Jeg har diskutert meg halveis grønn på FB, fordi folk virkelig HATER barnevernet. :gruble:
Virker som "mannen i gata" da ofte har en i familien eller nær venn som selvfølgelig er blitt misshandlet og fratatt barna på urettmessig grunnlag. Og som mener at BV burde legges ned, for de gjør feil i 90% av sakene, og vel ja regla ligger på det stadiet der.
Og joda, jeg sier jo ikke at BV ikke gjør feil, for det gjør de jo absolutt, det er desverre en av svakhetene til oss mennesker og det er at vi gjør feil. Og desverre får jo da BVs feil en ganske grusom greie for mange barn og familier.
Sånn kort fortalt, jeg er selv BV barn, vært det hele livet, fra jeg var 6mnd til jeg var 18år. Og grove feil ble gjort i min sak, og jeg brukte mye av tennårene på å hate BV. Men så er jeg liksom blitt "voksen" og for meg så er BV noe vi MÅ ha, til og med endt opp med å jobbe som tilsynsfører for denne instansen jeg så inderlig hatet. Men ser tilbake på det, så var det nok ikke instans, men personer som aldri burde jobbet der de gjorde. Og der er jeg nok litt fortsatt. :)
Hjelp meg litt å forstå.
Hvorfor er hatet mot BV så sterkt?
Skjønner ikke alle at BV er noe vi MÅ ha?
Hva mener "folket" at vi ellers skal gjøre?
:gruble:
Og ja, jeg lar meg nok lett provosere utifra folk på FB som diskuterer med bakgrunn i EN sak, for det er nært familiemedlem som er i den saken. Skulle jo aldri latt meg provosere så lett, meeeeeen vi er da bare mennesker som sagt.:knegg:
Jeg skjønner ikke helt at dette er så vanskelig å forstå. Uavhengig av om det er riktig eller ikke, vil det å bli fratatt barnet sitt være en av de meste smertefulle opplevelsene et menneske kan ha. Andre reagerer dermed utifra empati og ofte en misforstått omsorg og henger seg med på hatet.
Jeg opplever det annerledes - jeg kjenner ingen som hater Barnevernet.
Likevel er ikke min egen erfaring med BV (i kraft av å være lærer) udelt positivt. Det handler mest om at BV i min kommune i den tiden jeg hadde mest kontakt ang. elever var preget av stor gjennomtrekk og mange helt uerfarne saksbehandlere. Så min hjertesak er å oppruste BV - ansette flere folk, flinke folk, få unna sakene raskt og effektivt og skape et langt bedre arbeidsforhold så folk faktisk har lyst til å jobbe der og slipper å bukke under for belastningene jobben medfører.
Gjør de det, altså? Sikker på du ikke bare har rare Facebook-venner? :p
Jeg synes den slags holdninger stort sett fremkommer i kommentarfeltene på nettaviser. Og der er jo flertallet åpenbart gale.
I den grad folk er negative, handler det vel ofte om vag kjennskap til barnevernssaker hvor de bare har misfornøyde foreldres versjon. Så får du slike absurdhistorier av typen "barnevernet kom og tok ungene fordi de hadde våt bleie en dag de kom i barnehagen."
:nemlig:
Opprustning er supert og nødvendig, nedlegging snakker vi ikke om syns jeg. Hehe.
:humre: Vel jo det kan nok være du er inne på noe der du. :p Men jeg har så mangen av de. :p Så jeg begynner jo å lure på om det er en gjengangsgreie, og det syns jeg isåfall er grådig trist.
Men de fleste er jo ikke slik, poenget er at mennesker i krise og sorg er irrasjonelle. Flertallet av norske innbyggere ser verdien i BVT, mens de som ikke gjør det, de som gjerne ufrivillig har dem tettest innpå seg, de gjør snakker også høyest.
Jeg synes egentlig at det er litt trist at dette er så vanskelig å forstå. Og jeg var barnevernsbarn selv, jeg har dog aldri hatet dem, men jeg mener de begikk grove feil i min sak. Nå som har fått barn selv, har jeg ingen problemer med å forstå den gjennomtrengende, grusomme sorgen det må ha vært for min mor da hun ble fratatt sine barn. Selv om jeg mener det burde blitt gjort mye før. Jeg klarer å ha to tanker i hodet samtidig.
