Dronningen sa for 11år siden:

I lys av disse kjønnstrådene,

hva slags kvinne eller mann er du. Hvilke stereotypier passer, og hvor avviker du fra 'forventningene'?

Har du personlig opplevd begrensninger ut fra kjønn?

Heilo sa for 11år siden:

Oi. Stort spørsmål. Jeg er en bredskuldret blondine som liker å strikke og som føler meg skikkelig fornøyd med meg selv når jeg har skiftet dekk på bilen. Dessuten tar jeg stor plass i forsamlinger men tør ikke å svare i diskusjoner om FP-forumjustis.

Jeg opplevde at kjønn ble en mye større faktor i livet mitt etter at jeg ble gravid første gang. Og det handlet både om biologi og om sosiale forventinger og begrensninger.

Che sa for 11år siden:

Jeg vet så sannelig meg ikke. Jeg er dame som regne som "en av gutta" uten å være maskulin på noe sett og vis. Jeg tror jeg er for frittalende for stereotypien, men kjenner jeg er litt usikker på hva som er "typisk kvinne".

amylin sa for 11år siden:

Jeg elsker å klikke avgårde i høyhælte sko, skjørt, nylakkete negler, strikke, hekle, lage mat og jeg vasker gulv, klær og er utrolig klumsete med verktøy. Kan ikke bruke en drill eller skifte dekk på en bil. Samtidig elsker jeg litt mer tøffe ting også. Liker roller derby, cross fit. Jeg har seriøst manflu når jeg er forkjøla og har feber.

Inagh sa for 11år siden:

Tja, si det.

Jeg er kvinne. Om det er en stereotype at kvinner skal like å lage mat, bake og pynte i hus og hjem og stelle med blomster, da faller jeg totalt utenfor, for jeg finnes ikke huslig et øyeblikk. Min mann lærte fort at skulle han få ordentlig middag, måtte han lage den sjøl. Ikke sminker jeg meg, ikke er jeg glad i smykker, og jeg pynter meg veldig sjeldent. (Men jeg går stort sett i kjole og nesten aldri i bukser, da.)

Jeg kan snekre og skifte bildekk om jeg gidder. Jeg velger å ikke gidde.

Er det en stereotype at kvinner velger omsorgsyrker og jobber deltid, så hører jeg inne i den. Jg er utdannet barnevernspedagog, med etterutdanning som førskolelærer. Jeg har jobbet mange år i barnehage, og jeg har jobbet deltid i alle år etter at vi fikk yngstemann på 8.

Og snart svikter jeg kvinnekjønnet totalt, ved å gjøre hva man aldeles ikke skal gjøre - til høsten blir jeg hjemmeværende på heltid, for å ha tid og ork til å ta meg av barna mine.

Slikt gjør man bare ikke, men jeg gjør det nå lell. Ikke 100 % frivillig, det skal jeg innrømme, og ja, jeg kan alle argumentene mot å gjøre dette - men jeg er så fantastisk politisk ukorrekt og driter så loddrett i hva andre må mene om meg og mitt for tiden, at jeg også innrømmer at jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å ha tid til alt som er rundt minsten, og likevel sitte igjen med overskudd til eldstemann, ektemann og gammel far - og ikke minst overskudd til meg sjøl.

Så, hva slags kvinne er jeg? Jeg er meg sjøl, på godt og vondt, og de som liker meg, de liker meg, og de som ikke liker meg, liker sikkert noen andre. Se if I care.

:knegg:

Heilo sa for 11år siden:

Jeg elsker Inagh! :hjerter:

P.K. sa for 11år siden:

En rar en.

Bluen sa for 11år siden:

Jeg tror ikke jeg har et eneste klassisk 'maskulint' personlighetstrekk (og slett ikke noen ytre trekk heller, for den saks skyld :knegg: ). :skeptisk: Like fullt mangler jeg det meste av evner for og interesser innen håndarbeid.

Dronningen sa for 11år siden:

Jeg skal svare i morgen. Etter å ha lagt inn tråden tenkte jeg at det kanskje er litt skummelt å svare på. Kanskje vil de stereotypiske treffpunktene gjøre at man ufrivillig blir satt i - ja nettopp - en bås? :vetikke: Jeg synes ofte at spesielt kvinner vil ha seg frabedt å bli assosiert med typiske kvinnelige trekk. Jeg merker det selv også. Man demper det typiske, og framhever det andre. Men noe er det alltids. Jeg liker f. eks. sko.

Men er for trøtt til å skrive mer. :)

Inagh sa for 11år siden:

Mannen min kaller meg, til tider, Imelda. Skjønner ikke åffer. :lyve:

Og jeg strikker, hekler og syr. Litt stereotyp kvinne, er jeg altså.

På den andre siden, jeg får neller av å gå i butikker og jeg er en racer på å måke snø.

Heilo sa for 11år siden:

Du er med andre ord et tomt kjønn?

Frøydis sa for 11år siden:

Jeg er ingen stereotyp. Ja, jeg strikker, syr, driver med håndarbeid, men jeg skifter dekkene mine selv og kan skifte olje på bilen. Jeg sminker meg sjeldent, men liker å lakkere neglene. Jeg er mattenerd og kan kose meg med et mattestykke til rødvinen en lørdagskveld. Jeg liker ikke romantiske komedier, ser heller en thriller eller skrekkfilm. Jeg er mindre glad i shopping enn gubben. Jeg gir beng i hvilken vei dorullen henger eller om dolokket er oppe eller nede.

Carrera sa for 11år siden:

Jeg er meg. Liker ikke å si at jeg er typisk dame på noen områder og mann på andre. Jeg strikker og syr, lager mat og gjør husarbeid, klipper gress, måker snø, skifter lyspærer, åpner sluk og kraner om det trengs, gjør hva jeg kan om bilen streiker etc. Kort sagt det meste av det som må gjøres.

Som lita ble jeg vel betegnet som en guttejente. Jeg kastet ikke et blikk på dukker, hatet rosa og dillete leker. Kastet meg heller ut i gjørma, eller freste rundt på sykkelen, og hadde vel mest guttevenner.

Jeg er nok litt der i dag også.

Hjertensfryd sa for 11år siden:

Eg er meg sjølv.
Eg er ei kvinne på godt og vondt :knegg:
Eg likar å lage mat, hekle, halde på med andre typar håndarbeid og dille rundt. Men eg hatar husarbeid. Gje meg heller ein malerkost, ein hammar og spiker, ei sag eller noko. Å skifte dekk skulle eg alltids ha klart, men så langt lar eg andre kose seg med det.
Eg koser meg når eg får tid for meg sjølv på badet til å dolle meg opp litt. Men eg trekker alltid i joggebukse når kvelden kjem og det ikkje kjem til å dukke opp andre folk.

Kort og godt. Eg er meg, og det skal godt gjerast å plassere meg i ein enkelt bås.

P.K. sa for 11år siden:

Man skal være forsiktig med å sette seg selv i bås også. I stor grad er det en selv som skaper egne begrensninger i forhold til hvem man er og hva man kan. Noen ganger gjør man seg selv mindre enn hva man er og våger ikke strekke seg utenfor den trygge rammen.

Esme sa for 11år siden:

Jeg vil komme tilbake til det med natur og sosialisering, for her ramser jo folk opp interessene sine. Er det beskrivende for hva slags person man er?

Jeg oppfatter tydeligvis spørsmålet annerledes enn en del av dere.

Men om jeg skal svare, så er det sånn at jeg har tette sosiale nettverk, som er mer typisk for kvinner enn menn, jeg har noen hobbyer/interesser som er veldig jentete, noen som er veldig guttete.

Jeg har mye mer selvtillit enn det som er vanlig for kvinner (takket være min sinte, strenge, støttende far), og jeg bryr meg mye mindre enn det som er vanlig om hva andre synes om meg. Jeg er ekstremt lite interessert i å se pen ut, jeg er superhappy med å se helt vanlig ut. Jeg er tøff og uredd, men jeg mener at det er en kvinnelig egenskap jeg da, sånn egentlig, men at vi lever i et samfunn som skremmer opp jenter og kvinner til å tro at alt er farlig.

Jeg har mye mer selvironi RL enn hva som er vanlig, jeg har mange ganger fått beskjed fra andre kvinner at jeg ikke må tulle så mye, for ellers kan jeg få problemer med å få respekt fra mine mannlige kollegaer. Jeg har aldri hatt problemer med å få respekt.

