Har lest noen tråder (på andre forum) om at enkelte ikke er fornøyd i sitt ekteskap/samboerskap. Den andre parten er gjerne "slik eller slik" og så vurderes skilsmisse el.l.
Har "vi" et for glamorøst syn på hvordan det kan være å leve sammen? Det er jo snakk om 2 forskjellige personer fra forskjellig bakgrunn i et forhold. Kan jo bli litt "sliping" da.
Skal det være slik at om man ikke er 100% lykkelig hele tiden så er det grunn for brudd? Når man gifter seg lover man jo "i gode og onde dager". Hva legger du i onde dager?
Tja, hva jeg legger i onde dager. Vi har i hvertfall hatt nok av de. Når Nicholas døde f.eks. Da vokste jeg og mannen faktisk nærmere hverandre enn vi var før. Har hørt om andre som ikke klarer å fortsette sammen når man mister et barn.
Man skal jo både gi å ta ellers går det ikke.
Men utroskap vet jeg ikke om jeg hadde godtatt.
Jeg og mannen har det veldig godt sammen og sammen klarer vi alt.
Jeg har ikke det. Men jeg tror min eks hadde det.
Jeg er villig til det MESTE når jeg har bestemt meg for en person. Men ikke så lett når vedkomne jeg er sammen med ikke vil jobbe med problemene.
Tror jeg har et sunt syn på hva et forhold skal være.
Jeg er så uglamorøs som det går an å bli. Klart: jeg liker blomster og oppmerksomhet, men det som ligger til grunn for et godt samliv er respekt. Og et klyp i rumpa og litt klinings da :sparke:
Jepp. Forventer frokost på sengen, stadige gavekort på massasje og spa, diamanter og silkeundertøy til hver minste anledning og sengeteppet overstrødd med roser hver kveld. Og stearinlys. MENGDER av stearinlys.
jeg tror ikke jeg har et glamorøst syn på samlivet. Vi har vært sammen i 15 år nå i år, og det har vært opp og det har vært ned. Vi er begge bevisst på at livet er sjelden slik at man går nyforelsket hele tiden, og at man må jobbe med samlivet. Jeg tror man kommer langt med god kommunikasjon.
Vi har hatt noen vanskelige perioder i løpet av disse årene, og heldigvis har det vært slik at vi har kommet hverandre nærmere i slike stunder. Også er det slik at dersom den ene sliter en periode er den andre veldig flink til å stille opp. Det gjelder begge veger.
Viktig for oss er respekt, kjærlighet, omsorg, og noen gode perioder innimellom hvor vi er litt nyforelset:).
Nei det har jeg ikke, men jeg tror altfor mange har det i dag, desverre. Folk skiller seg for "ingenting" og jobber for lite med forholdet. Dessuten gifter man seg altfor fort, uten å virkelig kjenne hverandre.
Jeg tror at nettopp skyhøye forventninger til samlivet og partneren er en av grunnene til at såpass mange forhold avvikles.
Satt på spissen forventes det at forholdet til enhver tid skal gi en mye positivt tilbake, hvis ikke er det over og ut.
Det ønskes stort rom for individuell frihet, utvikling og selvrealisering. Dette er ting som også jeg mener er veldig viktige, men hvis ikke tanken på ”vi to som et par” i tilegg dyrkes, tror jeg forholdet lett går i stykker. Det må være en ”vi” og ”oss” tenkning og holdning hvis man skal orke å være i forholdet også når de vanskelige og tunge dagene kommer. De dagene som gjør at egoet ikke har det så godt, men at kanskje tanken på ”oss som par” kan være limet som gjør at man ikke bryter ut av forholdet.
Jeg tror man kommer et godt stykke i å holde ut sammen om man klarer å definere hvor man ønsker at fokuset skal være. Er fokuset på at ”vi to er et par samme hva som skjer” og løser konflikter ut fra det, tror jeg at sjansen mye større for at man klarer å løse problemene uten at det ender opp i brudd. Er derimot fokuset ”jeg og mine individuelle behov er viktigere en min partners og vårt forhold behov” tror jeg forholdet lett kan ryke.
Nå ble vel dette noe rotete og teorien min er veldig forenklet, men jeg har tro på at jeg er på sporet av noe.