Jeg har vært innom noen av de gruppene på facebook og sett, jeg må innrømme at noen av de kommentarene sjokkerer meg. Ei foreslo at vi burde slutteå få barn for da hadde ikke barnevernet noen flere barn å ta om noen år og det ble dermed slutt på plaging og pinsel.
Jeg har ei på vennelista mi som deler alt av statuser som er kritiske til bv, jeg blir en smule matt men vet det ikke er vits å diskutere.
Barnevernet gjør nok feil de også, men de gjør mye bra også. Jeg skjønner at man blir fortvilet når man mister omsorgen for barna, men å drive de hatkampanjene og uthenginge som enkelte driver det skjønner jeg ikke.
Jeg har folk rundt meg som ALDRI har vært en del av BV eller har noen erfaring med de. Men de leser alt det grusomm de gjør i avisen og sikkert noen linker rundtom på FB, som igjen gjør at folk skaper seg ett bildet om at disse skal stjele barna dems når som helst.
Så ja, jeg sliter med å forstå det. At moren som er fratatt barnet sitt på noe hun føler er urettmessig, har jeg ingen problemer med å forstå ønsker BV nedlagt.
Akkurat det handler jo bare om at mennesker har ulikt intelligensnivå. :knegg: Akkurat som at noen vil ha ut alle innvandrere fordi de er så slemme lizom.
Eg har og reagert på dette. Kanskje ikkje hat, men meir veldig sterk frykt mot barnevernet. Som lærar veit eg jo at mykje av det dei driv med er hjelpetiltak i familar. Eg snakka for eksempel ein gong med ei aleinemor som hadde det vanskeleg. Det var ein brutal problemstilling som innebar fare for å miste skuleplass, på grunn av ei misforståing mellom henne og skulekontoret. Eg sa "Kan du ikkje ringe barnevernet og høyre om dei kan hjelpe deg?" (fordi eg trur det er riktig instans å be om hjelp til å løyse den typen problemstillinga. Svaret eg fekk var av typen ":what: :tullerdu: Barnevernet!? Eg ringer ikkje barnevernet! Dei kan sikkert ikkje hjelpe, dei kjem bare til å tru det er min feil!". Eg trur dette biletet er medieskapt, av folk som ikkje er fornøgd med måten deira sak er behandla i barnevernet. Men det er synd, for det kunne vore ein ressurs i ein del tilfelle, men dei slepp ikkje til.
Inntrykket mitt er egentlig at den angsten sitter dypest hos mange innvandrere, helst de som ikke har så lang fartstid i Norge.
De etnisk norske - for å generalisere grovt - gir ofte uttrykk for mye skamfølelse i forbindelse med å være "hos barnevernet," men i mindre grad frykt.
Dette kan selvsagt være annerledes andre steder i Norge. Jeg har ikke sett så veldig spesifikk forskning på det. Jeg er heller ikke sikker på om skillet egentlig går ved etnisitet, eller om det bare dreier seg om generell grad av ressurser - som kjennskap til lovverk, rettigheter, statistikker og slikt.
Men ja, det er selvfølgelig en del artig mediedekning ute og går.
:knegg: Ja jeg skulle skrive det å, men litt redd for at den ble for stygg, den med intelligens. :p Så godt du kunne ta den for meg. :knegg:
Det er fryktelig trist at det er blitt sånn. At mange som faktisk kunne hatt godt av den hjelpen, tør ikke ringe fordi VG skrev jo her i forrige uke at de er superduper slemme lissom. :rolleyes:
Ja, det er trist at avisene skal kline opp alt mulig negativt som er å skrape opp fra jordas overflate. Men det positive, næ det ekke så nøye tenk.:rolleyes:
Problemet er jo at man bare får høre noe om Barnevernet når det er noen som blir fratatt omsorgen for barna sine. Og man vil, pga. taushetsplikt, bare høre en side av saken og da fra foreldre/venner/nær familie og dermed oppstår det slike FB-statuser, You tube-videoer osv. hvor man selv framstår som et offer for Store Stygge Staten. Og måten slike saker blir framstilt i på i media så forstår jeg hvorfor folk uten noe kjennskap til etaten blir redde og sinte. Media framstiller jo det som regel som at Barnevernet bare helt vilkårlig tropper opp hos folk, river barna ut av foreldrenes hender, for så å aldri se barna sine igjen.
