En av mine barndomsbestevenninner var redd for mange ting - ulykker, veps, edderkopper, fremmede hunder og tordenvær. Hun hadde en mor som var akkurat lik - og da jeg var på besøk hjemme hos denne venninnen blr jeg helt forskrekket over at en voksen dame hylte av skrekk når det kom en veps inn i hagen - var helt opprørt hvis venninnen kom fem minutter senere hjem enn vanlig - da hadde hun sett for seg de fæleste scenarioer og var vettskremt. Denne mammaen satt skjelvende i trappen midt i huset når det var tordenvær.
Selv trodde jeg at mamma og pappa ikke var redd for noe - og det er de nok ikke heller, egentlig.
Venninnen min har tatt med seg disse redslene inn i voksenlivet, og har kjempet ganske hardt for å ikke overføre dem til egne barn.
I går var barna i klassen til datteren min med på noe som jeg hadde regien på som blant annet gikk ut på at de skulle de sykle fra ett sted til et annet. En av foreldrene var så engstelig for hvordan dette skulle gå at hun ringte flere ganger underveis for å forsikre seg om at alt var gått bra og at datteren hennes var kommet vel frem. Barna er 10 og 11 (femteklassinger) og har tatt sykkelprøve på skolen denne uken.
Hvordan er det med deg? Hva er du redd for? Påvirker det hva du lar barna dine få lov til å gjøre?
Jeg er mørkredd/husredd. Sønnen min er det også, men jeg er usikker på om det er en overført redsel, eller at vi bare er det begge to. Jeg er veldig bevisst på at jeg ikke oppfører meg unormalt når vi er alene hjemme, jeg viser ikke redsel, men han kan nok ane at jeg ustråler noe annet. Samtidig har jeg fortalt ham at jeg kan være redd for å være alene hjemme om kvelden, selv om jeg rasjonelt sett vet at at det ikke er farlig. Dette som i et ledd i prosessen for å lære ham at det ikke er alt man er redd for som er farlig. Og at eneste måten å håndtere dette på er å gjøre det likevel, og på den måten enten utrydde redselen, eller lære seg å leve med den.
Jeg kan ikke komme på noe som påvirker hva barna får lov til. Barna mine, særlig eldste naturlig nok, får lov til veldig mye.
Jeg er ikke redd for at det skal skje farlige ting mens barna beveger seg rundt på egenhånd. Da er jeg mer redd for å undervurdere barna mine og sette begrensninger som hindrer dem i å utvikle seg til selvstendige mennesker som tar gode valg på egne vegne.
Jeg er redd for edderkopper da, men ungene får lov til å være med inn i vaskekjelleren for det om. :nemlig: Begge er skeptiske til insekter og jeg kan sikkert ta det på min kappe at de har blitt det.
Jeg er redd veps, det skriver seg fra da jeg var ett år og en sverm med flyvemaur landet på meg og kravlet overalt, inn i munn og ører (etter hva mor forteller). Triggeren er summelyd nærme øret. Jeg kan tenke rasjonelt at dette er bare et lite insekt som i verste fall kan gi meg et lite stikk. Men får jeg summelyden nærme øret så kan jeg hoppe over to kafébord i et spensthopp fra sittende stilling.
Jeg jobber hardt med at barna mine ikke skal få samme fobi og sier at det er tullete og irrasjonelt. Ingen av dem er redd veps ennå heldigvis.
Barna mine får ikke lov til å ta berg- og dalbane sammen med meg. Jeg prøvde den minste på Djurs sommarland i fjor (sammen med Punktum), og hylte hele veien og klarte ikke å åpne øynene.
Spøk til side - jeg har mine små greier, som innbefatter høyder/ting som går rundt (her er jeg ikke så redd, det er bare fryktelig ubehagelig), trange rom og sånt. Men jeg prøver ikke å overføre det til ungene. De får kjøre karusell og klatre i trær.
Jeg er livredd orm og slanger. Såpass redd at jeg ikke kan gå barfot på plenen i tilfelle.. Helt latterlig. I tillegg er jeg redd tannlegen. Barna er ikke redd orm, men da jeg var med mellomsten til tannlegen merket han min redsel og ble redd selv. Dette har vi løst med at mannen nå tar med ungene dit.
I tillegg er jeg redd minstemann skal dø når han sover, så han sov sammen med oss til han var ganske stor og han deler enda rom med oss. Dette jobber jeg veldig mye med slik at barna ikke skal merke dette. Dette er en veldig lei ting å være redd for og det begrenser meg i ganske stor grad. Mitt ønske er at barnet selv aldri merker noe til dette og heller ikke søskenene. Jeg merker at det smitter over på mannen, han blir urolig i søvne når jeg stresser med å sjekke at barnet puster. :sukk:
Jeg er redd for mus, etter mye eksponering i barndommen. Det tror jeg ikke barna mine vet, men vi snakker uansett en del om at det ikke er farlig å være redd, selv om det føles sånn.
