Det er så ulikt hvordan folk tenker rundt bordplassering. Noen tenker at det er en fin måte å mikse folk som ikke kjenner hverandre, men som har mye til felles, andre tenker at man får det hyggeligst mulig med de man kjenner godt fra før.
Hva foretrekker du?
Spesifisier gjerne i tråden om det er noe du absolutt ikke liker, eller setter ekstra pris på! :)
Et annet kjent fjes er greit, men ikke et must. Litt avhengig av om jeg skal alene eller sammen med mannen. Vi er begge to åpne og glade i å bli kjent med nye folk, men det fordrer jo at de andre rundt bordet er det også.
Jeg kjenner jeg er rimelig glad for at jeg ikke havna på bord med den "rare" fetteren til bruden i det siste bryllupet jeg var i. I andre setning (vi snakket kort sammen før middagen) sa han at min hjemby hadde størst innvandrerandel i Norge. :skremt: Jeg blir litt paff av folk som er så opptatt av sånt at de forteller det til andre.
Så, bordplassering skal nok ikke være lett, enten det er et hyggelig par eller en gammel tante eller en evig ungkar som skal plasseres.
Jeg foretrekker å sitte sammen med folk jeg kjenner godt. Inviteres vi til noen som praktiserer utstrakt tvangsmingling og kanskje krydrer det med selskapsleker (gud forby!), vil jeg nok takke pent nei.
Men jeg er hyper-introvert, og har en viss forståelse for at de færreste er som meg - så vi bruker å praktisere en kombo av nye og kjente fjes når vi skal bordsette noen.
Krysset av litt feil, jeg trenger egentlig ikke å sitte ved siden av mannen min selv om det er koselig det også, møter gjerne nye mennesker, men slapper mest av og koser meg med en blanding av kjente og ukjente. Bare kjente er litt kjedelig, bare nye er litt pes. Bare nye kan også være gøy og spennende, men da må jeg være veldig opplagt.
Blanding av kjente og ukjente fungerer bra for meg. Men egentlig kan jeg sitte hvor som helst med hvem som helst. Hvor partneren blir plassert er ikke viktig for meg.
Vingla litt mellom "kjente og ukjente" og "hvem som helst så lenge partneren sitter sammen med meg".
Det verste jeg vet er å komme et sted og så bli plassert sammen med folk jeg ikke kjenner, evt bare vet hvem er. Det går på helsa løs for min del, og ender med tidlig kveld.
Samtidig syns jeg det er litt leit når man i feks bryllup ser at selskapet har delt seg i to leire, og det nærmest er umulig å snakke med noen "fra den andre siden" bortsett fra hvis man møtes på vei ut eller inn på toalettet.
Jeg vil sitte sammen med mannen min, utover det er det ikke så viktig. En gang var jeg i et selskap der eks-mannen min ble plassert sammen med en rekke av våre venner, mens jeg (den gangen 23) ble plassert sammen med en haug 60-åringer som kjente hverandre godt fra før. Den bordplasseringen var virkelig dårlig gjort.
I min 30-årsdag hadde jeg trekning av bordkavaler med kortstokkmetoden. Men de fleste var single, og det var en god blanding av ulike 'gjenger' jeg hadde kontakt med, men det ble veldig gøy.
Jeg ville nok ikke gjort det samme nå (snart 12 år senere), nå er vi liksom mer voksen alle sammen. Og de fleste har partner, noe de færreste hadde den gangen. Evt de hadde, men de kom på festen alene.
Glemmer ikke et bryllup jeg var i. Der kjente de fleste hverandre, men jeg som ung og forholdsvis nyetablert med mannen (det var hans kusines bryllup), ble plassert på et "sidebord" med brudgommens svenske og danske bekjentskap.. uten et eneste kjent fjes i nærheten.
Jeg kunne se at alle koste seg veldig, men for meg ble dette veldig kjipt.