Man hører aldri om alle de "små" hjelpetiltakene som avlastning, barnehage, veiledning mm. hvor Barnevernet hjelper vanlige familier i hverdagen deres. Men såklart. Det selger jo ikke aviser av slikt.
Nei. Men det var noen oppslag for litt siden om at en ganske stor andel av undersøkte barneverntjenester - tilsyn fra Fylkesmannen mener jeg - hadde fått korreks for større eller mindre ting i det siste. Jeg mener det var slik at man ikke hadde valgt ut et tilfeldig utvalg, men hatt tilsyn hos de det var kommet mest klager på. Det handlet som jeg forstod saken mest om formalia, type lang saksbehandlingstid, fristbrudd og denslags. Men krigsoverskriften kan ha vært noe i retning det du nevner.
Generelt er det visst slik at media er mer positive til barnevernet nå enn tidligere, forresten. Sånn i følge en forskergeek jeg kjenner litt, som studerer barnevern i mediene. Det samsvarer med mitt eget inntrykk. Særlig synes jeg dekningen av volds- og grove overgrepssaker har vært til dels bra i det siste. Kanskje litt i kjølvannet av Christoffer-saken og Alvdal-/Gjerdrum-saken. Media har også holdt seg noenlunde nøytral i forbindelse med disse påståtte kulturkræsjsakene (indisk foreldrepar i Stavanger, somaliere på Gjøvik osv som har vært i harnisk over norsk barnevern).
At de som har opplevd å blir fratatt sine barn, så skjønner jeg jo reaksjonene. Likeså at de som står dem nærmest reagerer likt.
Jeg kan også forstå at mange som ikke har kjennskap til BV er i mot dem, for de historiene vi hører om i media, de er som oftest "offeret" sin historie. Altså de som feks har blitt fratatt sine barn. De fine historiene hører vi aldri om i media.
Selv skal jeg innrømme at jeg har vært negativ til BV, men etter noen år på div forum, så har jeg lært meg å forstå at det ikke er så ille. BV er her for å hjelpe.
Jeg tror at dersom man får bukt med "dem" og "oss"-tankegangen mange har i forhold til det å motta hjelp fra barnevernet, så vil det bli greiere for alle de som har en god historie å balansere med å trå frem i lyset.
Barnevernstjenesten i Norge har etterhvert blitt en potet som trår til og bidrar der andre instanser svikter. Får man endret og nyansert holdningene overfor mottakerfamiliene til tjenester fra barnevernet tror jeg mye er gjort. Litt tid inne på et forum for foreldre til barn med bokstavdiagnoser m.m. endret i alle fall inntrykket mitt av hva barnevernet brukes til i dag. Selv gode og oppegående foreldre kan trenge forsterkninger nå og da.
Barnevernets rolle som barns advokat, som foreldres forsterkning og som hjelpeapparatets "øreholder"... Det skulle jeg ønske "mannen i gata" fikk vite om. Da ville det kanskje vært mer forståelig for "mannen i gata" hvorfor andre i større grad ønsker seg opprustning av barnevernet. Både når det gjelder kompetansebygging, resursser og ivaretakelse av folkene i de tøffeste jobbene, slik at vi slipper at erfaringen flykter ved første anledning fordi det blir så stor slitasje på folkene der.
