Njulaif sa for 11år siden:

En FB-venn postet en link til en artikkel som omhandlet den nye trenden med å legge teppe foran barnevognsåpningen, og da jeg klikket på den så kom jeg over dette leserinnlegget. Det var rett og slett så bra, synes jeg, at det bare må deles. :rørt: (Og så får dere bare tilgi meg hvis det er slik at noen allerede har postet dette uten at jeg har fått det med meg.)

mammanett.no/din-historie/en_smabarnsfars_bekjennelser

Salt sa for 11år siden:

Den er så fin. :elsker:

Pappalille sa for 11år siden:

Jaha, og hva er meningen medå få folk til å grine, hmm?

kie sa for 11år siden:

Så fiiiiin. sippeguri

Kirsebær sa for 11år siden:

Åh... Det var fint. Og deler av det svært gjenkjennende.

Nenne sa for 11år siden:

Dette var kjent ja. :) Takk for at du delte.

Candy Darling sa for 11år siden:

Hmfp. Hvorfor er han på småbarnsforum og ikke her? Det er jo vi som er de kule, liksom? :snurt:

:knegg:

Adrienne sa for 11år siden:

Jeg kjenner meg veldig godt igjen, ja.

Men samtidig er jeg glad at den midlertidige galskapen som råder i småbarnsfasen gir seg litt når ungene blir større, sånn at jeg faktisk klarer å føre en samtale som handler om noe annet enn verdens vakreste unger.

Frost sa for 11år siden:

Vi sende han et tips.

mkj sa for 11år siden:

Jeg er veldig glad i og stolt av ungene mine, og snakker nok også mye om dem. Men jaggu er det godt å være litt uten dem av og til også, og snakke om helt andre ting.

Det var et fint innlegg, men nå ser jeg for meg at han driver og 'misjonerer' om at det å få barn er det eneste riktige. Og jeg tror at det finnes en del mennesker som slett ikke har lyst til å få barn, og da kan man jo ikke prøve det først for å være helt sikker. Det er ikke noen returordning. Jeg forstår godt at noen ønsker å prioritere karriere, reising, økonomi osv framfor å få barn. Jeg nøyer meg med å si at jeg har ikke angret, men at det helt klart blir et helt annet liv med mindre tid til å dyrke egne interesser.

Esme sa for 11år siden:

Jeg føler for å balansere litt jeg altså.

Det er mange som føler som han her, men der er viktig å vite at mange ikke gjør det, og spesielt kvinner vil ofte føle at det er noe galt med dem om de ikke gjør det. Fødselsdepresjon er en alvorlig lidelse, og mange kan føle lette depresjon også uten at det kam kategoriseres som fødselsdepresjon.

Det er nokså vanlig at den store, intense foreldrefølelsen som han beskriver ikke kommer og at det er også helt normalt.

Adrienne sa for 11år siden:

Det har du rett i, Esme. For meg tok det tid før akkurat den følelsen kom, og den kom overhodet ikke plutselig, mer som et snikende ullteppe.

Jeg satt og diskuterte barn og familie og sånn med noen kollegaer for litt siden, og det var en er helt nyfrelst tobarnspappa som aldri kunne tenke seg å ha det noe annerledes og en single og barnløs som tror han aldri kommer til å få lyst på barn. Og så meg i midten, som ser at livet mitt er supert med familie og som også ser at livet mitt nok hadde vært helt supert uten barn også, bare annerledes supert. Kan trygt si at vi ikke kom til enighet om noe som helst.

emin sa for 11år siden:

:snufs:

Olympia sa for 11år siden:

Dette var i overkant klissete for meg. Og, som mkj skriver, tipper han over til det misjonerende på lik linje med nyfrelste joggere og eks-røykere. :knegg:

Jeg blir litt sur på meg selv for at jeg føler å måtte understreke at jeg også elsker unga mine, selv om jeg er milevidt unna formuleringene hans.

Også tipper jeg at innlegget hans ikke hadde blitt oppfattet så rørende om det var ei dame som skrev det, og det også irriterer meg litt.