Kjente, ukjente, ved siden av partner eller ikke. Tema eller ikke. Gi meg selskapsleker og jeg er gledelig ned på det også. :enkel og takknemlig gjest som lett lar seg underholde:
En blanding av kjente og ukjente er optimalt.
Å sitte sammen med mannen er et pluss, mest fordi han er ganske så beskjeden sammen med mennesker han kjenner lite, og jeg får en hyggeligere kveld når jeg vet at han også har det hyggelig.
Bare ukjente fungerer også bra, jeg er god på å prate og er nysgjerrig på mennesker, men jeg liker ikke å bli plassert sammen med familiens fyllefant eller den håpløst festlige onkelen, bare fordi jeg kan takle det. Jeg vil ha det hyggelig også!
På lørdag var det veldig trivelig da jeg hadde min ex på den ene siden og sønnen vår på den andre, men det er vel kanskje en selvfølge når det er sønnens bryllup det er snakk om.
Så lenge eg får ha partneren min ved siden av meg, kan eg sitja med kven som helst, også "rare" fetterer i bryllup. ;)
Når det kjem til selskapsleiker derimot hjelper det ikkje med partner heller. Og er det påtvungen "alle skal delta og ha det kjempegøy mens du gjer ting du ikkje ville gjort med 3 i promille ein gong"- selskapleik, vert eg berre sur og gretten.
Jeg blir glad om jeg havner sammen med noen som det er hyggelig/morsomt/interessant å snakke med - og da spiller det ingen rolle om jeg kjenner dem fra før eller ikke. Folk som overlater hele ansvaret for samtalen til meg synes jeg det er utrolig slitsomt å sitte lenge ved bordet med, helt uavhengig om de er ujente eller om jeg kjenner dem fra før. Sånn rent generelt tenker jeg at en god miks av kjenner fra før og ukjente er det mest heldige for festen.
Jeg synes bordplasseringsevenementer smaker av jobb, så for min del foretrekker jeg definitivt å sitte sammen med gode venner (eller aller helst kun mingling). Selv om jeg er ekstremekstrovert og profesjonell bullshitter.
Samme her. De bør-ideelt sett-like å snakke om de samme tingene som meg (jeg kan egentlig snakke om veldig mye, med varierende kunnskapsnivå :knegg: ) og være hyggelige. Jeg vil heller sitte med ukjente folk som "matcher meg" enn kjente folk som ikke gjør det, for å si det slik. Folk som bare snakker om seg selv er også utrolig slitsomme, uavhengig av om de er kjente eller ikke.
Det burde være noen der jeg kjenner godt vis jeg skal trives (det trenger ikke være mer avansert en mannen min). Aller helst bør det være flere kjente i nærheten dersom jeg skal stortrives. Jeg liker ikke å småprate med bekjente eller ukjente i flere timer. Jeg er totalt i mot å skille par, og dersom det er noe jeg får vite på forhånd så drar jeg ikke.
Nå skal det sies at jeg har vært i bryllup med bare ukjente og trivdes veldig godt, så ingen regel uten unntak.
Det kommer jo veldig an på hva settingen er – men generelt synes jeg det er fint med en blanding av kjente og ukjente. Det er ikke viktig å sitte ved siden av partner.
Jeg tror at det sikkert er artig for vertskapet å mikse folk, men at det ikke alltid er så artig for folkene som blir plassert. Jeg foretrekker selskaper uten bordplassering så folk kan sette seg akkurat der de har lyst.
Det kommer an på anledning og hvem de andre (kjente som ukjente) er. I utgangspunktet kan jeg plasseres hvor som helst sammen med trivelige og normalt pratsomme folk.
De siste årene har jeg likevel satt pris på å sitte sammen med folk jeg kjenner godt, men treffer sjelden. Det har gjort meg litt mindre klar for nye bekjentskaper i enkelte store lag. Men det er stas å være med familie og gode venner som bor langt borte når man først treffes.
Eg likar ikkje å sitte saman med framande og foretrekker å ha mannen i nærleiken. Samt ungane.
