Vi har fått nye naboer, de har et barn (5 år) som Junior (6 år) lekte med i dag. Hyggelige folk, som er koselige å bo ved siden av.
I dag dukket det opp en mellomstor hund, som visstnok er deres. Vi har selv ingen dyr, og omgås lite dyr, så våre barn er ikke så vant med hunder. Vi har imidlertid fokus på å ikke klappe andres dyr før man får lov, og å være snill mot dyr.
Jeg sto i vinduet og så på at Junior og barnet hadde hver sin barneutekost, og lekejaget hunden rundt, masse latter og glede - ikke gjordt for å være ondskapsfulle. Barnets foreldre var ute og sa ingenting. Hunden hadde god plass og løp rundt, uten å bjeffe eller knurre - men jeg kjenner ikke hundekroppsspråk særlig godt. Hunden ble en liten stund stengt vekk av moren, men den ville gjerne tilbake til arealet der Junior og barnet befant seg, og de fortsatte å jage den.
Jeg synes ikke slik lek virker særlig klokt, og var redd for at hunden plutselig skulle bite eller noe, så jeg ropte Junior hjem. (De bor slik unna at det der og da var vanskelig å snakke med foreldrene). Forklarte han at slik lek ikke var ok, for hunden kunne ombestemme seg mht at det var leking.
Er jeg overhysterisk, eller er det ok å leke slik?
Jeg lar ikke mine barn leke slik med en hund nei. Jeg tenker vel her at foreldrene har kontroll og kjenner hunden sin, men jeg tenker også at når et barn får lov til å leke slik med en hund, så er det ok med alle.
Jeg tror nok barna ikke oppfattet det som jaging som sådann, mer som en slags sisten, hvis dere skjønner. Som om hunden var en tredjeperson som var med, på et vis. Men de viftet ihvertfall rundt med koster mens de løp etter hunden - på et område avgrenset av gjerde på kanskje 20-30 kvm (hunden kunne mao ikke gå langt vekk hvis den hadde ønsket det).
For meg er det litt uvesentlig hva barna legger i leken. Hunden forstår ikke konseptet "sisten". Vi er reservefamilie for nabohunden, og jeg er opptatt av at barna lærer å omgås hunden på riktig måte. Selv om hunden er aldri å snill og finner seg i alt, så skal de lære hvordan dyr behandles.
Nei, jeg hadde jo ikke fått gjort noe som helst fordi jeg selv var mange etasjer unna på en veranda. Foreldrene var rett ved, men da hadde det jo vært for sent.
Ok, altså ikke overhysterisk av meg å avbryte leken. Fint.
Jeg hadde ikke likt det jeg heller. Jeg kan leke litt sånn med en hund jeg kjenner godt (men uten kost eller andre ting altså), men jeg kan også tåle at han blir så ivrig at han prøver å hoppe opp eller dytte meg. Hadde aldri gjort det med en hund jeg ikke kjenner så godt og ikke barn.De leser heller ikke nødvendigvis endring i kroppsspråket på hunden.
Det er slik jeg også tenker. Selv om det absolutt så ut som at hunden også lekte, den forsøkte ikke å gjemme seg, liksom. Men jeg synes det virker utrygt å gjøre det slik. For plutselig kunne en kost truffet feil, hunden få nok etc. Og en annen hund en annen gang kunne virkelig ha mislikt det - så jeg synes ikke det var ok.
Personlig syns jeg du er overdriver litt. Jeg tenker at de kjenner hunden sin og ser om hunden er med på leken eller om den faktisk føler seg jaget. Her kan snuppa og hunden vår godt løpe etter hverandre, og noe av det morsomste hunden vår vet er når hun og mannen min løper etter hverandre. Da er det også helst mannen etter henne.
Man kjenner hunden sin, kjenner kroppsspråket. Det er ikke slik at en familiekjær og trygg hund plutselig snur og biter.
Jeg ville forøvrig aldri latt noen andre barn leke slik med hunden vår, fordi de ikke kjenner hverandre, og jeg ikke kjenner barnet godt nok til å bedømme om barnet forstår leken.
Jeg er også alltid i nærheten og kan stoppe leken når jeg syns det blir nok. Jeg liker ikke når hunden blir for gira.