: pms:

Agent Scully sa for 11år siden:

Good for him lizzom. Jeg hadde kommet meg raskt unna om jeg hadde havnet i samtale med ham ... :skremt:

kie sa for 11år siden:

Det kan være at jeg tar feil her, og jeg mener IKKE ting som fødselsdepresjon o.l. men da jeg jobbet på barsel fikk jeg inntrykk av at en del av problemet for noen var forventningene. Forventningene om når de sterke følelsene skal inntreffe og hvordan. Det har jeg sittet og pratet med noen nybakte foreldre om i sene nattetimer. Så det er vel det forbeholdet jeg tenker kan være greit å ta. Det finnes ingen fasit.

Men selve opplevelsen han beskriver, den er sterk. Enten den skjer på føden, når du kommer for å hente ungen i barnehagen og blir stående og betrakte litt før barnet oppdager deg... Eller når du sitter på tvers av restaurantbordet og snakker med din 16 år gamle datter og lurer på hvordan i alle dager du kunne være så heldig og hvor utrolig smart, empatisk og rettferdig hun er. Det er de øyeblikkene. Og de opplever i alle fall jeg at jeg har jevnlig.

Pappalille sa for 11år siden:

Olympia, for meg hadde det dèt. Jeg var ham, hadde absolutt ingen planer om å få barn. Synes de var tungvindte, bråkete, illeluktende, siklete, trengende vesener som aldri ville høre på grei og enkel fornuft. Jeg ble gravid første gang fordi en del av meg ville det (ikke den tenkende delen), og, ser jeg i ettertid, litt fordi det var forventet. Jeg var så redd. Noe av det desidert ekleste jeg har opplevd er å kjenne LilleBøll sparke. GuGøsj! Det synes ikke jeg lovet bra for denne morsfølelsen det ble snakket om.

Så kom hun da. Og litt etterhvert forandret hun meg og min måte å se og gjøre ting på, og nå har jeg to. Jeg er ikke fullt så nyfrelst som denne pappaen, men det er godt og jeg kjenner meg igjen, og enhver som tør åpne seg på denne måten både imponerer og skremmer meg.

Jeg tar med Esme og Adriennes svar her fordi de er viktige, denne altoppslukende foreldrefølelsen kommer for noen sent, for andre ikke i det hele tatt. Og det er greit (for meg, det høres ut som om jeg gir tillatelse her.).

Olympia sa for 11år siden:

Kanskje jeg hang meg også litt opp i at han så høyt proklamerte t han hatet barn og hvor lite lyst på det han har. Og likevel går han inn for det? Jeg synes det er rart. Tenk om han fremdeles hadde hata barn etter å ha fått sitt eget? Egentlig lurer jeg vel mer på dama hans som skaffer barn med noen som ikke har lyst og hatet barn før. For meg kommer den siden av historien for dårlig frem.

GinaK sa for 11år siden:

Åh, snufs.

Robyn sa for 11år siden:

:dulte:

Det er liksom noe litt navlebeskuende over disse menneskene som plutselig ser lyset når de får egne barn. Jeg vil tippe han ikke satt særlig lenge og hørte på kompisenes kjærlighetserklæringer til sine barn, men så forventes det liksom at hele verden skal være interessert når han 'endelig' ser lyset?

Lenam sa for 11år siden:

Men anerkjenner han ikke akkurat det da?

Lenam sa for 11år siden:

Jeg var heller ikkesærlig glad i barn, men min førstfødde planla seg selv og snudde opp ned på hele min tilværelse. Jeg opplevde vel å være litt som han i innlegget. Jeg snappa fort ut av babyrosahappysnappybobla da, når permisjonen min var over etter 10 måneder var jeg veeeeldig lei av bleiepjatt og genereltbarnesnakk. Så lei at når jeg ble gravid med minstemann så grein jeg mine modige tårer fordi jeg a) ikke trodde jeg skulle kunne bli så glad i enda et lite menneske og b) jeg fikk angst av tanken på enda en permisjon

Malama sa for 11år siden:

Jeg elsker barna mine altså, det gjør jeg, og har sånne "øyeblikk" som Kine snakker om

Men, å elske dem så høyt at det er vondt? Nei, denne ble jeg liggende og tenke på tidlig i morges når alle andre sov, og kom til at nei, jeg er veldig, veldig, veldig glad i ungene mine, men det gjør ikke vondt. En gang har jeg vært så glad i noen at det gjorde vondt, men det som gjorde vondt da var at han ikke var glad i meg. Ungene mine digger meg! Jeg er nok objektivt sett ikke verdens beste mamma, men for dem er det det jeg er. Jeg er MAMMA, deres mamma. Og jeg får kos, klem, kyss og "jeg er glad i deg, mamma" mange, mange ganger om dagen. Det gjør meg glad, vamt om hjertet og øm i blikket, men VONDT, nei det er det ikke, og det kan jeg ikke huske at det noen gang har vært.