Bryllaupet der eg, barn og mann blei plassert på kvar sine bord var ikkje noko artig.
Jeg synes det er en uting å splitte par. Jeg vil gjerne ha et kjent fjes i nærheten. Blanding av kjente og ukjente er fint. Selv om det sikkert er moro for vertskapet å mikse gjestene er det sjelden like moro for dem. Man kan innbille seg at man er menneskekjenner og at man vet hvem andre passer sammen med, men det blir ikke alltid så vellykket som de selv tror det vil bli. Når jeg går i selskap gjør jeg det for å ha det gøy, ikke for å prate med en haug fremmede som noen andre har sett for seg at jeg bør bli kjent med.
Jeg vil helst ha noen jeg kjenner (og liker :humre: ) i nærheten.
Spesielt viktig i laaaange middager som bryllup, som fort kan bli veldig kjedelig hvis man sitter med noen der det bare blir høflig konversering.
... mens jeg knapt kan tenke meg noe kjedeligere enn et selskap hvor alle sitter parvis. :skremt: Jo, jeg vil gjerne sitte i nærheten av noen jeg kjenner jeg også, men det kan med fordel være noen andre enn mannen, altå. :knegg: En blanding er fint.
Kommer litt an på settingen. En laidback bursdag med venner, da synes jeg folk kan sitte med hvem de vil. Bordkort for å få venner fra forskjellige steder til å være sammen en kveld, og kanskje aldri sees igjen. Nææh.
Selskaper hvor typisk to forskjellige familier skal møtes, bryllup, dåp og mer høyttidsstemning, der kan det være greit å få mikset litt så de blir kjent.
Men det ideelle selskapet for meg er å ha god tid til å mingle litt med noe å drikke i en uformell setting for så å kunne sette seg der man kanskje har lyst til å bli bedre kjent. Da kan man styre unna sånne rare fettere og pensjonistbordet.
Foretrekker å sitte sammen med folk jeg kjenner. Er det ingen jeg kjenner så "må" jeg sitte med mannen. Synes ikke noe om å sitte med kun ukjent mennesker. Er veldig dårlig på small talk. Blir helt tom i hodet og aner ikke hva jeg skal snakke om.
I jobbsammenheng er det fint med ukjente, da vil man jo gjerne knytte nye kontakter og sånt. Men privat vil jeg helst sitte med kjente. Når jeg først har anledning til å være med venner vil jeg jo snakke med de. Ikke vennene til vennene mine. Noen ukjente kan det godt være, men overvekt av kjente. Og så vil jeg gjerne sitte med mannen min også, det føles så waste å ha barnevakt hvis vi ikke har tilbragt tid sammen hele kvelden.
Det er i grunnen det samme, så lenge jeg ikke blir plassert sammen med den mest sjenerte og fåmælte delen av selskapet, som underholdning. Jeg har faktisk ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått beskjed om at "vi plasserte deg ved siden av XXX og YYY. Han/de er så sjenerte, og du er jo så flink til å snakke med folk, så det tenkte vi at ville passe bra". Eh, takk. Lissom. Kjempegøy. Og hvorfor må du fortelle meg det, attpå til. :gal:
Jeg synes ikke noe særlig om parplassering i store middagsselskaper, men setter stor pris på å få sitte sammen med noen jeg kjenner litt fra før, eller i det minste noen som er morsom å snakke med, og ikke bare mulig å snakke til ...
Enig.
Jeg synes det er veldig naturlig at man sitter et annet sted enn partner i bryllup og slikt, og har ingenting i mot det. Sitter med kjente eller ukjente, men gjerne noen det går an å prate med. Det verste jeg vet er å finne ut at jeg er plassert med sidemannen bare fordi han har en teknisk utdannelse (som meg). Det er liksom ikke sånn at akkurat det løser særlig mye av smalltalken helt av seg selv :gaah: .