Fobi for edderkopper. Fullstendig irrasjonelt. Har vært veldig viktig for meg å ikke overføre det til mine barn, og det har gått fint. Er opptatt av at de har fått lære endel om de beistene - gjennom pappaen selvsagt :knegg: Og at jeg ikke legger skjul på at jeg er redd, at det ikke er normalt og at jeg selvsagt sier at jeg vet at de ikke er farlige, men at hjernen min ikke kobler rett når jeg støter på en.
Ingen andre redsler - verken for dyr, insekter eller hendelser.
Jeg er redd for én ting, hvis man kan kalle det redsel (for jeg er fullstendig klar over hvor irrasjonelt det er), og det er edderkopper. Jeg har blitt mye bedre da, nå får jeg ikke åndenød av de små av sorten, og jeg klarer å hanskes med de større ved hjelp av støvsuger og digre kataloger :knegg: - dog ender jeg fort i fosterstilling etter et "angrep". Men jeg gjør veldig mye for å ikke overføre dette til barna. Jeg har skreket et par ganger, men de har gjerne ikke vært i nærheten, og har de vært det så har jeg forklart at de ikke er farlig osv., men at mamma bare skvatt litt og sånn. Jeg vet jo at de ikke er farlige, i alle fall ikke her til lands, men jeg klarer bare ikke å få et "naturlig"/avslappet forhold til dem. På generelt grunnlag er jeg ikke spesielt begeistert for insekter av den sorten. Jeg er jo egentlig ikke redd heller, jeg synes bare det er så forbanna ekkelt/guffent.
Det er vel det eneste som "plager" meg, sammen med tang- og bunnskrekk (som er en problemstilling jeg svært sjelden møter på), men det hemmer meg ikke på noe måte føler jeg. Jeg er ytterst lite påvirket av denne skrekken til vanlig og det er ikke noe som påvirker hva barna får lov til og ikke - altså, det de får lov til og ikke har i aller høyeste grad andre årsaker til grunn enn hva evt. jeg måtte være redd for.
Edit: Jeg opplevde forresten for første gang å være litt husredd i vinter. Det var et par netter det var fryktelig kaldt og mørkt, og det knaket og brakte i huset, og jeg fikk helt hetta. Men det er borte igjen nå.
Eg er redd for kveps etter å ha havna i ein sverm av jordkveps som barn. Det resulterte i fjorten stikk. Heldigvis har eg blitt rolegare i vaksen alder. Eg er også redd for mørket. Og edderkoppar hatar eg intenst. Ikkje redd for dei, men dei er så ekle at det gir meg alldeles noia. Og så likar eg ikkje å lande når me flyr. Eg ser jo at det er nødvendig, men eg sveittar alltid litt under landing.
Regelrett angst har eg for oppkast, eller egentlig smertene som følger med oppkast for min del. Den er virkelig invalidiserande til tider. :sukk:
Edit:
Eg likar ikkje høgder heller, og blir smårar av å stå på ein krakk, for ikkje å snakke om stige.
Eg er heller ikkje glad i å våre åleine med barna, men det går på angsten for at dei eller eg skal få omgangssjuke ++
Jeg er redd for edderkopper, nedoverbakker på ski, flyturer og telefon (å ringe, jeg har ikke problemer med å snakke meg folk som ringer til meg), men jeg utsetter meg for det om jeg må, så fobier er det vel ikke.
Jeg har prøvd å skjerpe edderkopp-greiene for å ikke overføre det til ungene, og nå hyler jeg ikke lenger. Jeg liker de fortsatt ikke, men kan tolerere dem så lenge de er ute. Det kan jeg forsåvidt med tannleger også.
Jeg er redd hunder som løper løst, spesielt det som ansees som kamphunder, jeg er ikke hysterisk, men jeg tenker kjapt på hvordan jeg evt. skal komme meg ut av en situasjon. Slanger er jeg også redd, da blir jeg irrasjonell, samme med grevlinger og alligatorer. Jeg vår skrekkslagen i Everglades i fjor når alligatoren lå under en halv meter fra ståljolla vi satt i og guiden kunne fortelle at alligatorer lett kom seg opp i båten og ca 50 personer ble drept hvert år av alligatorer. Men ungene lo av sin mor, men samtidig, det er på en måte en skrekkblandet fryd, jeg hyler ikke, jeg blir bare veldig veldig stille. Jeg har ikke overført dette til ungene. Frøkna var redd løse hunder, men det etter ett ublidt møte med en som veldig liten. Men den redselen har vi klart å jobbe oss ut av.
Jeg var også kjapt ut av solstolen når vaktmesteren rotet i buskene bak meg sa: " Relax it's only a snake ..." Jeg klarer ikke å slappe av i sånne situasjoner.
Jeg har faktisk ikke så mange redsler. Det eneste jeg kommer på som jeg har jobbet med med tanke på barna, det er torden. Det var jeg livredd før, men var veldig klar på at dette skulle jeg ikke vise barna, så dette har jeg jobbet med. Er vel der i dag at jeg synes torden er litt kult.
Jeg var husredd som ung, men det har gått seg til, heldigvis.
Veps og edderkopper er ikke noen favoritter for meg, men nei...jeg er ikke redd dem. Kan hyle litt og løpe unna når de kommer for nær, men det går mer på at jeg ikke liker at noe svirrer så tett innpå meg.