Her var det så utrolig mye bra, at jeg kan bare signere. Samt tilføye: dampende het elskov ved en hver anlednig, koselige små "jeg elsker deg"-lapper i matpakken (som han lager til meg hver morgen), hyppige kjæresteturer til romantiske steder som Paris og Venezia og til slutt: blomster, gull og glitter hver fredag.
:nemlig:
Jeg tror neppe noen vil svare at de har et glamorøst syn på ekteskap og liknende samliv. Flere vil vel heller si at det kanskje ikke ble helt som planlagt/forespeilet.
Sambo og jeg har aldri hatt høy glamourfaktor. Noe av det mest romantiske vi gjør er å løse helgekryssord sammen, og dele en bolle popcorn til tv-kos. Etter at vi fikk barn og ble "voksne" har vi ikke så mange anledninger til å gå ut, men jeg liker fortsatt veldig godt å gå ut å danse med sambo. Det er han kjempeflink til nemlig, så da får jeg liksom vist han litt fram.
Dersom jeg plutselig får blomster i hus, blir jeg overrasket og glad. Det skjer ikke så ofte, men jeg kan da også kjøpe blomster selv. Stemninga er heller ikke sånn at jeg blir mistenksom dersom blomstene plutselig dukker opp.
Nei, jeg vil ikke påstå at jeg har et glamorøst forhold til samlivet. Jeg har krav, til både meg selv, mannen min og måten vi behandler hverandre på, men jeg forventer meg ikke gull, grønne skoger og superromantikk hver eneste dag. Men en blomsterkvast i ny og ne gjør mye for humøret, gitt.
Glamorøst vil jeg absolutt ikke si. De fleste tingene som typisk nevnes opp i mer eller mindre alvorlig mente "krav"-lister er ting jeg klarer meg fint uten. Samtidig stiller jeg temmelig høye personlige krav på andre områder, og det er fint få mennesker jeg kunne tenke meg å dele livet mitt med. Men dette er mer "krav" til hva slags menneske jeg vil leve sammen med, ikke krav til hva han skal gjøre i det daglige. Jeg ville ikke orke å leve sammen med noen som ikke var romslig og unnet meg å ha det bra og gjøre som jeg ville, men jeg klarer meg helt fint uten blomster og komplimenter, liksom.
Jeg er ganske laid-back, og det er han også, og har man en litt kjedelig periode eller ingen gidder å gjøre husarbeid, så finner man på noe annet å gjøre og så går det seg til etter hvert. I hvert fall har det gjort det så langt (16 år). Og det er fremdeles ingen andre jeg heller vil fortelle det først til når jeg har hørt en ny vits. :)
Heiko hadde ellers et veldig fint innlegg, synes jeg.
Jeg tror i hvert fall ikke min kjære har det. :knegg: Jeg ble gravid omtrent rett etter at vi traff hverandre, så mens vi ble kjent var jeg en hormonbombe med uforutsigbare humørsvingninger. Men han har nå holdt ut da.
Jeg tror det er mye i det Heiko sier over her, at man må bestemme seg for å være et del av et par. I hvert fall tror jeg det er det som har fungert for oss, og som gjør at vi fortsatt er sammen. Det å ha ni og en halv måned på å være et par alene før vi ble tre har satt oss på en stor prøve, men samtidig var det bare å ta seg sammen og få det til å fungere, siden det var det vi ville (ikke til enhver pris altså).
"Glamour" for meg er at mannen står opp og lar meg sove, at han lager favorittretten min til middag (den eneste han kan!), at han gir meg massasje, at han sender hyggelige SMSer osv. Ikke så veldig kravstor. Min kjære er forresten ikke særlig glamorøs av seg. Da han fridde hadde vi kjøpt ringer fordi det var så billig i utlandet. "Syns du det passer å gifte seg i august?"
Det er et symptom på kjærlighet og ekte vennskap. Det er rørende.
Jeg tror at det ofte er i denne typen "hverdagsglamour" at vi finner styrke til å til å fortsette forholdet. Det kan ligge enormt mye omsorg i det å tilberede et måltid til den man er glad i, eller å la partneren få mulighet til et par ekstra timers søvn. Det er disse små, men viktige tingene som for meg kan gjøre forskjell på en vanlig og en ekstra fin dag.
Nei det tror jeg ikke. Men en md unna bryllupet er vi som nyforelska igjen. Har en tro på de små tingene i hverdagen f.eks lage favorittmiddagen hans, sende ei litt uventa mld i løpet av dagen o.l......Ellers koser vi masse. Det er redningen i en ellers stressa hverdag.