Jeg liker heller ikke å bli plassert som underholdningskomite, og synes alle har et ansvar for å prate hyggelig med de rundt, uavhengig av ønsker og type person man er.
Hvorfor er det naturlig at man sitter et annet sted enn partneren sin? Jeg har aldri forstått den greia der. Jeg er i alle fall ikke i bryllup for å bli kjent med andre.
Hvis jeg sitter sammen med mannen min er jeg mye mer sosial i forhold til andre, enn om jeg plasseres sammen folk jeg ikke kjenner. Da sier jeg ingenting. I bryllup vel og merke.
Jeg er hun der som veldig mange ikke vil sitte sammen med. Jeg er stille og sjenert sammen med fremmede, og derfor pr definisjon dørgende kjedelig å ha i selskap :leppe:
Jeg synes egentlig det kommer helt an på settingen. Dersom jeg for eksempel er på en fest der det er en liten gjeng med gode venner jeg sjelden treffer, vil jeg foretrekke å sitte sammen med dem. I andre tilfeller sitter jeg gjerne sammen med noen jeg ikke kjenner.
Jeg trenger ikke sitte sammen med LøveMannen, han snakker jeg jo med hver dag....
Men jeg tenker det blir bedre nå som jeg snart kan svare noe annet enn "Eeeh, nå har jeg vært syk noen år, før det ...." på spørsmål om hva jeg driver med. Akkurat den biten synes jeg er veldig vanskelig, for alle samtaler stopper liksom opp der.. :sparke:
Fordi jeg er utadvendt og snakkesalig blir jeg ofte plassert sammen med de som er stille og ikke så sosialt sterke. Det er ofte veldig kjedelig. Jeg foretrekker å sitte sammen med noen jeg kjenner og kommer godt overens med.
Det kjem veldig an på kva selskap det er. Er det ukjente eg vil kome til å ha mykje med å gjere framover, er det jo eit stort pluss å hamne på bord med dei. Dersom det er folk eg neppe treff igjen, er det mindre interessant. Mannen kan gjerne sitte andre stadar, eg taklar som regel dei aller fleste, både kjente og ukjente.
Jeg tenker at det ikke er noen umulighet for noen å ta ansvar i en samtale når man føst er plassert sammen i en hyggelig anledning. Det går først og fremst på et bevisst øsnke om å være høflig, hyggelig og oppmerksom. Jeg er bevisst på at jeg ikke skal dominere samtalen for mye, for det er både plagsomt og uhøflig, og jeg tenker at folk som er mer tilbaketrukne gjerne da kan være bevisste på at de skal bidra til samtalen til en viss grad, for å overlate hele smalltalkjobben til andre er heller ikke høflig eller hyggelig.
Man skal være seg selv, også i selskap, og man skal ikke føle at man må endre personligheten sin. Men det kan være greit å være bevisst at den smalltalkjobben kan være krevende for absolutt alle, også sosialt utavendte mennesker, og at det er mest ok om alle legger litt innsats i å bidra så det blir hyggelig for alle.
Jeg synes det å sitte sammen med partneren ofte drastisk reduserer folks vilje til å gå ordentlig inn for samtaler med nye folk. Jeg ser det hos meg selv også, og synes det er litt dumt. Jeg synes det er dumt når fester blir helt delte også – hvor det er helt klare fraksjoner som ikke snakker med hverandre i det hele tatt. Så noen små spark i baken er bra.
Jeg er organisasjonsmenneske fra barnsbein av og kan snakke med hvem som helst, men nå som jeg er sjelden ute i verden hadde jeg nok syntes det var litt deilig å sitte med folk jeg kjente, hvis mulig. Jeg vil helst sitte med mannen jeg da, vi er sjelden på sånne ting sammen nå og jeg liker å ha ham i nærheten. :hjerter: Men jeg klarer meg fint aleine, altså. :)
Hvis det er et sted hvor det er jeg som er invitert (altså at jeg kjenner flere gjester relativt godt), så er det ikke så viktig hvor jeg sitter bare det er sammen med hyggelige folk. (Det verste for meg er å havne sammen med folk jeg BURDE kjenne, men som jeg ikke helt husker. :sparke:)
De gangene jeg har vært i selskap som haleheng til mannen har jeg alltid foretrukket å sitte sammen med ham. Særlig hvis "alle andre" kjenner hverandre godt, og jeg "kjenner ingen".