Jeg synes mange menn er enkle i hodet, lite gjennomtenkte og barnaktige og mange kvinner er utseendefikserte, fjortisaktig i streben etter å bli likt og kjedelige. Jeg liker folk som er gjennomtenkte, opptatt av andre ting enn det som er veldig kjønnstypisk, bilmekking er akkurat like kjedelig som klesvasking, og har derfor venner både blant kvinner og menn.

-ea- sa for 11år siden:

Jeg er kjønnsdelt oppdratt på gård, der jeg lærte "inne-jobber" og broren min "ute-jobber". Så jeg har aldri kjørt traktor, for det var for gutter da jeg var lita. Når jeg ble så gammel at jeg så forskjellene og sa til faren min at jeg ville kjøre traktor, så fikk jeg beskjed om at det var bare å gå ut og gjøre det. Jeg var ikke tøff nok til å tørre det på egenhånd.
Men jeg kjørte jo bil da, lært av mor mi. :humre:

Den kjønnsdelte oppveksten har gjort meg veldig bevisst seinere, og jeg har derfor alltid vært rødstrømpe og feminist og tør å si det høyt. Når klassevenninner på ungdomsskolen drømmende sa "når jeg blir gift håper jeg at jeg får en mann som hjelper meg med husarbeidet" (husk at jeg vokste opp i bygde-Norge på syttitallet), så sa jeg "hvis jeg gifter meg, så skal jeg gjøre min halvdel av husarbeidet".

Begrensninger ellers? Hm, det må jeg tenke litt på. Jeg har ihvertfall opplevd menn (gutter) som har blitt snurt og fornærma når jeg har vært så frekk "å ta mellomlederjobben fra dem". (Herlighet, vi søkte, jeg fikk den.) Var jo interessant å bli sjefen ders da, kan man si.

Carrera sa for 11år siden:

Jeg vokste også opp på 70 tallet (-69 modell), og det er litt interessant å lese det du skriver, pluss at jeg blir litt nysgjerrig på hvordan ting hadde vært om jeg hadde brødre.

Jeg er yngst av tre søsken. Jenter alle tre, og det er 8 år som skiller meg og de to søstrene mine.

Det jeg husker fra oppveksten var egentlig det motsatte av det du sier her. Vi jentene måtte selvfølgelig hjelpe til inne med husarbeid og matlaging, men det var liksom en naturlig del av bedriften familien. Det var kvinnfolkarbeid, om noe vi gjorde helt naturlig, mens pappa satt i sofaen med pipa si, eller holdt på med "manneting".

Som sagt så var dette en naturlig del av hverdagen, og slettes ikke noe jeg så på som å "hjelpe til". Derimot så var det andre oppgaver som jeg så på som akkurat det, og det var de oppgaver pappa la på meg og mine søstre. Det var da det som den gang var typiske manneting. Snømåking, gressklipping, hjelpe til med vedhugging og stabling, tømme utedoen (grøss), vaske bil etc.

Når det kom til slike ting, så var ikke pappa særlig kjønnsorientert. Da var det snakk om at vi unger måtte hjelpe til, og det under hans strenge overvåkning.

Jeg vet ikke hvor mange favner ved jeg bannet meg gjennom i ung alder, og jeg sverget på at jeg aldri skulle ta i en vedkubbe når jeg en gang "slapp fri".

Jeg følte den gang at han påla meg oppgaver som var altfor store for meg, både ut fra alder og delvis kjønn. I tillegg til at han hadde den geniale oppfatningen om at mine søstre var en person (de er tvillinger), og dermed ga han meg de samme oppgavene og mengdene som de fikk, uten å se det at de var to, mens jeg slet livet av meg alene.

Jeg har mange ganger tenkt på hvor todelt pappa egentlig var der han satt og ikke løftet en finger når det var snakk om husarbeid og mat. Han hadde sin klare oppfatning om hva som var kvinnfolk- og mannfolkarbeid, bortsett fra når han trengte hjelp da...

Men ok, jeg evner i dag å se ting fra hans side også. Han var tross alt den eneste hanen i flokken. Vi var tre barn som da er jenter, mamma, min mormor og han. (mormor bodde hos oss halve året). Skulle han ha hjelp, så måtte det jo bli en dame liksom.

Den dag i dag så ser jeg bare positivt på det at jeg måtte ta mine tak innen forskjellige områder. Det har gjort meg til et menneske som kan, og tør, ta tak i ting som jeg egentlig vokste opp til å tro var manneoppgaver. I tillegg til oppgavene jeg fikk så måtte jeg også finne løsninger selv, om jeg sto fast, og det har gjort meg ganske så selvstendig. (hadde jeg fått en oppgave så forventet han at den skulle gjøres uten noe mas, og om jeg sto fast på noe så var det mas. Dermed måtte jeg løse floken selv) Noe som igjen falle min familie i dag til gode, all den tid jeg er gift med en som jobber i Nordsjøen. Jeg klarer det meste selv, fordi jeg både kan og tør.

Jeg har mange ganger fundert på hvordan jeg ville vært i dag om jeg hadde en bror i oppveksten. Slik jeg kjenner pappa, så ville nok alle "mannfolkjobbene" falt på en evt bror, og jeg ville vokst opp med at kvinnfolk hører til på kjøkkenet.

Madicken sa for 11år siden:

Feminin, tøff, snill, og utpreget handy storesøster og altmuligkvinne. Jeg fleiper med det meste, også kjønn, grupperinger og kjønnsroller, men har helt klare grenser for når spøken slutter og alvoret begynner. Og dette med
(stereotype) kjønnsroller kan absolutt være en svært alvorlig sak for meg som jeg ville brukt mye energi på å forsvare meningene mine i.

mkj sa for 11år siden:

Til tross for at jeg ikke fant Biltematråden det grann provoserende, så vil jeg absolutt si at jeg ikke er så veldig 'kvinnelig'. Jeg er først og fremst meg. Knytter meg mest til menn, med vennskap. Dør også litt inni meg hvis det er sånne mammagreier.

Frittalende, litt lat, skarpt hode, ujålete (henger sammen med litt lat). Tjener mer enn mannen min, og han gjør mest av henting, bringing og matlaging. Ingen av oss snekrer, har vi bruk for det, betaler vi noen for å gjøre det.

Avatar sa for 11år siden:

Jeg går (nesten) alltid i høye hæler, har alltid pene lakkede negler, liker å gå i både kjole og skjørt og dolle meg. Hater å bake og lage mat. Vasker gjerne bilen, både min og mannen sin. Og er veldig praktisk anlagt. Jeg skrur heller sammen en kommode fra Ikea enn å plante blomster. Også trives jeg beste i mannsdominerte yrker. Jeg passer godt sammen med gutta i produksjonen og tonen de har. Passer svært dårlig i jobb med bare kvinner (har jobbet på pleiehjem i mine yngre dager). Jeg syns groviser er morsomt og slenger gjerne med leppa selv.

Avatar sa for 11år siden:

Og jeg har aldri opplevd å bli satt i bås eller blitt begrenset pga kjønn. Hvis man ser bort i fra styreren i borettslaget her som gjentatte ganger har vært på døra her og spurt etter mannen min, eieren av huset. :sint: Han gjør ikke det flere ganger i hvert fall. :knegg:

Teofelia sa for 11år siden:

Avatar sa for 11år siden:

Tja, hvor ofte har jeg ikke tenkt over. Men når du spør og jeg får tenkt meg litt om er jo lønn en greie som jeg burde tatt med. Der har jeg opplevd forskjell. Men om jeg diskuterer bil med bilmekanikeren f.eks. har jeg aldri opplevd å ikke bli hørt fordi jeg er kvinne med høye hæler og skjørt. Jeg vet stort sett akkurat hva som er galt med bilen før den leveres inn. Kanskje jeg rett og slett ikke merker om jeg blir satt i bås fordi jeg nekter å bli det?! :gruble:

Bomull sa for 11år siden:

Oi. Jeg kunne skrevet mye, men i korthet: høyhæla, strikkende, broderende, shoppende, bakende jåle med sminke-, sko- og veskedilla som er meget teknisk, skifter dekk, monterer møbler, skuffer snø (også med fres), drikker mer øl og sprit enn vin, ser på fotball, kan gå på jobb i joggebukse eller uten sminke og you name it. Satt veldig på spissen i farta.