Jeg er redd for høyder, og jeg er redd for å fly. Jeg kan ikke klatre i stiger, for eksempel. Jeg blir helt gele i føttene, og føler jeg mister kontrollen og styrken i kroppen, det er utrolig ubehagelig. Flyskrekken er såpass ille at jeg velger bilferie framfor å fly noe sted, og gruer meg syk foran hver flytur jeg må gjøre. Og hver gang flyet lander, er jeg adrenalinhøy, og føler jeg har fått livet i gave :knegg:
Det sitter nok igjen fra da jeg var liten, og falt opp i en maurtue. Jeg hadde maur over alt. Og de stakk. (Som vi bergensere sier, det var tissemaur) Det kravlet overalt, det gjorde vondt overalt. Mamma kastet meg inn i dusjen, i kaldt vann. Det tok tid før det ble lunket. Jeg begynner å klø og grøsse når jeg tenker på det nå. Jeg husker jeg skrek. Og jeg husker at jeg nektet å bruke klærne igjen etterpå selv om de var vasket, luftet og fri for maur.
Jeg har høydeskrekk, og det er en stående vits i familien. :snurt:
Ungene er totalt fryktløse når det gjelder høyder, og liker å gå ut mot en kant og si "får du vondt i høydeskrekken din nå, mamma?"
Mannen min er fryktløs over grensen til skjødesløs (mener jeg), og det betyr at jeg av og til er redd for å la ham gjøre risikovurderinger på vegne av barna.
Og det hender jeg ber dem gå bort fra en kant som sikkert er trygg, med begrunnelsen at "bare fordi det er ubehagelig for meg å være så redd - ikke fordi det faktisk ER farlig."
Ingenting som jeg kommer på, var husredd en ganske lang stund etter å ha gått på en innbruddstyv hjemme, men det har jeg kommet over. Også er jeg litt redd for å bli stukket av veps siden jeg blir så dårlig, men det er ikke hyling og løping involvert. Fjerner meg rolig og verdig hvis det kommer en veps for nært, det er hvertfall det jeg innbiller meg, det kan vel hende at jeg har et litt panisk ansiktsuttrykk. :knegg:
Jeg var ekstremt redd for tordenvær som barn. Den skrekken fikk jeg overført fra moren min,som var hysterisk redd. Jeg kan huske jeg var så liten at jeg fikk plass inne i kjøkkenskapet,der satt jeg til tordenværet ga seg. :knegg: Nå er jeg ikke redd lenger,og barna mine er mer fascinerte enn redde. Det er vel den eneste fobien jeg har hatt,som jeg kan huske.
Stiger ja, det hadde jeg fortrengt. Men nå har mannen min kjøpt seg stillas, så det er han som har malt de høye sidene på huset denne gangen. :knegg:
Men egentlig synes jeg gardintrapper er verre enn stiger, for det er liksom ingen vegg å lene seg mot eller noe å holde seg i når man står øverst. :grøsser:
Jeg har ikke høydeskrekk selv, men har irrasjonell panikk når det gjelder ungene, og eldstemann erter meg sånn som du beskriver, Polyanna. "Dette liker ikke du mamma," kan han si når de står ytterst på kaikanten eller er oppe i trehytten hos svogers. Og så later han som om han skal falle. :mumle:
Jeg har slangefobi, og det vet ungene, men de virker ikke å være så berørt selv. Mannen min syns det er svært ubehagelig å kjøre heis, og tar trapper hvis han kan, og yngstemann har et snev av heisskrekk, de andre er for late.
Jeg er redd for å kjøre bil. Ikke sitte på, men være sjåfør selv. Det er helt latterlig, når kjæresten min foreslår at jeg kan øvelseskjøre med ham blir jeg helt kvalm og får lyst å grine.
Når det gjelder ungen min er jeg veldig lite redd, skulle nesten ønske jeg var litt mer redd, for jeg føler ofte at enkelte mener jeg er skjødesløs.
Å sove hjemme når mannen ikke er hjemme. Ble bedre etter at vi fikk alarm. Dette sier jeg dog ikke så mye om. Mannen vet det, men ungene behøver ikke opprette en frykt de pr. i dag ikke har. Frykten er konkret. Jeg er redd noen skal bryte seg inn, og jeg ikke er i stand til å ta hånd om alle tre ungene.
Jeg blir ellers fysisk kvalm av høyder, og drømmer ofte om høyder og det å stå i fare for å falle ned.
Ungene får ikke ta store berg-og-dalbaner før de blir eldre og vet litt mer hva de begir seg ut på. Pr. i dag er de ganske naive i forhold til egen reaksjon på ting.
De får ellers ikke gå ut å islagt vann, og vi voksne gjør heller ikke det. Det er ikke behov for det her vi bor, og heller ikke naturlig der vi ferdes.
Ellers er jeg mest redd for vanlige ting, som man som forelder ser for seg. Kidnapping, ulykker og død. Forsøker å ikke overføre for mye til ungene, men de er litt skeptiske til fremmede folk, fremmede hunder, biler, lightere og ja nettopp islagte vann, og det skal de bare være.
De får lov til å ferdes litt mer fritt jo mer de vokser til, men forsøker at de gjerne er sammen med noen når de gjør det. Men litt alene drar de også.