Jeg tror ikke jeg har et glamorøst syn på samlivet nei.
Det jeg trenger og ønsker er en voksen person som gjør sin del av voksenjobben i familien uten at jeg trenger å mase eller minne på. En uventet opprydning i boden er verdt 20 rosebuketter for å si det sånn.
I tillegg må mannen være en god kompis, det er for meg helt essensielt at vi er nære venner og at jeg ikke trenger å være noe annet enn meg selv. Det er også viktig at han er den jeg helst vil dra på ferie med, at han er hyggelig og morsom å tilbringe tid sammen med.
Jeg får nå veldig mange betroelser gjennom jobben min og jeg tror ikke at det er at folk har for glamorøst syn på samlivet som gjør at det ryker jeg. I mange tilfeller som jeg har vært borti vet mannen fortsatt ikke hvorfor det egentlig skar seg. Det er mange menn jeg har hørt si "vi ble skilt, og jeg vet ikke hvorfor, for vi hadde det bra sammen".
Jeg tror husarbeid er en svært undervurdert grunn til samlivsbrudd. Sånn som jeg oftest ser det, er de forholdene som står i fare for å ryke disse hvor mannen er svært kjønnsstereotyp og hvor han ikke gjør sin del i huset. Han blir en gratispassasjer som kona blir lei av når barna og huset krever for mye. Den dagen kona tenker at hun får mer fritid og bedre kontroll av å tuppe ut gubben, er forholdet i alvorlig fare.
I tillegg er det også mange forhold hvor partene knapt snakker sammen, de prater bare om overflatiske ting og går heller til venner når de får problemer i forholdet.
Om jeg skal gi sønnen min et råd når han en gang får seg en partner, så er det dette: "se til å gjør din del av de kjedelige pliktene i et forhold. Da får du velvilje, nok sex og beholder partneren din".
Svaret mitt er enkelt og greit nei. Jeg tror et samliv er hardt arbeid, oppturer og nedturer og mest av alt hverdager. Jeg har ikke høye forventninger til kjæresterier i hverdagen, men setter utrolig stor pris på humor og glimt i øyet.
Nei, jeg vil ikke si at jeg har et særlig glamørst syn på samlivet. :niks:
Realistisk derimot, det håper jeg at jeg har.
Jeg forventer ikke blomster i hytt og pine, ei heller bling for hver minste ting.
Jeg vil ha en som er der i hverdagen, som elsker meg når jeg tramper rundt og er pissforbannet av PMS, som lar meg sove enda det var min tur til å stå opp, som holder ut med alle mine påfunn, og som trøster meg når det trengs.
Jeg har prøvd blomster og bling-varianten, og det er ærlig talt ikke noe for meg.
Nei. Har bena godt plantet på jorda i denne forbindelsen. Forventet ikke noe veldig føler jeg...Er nyseparert.
Er forøvrig veldig enig med det Heiko skriver.
Enig her. Det kommer ALDRI til å bli bare roser og glamour i mellom to forskjellige mennesker. En har forskjellige oppvekstmiljø osv. Men når det er sølvbryllup, da kan man i hverfall tro at det er ekte kjærlighet som har holdt en isammen:ja:
Glamor opplever man underveis, men en må ikke bli skuffet når den ikke er der hele tiden.
Jeg tror også at forholdet må konstant jobbes med. Vi er forskjellige når man blir sammen, og fortsetter med å være det også. Er jo ikke sammen 24 timer i døgnet, så klart vi utvikler oss og forandrer oss i løpet av livet. Men det betyr ikke at det er noe galt i å velge å gå hver sin vei hvis man finner ut at man ikke passer sammen. Det trenger ikke nødvendigvis være svik som f.eks utroskap som er det eneste "lovlige" grunnen til å reise fra hverandre. Jeg tror ikke jeg kunne leve sammen med noen som hadde hatt helt forskjellig livsyn eller grunnlggende meninger enn meg når det gjelder ting jeg mener er riktig å lære ungene. Som f.eks tro, rasisme og moral og etikk.
Etter å ha lest svarene ser det ut som mange er en kombinasjon av "folk skiller seg for lett, fordi de har for store forventninger" og "jeg har ikke store, romantiske forventninger".
Hvor er alle disse "folkene", da? Som hadde så store forventninger, og stakk av med en gang de ikke ble oppfylt?