Jeg kjenner ingen som er veldig kritisk eller negativ til barnevernet, så kanskje du skal holde deg med nye venner fra nå av? :humre:
Men fra spøk til revolver, de som jeg har sett være veldig kritiske til barnevernet er spik spenna gærne folk som av MEGET gode grunner (rus/psykiatri/omsorgssvikt/alt sammen) er blitt fratatt ungene, fordi ungene ikke kunne bo hjemme lenger, lager av og til hjemmesider der de lager hatlister over alle fagfolk de har møtt på sin vei, (inklusive sekretærer på advokatkontorer hvor en involvert advokat har jobbet og sånn), spyr ut edder og galle og trusler, konspirasjonsteorier og kokomateriale i fleng, som i bunn og grunn bare understreker hvor riktig det er at de ikke skal passe på små barn akkurat nå.
Selvsagt gjør barnevernet feil, det er for lang saksbehandling, for dårlig bemanning, ikke alltid riktige ansatte, og mest kritisk er jeg til de svake fagmiljøene i små kommuner, der en eprson sitter i 75 % stilling og skal vurdere om naboene og vennene er gode omsorgspersoner.
Jeg har jobbet en periode med å vurdere barnevernet for tidligere generasjoner, og det var særlig mange som søkte om erstatning som hadde vært på barnehjem. De hadde blitt itsatt for tildels grov omsorgssvikt. Noen av disse havnet på barnehjem av ren uflaks, og det ville aldri skjedd i dag. Man havner ikke på barnehjem dersom mor eller far dør, blir handikappet eller ravende gal, fordi man i dag regner far som en omsorgsperson og fordi mor i dag har mulighet til å forsørge ungene sine. Man må elske fremskrittet. :rørt: Man havner ikke på barnehjem dersom mor og far skilles heller, siden mor kan forsørge seg selv og far er en mulig omsorgsperson.
Men utenom det, var det slik at de som var på barnehjem var plassert der fordi de ikke kunne bo hjemme. Og tro meg, terskelen for å melde bekymring på femti- og sekstitallet var SKYHØY! Samme på sytti- og åttitallet.
Barnehjemmene ble nok bedre og bedre, for fra folk født på 60- og 70-tallet var det flere som søkte om erstatning for at barenvernet ikke hadde grepet inn. (Og som oftest hadde ikke BV kunnet gripe inn, for de fikk aldri noen bekymringsmeldinger, selv om vi fant akriverte notater herfra og derfra hos kommunene fra lærere, helsesøstre, om snørrete, skitne unger uten matpakke, med blåmerker, tydelige tegn på omsorgssvikt og overgrep, men de meldte ikke.)
Jeg tror vår generasjon stort sett er ganske gode foreldre, jeg tror helsestasjoner og barnehager også spiller positivt inn. Men det er ikke tvil om at det finnes både gode foreldre som sliter og trenger hjelp i en tøff periode, og så finnes det noen ubrukelige, voldelige, rusete, psykisk syke foreldre som du ikke ville latt passe så mye som et marsvin. Hos slike folk kan det ikke bo barn.
Det er nettopp fra den første gruppen man hører så lite og fra den siste man hører så mye. Og da vil jo kanskje "mannen i gata" dra slutninger deretter. Noe som er synd. For hvem vet? Kanskje barna til "mannen i gata" kunne dratt nytte av barnevernets hjelp innimellom?
Jeg skulle ønske det ble så lite stigmatiserende å være mottaker fra tjenester fra barnevernet at flere fikk høre f.eks. hvordan en godt voksen saksbehandler i barnevernet gikk inn og fungerte som mamma og mentor for en usikker, redd og nygravid tenåring jeg ble kjent med flere år senere. For henne var barnevernet en viktig støtte. Foreldrene kastet henne ut da hun ble gravid, om jeg ikke husker feil. Og til denne eldre damen i barnevernet kunne hun, selv om hun var en god ung mor, ringe på dager hvor hun følte seg som verdens verste mor og få trøst og oppbacking. Rent foreldrevern, altså. Men guri som det kom barnet hennes til gode.
Jeg skulle ønske at flere visste hvor gode barnevernet i mange tilfeller er på å rydde opp når systemrot gjør at barn faller imellom sprekkene i andre instanser. Som når sosialkontorene i to bydeler er mer opptatt av at familien tilhører den andre bydelen (og følgelig skyver saksmappa mellom seg) enn at det faktisk er unger som ikke har spist det siste døgnet der. Og lignende saker hvor barnevernet får ting gjort.