Inagh sa for 11år siden:

Det er bare en gang jeg virkelig har opplevd å bli satt i bås pga mitt kjønn. Dette var på et sykehus her i landet. Jeg satt, alene for meg sjøl, med ei god bok og spiste middag inne på spiserommet. Ute i stua, oppholdsrommet, der satt min ytterst kompetente mann, far til Lillemann, med ungen på fanget.

Etter en stund, kommer en sykepleier bort til meg, og hun gir meg en beskjed angående Lillemann. Greit nok.

Det viser seg i ettertid at denne dama har først sett etter oss i oppholdsrommet, funnet far med barn, spurt etter hvor mor befant seg, for så å gå og finne meg på spiserommet - for å gi en totalt uviktig beskjed, som hun vel så gjerne kunne gitt pappaen til barnet.

Så der ble vi nok satt i bås, både mannen min og meg - alt som har med barn å gjøre, det er mor sitt ansvar, far egner seg bare til pynt.

Candy Darling sa for 11år siden:

Jeg er litt som Esme med at jeg har selvtillit som man oftere aksepterer hos menn. Jeg synes selv jeg er flink til mye, og jeg er ikke redd for å si det. Jeg har også en mer "maskulin" tilnærming til ting jeg ikke kan enn jeg opplever mange av mine medsøstre; det er jo bare å lære seg.

Jeg har også en geeky interesse for gadgets, som mange eldre menn blir overrasket over. En kollega kommenterte at han synes det var rart at jeg som jente var så tidlig ut og likte så godt Kindle - jeg repliserte at man trenger bare hendene for å bruke den, så det gikk så fint. :snill: Det er også jeg som skrur og kabler og installerer og driver IT-support på jobben når sekretærene har glemt hvordan og hvorfor.

Jeg har derimot en ganske klassisk feminin lederstil. Jeg forsøker alltid å påvirke, heller enn å være autoritær. "Leading by charm", var vel uttrykket i siste analyse. :knegg: Det er veldig effektivt så lenge jeg får folk til å like meg, men jeg holder på å trene meg på å lede folk som IKKE gjør det (og at det er greit at folk ikke gjør det).

Kirsebær sa for 11år siden:

Jeg tror ikke jeg får til å svare på det første spørsmålet. :gruble: Hva slags kvinne er jeg?
En bra en, vil jeg svare. :nemlig:

Trekk og interesser som passer inn i kvinnestereotypen:

Jeg føler veldig mye og syns at man skal snakke om alt.
Jeg gråter forholdsvis lett.
Jeg liker kjoler og sko
Jeg kan ha tusen baller i luften på en gang
Jeg er hysterisk barnslig redd for edderkopper
Jeg elsker filmer der alt går bra til slutt.
Jeg er tåpelig romantisk hvis jeg ikke tvinger det vekk.
Jeg vil gjerne like vin. :knegg:
Jeg vil bli tatt vare på.
Jeg vil at noen andre skal få meg til å føle meg trygg.
jeg liker shopping

Trekk og interesser som ikke passer inn i stereotypen:
Jeg liker å gjøre ting jeg er redd for
Jeg bruker fornuften til å overstyre føleriene
Jeg går inn i vanskelige og "umulige" oppgaver med prosjekttilnærming
Jeg bruker verktøy og kan være handy i noen settinger
jeg oppfordrer barna til å ta sjanser og teste egne grenser
Jeg foretrekker øl
Jeg liker ikke å sladre om andre
Jeg liker ikke å pynte meg
jeg liker ikke/kan ikke noe om interiør eller stil. Jeg ser ikke hva som er pent.
Jeg føler noen ganger at jeg er en mann. (:gal: Denne er sikkert verd en egen post for seg selv)
Jeg tenker veldig "koffert".
Jeg liker turer i skog og mark og jeg kan tre mark på kroken/sløye fisken og slike saker.
Jeg kan stå på egne ben og passe på meg selv
Jeg er ikke redd for konfrontasjoner
Jeg vil ordne opp når noe trengs å ordnes opp i
Jeg er modig
Jeg elsker sex (:fnis:)

Candy Darling sa for 11år siden:

Jeg må også si at jeg svært sjelden har opplevd noen plagsom diskriminering. Noe komikk blir det jo, men ikke noe alvorlig. Utover at jeg vel har mistet en jobb eller to fordi jeg var kvinne rett under 30 i fast forhold og helt sikkert skulle ha barn snart.

oslo78 sa for 11år siden:

Jeg tror jeg må ha en liste, som Kirsebærs liste:

Dette passer inn i kvinnesterotypien:

Jeg føler og føler og vil snakke og snakke hvis noe er vanskelig eller veldig bra.
Jeg kan sitte og skravle i seks timer uavbrutt.
Jeg elsker å lage mat.
Jeg holder orden på alt med klær i huset vårt.
Jeg følger opp lekser desidert mest.
Jeg herjer så godt som aldri med barna mine.
Jeg har et omsorgsyrke (ja, å være lærer på barneskole er minst like mye omsorg som læring).
Jeg gråter lett og er lettrørt.
Jeg er glad i å lese romaner med fokus på mennesker og deres utvikling.
Jeg skifter aldri dekk, klipper sjelden plenen, måker aldri og klipper aldri hekken.
Jeg har stor ansvarsfølelse i forhold til (syke) foreldre.
Jeg er organisatoren i familien - har orden på alle avtaler, kjøper alle bursdagsgaver og julegaver, husker å sende hilsning ved bursdager, husker å sende meldinger til dem som har det vanskelig for tiden, husker å ringe til folk, husker at unger skal ha med seg vedkubbe/lekser/regntøy, osv.

Ting som ikke passer inn i stereotypien:

Jeg er null og niks interessert i mote, interiør, sminke, klær, rengjøring og shopping.
Jeg styrer økonomien fullstendig.
Jeg fikser alt teknisk i huset.
Jeg er veldig glad i all historisk litteratur med vekt på krigslitteratur.
Jeg er ikke hønemor overhodet.
Jeg synes smykker og blomster er bortkastete penger.
Jeg sminker meg aldri.

Jeg har ALDRI opplevd noe som har gjort at jeg føler meg diskriminert. Ikke yrkesmessig og ikke privat.

LilleRosin sa for 11år siden:

Jeg er oppvokst på 70- tallet, og ble kjærlig oppdratt og veileda av to politisk bevisste pedagoger.

Jeg lærte at jeg kunne bli det jeg ville. At alle mennesker er like mye verdt, at godene skal deles og et likeverdig og rettferdig samfunn er det vi må strekke oss etter.

Sånn var tonen, og jeg har i grunnen aldri tenkt så mye på meg selv som et kjønna vesen. Jeg tok den utdannelsen jeg ønsket (ikke en typisk "kvinneutdannelse"), hadde venner av begge kjønn, fikk meg jobb som var relevant for utdannelsen.

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har følt at mitt kjønn er en begrensning. Men heller ikke en stor fordel. Jeg er ingen flørter, har aldri dratt nytte av "kvinnelist" for å få det som jeg vil. I de miljøene jeg har vanka, sånn faglig sett, har det heller ikke vært kultur for å lirke seg frem. Jeg har nok fått litt oppmerksomhet for å være ung, freaka jente, men det gikk mer på typen "friskt pust i omgivelsene".

Sånn når det gjelder interesser, er det en lett miks. Jeg liker håndarbeid, liker matlaging, liker ikke å vaske, liker sci-fi og action, leser Conan, liker å shoppe, liker å måke snø, liker ikke å skifte dekk, blablabla.

Drømmedama sa for 11år siden:

Jeg er jåledame med bein i nesa som kan løpe langt på høye hæler. Jeg er ikke redd for å si ifra og fronte saker jeg brenner for, jeg ypper gjerne litt og har tidvis høy selvtillit, gråter lett av filmer og vakker ballett og er tussete etter babyer og kattunger. Får hetta av brodering og dilling, synes verktøy, elektronikk og dingser er dønn kjedelig, pusser gjerne opp og synes det er gøy å kjøre bil. Glad i å lage mat, arrangere selskaper og liker å hjelpe andre. Kan bytte dekkene mine selv, men gidder ikke, betaler heller andre for å gjøre det.
Jeg er vokst opp midt i 70-tallets kvinnekamp, har malt paroler til 8.mars med leppestift og definerer meg selv som feminist.