Jeg kjenner at det er noe her jeg reagerer på, og muligens er jeg hårsår, men det jeg synes, er at det er altfor lett å si om andre at de "gir opp for lett". Hva vet dere om det?
Jeg trur alle har store forhåpninger når de får sitt første forhold, men når(eller hvis) det går galt, så får en litt mer nyansert syn på å ha et forhold. Fordi om jeg er i mitt andre forhold, så betyr ikke det at jeg ikke tar dette forholdet alvorlig, men at jeg vet at livet har flere farger en bare rosa.
Jeg elsker kona mi, og gjør så godt jeg kan, men vet at jeg kunne (burde)gjort så mye mer for å gjøre forholdet mer glamorøst.
Jeg tolker ikke utsagnene i denne tråden noe som helst i den retningen. At man ikke har et glamorøst syn på samlivet sier jo bare at man synes noe annet en glam og romantikk er viktig, ikke noe om hvor langt man selv kan strekke seg uten at forholdet ryker.
Jeg er f.eks overhodet ikke romantisk, men tror nok at jeg kan hive ut mannen om han ikke gjør sin del, og ikke tror jeg at jeg hadde vært en av de som hadde holdt ut og holdt ut lenge heller.
Jeg krever ikke mye men jeg forlanger samarbeid med barna. Vi har hatt våre runder etter at vi fikk barn og vi har bodd litt fra hverandre i fjor for jeg følte meg som en hushjelp og var skikkelig sliten. Barna er jo ikke bare min oppgave! Vi har gått et halvt år til familierådgivning, noe som hjalp oss begge utolig mye.
Jeg trenger ikke roser eller gull men vil heller at vi er sammen om å dele opplevelser og minner med barna. Tidligere var jeg alene om det meste og det var utolig tungt.
Nå står han opp i helgene, noen ganger begge morgenene og det er så luksus. Når han er i butikken kan han kjøpe med en Cuba eller to og det er jo et tegn på at han har tenkt litt på meg... sånne småting betyr mye mer.
Vi har slitt så forbasket med dette etter at vi fikk barn ogvi vil jo gjerne være sammen så jeg håper at vi klarer å samarbede og at dette skal vare..
Vi har akkurat vært på en ukestur til Kypros med barna og det hjelper jo utrolig på samlivet.
Når jeg tenker på "glamorøst" er det nødvendigvis ikke blomster og diamanter jeg tenker på, men at mann er lykkelig i forholdet til enhver tid.
De som opplever "dype daler" i forholdene sine og likevel holder trofast sammen er noe det står stor respekt av.
Tja. Nei. Ikke slik du fremstiller det, konemor. Jeg har aldri trodd det vil bli lett, og det er det heller ikke. Det jeg har, og som jeg verdsetter veldig høyt, er en klippetro på at jeg er sammen med mannen i mitt liv. Jeg kommer aldri til å bli mer forelsket i noen enn jeg var da jeg traff ham, og hvis jeg ikke får det til med ham, får jeg det ikke til med noen. Det er et ganske godt incentiv for ikke å løfte diskusjoner og krangler opp på et eksistensielt nivå.
Jeg også. Jeg får spader av kliss. Hadde min mann overrasket meg med roseblader på senga og stearinlys over hele huset, hadde jeg først tenkt på brannfaren og så hadde jeg fått latterkrampe. :knegg:
Det kan hende vi vet det MEGET godt, feks. innenfor familie og kanskje oss selv også? Hva vet du om hva VI vet og ikke vet? ;)
Det blir jo feil å snakke om hva det og det paret gjør når vi ikke kjenner til situasjonen deres, men jeg sitter iallfall med et inntrykk av at folk gir opp for lett i dag. Man skal ikke holde sammen for enhver pris, men jeg tror det i dag er lettere å gå fordi man skal "realisere seg selv" og fordi man ikke forblir på en rosa sky i forholdet.
Jeg tviler på at flerparten av de sinnssyke skilsmissetallene kan forklares med partnere som skambanker og er utro mot motparten. Ja, jeg tror folk gir opp litt for lett i dag. Det er dermed ikke sagt at jeg går rundt og skuler på alle som skiller seg og tenker at de har gitt opp fortere enn de burde, det har jeg ingenting med. Jeg snakker helt generelt.
Jeg vet ikke helt, jeg. Jeg kan også tenke generelt at "folk" stiller for høye krav og gir opp "for lett". Samtidig kjenner jeg ikke et eneste par som har gjort det.