Jeg ville heller ikke latt datteren min delta i slik type lek med en annen hund enn vår.
Ikke fordi jeg nødvendigvis stoler blindt på hunden vår. Det gjør jeg ikke, og de får aldri være alene, men et dyr er et dyr. :nemlig: Og jeg kjenner vår hund aller best.
:nemlig: Det samme tenker jeg. Jeg kunne leke både drakamplek (ikke jakte med lekekost mao) og løpe-etter-lek med mine hunder, og til og med "lekeslåssing" på gulvet. Det var jo bare stas, og litt markering fra min side, men da var jeg veldig obs på hvem som var sjef og ikke, hvordan kroppspråket vårt var, og hvordan hunden reagerte, og at det var meg som bestemte både når leken skulle skje og nøyaktig når den skulle avsluttes.
Og da var det omtrent selvsagt at halen gikk som et piska skinn og enhver person i den høyden hadde fått seg en på tygga så det smalt eller blitt bumpet inn i. Eller stuebord i akkurat den høyden, som stuebord gjerne er, blir rensket for glass og kopper på null komma svisj :humre:
Jeg hadde ikke latt andre barn leke sånn med hundene mine. Egne barn nok litt dralek og "sisten" under oppsyn og med mulighet til å komme seg unna (for både hund og barn :knegg: ), men ikke løpe etter med koster - mine hunder hadde tatt halen mellom beina og blitt skremt av det.
Hundene til svigers synes det er stor stas og løpe rundt slik, bare med en bamse i stedet for kost. De henter bamsen og vil ha ungene med. Jeg vet ikke helt om jeg synes det høres så skrekkelig ut med kost heller, spørs jo litt hva de gjorde med kosten.
Ukjente hunder er jeg derimot veldig skeptiske (redd) til, og mine unger ville aldri fått lekt med en fremmed hund.
Absolutt ikke, men en hund elsker å bli lekt med. Så lenge det skjer på hundens premisser, og under overvåkning av voksne når det er snakk om små barn.
Enkelte hunder gjør i alle fall det. Jeg hadde en hund som barn som gjorde det. Det er mange hunder som liker å jage hverandre (og mennesker). Jeg ville ikke ha oppmuntret en slik adferd hos alle hunder, og jeg ville nok ha vært skeptisk til en slik type lek med dyr jeg ikke kjente.
Hunden vår forstår konseptet helt klart. Inne her kan man gå en "runde" gjennom gang, kjøkken og stue. Her lekes det sisten mellom mannen og hunden her, med meg og snuppa som publikum. Hunden stopper og snur for å "fange" mannen og motsatt, det er helt klart en felles forståelse mellom hund pg mann for hvordan leken foregår. Høydepunktet for bikkja er når mannen får tak i hunden og hun legges i bakken for masse kosekløing. Bikkja ligger da på rygg og er helt rolig i det leken er over.
Jeg er en veldig bevisst hundeeier vil jeg påstå, og det tror jeg de rundt meg syns også. Vi er veldig samstemte her hjemme, og hunden kjenner sin plass i familien. Nå er dette en terrier som kvever rimelig stramme tøyler, så all lek foregår innenfor trygge rammer.
Hadde jeg vært i noen som helst tvil om det hadde vært skadelig for hunden på noen som helst måte, mentalt eller fysisk, så ville det ikke finne sted her.
Hunder kommer også med forskjellige egenskaper. :jupp:
Enig. Hvis det egen hund, og man kjenner den og kan lese dem og man vet hvordan den reagerer på slik type lek.
Men som generell regel - det over er unntaket - nei, man herjer ikke med fremmede hunder, og du reagerte helt riktig synes jeg. Barn må sitte igjen med respekt for hunders lunefulle natur, men selvsagt uten å bli redd for hunder da.
Jeg har vokst opp med hunder. Nå har jeg aldri dyttet dem med koster, men løping, herjing og lekeslåssing har det vært masse av. Men dette har vært egne hunder som jeg har kjent godt.
Ja, altså, hva folk gjør med egne hunder er jeg ikke så opptatt av. Men vi kjenner ike dene familien, og har sett hunden for første gang i dag. Så jeg aner ikke noe som helst om deres hundeoppdragelse eller hundens lynne.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