Flubby sa for 11år siden:

Jeg klarer ikke definere meg selv som en stereotypi. Jeg er ikke spesielt opptatt av klær og utseende, og jeg forstår ikke hva som er så besnærende med noe så trivielt som sko som får folk til å gå av hengslene. Jeg er helt ute av stand til å føre en samtale om klær og moter. Jeg er dessuten ikke spesielt barnekjær, og det har jeg aldri vært, min interesse for barn begrenser seg til mine egne to og nevøene mine, og jeg faller ikke i staver over nyfødte babyer. Jeg liker best store barn. Og jeg kunne aldri hatt et omsorgsyrke. Jeg er teknisk og pragmatisk anlagt, og lar meg svært sjeldent styre av følelser. Jeg lærer lett, og finner ofte ut av ting selv heller enn å be om hjelp.
Jeg har et lite nettverk, ikke flere (nære) venner enn jeg kan telle på en hånd, og deler lite av mitt innerste til folk som ikke står meg veldig nær. Jeg har fått høre at jeg virker utilnærmelig, det var trist, for jeg føler meg ikke utilnærmelig. Jeg har litt atypiske interesser både for kvinner og menn på min alder, jeg oppfattes nok av de fleste som litt sær og snål, og jeg tror spesielt moren min er litt frustrert av og til, fordi vi er såpass ulike.

Blå sa for 11år siden:

Vanskelig å svare på.

Jeg er vokst opp i en familie med svært kjønnsdelt rollemønster og jeg har en bror. Vi har dermed vokst opp med veldig ulike forventninger både til hva vi skal gjøre og hvordan vi skal være som mennesker. Og det preger oss som voksne, selv om vi begge har jobbet med det. Jeg har blitt sosialisert til at det alltid er andres behov som er viktigst og at jeg først skal vurdere hva jeg selv vil og ønsker i en situasjon når jeg er sikker på at alle rundt meg er fornøyd. Jeg mener for så vidt at det er positive sider ved dette. Jeg er omsorgsfull og empatisk og strekker meg langt for at alle skal ha det bra. Ulempen er at jeg strekker meg for langt og at jeg kan falle i fellen å gjøre meg selv til martyr "nå har jeg jo gjort så mye", uten å sjekke av om andre egentlig ønsket dette. Det jobber jeg med.

Jeg har giftet meg med en mann som har vokst opp i en familie med et enda mer kjønnsdelt rollemønster og jeg har svigerforeldre som nok ser for seg at det fullt og helt er mitt ansvar hvordan vi har det hjemme. Akkurat det tar jeg med stor ro. Mannen og jeg har måttet gå noen runder i forhold til husarbeid og fordeling av ansvar for barn. Og det sliter jeg med, fordi jeg, som sagt, føler at så lenge jeg kan få til å gjøre alt så bør jeg jo også gjøre det. :gaah: Men vi har kommet et godt stykke og jeg tror at vi klarer å oppdra våre døtre til en annen kvinnerolle enn den vi begge er vokst opp med.

Jeg oppfatter egentlig ikke at jeg har møtt hindringer i utdanning og jobb i forhold til kjønn. Men jeg har nok valgt veldig tradisjonelt og lurer nå, i 40årskrisen, på om jeg har lagt en del begrensninger på meg selv. Det prøver jeg å gjøre noe med. :nemlig:

Selv er jeg nok utpreget feminin på de fleste områder, både når det gjelder interesser og utseendet og det lever jeg godt med. I tillegg til at jeg er hovedforsørger i familien, har stort sett ansvar for organiseringen av økonomien, er eneste sjåfør og derfor den som har ansvar for alt som har med bilhold å gjøre.

kokosbolle sa for 11år siden:

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal angripe spørsmålet, for ser at mange har svart en blanding av "interesser og følelser".

Men jeg prøver. Jeg er en no fuzz-person (som mange menn). Liker ikke baksnakking, hemmelighetskremmerier og sånt (som ofte initieres av kvinner). Liker to streker under svaret (som menn?), men kan godt fable lenge frem og tilbake om ting uten å bli enig med meg selv om hvor jeg skal sette de to strekene (som kvinner?). Er rund i kantene (som menn?) (har blitt det med årene, har ikke vært sånn hele tiden), og tilgir forholdsvis lett. Jobber hardt med meg selv på de områdene jeg kanskje ikke er like sjarmerende (som kvinner?). :sparke: Liker å få ting gjennomført asap (som kvinner?), og har mang en gang lidt meg gjennom møter fulle av menn som liker å klappe hverandre på ryggen og bare må si litt (akkurat det samme som naboen, også mann, hadde å si :gal:). Jeg er effektiv og liker en hektisk hverdag, men prøver å se mine begrensninger. Samtidig pleier jeg aldri å si nei til en ekstra ting å gjøre (som menn?). Jeg er generelt en ja-person som prøver å få til ting, i stedenfor å se begrensningene.

Så, jeg vet ikke hvor det plasserer meg egentlig, men jeg vet fra mine studieerfaringer at jeg trives vesentlig bedre i mannsdominerte miljøer enn i kvinnedominerte.

Altså, jeg liker å pynte meg og gå i fine klær og sånt også, men det gjør jo menn og. Også synes jeg det er knall å strikke, ordne i hagen og drive med oppussing.

rine sa for 11år siden:

Jeg hadde også tenkt å skrive om interesser, men så sa jo Esme at vi ikke skulle skrive om det. :snurt: Vel, som sagt i den andre kjønnstråden har jeg like få typiske "kvinneinteresser" som "manneinnteresser". Når det gjelder personlighet, er jeg mer interessert i å diskutere ting litt fram og tilbake enn menn (iallfall enn det mannen min er) og jeg er flinkere til å sette ord på følelser (igjen: i forhold til menn jeg kjenner til)Jeg er opptatt av utseende til en viss grad, som i at jeg sminker meg før jeg går på jobb og prøver å ikke gå med utvasket joggebukse og flekkete t-skjorte. Samtidig kan jeg godt ta med ungene på fotballkamp en lørdag uten å ha tatt en kam gjennom håret engang. (Det vet jeg er utenkelig for mange, både kvinner og menn..)
Jeg har også god selvtillit, jeg tror ikke at jeg er superduper på alle områder, men jeg ser at jeg er like flink som andre og derfor ikke har noen grunn til å stille mitt lys under en skjeppe (eller hva det nå heter. :humre:) Jeg kan være litt direkte mange ganger og ler mye. I motsetning til Esme, fører nok det at jeg ler mye til at jeg blir sett på som litt fjasete, noe som ikke alltid har talt til min fordel i jobbsammenheng. Enkelte menn prøver da å tulle med meg når jeg faktisk mener alvor. :mumle:

GydaG sa for 11år siden:

Tja.
Jeg er en kjoledame som ikke sminker seg (ok, jeg har en boks med pudder fra 1999 jeg fremdeles bruker en gang annenhvert år, den kommer til å vare minst 20 år til), og som pga latskap har lært mannen å skifte dekk på bilen så jeg slipper det selv.
Overlater gjerne matlaging til mannen, men er den som alltid kjører når vi skal noen steder, hater å sitte på.
Gidder ikke diskutere kjønnsroller med min mor som syns det er rart at mannen må stryke sine egne skjorter, vi har landet på en fordeling av oppgaver oss i mellom som fungerer brillefint for oss.

Sist jeg opplevde å bli puttet i bås var også i forbindelse med sykehusopphold, eller, det var vel helst mannen som merket det da jeg var på innlagt en god stund nettopp. Det var endel "Hvordan går det når han både må passe barn og gjøre husarbeid?" kommentarer. Det er vel det eneste jeg fremdeles får pigger av, når folk putter mannen i barnevakt-bås.

Valgte en utdannelse som tidligere var mer mannsdominert, uten at jeg føler at det har vært så mye båser involvert.

Che sa for 11år siden:

Jeg har aldri opplevd at kjønnsroller har begrenset meg. Det handler kanskje mest om at jeg ikke er så himla opptatt av hva andre mener, men og selvfølgelig mye ut fra at jeg ikke har valgt så veldig utradisjonelle veier i livet heller.

Jo, forresten: Jeg ville egentlig gå bilmekanikerlinja da jeg skulle begynne på vgs, men jeg fikk ikke lov av min far. Argumentet hans var dog ikke "fordi jeg er jente"; men fordi han mente at det var å rote bort evnene mine - så da er det kanskje intellektet mitt som har begrenset meg?...