Jeg har jo jobbet innen akuttpsykiatri, så jeg er jo klar over at det kan være virkelig ille også. Samtidig vet jeg jo at sykdom kan være så mangt. Noen kan ikke ha barn. Andre trenger kanskje støttekontakt til barnet sitt fordi de strever litt med sosial angst og ikke alltid mestrer å bli med barnet ut blant folk. Eller de er lydsensitive og ønsker å skape anledninger der barnet kan gjøre bråkete ting og trenger at en støttekontakt tar med ungen for fri utfoldelse i en hverdag det ellers kanskje må ta en del hensyn fordi mamma har ME. Men jeg synes det blir så mye av de store, skumle og alvorlige sakene og så forsvinnende lite av de andre historiene som kommer frem. Hadde mannen i gata visst mer om hva barnevernet egentlig driver med kan jeg ikke skjønne at de skal ville fjerne det. Evaluere, reformere osv. ja. Men ta det bort? Nei.
Jeg kjenner ingen som har så sterke meninger om barnevernet, de få jeg har snakket med om temaet virker som de er balansert i sitt syn og mener de for det meste gjør en bra jobb og er der for barnas skyld. Men så kjenner jeg ingen som har hatt problemer med barnevernet på den måten at ungene har blitt fjernet fra hjemmet. Men vet om et par-tre stykker som har fått god veiledning og hjelp når det har vært behov for det i perioder, noe de er åpne om og positive til.
Det lille jeg kan om barnevernet, er gjengitt fra kjente som jobber i ledelsen i instansen, så jeg er muligen noe innhabil her. Nuvel. Det eneste jeg føler meg rimelig sikker på, er at bv, på samme måte som de fleste offentlig instanser, er noen til plage, andre til glede, men at de gjør sitt ytterste for å følge rettighetene til barna som innlemmes i deres forvaltning..
Sneglo har jo ikke sagt at hun ikke kan skjønne at det finnes folk som har et negativt syn på BV? Hun uttrykker overraskelse over at så veldig mange på hennes FB-venneliste gjør det - noe som hun da tenker kan tyde på at folk flest tenker sånn.
Nå tror jeg ikke det er sånn, at folk flest hater BV - men om det hadde vært sånn, så hadde jo det vært rart, det er jeg enig i.
Det der med barnevern vs foreldrevern blir litt rart i mine øyne. I mange saker er vel barns og foreldres interesser sammenfallende og da er jo et sterkt foreldrevern bra? F.eks. når slitne foreldre trenger avlastning.
Det jeg har sett og reagert litt på, er hvor lite barnevernet får gjort hvis foreldre setter seg på bakbeina og det ikke er full krise riktig ennå. Type forebyggingsarbeid. Der synes jeg det er synd at f.eks. en forelder kan nekte at et barn i puberteten som har vist bekymringsverdig seksuell atferd mot yngre barn, men uten at det har skjedd direkte overgrep, får noen å prate med om seksualitet, grenser osv.
For ikke å nevne at pubertetsbarnet straks det har fylt femten selv står fritt til å nekte hjelpetiltak, samme hva foreldrene ønsker.
Det diskuteres stadig hvorvidt man skal utvide mulighetene til å sette inn hjelpetiltak mot familiens vilje. Det er mange gode argumenter mot dette. Den mest vesentlige endringen i det siste er vel anledningen til å gjenoppta undersøkelsessaker etter et halvår, om man henlegger saken med bekymring i første omgang.
Jeg kjenner kun en person som er skeptisk til barnevernet (og domstolen) og denne personen har all grunn til å være det. Jeg har lest sakspapirene all den tid personen sa jeg ikke kom til å tro hpå det om hn bare fortalte. Og det har personen helt rett i. Etter å ha lest rettssdokumentene har jeg full forståelse for at det finnes mennesker som føler at domstolen begår direkte overgrep. Jeg kjenner saken, og ungene det dreier seg om, godt etterhvert, og det handler om at en person, som barnevernet anmeldte for barnemisshandling endte opp med daglig omsorg, fordi retten på bakgrunn av sakkyndiges vurdering, falt ned på at man ikke kunne stole på det barna fortalte, og den utarbeidemde av foreldrene ikke "kjente ungene like godt som den som hadde vært hjemme med dem". Forenklet sagt. Som personen som mistet daglig omsorg sier: ungene bor hos en offentlig godkjent barnemishandler. At denne personen, basert på egne erfaringer, inne tror hn er alene om å oppleve slik som dette har jeg null problem med å forstå.
