breieste mannen jeg har sett. Han var nesten 2 m høy og shvær! (Som i muskuløs.)
Og så kommer han bort til kassa for å bestille mat, og snakker med pipete Donalstemme. Jeg slet LITT med å holde meg må jeg si.
Det kjenner eg meg godt igjen i. Eg set mykje i telefonen på jobb, og har hatt mange rare tanker i hovudet når eg omsider har fått helse på personen i andre enden. "Det er jo ikkje sånn han/ ha skal sjå ut" går ofte igjen. :humre:
Ja, det har jeg opplevd. I tillegg har jeg en greie med dialekter, når jeg ser en person så kan jeg utifra det jeg ser finne ut at vedkommende er trønder, og når vedkommende begynner å snakke så er han fra et helt annet sted. Det blir bare helt feil i hodet mitt.
Jeg har jo mange ganger opplevd noe lignende, men ikke at noen har pratet så utrolig forskjellig fra det jeg har forestilt meg.
Det var verste var at jeg syntes måten han pratet på bydde meg imot, slik at jeg fikk i mot personen på en måte. Jeg skjemmes jo over å si det, og har aldri opplevd lignende før. Har dårlig samvittighet også, for jeg likte jo personen slik jeg kjente han før jeg snakket med han. Er faktisk både overrasket og lei meg for at jeg reagerte slik.
Jeg jobbet en stund med en fyr som varierte mellom veldig dyp og veldig lys stemme. Det var litt snodig, og da han i tillegg var veldig blek og hadde skikkelig langt, mørkt kroppshår ble jo helhetsinntrykket ganske snodig. Men jeg vente meg jo til det etterhvert.
Har opplevd det når jeg nettdatet. Hadde mailet litt med en mann , og så skulle vi ta en tlf prat. Stemmen var så annerledes enn det jeg hadde forestillt meg, at jeg mistet helt interessen... :nemlig:
Da jeg var i 20-årene og drev på med amatørteater, ble jeg oppringt en kveld av en type som hadde lyst til å være med i teatergruppa. Vi hadde kjempefin samtale, han hadde en bra stemme, og det virket som om han ville passet godt i vår glade gjeng med studenter og nyuteksaminerte. Da han dukket opp på første møte fikk jeg sjokk. Han var en hvithåret mann i slutten av 60-årene! Han ble med i gruppen, men man kan trygt si at vi ikke sosialiserte mye med ham utenom øvelsene.
Å ja. Særlig da jeg jobbet som postsekretær på sykehuset. Det hendte flere ganger at jeg opplevde å skrive for leger jeg aldri hadde sett, og jeg dannet meg jo et bilde av hvem de var; alder etc. ut fra stemmen. Særlig én husker jeg at jeg fikk bakoversveis av. Skikkelig maskulin, dyp og myndig stemme - en jeg typisk hadde sett for meg var en lege i 50-årene av den litt "gamle skolen", både ut fra stemmeleie og vokabular. Når jeg så til slutt traff han måtte jeg nesten flire, for han viste seg å være en forvokst guttunge. På min alder, men uten skjeggveskt eller noe, så skikkelig ut som en 14 åring i en mannskropp. Det ble bare vittig!