Hvis veldig få kjenner hverandre er det helt OK å sitte med bare fremmede. Det er noe med å være i samme situasjon som de andre man deler bord med.
Der er jeg også. I en studievenninnes bryllup, der jeg nesten ikke kjente noen, ble jeg plassert sammen med litt ulike folk som jeg kanskje ikke ellers hadde pratet så mye med, men det gikk jo helt greit, og vi pratet fint. Helt til bruden begynte å unnskylde voldsomt for at jeg hadde blitt plassert ved det bordet, først da begynte jeg å tenke på det.
Rart? Etter gammel skikk og bruk skal man jo aldri sitte ved siden av ektefellen i store middagsselskaper. Jeg er klar over at dette ikke er en regel som alle følger lenger, men rart er det nå litt snodig å kalle det, synes jeg.
Jeg vil sitte med noen jeg kjenner fra før eller mannen min.
Jeg er ganske utadvent og har relativt lett for small talk, men det er jo ikke sikkert at sidemannen/kvinnen + dem over bordet er like.
I ett bryllup ble jeg og mannen splittet opp og begge to havnet med de særeste, minst utadvente og minst snakkesalige menneskene i hele selskapet. Det er den lengste middagen jeg har opplevd, og jeg svor på at slik vil jeg ALDRI komme opp i igjen.
I ett annet bryllup jeg var i (for ett år siden) satt jeg og mannen sammen, men rundt oss hadde vi de beste folka så vi kunne faktisk ha satt fra hverandre. Men man vet aldri.
Jeg synes at en miks av kjente og ukjente er hyggelig. Det vanskeligste er å bli plassert med mange som kjenner hverandre når du selv ikke kjenner noen av dem. Lett å bli litt utenfor.
Jeg ville aldri regnet med å bli plassert sammen med mannen, men det er hyggelig om man kan endre plassering til kaffen slik at jeg får litt tid sammen med ham. Ellers så snakker jeg jo ganske mye med ham til vanlig og kan fint klare å snakke med noen andre de timene vi er i selskap.
Jeg var i konfirmasjon med mange småbord i helga, og fikk backflach til bryllupet til foreldrene og dåpen til konfirmanten, da det var vi som var "ungene".
Jeg så nemlig et bord, hvor det var plassert sånne der "halvstore unger" som absolutt er store nok til å ikke sitte sammen med foreldrene, sint blandet fra begge sider av slekta. Og jeg husker når i ble det. Plassert sammen med de som vel i stor grad er foreldrene til disse jeg nå så, for vi "var jo like gamle" og ikke søren om vi hadde en halv grad av felles interesser, eller for den del likte hverandre, hadde felles venner eller evnen eller interessen av å forsøke... Vi kjente til noen av dem, og likte dem ikke allerede FØR de altså ble en del av familien på et vis...
som voksen er jeg noe bedre på å blandes med folk jeg ikke kjenner altså, men kjenner at jeg er glad for at jeg (og min familie) ble plassert sammen med min bror med familie, så hadde vi det kjekt, ungene kjenner hverandre, og alt var greit, heller enn om vi skulle vært blandet med en av familiene fra den andre siden, hvor vi altså den dag i dag slett ikke egentlig har mer enn et "ja, hun vokste opp i huset der nede, gikk i klassen under meg, og jeg likte henne ikke da, hun er sikkert grei, men der stopper det for min del".
I andre settinger kan jeg nok fungere bedre med tvangssosialisering enn akkurat den delen der av "slekta", som altså ikke er min slekt, men min slektnings slekt.