Simone sa for 11år siden:

Eg er veldig lite jålete. Bruker kun sminke til fest og er ekstremt lite opptatt av klær, vesker, interiør og anna dill-dall som kvinner ofte er interessert i.
Eg veit knapt forskjellen mellom rose og tulipan og kan ikkje strikke eller sy.
Husarbeid og hagearbeid er det verste eg veit. Eg vil heller jobbe 12 timers dagar enn å vaske badet.
Eg føler meg ofte ikkje heime i store kvinneforsamlingar, f.eks reine jente-vorspiel, barselgrupper og liknande.

Men eg har likevel eit par sider som kanskje er meir typisk kvinne enn typisk mann:

• elsker å lese bøker
• totalt uinteressert i sport på TV
• totalt uinteressert i bil. Så lenge den virker er eg fornøgd. Fyller bensin og spylevæske, men ellers overlater eg resten til mannen.
• hønemor. Lett for å tenke på alt som KAN skje med barna.
• tar lett til tårene
• Stygt ramma av flink-pike-syndromet. Vil gjere alle til lags heile tida og ender derfor opp med konstant dårlig samvittighet på grunn av ting eg skulle ha gjort, men som eg ikkje rekk over
• problem med å legge fra meg jobben når eg kjem heim
• problem med å legge fra meg private problem når eg er på jobb

kokosbolle sa for 11år siden:

Jeg har forøvrig vært "innom" 4 ulike utdanninger. Først kom jeg inn på Luftforsvarets flyskole, men jeg begynte aldri. Tanken om kadaverdisiplin fra 19 og ut yrkesaktiv karriere var litt avskrekkende. :knegg: Jeg er nok litt for lat. Så kom jeg inn, og begynte på, Veterinærhøgskolen. I tillegg til at jeg ikke tålte blod, gørr og sykdom, tålte jeg ikke miljøet der. 95 % jenter. :gal: Så begynte jeg på juss i hovedstaden. Det var overbefolket med sosseunger som fremdeles bodde hjemme og hadde sin egen lille klikk (jeg misliker sterkt klikker, og er som regel venn med "alle"), i tillegg til å være et dørgende kjedelig studie. Så hoppet jeg på ingeniørutdanning, og "fant" min plass. Så mye fine folk og et supert studiemiljø. :jupp:

Jeg vet ikke om det var kjønn eller interesse som gjorde at det ble slik som det ble, men jeg har hvertfall aldri følt med hemmet av mitt kjønn, mer av min personlighet kanskje.

Dronningen sa for 11år siden:

:-)

tink sa for 11år siden:

Men altså? Skal vi nå beskrive oss selv ut fra de gammeldagse båsene? Hvorfor? For å bevise at de ikke holder mål lenger, eller for å bevise at akkurat jeg er typisk eller ikke typisk kvinne?

Jeg er kritisk og litt trigget på en gang, er det typisk kvinnelig eller mannlig?

Når jeg treffer folk som er veldig annerledes enn meg tenker jeg ofte at det heller er en klasse-/interessegreie enn en kjønnsgreie. For ikke så lenge siden var jeg i selskap med folk som overrasket meg med (for meg) uinteressante og skrytete samtaleemner. Dette gjaldt begge kjønn, selvom mennene snakket mer jobb og penger mens damene snakket om reiser og shopping.

I heimen har vi til dels kjønnsdelte arbeidsoppgaver og til dels flat struktur. Vi gjør mer av det vi klarer best og liker best. Det vil si at vanlig husarbeid blir utsatt i det lengste.

På jobb kan jeg være både ydmyk og bestemt. Jeg tar ofte ordet og forteller hva jeg tenker og mener - også i store og faglig sterke forsamlinger. Det typisk kvinnelige vil kanskje være at jeg angrer etterpå og tenker at det jeg sa var teit og uinteressant, men jeg gjør det igjen og igjen.

Jeg har et større sosialt liv enn mannen min. Jeg bruker mine "utekvelder" på venninnetreff, mens han går på trening.

Selv om jeg tror jeg er for lat til å bli utbrent, har jeg også gått i småbarnsdårligsamvittighetsfella og ikke klart å prioritere meg bort fra en periode med sykemelding. Nå håper jeg at jeg har lært, og er flinkere til å prioritere meg selv i form av nok søvn, trening og kontakt med gode venner. Jeg er både diplomatisk og brautende, prater mye og tenker etterpå.

Dersom jeg skal passe inn i en bås så må det være kulturkjerringaspirant og rødstrømpe.

Om jeg noensinne har blitt hindret av kjønnet mitt?
Som barn og ungdom måtte jeg (i likhet med de fleste andre jenter) tåle å få slengkommentarer på utseende. Jeg har flere ganger hatt en type jobb der jeg har møtt voksne menn som har vært tydelig skeptiske til min kompetanse (basert på kjønn og alder).

Dronningen sa for 11år siden:

Hvorfor ikke?

Man ja, jeg forstår på en måte din reaksjon. Som jeg skrev tidligere så blir noen nesten litt provosert av dette. For det typiske er noe vi vil ha oss frabedt. Men kan man si at 'ja, det er noe typisk ved meg'. Jeg ser det. Er dette typisk nok ved mange av oss, så er det kanskje ikke rart at markedsføring spiller på dette. Selv om det ikke gjelder alle. Det vil aldri gjelde alle.

Jeg er ikke så redd det typiske. Totalen utgjør likevel den jeg er, og skiller meg fra andre.

Dronningen sa for 11år siden:

Vel, jeg burde ikke gå noe som helst annet enn allmenne fag, så jeg tror det var en del fordommer den gang da, som gikk på andre ting enn kjønn.

kokosbolle sa for 11år siden:

Jeg synes faktisk det er vanskelig å sette de tingene som kjennetegner meg selv, i de "gamle" båsene. Ja, så er jeg utålmodig og rett frem. Er det "typisk" kvinne eller "typisk" mann? Ikke vet jeg. Jeg har egentlig vært veldig lite opptatt av hva som er typisk kvinnelig og mannlig oppførsel. Det har aldri vært snakk om det hjemmefra heller. Vokste opp i et ganske kjønnsnøytralt (om det er noe sånt) hjem.

maggypop sa for 11år siden:

Jeg er en kvinne som virkelig ikke kan fordra forventning fra kvinner eller menn om at jeg skal ha fler par sko enn mannen min. Eller at shopping skal kunne være en hobby.
Så jeg er vel en surkjerring, basicly.

Pøblis sa for 11år siden:

Hm.
Jeg er vokst opp i et hjem med to foreldre som var veldig preget av det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret som var på 40- og 50-tallet da de vokste opp. Mamma fikk ikke ta artium fordi morfar mente det var bortkastet for en som skulle gifte seg, uansett. Så mamma har merkantil utdanning - hun har jobbet so sekretær/PA hele livet. Men hun var skoleflink, og hadde helt sikkert endt som lærer eller sykepleier (og en veldig god en) hvis hun hadde tatt utdanning. Pappa gikk i lære, ble håndverker, og tok ingeniørutdannelse som ung voksen - da vi to døtrene var små.
Pappa har alltid vært på meg og lillesøster for å velge utradisjonelle utdannelser, mamma har vært på oss for at vi skulle ta utdanning. Vi var to jenter, vi var skoleflinke og vi har valgt å bli henholdsvis pedagog og sykepleier, så det ble jo kjønnstradisjonelt, likevel. Jeg var innom ingeniørutdanningen før jeg begynte på sykeleien, og trivdes veldig dårlig fordi mange av mdstudentene trodde de var verdensmestre, amtidig som de ikke leste og dermed ikke akkurat bidro med noe særlig når vi hadde gruppearbeid. (De var alle menn, men jeg regner det for tilfeldig. :nemlig:)

Jeg har alltid sett på den som en selvfølge at man deler arbeid i heimen likt, og overraskelsen var derfor stor da min første mann viste seg å egentlig mene at hans jobb var å jobbe - hele tiden (og å hvile når han var dødssliten etter all jobbingen), og at min jobb var å jobbe, ta vare på barnet vårt og holde huset i orden. Vi var jo barn av 70-tallet. Likestilling sto på agendaen. Min overraskelse var stor da jeg fant ut at denne gutten/mannen som var omtrent på min alder, hadde gått på skole i samme by som meg, faktisk mente at det var min jobb å plukke hans sokker opp fra gulvet og vaske dem - og at det var hans jobb å påpeke (bryskt) at dette ikke ble gjort fort nok.