Selv dro jeg fra et helt OK forhold, fordi jeg fikk klaus av å se meg selv der om 10 år. Jeg dro før vi fikk barn og før katastrofen inntraff. For lett? Kanskje. Riktig? Utvilsomt.
Eg har et ønske om å se og bli sett. Å sjå at mannen treng avlastning i ein periode, og få det att i ein annan periode. At vi avhjelper kvarandre på heimebane når det trengs. Og at ein i gode periodat i livet kan ha det bra i lag.
Samtidig så tenker jeg at den andre parten i et forhold kan jo ikke alltid se at den ene parten er utslitt. Begge har jo på en måte et ansvar for å si ifra at nå begynner det å slite på meg. Dersom den parten som da får beskjed ikke tar det til etterretning og justerer livet sitt, så kan det føre til samlivsbrudd, tror jeg.
Men man kan ikke lese tanker og følelser, selv om det i noen tilfeller kunne vært greit.
Jeg ville aldri si om noen konkrete andre at de har gått for lett fra hverandre - samme hvor godt man kjenner noen, så vet man ikke det.
Det at så mange forhold ryker, tyder jo i alle fall på at det er et visst sprik mellom hva folk ønsker seg (krever) og hva de får. Om det betyr at de krever for mye eller forholdene gir for lite, er det ikke så lett å si fra utsiden. Det trenger jo heller ikke være noe galt i at man går fra hverandre - det er ingen grunn til å kreve at alle forhold skal være livsvarige eller at ingen skal inngå forhold de ikke er villige til å ofre halve livet sitt for å få til å fungere.
Vi forventer antagelig mye mer ut av livet enn det tidligere generasjoner har gjort, kanskje særlig når det gjelder personlig "selvoppfyllelse". Samtidig er det langt enklere både å inngå forhold og å bryte ut av forhold enn det var tidligere. Ingen av disse tingene er negative i seg selv, snarere tvert imot - selv om det åpenbart er negative effekter av dem også. Økt individuell frihet fører alltid problemer med seg, men vi vil jo ha det likevel, da.
Jeg skal være voksen nok til å innrømme at det i perioder har vært ganske mange hverdager. Men over tid har vi lært oss at det er sånn livet er - så er det om å gjøre å vise litt godhet i hverdagen. Om det dreier seg om en overraskende bukett med markblomster som gutta mine har plukket sammen, eller en god samtale over middagsbordet.
Jeg synes at det skal være slik - at det skal være godt å leve sammen, at man drar lasset sammen og har det moro på veien sammen. Og hvis man ikke har det slik - hvis det er mer slit enn moro - ja så skjønner jeg godt at folk etterhvert gir opp. Jeg kaller ikke det å ha et glamorøst syn på livet eller at man gir opp for lett.
Derimot vil jeg kanskje si at folk går for raskt inn i et forhold, dvs flytter sammen og kanskje få barn, uten helt å være klar over at de gjennom det har gjort et valg for livet.
Etter å ha lest denne tråden, føler jeg meg veldig tilfreds i forholdet til samboeren min. Dere setter ord på hvordan jeg har og vil ha det og konklusjonen min er at jeg har det veldig bra slik vi har det sammen.
Er veldig enig med det esme skriver, men har likevel lyst til å lage litt storm i vannglasset.
Om partneren ikke er opplært hjemmenfra i at "alle bidrar" med husarbeid, men har vært vant til at alt blir servert på sølvfat. Er det ikke da litt vel mye forlangt at partneren skal gjøre sin del av husarbeidet uten at den andre parten må mase eller minne på? jeg bare spør. Blir det ikke litt "glamorøst" å tro at skal slippe dette?
For oss som har sønner tror jeg det er viktig å oppdra de slik at de tar sin del av det som er av arbeid i en heim. At vi forventer at de skal gjøre de vi ber dem om uten at vi må mase hele tiden.
Kan vel egentlig si det samme. Vi har slitt i perioder, men etter at jeg hadde kreft så har vi "vokst sammen" mer. Vi har opplevd såpass mye motgang på mange måter at det er en historie vi har sammen og som betyr noe. Vi har snart vært gift i 17 år. Ikke verst om jeg skal si det selv. Vi har et godt vennskap i bunnen, og vi er glad i hverandre som vi er. Vi har våre ting vi sliter med, men vi er klar over dem og vi jobber med det. Vi har blitt flinkere til å prate sammen. Før var det jeg som skravlet og gubben som lyttet. Nå er vi mer aktive begge to i samtalen. Vi kjenner hverandres grenser veldig godt og er veldig enig om barneoppdragelsen, stort sett....