En god miks er bare fint, og jeg trenger såvisst ikke sitte sammen med mannen. Han har jeg til bords flere ganger i uken. :nemlig:
Og jeg synes det er en uting når vi er stor delegasjon fra jobb på konferanse, og alle absolutt skal sitte sammen. Jeg vil bli kjent med andre og knytte kontakter. :trasser: Kollegaene ser jeg til lunsj daglig ...
Jeg liker å treffe nye, jeg.
Et lite sidespor: hvor flinke er dere til å snakke med folk dere ikke kjenner når det ikke er bordplassering? Jeg kan være i begge ender - av og til er det så utrolig gøy å snakke med gode venner, og man løfter knapt blikket, mens andre ganger er jeg on a mission når det gjelder å bli kjent med de jeg ikke allerede kjenner. Men én gang var jeg i et selskap hos familie, og vertinnen hadde i tillegg til familiegjestene invitert både naboer og venner, som vi ikke kjente fra før. Det ble til at vi i familien satte oss sammen og pratet, og det så ut til at alle hadde det hyggelig rundt omkring - helt til vertinnen gjorde et nummer av at vi i familiegjengen var så lite flinke til å mingle og at vi måtte skjerpe oss. :sjokk: Jeg visste ikke helt om jeg skulle skamme meg eller bli irritert - men irritasjonen vant. Det ble ubehagelig - også synes jeg det var uhøflig også. Vi var jo ikke ekskluderende, og ingen satt for seg selv. Nå er det snart selskap i samme setting igjen, og jeg kjenner nesten at jeg er litt anstrengt på forhånd - og jeg lurer på om jeg skal være påtatt jovial og dumpe ned midt i en nabogjeng jeg ikke kjenner umiddelbart ved ankomst eller om jeg skal gjøre akkurat som jeg vil :humre:
Jeg var tidligere flinkere til å mingle med alle i alle mulige sammenhenger. Nå er jeg blitt mer kynisk, og orker/gidder i mindre grad utover hva som er høflig.
Jeg skjønner jo at de som har en partner synes det kan være hyggelig å sitte sammen med denne i selskap, men å være introvert og singel plassert blant bare par, eventuelt med en eller annen sær fyr som bordkavaler ("de er jo så innadvente begge to, dessuten liker begge katter, de finner sikkert tonen", eller noe i den duren) er utrolig stusselig.
Jeg elsker å bli kjent med nye hyggelige mennesker, men jeg er 1) A menneske og derfor ikke mest kreativ og energisk på kvelden og 2) dårlig på å takle introverte mennesker. Jeg synes det er så anstrengende når jeg opplever at jeg må ta alt ansvaret for samtalen... og såvidt jeg har skjønt har ikke introverte mennesker problemer med taushet, men det er ikke naturlig for meg å sitte ved siden av folk jeg kjenner sånn passe uten å snakke.
Det er jo en interessant diskusjon det her. Og det er jammen ikke rart at bordplassering er så vanskelig, når ønskene er så utrolig forskjellige. Jeg visste ikke at man egentlig ikke skal sitte sammen med partneren sin i bryllup. Akkurat det tror jeg vi kommer til å gjøre, siden det i mange av de inviterte parene er den ene vi kjenner best, og partneren dermed ikke kjenner så mange. Og så blir det bare halvparten så mange å plassere :humre:
Spiller ingen rolle. Synes det er veldig kjekt å bli kjent med nye mennesker. Det eneste jeg setter stor pris på er at jeg og mannen sitter sammen når vi er i samme selskap. Å bryte opp partnere blir dumt synes jeg.
Greit med noen kjente ikke alt for langt unna, hvor mannen min sitter spiller absolutt ingen rolle.
Det kjipeste jeg vet er når f.eks hver familie blir plassert for seg.