Insekter håper jeg de ser er vesen både mor og far er fullstendig i stand til å knerte. Jeg konstaterer at det er insekter i hus, og tar dem. Ute gjør vi ingen ting.
Jeg er livredd edderkopper.
Og ja, den har jeg nok overført barna mine.
Mørkredd, men det er kun hvis jeg er ute å går i mørke, så det er ikke noe ungene har fått fra meg. Men fra hverandre, fordi de skremmer vannet av hverandre med alt mulig drit. :himle:
Eldste er redd veps, det har en sammenheng med at hun har aldri hørt de, bare sett de. Men så fikk hun hørsel og hørte de å, og da var redselen komplett. :himle:
Også når jeg er i o store utland, så er jeg nok litt redd for at unga skal bli borte. Så de får ganske klar beskjed om å holde seg i nærheten av meg. Men de er ikke redd, bare jeg. :p
Jeg tror ikke jeg er redd for noen ting egentlig. Jeg er ikke så veldig begeistret for take off, eller å stå i stiger, men jeg er ikke redd. Hadde jeg vært redd for å stå i stiger hadde jeg måttet vente til det fantes snøballer i helvete med å få malt trappeløpet vårt. Bl.a. :knegg:
jeg er husredd. Ikke sånn kjemperedd, men jeg er litt redd. Frykten handler ikke om at noen skal skade meg, men at noen skal skremme meg - evt se inn på meg mens de står ute.
Etter at jeg fikk barn, er jeg ikke fullt så glad i å reise med fly når både jeg og mannen er med. Det er helt irrasjonelt og jeg får til å fly, men jeg bruker mye energi på å grue meg.
Jeg er ganske redd slanger, edderkopper og veps, det siste på grensen til det gale irrasjonelle vannvidd. Edderkopper har jeg fått så grundig eksponeringsterapi mot etter at vi flyttet til en eldre enebolig med gammeldags kjeller, så akkurat der begynner jeg å komme meg.
Apropos det å overføre sine redsler videre til barna, jeg har en mor som er hysterisk for alt. Det meste er farlig og har alltid vært farlig. I hele min oppvekst fikk vi ørene tytet fulle av skremselspropaganda, HELDIGVIS er min far på den andre enden av skalaen og jeg er mer lik min far. Mamma er sånn enda og jeg reagerer med sinne når jammerleksjonene hennes starter. Jeg har mer enn en gang skreket til henne om at nå må du f...... i meg ta deg sammen! Hun klarer på elegant vis å skremme opp de rundt seg. Her snakker vi ikke om fobier for edderkopper altså... Og ja, jeg blir sinna på sånn oppførsel. Hun er litt som Krøsa-Maya i Emil filmene.
Jeg er egentlig ikke redd for så veldig mye. Jeg er ikke speiselt glad i veps. Da jeg var yngre hadde jeg høydeskrekk, så da begynte jeg på klatring også gikk det bort. Nå er det lenge siden jeg klatret, så det har begynt å sige på så vidt igjen.
Ellers er det tannlegen, og å holde foredag foran noe særlig mer enn 7-10 mennesker :nemlig:
Vi har også masse edderkopper, ikke i huset med utenpå og rundt garasjen.
Jeg fant er vepsebol innunder garasjetaket men før vi rakk å gjøre noe med det, så hadde noen edderkopper bygget nett rundt vepsebolet og tatt knekken på alle vepsene.
Jeg elsker edderkopper, enemies of my enemy. :hjerter:
Jeg er redd løse hunder, eller generelt hunder der en merker at eieren ikke har kontroll da de er ute blant folk.
I tillegg er jeg en pyse på glatt vinterføre. Jeg har mistet kontrollen over bilen med barn i baksetet flere ganger til tross for lav hastighet og fornuftig kjøring, det sitter i.
Med hensyn til barna er jeg mer redd for å overbeskytte enn jeg er for å være uvøren.
Min mor har et snev av Krøsa-Maya i seg hun og. :knegg: Jeg husker da eldste var rundt fire år og falt og slo seg ganske kraftig, og det første han sa da han var ferdig trøstet var at det var bra mormor ikke var her nå. :rolleyes:
Jeg burde sikkert være redd for veps, siden jeg så moren min få hjertestans av et stikk. Egentlig synes jeg bare det er masete med alle som løper rundt og vifter på sommerdagene. :flau:
Min redsel ligger i frykten for å miste noen av mine nære, da spesielt barna. Jeg jobber mye med at min frykt ikke skal begrense deres hverdag, men de merker seg nok at jeg er litt annerledes enn mange andre. Dette blir faktisk verre jo eldre de blir, jeg kan jo ikke ha like god kontroll på 14-åringen som 5-åringen.
Jeg er ikke i det hele tatt redd for veps og edderkopper. Selv om jeg havnet i jordvepsebol som liten og fikk så mange stikk at jeg ble syk. :kry: Syns det er helt merkelig når folk flyr vettskremte rundt når de ser en veps. SÅ ille er det ikke om en skulle få et stikk, liksom. Og jeg er ikke husredd eller redd for å være hjemme alene.