I jobbsammenheng har jeg hatt mange muligheter, Jeg har jobbet i et kvinnedominert yrke og jeg har hatt lederjobber i den bransjen i 15 år. Jeg kjenner ikke igjen stereotypier om slarv og sladder og baksnakkiing. I de tilfellene jeg har møtt på det, har det vært en eller to som har bedrevet det - men min personlige erfaring er at dette er utrolig overderevet som fenomen. Og dessuten er dette noe man har ansvar for som leder, og noe som faktisk kan ryddes opp i.

I den grad jeg har møtt på fordommer, så er det litt eldre menn som har stått for det. Den beste eller verste var han som ble omplassert i en saksbehandlerstilling under min ledelse og startet vårt første møte med å si: "jeg har aldri hatt en så liten og søt sjef som deg før." :snill:

Jeg er forøvrig en tøff dame - jeg er ikke redd for ting. jeg kjører tilhenger, jeg rensker huset for småkryp, jeg er flink til å snakke til forsamlinger, jeg er ikke redd for mørket eller for å være alene og jeg kan skifte dekk og peile olje.

Jeg ser veldig feminin ut. Jeg er jålete og liker å pynte meg og elsker sko. Jeg liker å sminke meg og har mange, mange kjoler i skapet mitt. Jeg liker shopping - til et punkt hvor jeg plutselig hater det. Jeg er estetiker og elsker å dille i huset - og jeg er mye flinkere til å gjøre handy-ting enn mannen min er.

Jeg er ikke hønemor i det hele tatt, men veldig omsorgsfull. Jeg får neller av folk som pakker barna inn i vatt og som curler.
Jeg liker å strikke og å lese og å skravle - men helst om ting som livet og døden og politikk og religion og sånn. Jeg elsker å lage mat og hater å bake.
Jeg har fått mange kommentarer gjennom livet som er omtrent slik som den Pølse-Hansen kom med til Lisa Marklund i hine hårde dager på Skavlan.

:blafre:

tink sa for 11år siden:

Jeg er også veldig typisk på mange måter:
Typisk småbarnsforelder som tilbringer helgekveldene i sofaen foran tv.
Typisk middelklasse som er opptatt av å være ute på tur med familien, ha gardiner i vinduet og vasker akkurat nok til å ta i mot besøk med ujevne mellomrom.

Men er samtidig ambivalent på hvorfor vi skal beskrive kjønnet vårt, hva skal vi med det? Fører det til at vi stadfester at "ja, sånn er det, fnis/sukk". Eller kan vi si at hm, dette må vi gjøre for å få det bedre med oss selv.

Lavender sa for 11år siden:

Jeg går ikke i butikker eller på kafe for å kose meg.
Jeg jobber i mannsdominert avdeling og yrke.
Jeg gjør mest tungt fysisk arbeid hjemme, som i hagen.
Jeg kan skifte dekk og har gjort det.
Min far kjøpte elektro byggesett og technic Lego til meg, og lærte meg å demontere og montere sykler. Mye glemt, men jeg vet at jeg kan.
De som kjenner meg sier at jeg er roligheten selv, jeg er fattet i stressede situsjoner og holder meg langt unna de som kakler og beklager seg.
Og ut av første punkt, jeg liker ikke typisk jente mingling, med kaffe, vin eller småprat.
Jeg er bruker lite tid og penger på hjem og interiør.
Jeg trener som en mann, jo hardere, tøffere og mer skitten, jo bedre.
Jeg er samboer med en stor mann, høy, mørk og passe kjekk.

Og om jeg har skrevet ut fra gamle båser, fordommer m.m., så er det fordi at jeg føler forventninger eller ikke forventninger på det som er nevn over.

Maverick sa for 11år siden:

Vanskelig.

I min verden er det "typisk kvinne" å være goalgetter, direkte og selvsikker. Jeg har blitt oppdratt av flotte kvinner, mine bestemødre er og var svært lite hemmet av kjønnssterotypier, og min mor har fremelsket mine mer direkte egenskaper.

Jeg trives i sjefsrollen, har lite tålmodighet, er konfronterende og har en utpreget cut-the-crap-no-bullshit-holdning på jobb. Blir fort oppgitt over folk som lar kjønn hemme seg, som når kvinner påstår at de ikke kan gjøre praktiske ting, eller menn påstår at de ikke kan skifte bleier.

Samtidig er jeg svært følsom, har et dramatisk følelsesliv, og er avhengig av nærhet og kjærlighet og omsorg.

Java sa for 11år siden:

Jeg er kravstor til mine omgivelser. Dette har jeg hørt hele livet, men ikke skjønt hva som ligger i det før de siste årene. Jeg forventer rett og slett at de fleste gjør sitt beste. Det være seg på jobb (gjøre en god jobb) eller i sosiale settinger (bidra til god stemning). Jeg er veldig lite opptatt av om jobben gjøres av en kvinne eller mann, så lenge jobben gjøres bra. Selv om jeg er klar over at det i mange settinger legges begrensninger på kvinner har det aldri falt meg inn at det skulle gjelde meg. Derfor har jeg aldri opplevd det heller. I min nåværende jobb er det ofte meg og menn i 50-åra, da ser jeg jo at jeg skiller meg ut, men i diskusjonene glemmer jeg det selv.

Det er kanskje ikke typisk kvinne? Jeg tar min plass ved bordet, jeg hevder mine meninger og forventer å bli hørt.

På den andre siden er jeg jålete. Jeg bruker sminke, trives best med høye hæler og synes det er kult å kunne pynte meg når jeg ønsker det.

Harriet Vane sa for 11år siden:

Jeg er litt androgyn og det har fordeler og ulemper. Man blir mer selvstendig, men man får litt tyn også. Samtidig ser jeg at de to ungene mine som er mer androgyne kommer til å ha mange fordeler, at de behersker begge "språkene", på en måte.

Jeg har mer selvtillit og er mer brautende og røff enn hva som er vanlig og akseptert blant kvinner. Jeg ta mye plass, jeg er en naturlig leder i de fleste sammenhenger. Jeg er praktisk og ganske teknisk, samtidig som jeg er kreativ og flink med tegning, håndarbeid og putleaktiviteter.

Jeg er mer aggressiv og fysisk enn mange damer, men ikke så aggressiv som Esme. :knegg: Jeg er ikke redd for noe, jeg tar min plass og som Java forventer jeg at alle gjør sitt beste.

Jeg liker klær, blomster, champagne og oppvartning, jeg liker å sminke meg, pynte meg og eier mange par sko. Men alt det er "blitt sånn", ikke "født sånn".

Neket sa for 11år siden:

Stort spørsmål.

Jeg er ganske avslappet, bekymer meg lite. Det tror jeg kanskje er en litt sånn manne-greie? Det ordner seg er mottoet mitt, tror jeg. Sjefen min vil alltid ha meg med i vanskelige prosjekter, fordi man trenger en med urokkelig tro på at alt går bra til slutt.

Jeg har heller aldri vært av typen som overanalyserer tekstmeldinger for eksempel, sånn mange damer jeg kjenner gjør. "Hva mente han med den smileyen?", "hvorfor sier han at det var koselig i går, men spør ikke om ny date, han hater meg sikkert". Osv. Jeg tar det meste som blir sagt eller skrevet i beste mening, og regner med jeg finner ut av det før eller senere om det er feil. Jeg greier ikke drama hvis jeg er involvert, noe jeg sjelden er, men syns andres drama til tider kan være ganske underholdende. Jeg er nok litt skravlekjerring innerst inne.

Jeg kan godt gjøre typiske "mannejobber", men bare hvis de ikke tar så lang tid. Jeg skifter dekk, skrur sammen IKEA skap, installerer lamper og skifter pærer på bilen. Men jeg er skikkelig utålmodig, så type "grave en lang grøft" gidder jeg ikke. Så lenge jobben kan gjøres på under en time: I'm your man.

Jeg elsker duppedingser, og er nok mer teknisk anlagt enn mannen. Men jeg liker også å stikke, og å bake kaker. Jeg eier ikke husmorgen men har omtrent en million neglelakker. Jeg elsker å bruke penger på gøy, men hater å bruke penger på kjedelige ting, for eksempel bil. Derfor er bilen min skikkelig bulkete, men det bryr meg ikke en meter.

Mamma er ekte sekstiåtter, og jeg er oppvokst i et rimelig likestilt hjem. Det var ikke en sokk som ble vasket hvis man ikke gjorde det selv. Jeg ble rimelig overrasket når jeg ble stor og fant ut at ikke alle tok likestilling på hjemmebane som en selvfølge.