Jeg elsker dem, jeg er stolt av dem, jeg ville ofret alt for dem. Men nei, sånn som han beskriver tror jeg ikke at jeg noen gang har følt.

Begge mine har vært ønsket og planlagt (over lang tid). den "pang-følelsen" dukket aldri opp, men en fantastisk følelse av kjærlighet for dem har jeg jo fått likevel, uten å vite helt når den dukket opp. Men jeg elsker dem.

Katta sa for 11år siden:

Det er ikke alle som har like høye topper og dype daler i følelseslivet ellers heller. Jeg er mye flatere. Jeg hater aldri noe sterkt, jeg elsker aldri så mye at det gjør vondt. På sett og vis er det ikke så verst det heller. Jeg har ikke hatt noen berusende forelskelsesfølelse med noen av ungene, og eldstemann var fremmed ganske lenge. Men det kommer da gradvis og jeg nekter å stemple meg som dysfunksjonell av den grunn. :knegg: Ikke var jeg deprimert heller. Det bare tar litt lengre tid med meg.

Malama sa for 11år siden:

Jeg var heller ikke deprimert. SLITEN, med Knerten, kolikkunge som han var, men det er nå så. Jeg bare bruker nok litt mer tid, og er ikke den som elsker så høyt at det er vondt, og tror det egentlig er like greit. Jeg elsker dem likevel, både mannen og ungene. Uten at det gjør vondt, bare at det gjør godt å vite at jeg har dem i mitt liv :)

Olympia sa for 11år siden:

Jeg kan godt kjenne at jeg elsker unga så det gjør vondt, av og til. Men det betyr ikke at jeg tror det å ha unger er selve meningen med livet og insinuerer at andre ikke har skjønt livet og kjærligheten hvis de ikke har barn. Også forestiller jeg meg hvordan pappaen min ville reagert dersom jeg ringte han for å takke han for hans støtte og kjærlighet de siste tredve årene. :cringe: :knegg:

Input sa for 11år siden:

Jeg orker ikke lese det der engang... :gal:

Jeg er en sånn som elsker ungen min så det gjør vondt (av og til) og mener han er selve meningen med livet - mitt (av og til). Likevel blir jeg litt småflau av sånne artikler, jeg skjønner liksom ikke helt poenget. Men det er vel derfor jeg ikke er på babyforum og slikt.

007 sa for 11år siden:

Dette ble for søtt for meg. Ja, det er fint og stort og alt det der, men dette ble i meste laget. Sier som Scully: Jeg hadde ikke valgt han som samtalepartner.

Smoothie sa for 11år siden:

Enig med siste taler.

Dette ble jeg ikke rørt av, jeg som ellers blir lett rørt.

Katta sa for 11år siden:

Mens jeg ble rørt da. Ikke på grunn av de siste avsnittene, men fordi jeg blir rørt av sånne pappaer som får utlevert baby helt mutt putt alene på et rom. Den hjelpeløsheten og nærheten der er nydelig mange ganger.

Salt sa for 11år siden:

:ja:

Frost sa for 11år siden:

:ja:

Det er noe med at noen ikke klarer å sette seg inn i andres situasjon før man er der selv, barnløs versus foreldre.

Smoothie sa for 11år siden:

Jo, men det var bare måten det ble fortalt på som gjorde at jeg ikke ble berørt.

Billa sa for 11år siden:

Den kjente jeg også på!

Storesøster ble til slutt tatt med såkalt katastrofesnitt, og mens hun ble tatt ut i løpet av minutter, måtte mannen min stå utenfor operasjonssalen og vente på beskjed om kone og barn var OK. Jeg fikk ikke være våken under inngrepet, og istedet for et lite og snertent bikinisnitt, har jeg et småhakkete arr rett fra navlen og ned. Det var ikke tid til annet. Den nybakte faren ble overlatt til seg selv med Storesøster mens jeg lå på oppvåkningen, og han satt i flere timer hel omtåket med den lille rosa bylten, mens han ventet på beskjed om at jeg hadde våknet. Hele prosessen har gjort uslettelig inntrykk på ham, på godt og vondt.