Men det er mange ting jeg er redd for. Aller øverst er redselen for at noe skal skje med barna mine, spesielt i trafikken. Jeg er redd på motorvei og jeg er redd i ekstremt tordenvær. Og jeg har hatt ganske kraftig høydeskrekk siden jeg var liten. Nå ser det ikke ut til at jeg har overført mine redsler på ungene, de ser igrunnen ut til å være over middels fryktløse der de reiser rundt på alle slags perifere steder i verden, dykker, klatrer og kjører motorsykkel. For å nevne noe.
Jeg er livredd for veps. Sånn hyle og springe og drite seg ut-redd. Jeg klarte å vifte en veps på datteren min slik at den stakk hennenda hun var to år. Hun husker det enda (og det er ikke jeg som har minnet henne på det.. :flau: ). Ingen av ungene har heldigvis arvet panikken min. Jeg vet frykten er irrasjonell. Jeg er ikke allergisk og har blitt stukket, så det er ikke smerten. De er bare så ekle! :skremt:
Jeg er ikke spesielt begeistret for høyder heller, men høydeskrekken utfordrer jeg. Samme med tannlegeskrekken.
Jeg har en idiotisk fobi mot edderkopper og slanger, noe jeg konfronterer ved å fange edderkopper i glass og slippe dem ut i hagen, om de kommer inn. Slanger konfronterer jeg på reptilparken. Jeg gjør mitt aller beste for ikke å overføre fobiene mine til Guttungen. Jeg tror ikke han er redd edderkopper, men han blånekta klappe slangen på reptilparken da han fikk tilbud. :humre:
Jeg har også høydeskrekk, og det har Guttungen arvet, om enn en puussig variant. Han har ingen problemer med å se ned - men er det høyt over ham, som i rom med stor takhøyde, får han pustevansker og krymper seg.
Jeg har tannlegeskrekk, sånn at jeg er utsvetta og skjelven etter en time. Har mye å ta igjen etter mange, mange år uten tannlegetimer men har nå funnet en tannlege som kan sine saker, forklarer underveis, beroliger og det som er. Fullstendig irrasjonelt men jeg klarer ikke "skjerpe" meg likeve. Kanskje noe med at min mor hadde en tannkjøttsykdom i oppveksten min som gjorde at hun hadde gjentatte svære betennelser osv og til slutt, frivillig, trakk alle tenne og fikk seg gebiss. Hun har/hadde tannlegeskrekk hun også.
Ellers takler jeg ikke småkryp inne foruten maur eller vanlige fluer; de hører ikke akkurat til inne men jeg får iallfall ikke tilnærmet panikk. Jeg liker de forsåvidt ikke ute heller disse småkrypene men jet tålerer de mye lettere der hvor de hører hjemme. Forsøker å ikke overføre noe på barna. Før barna kom til verden ville jeg fått småhetta av en marihøne som landa på armen. Her om dagen gjorde det akkurat det og da klarte jeg å rolig vise frem til barna før jeg etterpå vifta den forsiktig av. Småstolt øyeblikk! :humre:
Jeg har tannlegeskrekk, og selv om jeg går hos en venninne av meg som er dyktig, empatisk og netthendt, så sitter det i.
Nå får jeg 7,5 mg valium før de besøkene jeg må gjøre noe, og ekstra bedøvelse, og da gikk det veldig fint sist.
Skriver seg nok fra en særskilt episode hos tannlegen da jeg var barn, samt en del småplagsomme tannlegebesøk hvor jeg ikke har fått nok bedøvelse.
Fikk beskjed om senest i år at jeg har nerven i tennene høyt oppe, så det er ikke så rart at jeg har kjent boring som normalt ikke trenger bedøvelse.
Lettere fobisk for edderkopper og slanger, men det hemmer meg ikke. Jeg synes bare det er skikkelig ekkelt, og kan noen ganger skvette skikkelig.
Samme her, men tror jeg ble spyla med hageslangen først.
Ellers er jeg ikke glad i høyder. Redd for veps av en eller annen grunn og liker heller ikke edderkopper. Tror ikke jeg har overført noen av mine fobier til ungene.
Og ja, tannlegen. Men nå har jeg en sånn fantastisk flott dame så jeg gruer meg faktisk ikke.
Jeg er ikke redd for så mye, eller i alle fall er jeg ikke redd for dyr eller høyder eller tannleger eller mørket eller slike typiske fobi-ting. Sønnen min er litt mer skeptisk til f.eks. veps eller høy fart (berg-og-dalbane, nedoverski og slikt) enn jeg er, men ikke plagsomt mye. (Jeg synes bilbelter og redningsvester og sykkelhjelmer og brannvarsler er nødvendig utstyr, og jeg er klar over risikoen for å falle ned fra større høyder eller bli bitt av hunder eller påkjørt, men jeg er ikke redd for slike ting heller, ikke i den forstand at jeg føler sterkt emosjonelt ubehag.)
(Jeg kan helt klart bekymre meg over mye, men ingen av de tingene som nevnes i denne tråden.)
Samme som Skilpadda her. Ingen slike fobier, men jeg bekymrer meg og er redd for alvorlig sykdom, trafikkulykker og denslags. Barna mine er så små ennå så de har uansett minimalt med frihet.
