Jeg har ei FB-venninne som skriver på bokmål og alltid skriver "ho" i stedet for hun eller henne. Jeg måtte jo selvsagt påpeke det på en høflig måte, og da skrev hun at hun har lært på skolen at det er greit. Men "ho" vel ikke lov på bokmål, er det?
Toffen: hun ga meg denne linken nå, og der står det:
I de fleste tilfellene er formene vi kan velge mellom, stilt opp som likeverdige varianter. Det gjelder alle eksemplene ovafor. Slik er det likevel ikke alltid. Slår vi opp i ei godkjent bokmålsordliste pa ordet jente, finner vi denne oppføringen: jente -a [en], hun står slik: hun [ho] og lærer slik: lærer -en, -e[r], -ne. Her møter vi såkalte sideformer eller klammeformer: [jenta], [ho] og [lærerer]. Sideformene har et mer begrenset bruksområde enn formene som ikke står i klammer. Former uten klammer er tillatte i alle sammenhenger, mens former i klammer ikke kan brukes i lærebøker eller i offentlig tjeneste. Formene uten klammer utgjør til sammen det vi kaller "læreboknormalen". Samtlige godkjente former – enten de står med eller uten klammer – danner "den vide rettskrivinga".
Selvfølgelig, men det er masse, masse former som er i vanlig bruk i det sentrale østlandsområdet som ikke er i bokmålsnormen. Det er ikke et mål å ha med alt som er i muntlig bruk, snarere tvert imot, ville jeg sagt.
OK, i følge Wikipedia så var han det, men "Aasen hadde lite utbytte av sine dialektstudier i Nord-Norge, da de grammatikalske former ifølge hans arbeidsrapport var «yderst faa og simple»". :humre:
Ja, men det var noen som nevnte at siden "ho" var vanlig i bl.a. Telemark, så underbygget det at det er et ord brukt i "bokmålsland". Og Telemark er ikke bokmålsland, altså.
Nynorsk oppleves nærmere på mange måter, i alle fall for en del nordnorske dialekter.
Jeg kommer fra helgelandskysten, der man man opererer med eg, meg (uttalt med g) ikkje, ho, dåkk (dere), ka (hva), korsen (hvordan), kem (hvem), heim, kjerke, et.c, og en rekke andre ord som helt eller delvis ligner mer på nynorsk enn bokmål. For meg var det å lære nynorsk litt sånn "aha.. dette ligner mer på min dialekt enn det bokmål gjør". Det ligner derimot enda mer på slik min farfar snakket, enn det ungdom der i dag snakker. Så ting endres/utvannes jo også litt. Området jeg kommer fra (med bedriften som da het Jernverket), ble også påvirket mye fra Sverige, der mange ord også er sammenfallende med nynorske ord, i motsetning til bokmål og dansk.
Jeg er lenger nordfra, og jeg kjenner meg mye mer hjemme i bokmål enn i nynorsk, med unntak av a-endinger, som kom helt naturlig da jeg begynte å lære nynorsk.
Ja det er nok store variasjoner fra Nordland og oppover. Deler av Finmark snakker jo også veldig nært bokmål, som jo har med påvirkning utenfra å gjøre.
Der jeg kommer fra har vi ikke endelse på verb i infinitiv (apokope), samt at vi har a-endelse på substantiv bestemt form hunkjønn, og ellers litt ulike type bøyninger i hytt og gevær. :)
Eks.
En gutt - gutt'n - gutta - guttan
Men bruken av 'eg' er ofte det som plasserer meg dialektmessig, da man ikke skal reise langt før det overtas av é, og så æ.
Dette stemmer jo i grunnen godt med at Aasen aldri kom lengre nord enn til Rana.
Jeg er fra Bodø og opplever nynorsk som rimelig fjernt fra dialekten min. Men det synes jeg i grunnen at bokmål også er, så for meg hadde nynorsk i grunnen vært like naturlig som hovedmål hvis jeg bare skulle basert valget på dialekten min. Men det gjør man jo ofte ikke; hovedkriteriet for de fleste som ikke tar sterke og bevisste "annerledes" valg er vel først og fremst hva som er vanlig i området der de vokser opp. (Jeg er veldig glad i nynorsk, bare så det er sagt - men ikke nok til at jeg føler for å skifte hovedmål.)
Som norsklærer sukker jeg forøvrig ofte over at det finnes utrolig lite materiale om nord-norske dialekter når vi skal jobbe med dialektlære. Kanskje det er Aasen sin skyld? :snurt: :knegg:
'Apokope og circumflekstonelag er to fenomen som henger nøye sammen. Det er her lett «å synge falsk» for en utenforstående som vil prøve å herme etter nordlendingen'.