Jeg tror hovedinnlegger har et viktig poeng. Når man starter et forhold så går man inn i forholdet med forskjellige forventninger, og man kommer fra ulike "familiekulturer". På en måte skal dette smelte sammen. Jeg tror mange har for store forventninger til hvordan det skal være og da blir de skuffet. Jeg føler at enkelte mennesker gir opp for lett, men mange gjør ikke det altså.
Jeg er ingen stor romantiker, men synes det er flott og viktig å pusle om hverandre i hverdagen og stille opp for hverandre. Som Esme sier er det mye viktigere med rydding i boden enn med 20 rosebuketter.
Til sidediskusjonen her så er vel mitt inntrykk at folk går for lett inn i forhold som fort blir alvorlige. Det virker som om mange våkner en dag og er blitt samboere uten egentlig å ha bestemt seg for å bli det, uten at det var et bevisst valg om at dette er mennesket jeg vil dele livet mitt med. Så kommer det, kanskje ikke helt planlagt et barn og så er man bundet til hverandre. At sånne forhold går i stykker når man blir bedre kjent med hverandre og kanskje til og med vokser fra hverandre synes jeg ikke er rart. Trist er det, men ikke rart.
[CENTER]Behåll dina rosor
duka av bordet
istället
behåll dina rosor
ljug lite mindre
istället
behåll dina rosor
hör vad jag säger istället
älska mig mindre
tro på mig mer
Behåll dina rosor!
av Märta Tikkanen[/CENTER]
Nei, jeg har ikke det. Ler litt av endel av det som kommenteres her, og kjenner meg igjen. Jeg tror heller ikke jeg hadde fått tenning av roseblader på senga, Iset. Hadde vel tenkt "uff, nå må jeg støvsuge etterpå" eller noe sånt..
Jeg har en særdeles lite romantisk mann, men han har mange, mange andre gode kvaliteter.
Jeg skulle ut og handle med ei venninne her forleden, og lurte på om det var noe jeg skulle se etter til ham. "Ja, blomster til min kone."
Jeg tror nok at mange rundt meg vil si at jeg har tatt altfor lett på det, og at jeg har gitt opp for fort.
For meg har det likevel vært en lang kamp, som ikke en gang er overstått.
Vi er alle bare mennesker og vi gjør feil hele tiden, og det beste for oss selv og de rundt oss er jo å prøve å rette opp igjen det vi kan. Eller?
Livet består av å prøve å feile. Når vi begynner å føle oss utlært skal vi dø ha ha ha.......
Det var litt fleipete, men vi er forskjellige. Vi tar valg hele tiden. Noen ganger bommer vi og noen ganger gjør vi det ikke. Jeg var heldig og traff den jeg følte var riktig for meg, men jeg kunne gjort andre valg der jeg nok neppe hadde vært gift enda. Så jeg vil si at rett mann kom inn i mitt liv når jeg var klar for det.... FLAKS !
Litt romantikk liker jeg, men jeg har ikke en glamorøs forventning til samlivet.
Livet har mye rart å by på, opp og nedturer, det viktigste for meg er at jeg føler at vi kan stå sammen om mye av dette. Hvis vi ikke er et lag, da sliter jeg.
Ikke noe glamorøst syn på samlivet her heller gitt,kanskje litt for lite tilogmed ?
Vi har 14 års fartstid sammen og har, bank i bordet ! kun en eneste krise og se tilbake på (for 12 år siden)
Min mann har et spilleproblem (W.O.W.), noe som har vært grunnlag for endel sinne og ergrelser fra min side de siste 3 årene. Jeg er lei av spillet, ikke mannen som spiller og det er to helt forskjellige ting !
Da vi i fjor opplevde å nær miste et av barna våre fikk jeg helt nye perspektiver på hva som er godt samliv, og ikke minst godt liv ! Mannen min var bare så ufattelig god å ha "i krigen"
Jeg har sluttet å irritere meg over småtingene rett og slett, og setter mye mer pris på de små enkle tingene. Det som er viktig er at vi har det bra alle sammen, så kan jeg heller tåle litt rot i krokene og dataspill.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