Jeg liker definitivt ikke veps oppi ansiktet, men det er et resultat av at jeg som voksen fikk en inn under visiret på motorsykkelhjelmen mens jeg kjørte MC, og så opplevde noen festlige sekunder da vepsen raste rundt inni der før den stakk meg på øyelokket. :sur: Men jeg vil ikke kalle det en fobi, da - det er ikke noe irrasjonelt i være skeptisk etterpå da?
Høydeskrekk - ja det er vel mere der. Jeg liker ikke å gå ut på kanten av noe som helst.
Er dette å ha høydeskrekk? Jeg ville ikke vært bekymret på samme måten om mannen min dinglet på en kant (selv om jeg er glad i ham også), men ungene - det er jo mye større sannsynlighet for de skal ramle ut vinduet eller ned fra muren, i og med at de er klønete motorisk i forhold.
Jeg er redd for slanger/ormer, veps og flått.
Og så er jeg redd for bilkjøring etter å ha vært i en alvorlig bilulykke. Det er sånn at jeg puster lettet ut hver gang vi kommer frem dit vi skal i live, og når barna skal være med venner på hytte o.l. synes jeg det er dritskummelt med bilturen. Jeg orker ikke en gang og tenke på når de skal begynne å kjøre bil selv. Hytteturer til fjells på glatte veier og ferske førerkort. Hjelpes.
Jeg misliker stekt å gå på islagt vann og unngår det så godt jeg kan. I vinter gjorde jeg det likevel, både for å bevise for meg selv og lillesøster at jeg kunne. Jeg blir også utrygg de gangene jeg kommer over orm i skogen - men det hindrer meg ikke i å fortsette å gå turer der.
Før var jeg redd for edderkopper og veps også, men etter at jeg har fått barn og flyttet til et hus "i skogen" har den forsvunnet etter mye eksponering. Etter at jeg fikk barn har jeg også begynt å få høy puls når fly skal ta av og til vi er oppe i masjhøyde. Det hindrer meg absolutt ikke i å fly.
Jeg er redd for ulykker som medfører varige men eller i verste tilfelle døden. Dette preger meg veldig i hverdagen, men jeg prøver så godt jeg kan å ikke påvirke vesla.
Når jeg var liten var jeg livredd sauer. Noen (sikkert bestemor) hadde skremt meg med reinen som gikk løs, men av en eller annen grunn ble jeg ikke redd den, men sauene. De er jo himla sosiale dyr så de forfulgte jo oss ungene, og jeg løp og hylte. De var så ille at de måtte følge meg mellom husene helt til jeg var 15 :flau:
Jeg har klaustrofobi og er redd for å bli sperret fast. Har også et snev av høydeskrekk på en dårlig dag, men klaustrofobien er definitivt verst.
Ellers tror,jeg ikke her har en irrasjonell frykt av noe slag. Veps forholder jeg meg helt rolig til frem til den forsøker å sette seg på meg, jeg har blitt stukket et par ganger og jeg gjør det ikke frivillig. :hehehe:
Jeg er litt redd for elg. :sparke: Vi har en fin turvei like i nærheten, grusvei gjennom skogen på 4-5 km, men det er fryktelig mye elg der. Jeg prøver alltid å synge og bråke litt der jeg kommer.. ser nok ikke helt klok ut. :o Men de er store, elgene!
Forresten så er jeg også redd for mordere og voldtektsforbrytere i skogen. :sparke: Jeg VET det er irrasjonelt, men jeg greier ikke være alene i skogen likevel.
Jeg er redd for å gå ut på hytta i mørket. Vet ikke helt hva det er, jeg er ikke så redd for at det faktisk skal skje noe, er mest redd for at jeg skal bli skremt.
Det hemmer meg såpass mye at jeg ikke drar på hytta uten mannen, og jeg har 4 uker lenger ferie enn han, så det er jo tullete.
Ellers er jeg sånn irriterende hysterisk-redd for både veps, mygg og store edderkopper, og prøver å le av det og tøyse sånn at jeg ikke viser den ekte redselen for ungene.
Jeg går ikke over islagte vann. Jeg får helt noia av tanken på at isen kan sprekke opp under meg. I tillegg misliker jeg sterkt å gå opp stiger - da må jeg virkelig jobbe med meg selv.
Jeg er redd for at noe skal skje med ungene i trafikken. Og for at Minsta skal rekke å skade seg alvorlig før hun utvikler noe i nærheten av konsekvensforståelse. Det siste er ikke en fobi, men en helt reell fare.
Eller har jeg sånn høydeskrekk som Polyanna har, og en tilsvarende familie som ler av meg. :mumle: Jeg er veldig bevisst på å ikke begrense ungene i deres lek og utfoldelse bare fordi jeg er redd, så jeg har innført regelen "Ikke lov mens mamma ser på". Det betyr at de godt kan klatre i trær, stå på kanten av relativt ufarlige skrenter og turne i trapperekkverket - men ikke når jeg er i nærheten. Jeg har heller ingen motforestillinger mot at pappaen tar med ungene i klatrevegg, men selv blånekter jeg på å være med.