Jeg "hater" ikke barnevernet eller domstolen på bakgrunn av dette, for alt i verden. Men eg må innrømme at jeg begynner å lure på hvordan en så opplag sak, det barnevernet "tvinger" den ene av foreldrene til å gå til sak not den andre for full omsorg "ellers tar vi barna fra deg for du beskytter dem ikke" kan ende opp med at den som er tiltalt får daglig omsorg. Som sagt, jeg har lest saksdokumenter og dommen, og jeg har hørt hva ungene sier, både til meg og til datteren min (som nekter å være hos faren fordi han ga henne ris ved to alendniger). Det er virkelig snakk om en person som slår ungene sine. Og hvor ungene og den andre foreldren ikke blir trodd.
Barnevernet (og domstoler) gjør feil. Og jeg har fått en nagende tvil om de er så kjønnsnøytrale som man skulle ønske de var.
Men da høres det jo ut som barnevernet gjorde riktig og domstolen feil, Milfrid?
Altså, om barnevernet anmeldte en forelder for vold og anbefalte den andre å gå for hovedomsorgen, så er det helt korrekt prosedyre. At Tingretten er bingolotto når det kommer til barnefordelingssaker... vel, det låter ikke helt ukjent.
Men jeg har full forståelse for at den tapende forelderen mister all tro på systemet generelt, for all del.
Vel, jeg kan ikke gå i detaljer i saken, men personen er langt fra fornøyd med den oppfølgingen saken fikk etter at hn ble tvunget til å fremme sak mot Eksen sin. Og hvordan de kan være bingolotto i en så opplagt sak begriper jeg ikke. Og det er vel det hn heller ikke forstår...
Jeg hater i hvert fall ikke barnevernet, og jeg veit ikke om mange som gjør det. Kun en person. Denne personen har i alle år hatt kontakt med barnevernet selv. Både som barn, og nå som voksen med egne barn.
Det er et enormt problem at man har dårlig samkjøring mellom barnevernloven og barneloven. Mer og mer påtagelig ettersom det blir flere og flere samlivsbrudd, mange av dem med store konflikter.
Per i dag er det relativt sjelden at barnevernet får komme til orde i barnefordelingssaker i det hele tatt, selv om man kjenner familiesituasjonen godt. Det burde være utbredt at man fikk uttale seg, om ikke annet så til den sakkyndige. Det er det absolutt ikke.
Det med bingolotto er noe jeg stadig hører fra jurister som kjører barnevernssaker. Det dreier seg om manglende barnefaglig kompetanse hos dommere og om et ganske vilkårlig sakkyndigsystem. Jeg tror en form for familiedomstol hadde vært en bra ting.
I forhold til Facebook-diskusjoner: Hvis noen forteller en personlig og tåredryppende historie skal det en del til før jeg går inn i debatten og diskuterer barnevernet på generelt grunnlag. Selv hvis jeg er uenig eller vet at de framstiller saken feil/skjevt.
Svigermor er oppført på en av listene som ligger på nett. Hun var ikke engang fagperson, hun var beredskapsmor og tok seg av barnet til noen som ble utredet av barnevernet. Når man mener at det fryktelig dårlig gjort å stille opp som beredskapshjem for barnet deres, viser man vel hvor mye man har skjønt.
For en del år siden satt jeg som politisk representant i ungdomsrådet i kommunen. Et av tiltakene ungdommene ønsket seg, og fikk gjennomført, var at representanter fra barnevernet i kommunen kom på besøk på ungdomsskolene og fortalte om hva de gjorde. Det synes jeg var et flott initiativ, og jeg tror det gjorde barnevernet mindre skummelt for mange.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