Jeg blir ofte plassert sammen med gamle tanter eller stille snålinger, fordi jeg er så pratsom og blid. :mumle:
Jeg sitter helst sammen med mannen og veldig gjerne noen flere jeg kjenner også. Jeg er sjenert og syns sosiale sammenkomster som bryllup osv er vanskelig. Selvskapsleker er noe av det verste jeg vet og bør unngås.
Jeg sitter gjerne med folk jeg kjenner, i alle fall litt eller et par jeg kjenner godt. Utover det er det ikke noe problem å sitte sammen med nye, ukjente mennesker. Men som sagt, et par tre kjente fjes og/eller følge er veldig ønskelig.
I bryllupet vårt løste vi det med å sette ektepar/samboere/kjærester enten overfor hverandre eller skrått overfor hverandre, slik at de satt så de kunne prate greit sammen. Ellers forsøkte vi å blande lett, men passe på at det satt noen fra samme familie/kjente/vennekrets nær hverandre.
Jeg er ikke alltid like flink til å prate med nye om det er mange gamle kjente der. Derfor er det hyggelig å sitte blandet sånn at det blir en naturlig arena for å stifte nye bekjentskaper. Som sagt så er jeg ikke så nøye på det, men som flere har nevnt så liker jeg ikke å bli brukt som selskapsdame for stille søskenbarn eller sær tysk onkel. Og så er jeg overrasket over hvor mange som er mot selskapsleker. Vi hadde quiz på vårt bryllup før middagen. Da ble det ikke noe venting påmelding gjestene og vi fikk mange tilbakemeldinger på at det var en morsom måte å bli litt bedre kjent på. Under middagen så plasserte vi nemlig de ulike vennegjengene og sidene sammen sånn at flest mulig hadde kjente og kjære rundt seg. Quizen var mer blanda grupper.
Jeg liker når det er blandet - altså noen jeg kjenner og noen jeg ikke kjenner. Trikset med å dele opp par har jeg ikke veldig sansen for bortsett fra i selskaper der veldig mange kjenner hverandre. Mitt verste bryllup var den gangen jeg hadde kjent min kjære i et halvt år, ble invitert i bryllup i hans familie. Hadde aldri møtt noen av dem før. Ble plassert på et hjørne av bordet, med kjæresten min i en helt annen del av rommet. Det var høyst middels for ei ung og beskjeden jente - og nei, jeg hadde ikke blitt plassert sammen med noen som mestret smalltalt og sosial intelligens. På den andre siden, jeg og ei venninne var i et bryllup på Hedmarken for mange år siden, kjente ikke andre enn brudeparet. Da hadde vi med omhu blitt plassert ved siden av hyggelige og pratsomme mennesker som visste å være kavaler - det tror jeg er det beste bryllupet jeg har vært i.
Selskapsleker, fungerer sjelden. Mannen har traumer fra da han måtte være lille Willy i en kamerats førtiårsdag - akkurat det syns jeg var festlig, fordi han åpenbart syns det var helt forferdelig. :knegg:
Men er det så vanlig med selskapsleker? Jeg ser at mange syns det er forferdelig, men hva slags selskapsleker snakker vi om da? Stolleken, liksom? Quiz burde jo være overkommelig for de fleste, så lenge man kjører lag?
Nå har vi ikke planlagt noen selskapsleker, men en eller annen form for underholdning burde det nok være..
En blanding av kjente og ukjente. Jeg har ingen partner akkurat nå, men om jeg hadde så hadde det ikke vært et must å måtte sitte sammen med han.
Jeg blir visst sett på som god på småprat, i et bryllup jeg var i så var vi tre venninner sammen, og da ble jeg plassert sammen med en haug med ukjente som i tillegg var par. Det var faktisk skikkelig kjipt. I tillegg er jeg egentlig ikke så veldig god på småprat med folk jeg aldri har snakket med før.
Jeg vil sitte ved siden av noen jeg kjenner, men gjerne noen ukjente i tillegg. Helst sammen med partner. Men viktigst er de jeg har reist langt for å møte.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.