Nei, det er sant. Men det er litt irrasjonelt, for det er langt fra alle stedene de kan ramle ned fra som er høye nok til at det ville vært farlig at de falt, men uroen kommer likevel. Pling plong.
Jeg har skikkelig vannskrekk og marerittet er å kjøre utfor med bil og deretter havne under vann. Er heller ikke begeistret for å gå på islagt vann og du får ikke meg opp i en kano e.l. under noen omstendigheter.
I tillegg får jeg noia av tanken på å bli begravd, har gjort det klart at jeg skal kremeres. :flau:
Hvis det hadde vært på kanten av Prekestolen de stod og balanserte så hadde eg kalt det omsorg og ikke skrekk, altså. Men jeg reagerer også på steder som objektivt sett ikke er farlige. Skikkelig sug i magen-skrekk. Som ved det utkikksområdet på Fløyen.
Jeg har en absurd frykt for gnagere. Jeg er livredd dem og blir fysisk uvell. De er bare så ekle!
Høydeskrekk har jeg også. Jeg var ikke høyderedd som barn, men det skjedde visst noe på veien. Jeg er redd på der nivået at jeg får sug i magen og synes det er ubehagelig å se noen på TV som er oppe i høyde :knegg:.
Ja, også like jeg ikke å være på landet. Øde og stille, langt til nærmeste nabo osv. Jeg er ikke beint ut redd for det, men jeg synes det er ubehagelig å være langt unna sivilisasjonen (les: en by). Jeg føler meg tryggest og sover best når jeg kan høre på suset fra byen :miljøskadd:.
Høyder, edderkopper og veps gir meg et lite snev av redsel, men jeg klarer å kontrollere det.
Islagte vann og elver gir meg fullstendig panikk, og jeg takler dessverre ikke at mine nærmeste befinner seg på slike steder. Jeg har derfor nektet mine barn å være med på aktiviteter som foregår der, og forklart hvorfor jeg føler det slik. Det har de heldigvis forstått, og de har nå i voksen/nesten voksen alder sagt at jeg ikke har påført dem traume av den grunn.
Jeg er redd i båt, spesielt når bølgene er sideveis. Da får jeg fullstendig skrekk, og er sikker på at båten skal kantre. Dette gjelder også i noe mildere grad på store ferger, f.eks Kielferga, og har vært medvirkende årsak til at jeg har droppet seminarer som kunne vært nyttige faglig og nettverksmessig.
Og så er jeg skogmørkredd. Utedo og mørk barskog er ingen god kombo.
:flau: Ikke i det hele tatt. Og det at ungen husker det. Enda. :flau: jeg skulle virkelig ønske at det var noe som aldri ble pratet om...
Meg. På stranden. Veps. Hysterisk panikk-vifting og stukket 2-åring. Hun var i det minste ikke allergisk for stikk. Litt flaks er det lov å ha. :knegg:
Men det er endel til jeg absolutt ikke liker, som edderkopper, nærgående klegg, veps, bier og humler(holder de seg på avstand så er det greit), høyder over 60-70 cm også er jeg bekymret hver gang mannen min skal ut å og fly, jeg er ikke redd for å fly selv, men han reiser så mye og langt, og jeg tenker at statistisk sett KAN jo flyet han reiser med få problemer..
Jeg er fryktelig, helt lamslått redd for at noe skal skje med FrkLarsen, hun er min helt klart mest dyrebare skatt, og om noe skulle skje med henne vet jeg ikke hvordan jeg skulle klare å leve videre.. Kjenner jeg blir svett og skjelven bare ved tanken!
Men jeg overvinner/undertrykker denne frykten hver eneste dag, selv om jeg ser henne sykle avgårde til skolen, og tenker at "Hva om hun blir påkjørt, noe som kunne vært forhindret hvis jeg hadde kjørt henne!" eller hvis hun skal gå de to kilometrene hjemmefra og til jobben min, så tenker jeg "Hva om noen tar henne, eller gjør noe forferdelig mot henne, når jeg egentlig kunne ha sagt at jeg kom og hentet henne etter jobben.."
Hun er heldigvis ikke klar over hvor redd jeg er for henne, hun vet ikke hvor syk verden kan være, og morens forferdelige fantasi. Når det kommer til edderkopper, veps og andre kryp, så har min skeptisk gjort henne til den tøffe, som klæsjer edderkopper og smekker til veps som har kommet inne.. Til og med den jevngamle nabogutten bruker FrkLarsen som vepsedreper når han er hjemme alene.. ;)
Jeg er redd for å bli stukket av veps. Er kjempeallergisk, og hovner voldsomt opp om jeg blir stukket. Edderkoppangsten har jeg stor sett overvunnet. :stolt: Men flått og, gudforby!, hjortelusflue, er de jeg helst vil unngå å trreffe på mine ferder i naturen.
Og så er jeg nok litt engstelig for å ferdes alene ute i mørket på steder der det ikke er så mange andre mennesker å se.
Det eneste jeg er sånn virkelig, helt vetteskremt for er at mannen eller barna skal bli alvorlig syke, eller skade seg. Selve døden er jeg ikke redd, men veien dit skremmer meg. Å være dødssyk er det mest skremmende jeg kan tenke meg.
