Jeg ble inspirert av spørsmålet om hvor mye kake man skulle beregne og den påfølgende diskusjonen rundt å spørre om gjester ville ha/prakke på gjestene rester.
Jeg er fra et pussig lite sted i Norge der folk uttrykker seg gjennom frekke understatement.
De sier feks. ikke "vil du ha med deg rester hjem?", de sier "jeg prakker på deg noen rester, jeg", men de MENER "vil du ha med deg rester hjem?".
Akkurat som de sier "Ja, du får vel komme inn", ikke "velkommen, kom inn". Eller svarer "Ja, jeg er vel nødt til det", fremfor et entusiastisk "ja" på spørsmål om mer kaffe/bli med på fest eller ferie. Selv om de mener et entusiastisk ja.
Man har fått A på eksamen og er kjempeglad, noen spør hvordan det gikk og man sier: "Nei, det gikk ikke så verst, jeg fikk A" og den som spør sier: Nei, det var ikke så ille, nei, det er ikke noe å skjems for." Eller om man har skutt en stor mangetagget elg eller dratt en real storfisk, fått en knalljobb eller vunnet noen millioner i lotto.
Ikke rart det blir kulturkræsj med feks mine meget entusiastiske svigerforeldre som fisker ros og helst ønsker at hele verden skal flagge og klappe i hendene hele tiden, bare de har stått opp. :knegg:
Og man sier det i grunnen dønn alvorlig, også. Man bare "vet" når det er tøys, liksom og det er det i grunnen hele tiden.
Jeg har tenkt litt på dette siden jeg oppdaget at noen reagerer voldsomt på et kraftuttrykk som for andre er et fyllord eller et flåsete overstatement, "er du rusk?", "splitte mine bramseil", "hestkuk", noen reagerer på det ene, noen på det andre og noen ville ikke tatt noen av disse i sin munn hverken på skjemt eller alvor.
Jeg sier veldig mange drøye ting til folk, mens jeg ler og klasker dem på ryggen, eller sier ting rett ut til kolleger, feks: "Knut, nå sniker du deg unna, det kan du jo ikke gjøre!" Men så ler jeg litt mens jeg gjør det, så det ikke blir så ubehagelig for Knut, samtidig som han skjønner at han er busted.
Dette er veldig vanlig der jeg kommer fra, i tillegg til ganske knallharde personkarakteristikker, fra den lett rasistiske "jøden på hjørnet" (=snytekjøpmann), møkkastaur (slask), kjeltring, tater og kop (passiv, lat tilskuer). Og mange mange fler. Lite kjønnsrelaterte skjellsord, mer snedige: "Hu er nå et skåp", da er man firkantet, enkel i toppen, men vanskelig å ha med å gjøre.
Det er et under at jeg klarer meg i byen, egentlig. :knegg:
Det er alltid; "du har ikke en kopp kaffe vel?", "det passer vel dårlig at vi kommer?", "du vil vel ikke ha med deg rester hjem?" (hadde vært mer typisk for der jeg kommer fra).
Men forventningen er akkurat de samme som vanlige, åpne spørsmål. Og et nei på siste spørsmål om kakene, ville vært uhørt! :knegg:
"Ingen usmak på denne kaka" er også veldig kjent.
Men akkurat personkarakteristikker og sånn er ikke så vanlig.
Jeg har ofte diskutert dette med oslofolk, fordi de noen ganger tuller med meg når jeg f.eks spør etter kaffe på den måten. "Nei, kaffe det har vi ikke!"
Min mor kom til å si noe veldig positivt til meg for et par år siden (ros til meg), men tok seg raskt inn og sa: "Huff, nei, det skulle jeg vel ikke sagt, for nå blir du bare innbilsk."
Greit nok er så bra som det kan få blitt. :nemlig:
Min mor gikk også og var helt beskjemmet i dagevis etter å ha plumpet uti og sagt at min datter #2 hadde så nydelige øyne. Så flaut! Ungen kom til å bli innbilsk! Og jeg, som hadde født ungen, kom til å ta det til meg og bli høy på pæra!
Jeg synes ikke det er greit at du refererer direkte med trådtittel til en tråd i en lukket del av forumet i og med at denne tråden ligger helt åpent, Harriet.
Det er også steder i landet der man spør, noen som kanskje står å maler; "Trenger du hjelp" Og svaret er "Neida, det går bra det", og det egentlig betyr "Ja, jeg kan gjerne få litt hjelp". Mens atter andre steder er det en fornærmelse om man etter å ha blitt avist likevel trår til å hjelper. Forstå det den som kan..
Haha, denne passer dårlig sammen med meg. Hvis jeg tilbyr hjelp og får til svar at neida, det går bra, så sier jeg "ok" og går. Og hvis noen tilbyr meg hjelp og regner med at jeg sier neida, det går bra, går de fort på en smell. :knegg: Jeg trodde riktignok at dette bare var en måte å være/snakke på, og har ikke tenkt over om det hører til spesielle steder.
Det kan være du har rett, men en jeg kjenner fra Trøndelag synes folk fra østlandet hadde en lei tendens til å ikke svare direkte og ærlig på spørsmål av denne arten. :knegg:
For å svare på temaet i tråden, så har jeg vært borte i fenomenet med lignende språkbruk som blir beskrevet i HI, men har trodd det var en generasjonsgreie ikke noe som var bundet til spesielle steder. Det er bare hos enkelte mennesker i den godt voksne generasjonen på "landet" jeg har vært borti det. Ikke hos yngre mennesker i samme krets. Og jeg har syntes de var blodfrekke, mens de har syntes jeg er superfrekk som kan bryte ut et "herregud" eller andre (i mine øyne) veldig milde banneord. Kulturkræsj.
:knegg: Min søster innprentet min far en gang om at man aldri, aldri, aldri må si til en kvinne at hun ser godt ut. Det betyr nemlig at hun har lagt på seg. :nemlig:
:nemlig: Det gjør det i alle fall der jeg kommer fra. Og her må jeg ile til å si at jeg av og til blander litt hvor jeg har ting fra, siden jeg føler meg både som Bodø-væring og Vesteråling, så ha meg tilgitt om jeg blander litt mellom disse to. Jeg tror rett og slett jeg mikser litt fra begge steder og tar det som passer meg best. :sparke:
Jeg er ellers også godt vant med over-/underdriving og nokså frekke ordvalg kan man si. :knegg:
"Ka de e du vil?" sagt i en litt brysk tone til noen på jobb som står å loker i døråpninga til kontoret mitt betyr "Hva kan jeg hjelpe deg med?"
"Det va nu etanes det herrane" betyr "Dette var bare helt sinnsykt godt!".
"Jaja... Skryt nu bærre!" betyr "WOW! Jeg er imponert!"