Også er jeg redd for edderkopper, det er jo damete. Og jeg ser masse på "dame-tv", som Greys Anatomy, Gilmore Girls osv.

Magica sa for 11år siden:

Jeg er komplisert. Og jeg har en dårlig evne til å få med meg hva andre mener jeg burde/ikke burde. Så jeg er meg selv. :kry:

Noen kjennetegn: har høy teknisk kompetanse, glad i hage, baking, håndarbeid, god på rydding, liker å føle meg fin (men jeg definerer fin). Liker ikke shopping. Liker fart, som rollerblades og snowboard. Elsker blomster. Er uoppmerksom på andres føleri og hinting. Liker bøker og gode tv-serier, ikke søppel.

Svakheter: finnes ikke praktisk, er fysisk svak og dårlig på husarbeid.

Jeg har en mann som elsker å lage mat og som svinger støvsugeren. Han er også heldigvis praktisk. Vi viser begge omsorg. Jeg har litt lengre utdanning og tjener marginalt mer.

Che sa for 11år siden:

Jeg lever etter mottoet "jeg trenger ikke menn" - og etter at jeg lærte meg å rygge med henger, følte jeg at nå kan jeg alt jeg nok bør kunne for å klare meg uten menn. :Knegg:
Jeg legger dog merke til at jeg er litt "Kjerrig" likevel - for selv om jeg får til det meste - og svært sjelden ber om hjelp, så blir jeg litt "sår" om jeg ikke får litt omsorg/oppvartning av typen - men det handler ikke om "se, jeg er kvinne", men heller bare "se meg", tror jeg.

Mannen min har potensialet på å være litt sånn 50-talls i hodet sitt hva kjønn angår. Han synes det er helt logisk at han klipper plen mens jeg fikser inne, f.eks - han har forstått at logikken ikke er slik i hodet mitt altså...

Dronningen sa for 11år siden:

Ingen viktig grunn som lå bak. Mer nysgjerrighet på andre, spesielt siden det har vært en del tråder der man gjerne snakker om 'der ute' og 'verden', men egentlig i liten grad snakker om den man er. Hvis man i sin livsførsel er med på å opprettholde stereotypisk tenkning, er det en gal ting? Er man så bevisst seg selv, at man tenker konsekvenser i alle valg man gjør? Hvor mye skal man forsake for noe større enn seg selv?

Neket sa for 11år siden:

Jeg kan ikke rygge med henger. Men jeg er en racer på å hekte den av, snu bilen, og hekte den på igjen. :knegg:

Jeg skylder på hengern. Den er av type vanskelig med egne meninger. Den er sikkert en dame. :nemlig:

Maverick sa for 11år siden:

Jeg er svært bevisst på at mine sønner ikke skal gå rundt og tro at "sånn er damer" og "sånn er menn". Både på hvordan jeg lever mitt liv, hvordan jeg omtaler andre, og hvordan jeg oppdrar mine barn.

Det er også minst like viktig for meg som kvinne og sjef i en svært mannsdominert bransje at kjønn skal være irrelevant så lenge man kan utføre en jobb, og det skinner klart gjennom i ansettelsesprosesser og dialog med mine kolleger, kunder og partnere.

Dronningen sa for 11år siden:

Jeg liker ikke edderkopper, men i møte med dem står jeg mellom 2 onder:

1. Ikke gjøre noe, evt. rope på noen. Edderkoppen rekker å gjemme seg i huset.:eek:
2. Mose den med det første og beste jeg ser. :forbanna:

Dronningen sa for 11år siden:

Det har vi også vært bevisst, og de er aldri blitt fortalt at det er noe de ikke bør/kan ut fra kjønn. Siden vi har en gutt og to jenter (født annen hver og med kort avstand), så blir de også godt kjent med alle slags aktiviteter, de inkluderes med den andres venner (på en god dag), og ikke minst er de mye sammen. Så det motsatte kjønn er ikke noe fremmed, og de ser absolutt kvaliteter og potensiale i hverandre. Vi håper og tror jo også at måten vi deler på ting og de roller vi har vil påvirke dem i forhold til muligheter og tro på seg selv, til tross for at vi som foreldre på en del måter jo framstår som ja nettopp dame og mann.

Røverdatter sa for 11år siden:

Jeg er tydeligvis for privat til å utlevere dette om meg selv i åpent forum. Gjør det meg til en typisk mann eller kvinne? :humre:

Che sa for 11år siden:

:knegg: Hekte av og snu henger krever sitt om hengeren er full av ræl - men du er kanskje klartenkt nok til å snu før du fyller hengeren - ja, for du er jo dame og dermed tenker du kanskje klarere?

• Forøvrig er jeg glad i sex og får ikke til å skrive SMS og snakke samtidlig, så jeg er nok mann, sånn egentlig.

(For min del blir jeg ikke støtt av Dronningens kategorier - de er jo veldig typiske og lett å "kjenne igjen", selv om man ikke hører innenfor kategorien selv. Jeg tror ikke at Dronningen mener at sønnen ikke får lage kake eller vaske/rydde altså.)

Dronningen sa for 11år siden:

Kategorier? Har jeg skrevet noe jeg ikke husker? Denne hang ikke helt på greip hos meg.

Che sa for 11år siden:

Isj, båser/kategorier - potejto potato.

vixen sa for 11år siden:

Interessante spørsmål. Må tenke litt mer på dette. Ting som ikke interesserer meg er håndarbeid, husarbeid, mote og interiør. Det betyr ikke at jeg ikke liker fine nye klær/sko eller å ha det fint hjemme (jeg bare gidder ikke stort sett).

Jeg har stort nettverk og venner av begge kjønn. Det irriterer meg at det blir unaturlig for kompisen min å gå ut for en pils med meg uten dama. Jeg er ikke sånn kjempeinteressert i barn på generell basis bortsett fra mine egne og tantebarn. Får fullstendig fnatt av damer som går ut ifra at barn er den tingen som alltid er mest naturlig å snakke om dersom vi ikke kjenner hverandre så godt. Dette er småtteri forsåvidt, men jeg merker faktisk litt begrensninger sosialt etter at jeg ble mor når det kommer til kjønn.

Jeg får ofte spm om jeg skal tilbake i jobb og ikke minst om jeg skal jobbe deltid. Mannen får aldri de spørsmålene.

Jeg tar av og til på meg en rolle eller plasserer meg selv i en bås jeg egentlig blir irritert over og som jeg egentlig ikke bare trives i. Det er rollen som familiens organisator. Det med å tenke flere steg frem i tid, organisere tidsbruk, planlegge jul, klær, gaver, klesinnkjøp,pakking til ferier, middager osv osv. Det er ikke akkurat det at jeg gjør alt sammen, men det irriterer meg at det er naturlig for omgivelsene og forsåvidt meg selv at jeg har denne rollen. Om det er en ting jeg krangler med mannen om så er det dette. Han er så utrolig dårlig på det og det må en endring til. Han er enig i det så vi må bare få til å endre dette sammen uten at vi går på veggene. Dette føler jeg er "typisk" kvinnerolle.

Jeg bør bli flinkere til å gi blaffen. Spekulering og bekymringer synes jeg ofte er negative egenskaper ofte knyttet til kvinnerollen. Det kjenner jeg meg igjen i delvis og øver meg på å tåle kritikk bedre, bli tøffere og gi jamnt over mer blaffen som sagt. Når det er sagt så tror jeg ganske mange oppfatter meg som uredd og tøff i rl. Jeg tar stor plass og har selvtillit på at min stemme fortjener å bli hørt. Jeg har ikke noe mindreverdighetskomplekser og setter gjerne middelaldrende menn på plass om de prøver seg med dårlige hersketeknikker fordi jeg er kvinne.

Jeg er vokst opp med bevisste foreldre når det kommer til kjønnsroller og min mor var en ihuga syttitalssfeminist. Jeg opplever meg selv forsåvidt i et likestilt forhold og har ikke opplevd å bli diskriminert i jobbsammenheng. Allikevel så synes jeg at jeg merker på meg selv og omgivelsene at bevissthet rundt dette er viktig, Både på personlig plan og ikke minst på samfunnsmessig plan.

FruLarsen sa for 11år siden:

Hvilken kvinne jeg er?

Vel, jeg verner om mine, familie er det viktigste i livet mitt. Det betyr ikke at jeg går og stuller og steller hjemme for husarbeid er ikke min sterke side. Eller jo, så lenge det kan gjøres med en maskin, som oppvaskmaskin, kjøkkenmaskin, vaskemaskin og støvsuger så er det greit, alt annet som vindusvask, støvtørking, gulvvask, rundvask og sånt er jeg skikkelig dårlig på.

Jeg kan skifte dekk, olje og oljefilter, stramme viftereim og lys på bilen, men etter at jeg fikk råd til å dra på verkstedet å gjøre de tre siste, så får jeg det heller gjort der. Jeg kan også vaske og støvsuge den, men siden jeg ikke må, gjør jeg det heller ikke, det er liksom HrLarsens domene. ;)
Utseendemessig har jeg langt hår, sminker meg, har lange negler og liker å dolle meg litt opp før jeg drar på jobb som butikksjef i en klesbutikk, men jeg elsker å dra på meg ridebuksa etter jobb og dra i stallen for å jobbe mer fysisk og skittent, og etterpå stinke hest. :)

Med en mann som er borte halve året så må jeg være litt handykvinne, men jeg syns det er veldig godt når han kommer hjem og jeg kan overlate sånt til ham, fordi det å holde huset ved like ikke interesserer meg. Jeg liker ikke å få høre at noe er en kvinne- eller mannejobb, men jeg innser at jeg ikke kan alt, men jeg vil gjerne ha en mulighet til å lære. Som jeg ofte sier til HrLarsen: "Nei, kanskje jeg ikke er så flink til å sage, borre og skru, men det hadde sikkert ikke du heller vært om du aldri fikk prøve".

Jeg finnes ikke romantisk, og syns det er en unødvendig ting å være, jeg forventer aldri blomster eller gaver, og tenner ikke stearinlys i tide og utide. Vi har et funksjonelt hjem, vi syns det er koselig sånn, men andre syns kanskje ikke det.. Vårt syn på en romatisk kveld er når vi sitter ved hver vår TV og PS3 og spiller Battlefield 3, mens vi snakker sammen i et headset..hehe Flaut å innrømme det, men ja, jeg er FruLarsen, og jeg er en gamer (og datanerd).. :o

Jeg har aldri ønsket meg barn eller bryllup, men jeg tror på skjebnen, så da jeg ble gravid med FrkLarsen var det spennende, en erfaring jeg ikke ville ha vært foruten, og det å se en ny verdensborger man har vært med på å lage, vokse opp og bli en person er ganske spesielt og fantastisk. HrLarsen ønsket/ønsker seg flere barn, og vi har prøvd i snart seks år, men jeg ser ikke ut til å kunne få flere, og egentlig, helt ærlig, gjør det ingenting for meg...

Oi, dette ble langt, beklager det, men kanskje det er en sånn kvinnetype jeg er, som skriver lange avhandlinger som egentlig kunne vært ganske korte.. ;)

Dronningen sa for 11år siden:

Formålet var ikke å bringe fram noen kategorier og høre om andre syntes at det stemte eller ikke rundt dem selv. Det var mer å høre hvordan hver enkelt definerer sine kategorier og deretter seg selv. Det har vel de fleste også gjort. Noen vil sammenfalle, og noen ikke. Jeg forventet ikke noe annet.

Jeg syntes ellers det var snodig å insinuere at noen ville anta at min sønn ikke skulle få være delaktig i huslige sysler, med tanke på hvordan jeg har beskrevet organiseringen av vår hverdag.

Strutsen sa for 11år siden:

Jeg er en salig blanding av jålete dame og handy-woman.

him sa for 11år siden:

Jeg opplever ikke meg selv som kvinne. Jeg har selvfølgelig et fysisk kjønn, men jeg tenker aldri på meg selv som kvinne og jeg blir overrasket hvis noen tillegger meg spesielle egenskaper fordi jeg er kvinne. Jeg tillegger dog andre kvinner spesielle egenskaper (men jobber med å kvitte meg med fordommer).

Jeg er så og si oppdratt av min far, vet ikke helt om det betyr noe?

løve70 sa for 11år siden:

Jeg tenkte på denne tråden istad da en mannlig kollega sa til meg noe sånn som; 'Tusen takk for hjelpen, det er så greit å spørre deg, for som kvinne har du jo oversikten over alt som skjer her på huset'. (Det ble sagt på engelsk så oversettelsen ble litt teit, men dere skjønner tegninga?)

Sånn bare for å illustrere at stereotyper knyttet til kjønn lever i beste velgående om det var noen av dere som ikke trodde det :snill:

Og sånn ellers; Interessant diskusjon. Jeg er meg og liker ikke å bli puttet i bås, ihvertfall ikke basert på kjønn. Jeg har alltid vært overbevist om at mye av forskjellene skyldes kultur og ikke nødvendigvis biologi.

Marla Singer sa for 11år siden:

Dette synes jeg virker litt lettvint å si, hvis det var ment som jeg oppfatter det. Det er jo folk som opplever begrensninger helt uavhengig av hva de selv måtte tenke om det. Hva mener du egentlig her?

Marla Singer sa for 11år siden:

Jeg synes man bør være reflektert i forhold til det. Men hvis du med dette mener å spørre om vi synes det er galt å ha interesser og egenskaper som tilfeldigvis passer inn i det som oppfattes som typisk, så er selvfølgelig svaret nei. Jeg har lagt merke til i disse diskusjonene at noen tydeligvis føler på at deres interesser/egenskaper, som av mange regnes som typisk kvinnegreier, ikke blir ansett som "bra nok". Det må skilles mellom samfunns- og individnivå her, derfor tenker jeg at alle som har tatt bestemte individuelle valg ikke trenger å ta det personlig at noen er kritiske til at mønsteret i disse valgene kan være uheldige på samfunnsnivå.

Appelsin sa for 11år siden:

Jeg har ikke tenkt å svare ordentlig,
bare si at en gang mannen og jeg tok en sånn hvor mye mann/kvinne er du, så endte han opp som dame og jeg som mann. :lol:

tink sa for 11år siden:

Jeg ligger litt etter skjema her. Men jeg tenker at stereotypitenking er noe vi gjør automatisk, men at vi har godt av å få treffe båstankegangen, eller fordommene, i døra en gang i mellom.

Dronningen sa for 11år siden:

Ja jeg ser den.

Ellers mange fine svar! :) Godt med noen tråder nå for tida det folk bidrar uten at det 'tar av'.

Jeg innser vel at jeg egentlig aldri bruker kjønn som en bås, men sikkert kan anta ting ut fra andre karakteristikker. Men er som regel avventende til jeg blir kjent med folk. Jeg vet ut fra meg selv at ting er ikke alltid som folk tror. Heller sjeldent.

Java sa for 11år siden:

Det er litt vanskelig for meg å vite hva du tror jeg egentlig sier, men fra min side var det ikke ment som lettvint. Ei heller quickfix på et problem jeg annerkjenner at finnes selv om jeg personlig ikke har opplevd å bli begrenset i stor grad på grunn av at jeg kvinne.

Det jeg mente er at jeg tror jeg har en fremtoning som gjør at jeg krever min plass uavhengig av om andre mener jeg fortjener den. Så hvis noen synes jeg ikke bør høres fordi jeg er kvinne så får jeg det ikke med meg. Ufine hersketeknikker får jeg med meg, men jeg synes ikke jeg blir utsatt for det så mye mer enn min mannlige kollegaer. Jeg sier slett ikke, og mener selvsagt heller ikke, at kvinner som opplever begrensninger er skyld i det selv. Det var en refleksjon fra min side hvorfor jeg personlig ikke opplever det, til tross for at jeg jobber i relativt mannstunge miljø.

Marla Singer sa for 11år siden:

Ja, ok. Jeg oppfattet det du skrev som at du mente at ens egen holdning bestemmer hvorvidt man blir "begrenset"/diskriminert eller ikke. Men jeg forstår hva du mente nå.

him sa for 11år siden:

Marla Singer sa for 11år siden:

Ja, det er jeg helt enig i. Jeg tror mange kvinner begrenser seg selv i stor grad. Men da jeg leste Java leste jeg at hun satte det faktum at hun selv ikke tenkte over muligheten for at det kunne skje, direkte i sammenheng med at hun derfor heller ikke hadde kommet i en slik situasjon (les: har man den rette holdningen, blir man ikke diskriminert). Men det var jo ikke det hun mente.