NonStop sa for siden:
«Det stille barnet»
Den lille kroppen vegret seg for å komme ut i livet. Her er jo en del som er skakt og skjevt, krig og korrupsjon, urettferdighet og harme. Det går heller ikke å bli inne i den varme kroppen, omhyllet av det klukkende vannet, de myke veggene som strøk seg inn til kroppen din. Trygghet. Ro.
De satte i gang fødselen. Du hadde vært alt for lenge der inne nå. Med rå makt ble du dratt ut i livet, med et sug som omkranset det vakre hodet ditt. Du gråt før du stilltiende kikket deg rundt. Nyfødte har så kloke øyne. De ser på deg. De ser rundt deg. Prøver å sanse dette nye. En nyfødt har en sjel som er 1000 år. Du ser det i øynene.
Pa-pa skrev: Til våre helter. Først en takk for de kjempekrefter som ikke brast da det gjaldt som det aldri før har gjullet. Utrolig, fantastisk med vått øye. Og du, lille prins, så fint at du kom.
De fleste nyfødte kommer over sin gamle sjel, de rolige, kloke øynene kikker med hurtigere og hurtigere blikk på verden rundt seg. De blir barn som hver dag lærer nytt. Som at en pa- pa ikke kan fly eller at man kan ikke få en oppoverbakke til å bli en nedoverbakke uansett hvor hardt ønsket er der.
Din første beste venn var ei jente. Dere var ett i alt. Men geografi og travle dager skilte dere etterhvert. Din andre venn kom i barnehagen. Han ble igjen der da du begynte på skolen. Du fikk aldri noen ny bestevenn. Du fikk aldri den farten som andre barn har. Du beholdt roen. De andre sprang fra deg på skolen. Ikke i lærdom, selv om du var yngst, men i leken. Du ville være med, men visste ikke helt hvordan. Du begynte å slenge ut ei arm eller en fot for å få kontakt. Du sluttet med det, men begynte å tro at få likte deg. Du sluttet å ringe på dører.
Du fikk stadig økende tics. Øynene fra du var tre, hodet fra du var sju. Du fikk en diagnose. Men diagnosen kom så kjapt og brutalt, og da det viste seg at du hadde allergi og en rygg som var alt for rak, ble du fri diagnosen. Nå er det bare nesevingene som vibrerer med jevn puls.
I en alder av åtte år startet du fysikalsk behandling av din alt for rake rygg. Litt skjeve hofter og en minimal svai, forklaringen på hodestrekkene? Nå er du 11. Du har beholdt roen. Du har fremdeles de vakreste, klokeste øynene jeg vet. Du har fremdeles ingen bestevenn.
Du har stramme skuldre og en stiv nakke. Det gir deg smerter i hodet. Tårene triller, du vil bare sove. På skolen sier de at du ikke blir plaget. De andre hører på deg. Du har kloke øyne på livet. Hvorfor er det da ingen som ringer på din dør? Hvorfor er det da ingen som har ringt når du har vært hjemme fra skolen i ei uke? Jeg vil omfavne deg. Jeg vil gi deg den tryggheten og den roen som du fant inne i min mage. Det klukkende vannet og de myke veggene som tullet deg inn i en varme som ingen kulde kunne bryte gjennom. Jeg kan ikke gi deg dette, men jeg ønsker av hele mitt hjerte at du fikk en venn som treffer deg. Og at du treffer ham. En som vil ringe på din dør når du ikke kommer. En som ser barnet i dine 1000 år gamle, kloke øyne. En som forstår deg.
Skrevet av en mor etter å ha lest Dagbladet 17.4.13 «Mange barn blir aldri bedt hjem» av Håvard Tjora samt artikkelen «Elever som sprenger rammene» (Utdanning nr 8/2013 der barn med gode evner for første gang opplever å få en bestevenn.