Også var jeg redd høner. Det er litt trivielt i forhold til døden, men bare nesten. Jeg var sånn hysterisk, løpe, gråte, låse meg inne redd.
Så da skaffet jeg meg høner.... Nå er jeg ikke redd lenger.
Jeg er bittelitt redd for edderkopper, ganske redd for høyder, skikkelig redd for heis, små trange rom og mørket.
Og så er jeg veldig redd for å gå meg bort, derfor er jeg aldri i skogen. Jeg eier nemlig ikke retningssans, så jeg surrer meg egentlig bort nærmest daglig, f.eks når jeg kjører bil eller er på et handlesenter, og jeg er alltid litt redd for å ikke finne veien hjem igjen.
Jeg har en helt vill høydeskrekk. Datteren minkar ikke arvet den, men jeg har jo høydeskrekk også på hennes vegne.
Jeg svetter nå i hendene bare av å skrive om høyder.
Det begrenser meg ganske mye. F.eks ferierer vi på Gran Canaria og jeg kan ikke reise innover på øya. Jeg tør ikke pga smale veier. På verandaer fra 4-5. Etg og oppover tør jeg nesten ikke gå ut, om det er sånne balkonger som henger 'i løse lufta'.
Jeg har vært hysterisk redd for veps, men jeg har komt meg. Nå klarer jeg (oftest) å ikke være hysterisk skrikende på pulten-lærer om det kommer en veps inn i klasserommet. (En oppførsel 10.klassen min har hatt stor glede av i 3 år... :flau:)
Ellers er jeg mørkredd, noe også ungene mine er. Jeg kan også være husredd, men også her har jeg blitt bedre. Selv om jeg ennå kan bli lammet av angst når jeg tenker på X-Files-episoden med han i ventilene. :redd:
Jeg var veldig husredd, men pussig nok har jeg sluttet å være redd nå - etter å ha flyttet inn i 100 år gammel enebolig med både stort loft og kjeller.
Jeg tror det er en kombinasjon av at huset er hyggelig og at absolutt alle lyder (som det er ganske mange av), enkelt kan forklares med "gammelt treverk". Også ikke minst det at jeg bestemte meg fra dag én for å ikke være redd her.
Men jeg går ikke opp på loftet etter at det har blitt mørkt, når jeg er alene hjemme altså. Der går grensa!
Jeg har ingen fobier, men jeg er nok bittelitt høyderedd. Ikke i den grad at det hindrer meg i noe og det er nok helst på usikre steder som høye, glatte, bratte skrenter ut mot sjøen.
Jeg er redd for orm og slanger. Veldig redd. Det hindrer meg ikke i hverdagen eller reiselysten. Jeg kvepper når jeg ser slanger i blader, aviser og tv, og kan finne på å se under sengen om det er en der (ikke så ofte). I Afrika var jeg nøye med å sjekke... Dette har jeg dels overført til barna, dvs ikke redselen, men at de ikke må gå nær, og at slanger er reddere enn oss mennesker, men at det kan være farlig.
Det gjelder vel andre ting også, som jeg ikke er direkte redd for, men som jeg vet konsekvensene av. Jeg er ikke redd for høyder, men fordi jeg vet konsekvensen av å falle ned et stup sier jeg til barna at de ikke skal balansere på kanten fordi det kan være farlig, og man kan falle. Jeg håper og tror at de ikke blir engestelige av det, men at de lærer å være forsiktige når det er grunn til det.
Vel idag fikk jeg prøvd meg på en løs hund. :mad:
Jeg satt på trappen utenfor huset, så hører jeg ett redselskrik, helt tydelig ett barn, fra fellesarealet bak garasjen, jeg spretter opp og løper rundt for å se, der ser jeg en livredd unge som løper febrilsk rundt, gråter, hyler og fekter med armene og en løshund som hopper og bjeffer. Reaksjonen min er at jeg blir rasende, hugger tak i hunden og presser den ned i gresset mens jeg brøler :rødme: virkelig brøler altså, "LIGG!" (hva slags ord er det til hund da??? Men det første som datt inn i hodet mitt) Hunden klynker seg litt, men prøver å komme seg løs og bite meg, men jeg er så rasende så den har ikke mulighet til å komme ut av grepet mitt. Jeg ser at det går greit med gutten og prøver å roe han ned, mens jeg brøler til hunden :stakkars gutt, han må jo tro jeg er gal:. Så får jeg frem fra han hvor hunden kom ut fra og sleper den med meg bort til huset. Hvor eieren står på terrassen "Slapp av à, den er bare leken!" (dette var en STOR hund, type Kongepuddel. Av og til så svartner det visst for meg. Men jeg tror eieren forstod at neste gang jeg ser den hunden er løs så er politikammeret stedet å hente den ut igjen! Jeg ser ingen grunn til å opprettholde gode naboskap med slike hodeløse hundeeiere.
Det gikk fint med gutten da! Og meg. :knegg: Mini m/kompiser stod måpende på gårdsplassen og så på den illsinte, gale moren til Mini. Så joda, jeg overlever løshunder bare jeg blir sint nok. :nemlig:
