Da jeg spaserte til jobb i dag tidlig fikk jeg et anfall av svulmende hjerte over den fine byen min.
Jeg elsker å gå gjennom et Oslo som er i ferd med å våkne. Dagen starter med spasertur til skolen, gjennom industrihistorie og turområder. Videre fortsetter ferden innom et lite, uavhengig kaffebrenneri, med verdens hyggeligste betjening. Hvor det ikke gjør noe at man må vente litt, hvor de spiller vinylplater fra gamle Tandberghøytalere mens de skravler med kundene og husker hva du drikker.
Jeg elsker å gå forbi grønnsaksjapper som er i ferd med å åpne, hvor luktene av fersk frukt og grønnsaker sprer seg mens innehaverne synger popsanger fra Tyrkia, se små mennesker med store sykkelhjelmer sparke seg avgårde på sparkesykkel til barnehagen med raske, små spark, se noen ta seg en liten morgenlur på en benk i sola. Parkene er mettet med farge, kastanjene og syrinene blomstrer og bidrar til deilige viff av blomsterduft. På sommermorgener smiler alle til hverandre, jobben blir flyttet ut på fortauet, bodene på Youngstorget settes opp til plystring og rop mellom selgerne, trikkene skrangler forbi og lydnivået er på et sted mellom stille og full fres.
Hva med din morgen gjør at du elsker hjemstedet ditt?
(Jeg hadde satt pris på om denne tråden ikke utviklet seg til by vs. land, med stikk om at Oslo er stygg og bygda er dum. Det er ment å være en glad-tråd, rett og slett)
Det som gjør min morgen fin er å dra opp rullgardinen på lillesøsters rom og se rett opp i den solfylte skogen bak huset. Det er en liten åsrygg med rogn, bok, bjørk og grønne løvtrær som lyser mot meg, og vakrest av alt er alle de gamle furuene som farges gylne når det er sol. :hjerter:
Når jeg kommer til jobb stopper jeg opp og ser utover fjorden som er så godt forankret i meg at jeg aldri kan bo et sted uten nærhet til sjøen. Om det er vind og bølger, regn, sol, havbleike er egentlig ikke så viktig, men deiligst er det nå en gang i mai og juni, når det er sol, blått hav, blå himmel, måkeskrik og ellers ganske stille fordi jeg som regel er veldig tidlig ute.
Byen i seg selv kunne jeg gjerne unnvært, men ikke sammensetningen av skog, sjø og fjordluft og det at vi har det rett utenfor døren til fri bruk.
Jeg er så glad i horisonten og lyset. Det er åpent landskap som tydelig preges av sol og skyer. Når jeg åpner døren om morgenen går jeg rett ut í flommende sol (om den er på plass den dagen). Da faller skuldrene på plass. Jeg må bo i nærheten av vann, det skaper liv. Nå er det kontrastene mellom det grønne og blå som fasinerer meg. Om vinteren er det det hvite-hvite som er flott.
En annen ting jeg blir glad av er barn på vei til skolen. Hvis jeg er litt sent ute ser jeg så mange som strømmer til. I store grupper, små grupper, noen alene. Med sykkel, sparkesykkel eller til fots. Barn på skolevei, med ubrukt dag foran seg, en fint.
Jeg får også sånn :rørt:-følelse noen ganger om morgenen på vei til jobb, men akkurat nå er jeg så fokjølet og lysømfintlig at jeg bare er sur på at det er fint vær. :knegg:
Men når man må opp klokka 01:48 og hoste og møter denne utsikten, er det i hvert fall det beste stedet i verden å være forkjølet på. :hjerter:
Jeg elsker å våkne om morgenen og høre fuglekvitter og se ut på tretoppene fra senga og kjenne på at selv om det bor folk på alle kanter, så er jeg nære naturen. Jeg virkelig liker nærheten til skogen i kombinasjon med nærheten til byen.
Og jeg elsker følelsen når to småjenter hopper avgårde ut fra porten, hånd i hånd, for å treffe vennene sine og gå til skolen. At vi bor så nære dem at de kan gå sammen for å treffe hver sin vennegruppe, at faren og jeg bor så nære at de treffes på samme sted uansett hvor jentene mine er, og at unger og venner løper ut og inn til hverandre. Og som Java blir jeg også varm av å se togene med unger som går mot skolen om morgenen.
For en fantastisk tråd, Tallulah, og jeg merker at jeg nok en en Oslo-boer inni hjertet mitt et sted. Jeg elsker byen min, men jeg må nok ha mye tid hvis jeg skal fortelle hvorfor, og det har jeg ikke nå. :knegg: Men jeg har akkurat vært ute en tur med hunden, og jeg føler meg som verdens heldigste menneske i dag. :elsker: Det er varmt og godt, sol, nyslått gress (og ingen allergi ennå!), glad og snill hund, og flagget vaier over inngangsdøra fordi jeg har bursdag. :) Og jeg har verdens beste mann og fineste barn og flotteste venninner som har invitert meg på lunsj!
God morgen! Fuglene kvitrer når jeg står opp, og nå blomstrer både rhododendron og syren i hagen. Bussen tar meg til vakker Bergen by på et kvarter, og det er nydelig å gå gjennom byen på dager som denne. Mange turister, sommerglad lokalbefolkning og kommunen har plassert fine blomsteranretninger over alt. :hjerter:
Det er paddeflatt, og jeg og ungene sykler til barnehage, skole og tog. :knegg: Det setter jeg pris på. (Gjelleråsen, derimot, liker jeg ikke de dagene jeg sykler helt til jobb. :mumle: Og morgener liker vi heller ikke, verken barna eller jeg.)
I morges satte jeg pris på sol og syriner både i Lillestrøm og bak slottet i Oslo, der jeg spaserer fra toget.
Klokka ringer. Ute skinner sola, den har skint hele natta faktisk. Det varme solskinnet som flommer inn de store vinduene på stua om kvelden er nesten magisk, spesielt på blikkstille kvelder hvor midnattsola speiler seg i Sandessundet mellom Tromsøya og Kvaløya.
Jeg står opp, går på kjøkkenet. åpner verandadøren, og nabolagets morgenlyder når meg der jeg smører dagens matpakker. I dag måtte vesla ha med ekstra matpakke og drikkeflaske, barnehagen skal på tur til perlen på øya vår, Prestvannet, for å se på fuglelivet.
Vi parkerer bilen foran barnehagen. Langs den 150 meter lange stien snakker jeg med vesla om hvilke fugler vi hører. Løvsanger, svarthvit fluesnapper og kjøttmeis. Vesla lytter ivrig, og er stolt når hun kjenner igjen kjøttmeisen og løvsangeren.
Turen bærer på jobb. Det er fredag, offentlig ansatte er over på sommertid, og når været er fint tar mange ut avspasering. Trafikken er ubetydelig. Fredelig på jobb, de fleste studentene har tatt sommerferie, bare noen stakkarer igjen som nileser til eksamen neste uke. Jeg treffer en kollega i gangen, hun forteller at deres forskningsgruppe avslutter til lunsj i dag, og drar i fjæra for å grille. Tromsøværinger er utrolig flinke til å nyte fint vær når vi har det, jeg elsker mentaliteten her oppe.
Jeg slår på PC'n på jobb. Facebook flommer over av instaweather med vakre bilder og fine sommertemperaturer. To av vennene mine var på topptur i går, herlig, vi har så fine omgivelser rundt byen vår.
Og i morgen skal vi til byen for å spise is. Se på båtene som ligger til kai, bare slentre i storgata for der er det garantert noe som skjer, og til slutt stikke innom den internasjonale matbutikken når man en sjelden gang befinner seg i sentrum.
Duften av syriner på vei til bussen. Bråkete guttegjenger av ukjent etnisk opprinnelse som spretter opp for å hjelpe kvinnen med barnevogn på bussen. Mangfoldet av mennesker. Bylydene, trikker, busser, sirener, trekkspill, skjærende falske fløyter.
De første festivalene som bygges nå. Alle som sitter på uteserveringer og er strødd i parkene.
Jeg er heldig nok til å ha kontor med utsikt mot både Fløien og Ulriken. I all slags vær har jeg fjellene og utviklingen i naturen rett mot meg. :hjerter: En av de fineste delene av Bergen.
Jeg kan slutte meg til alt det pene og fine ved Oslo. Men jeg bor jo ikke der lenger... Til gjengjeld har jeg marka rett utenfor døra, hyggelige naboer og Ville har bilfri vei til barnehage og skole. Også synes jeg skolen til Ville blir passe stor, de har ca 200 elever. I forhold til skolene jeg selv har gått på, er den liten og oversiktlig som bare det.
Jeg er jo utflyttet vestlending, men elsker Oslo. Det som gjør min morgen, hver morgen, er når jeg kjører nedover bakken rett før jobben, og ser havet og himmelen og alle de små øyene.
Hvis det ikke bare må være morgen: å løpe inni skogen oppi marka, og komme ut nedenfor Frognerseteren med hele byen og fjorden for mine føtter. Oslo er så vakker at det gjør vondt.
Når jeg kjører hjem fra barnehagen om morgenen, og ser åker alle steder, og fjord.
Når jeg åpner gardinene på soverommet om morgenen, og ser åker, friområdet og fjord, og oppi alt dette står Aker, og er egentlig ikke fint, men så vet jeg at Aker er grunnstein i hele bygda, også blir det fint, uansett.
Sent en kveld den sommeren vi flyttet opp hit, sto jeg i verandadøra med Storebror, som ikke ville roe seg. Han pekte på lysene på aker og sa "ys" Jeg sa, ja se, det lyser på Aker. "Yse Ake!" svarte Storebror, og da kjente jeg at ja, vi hører til her oppe.
Å kunne pakke en sekk etter barnehagen, og enten tusle ned til sjøen, eller gå andre veien, og havne på en gammel sæter, 10 minutter gange fra huset.
Jeg elsker å lukke opp verandadøra på soverommet vårt på sommermorgener som i dag, og ligge og vente på at den av tvillingene, som er morgenfugl som sin mor, skal komme tassende. Da har vi en halvtimes tid sammen før latsabbene våkner, og vi alle må stå opp. I dag lå vi under dyna sammen, luktet på morgenen, så på de siste blomstene på epletreet som vi nærmest kan ta på fra senga, og lyttet etter om vi kunne høre den ene lille skjæreungen som har klart seg fra kråkenes herjinger, og som holder til og vokser seg stor i furua utenfor soverommet vårt. Og så filosoferte vi lavt over dette og hint.
Åååå, jeg kjenner at jeg er så takknemlig over å bo der jeg bor.
Kort vei til flotte parker, trikken som suser forbi (akkurat langt nok borte til at vi ikke hører den), Akerselva som renner gjennom bydelen min og gjør at hele området føles mer levende, nærhet til både marka og sentrum, hyggelige små butikker med godt utvalg og betjening som kjenner deg igjen. Hyggelig pol med dyktig og hjelpsom betjening 500 meter fra utgangsdøra. Syriner og kirsebærtrær i full blomst, bakgård med grill og hyggelige naboer som alltid har et grillspyd til overs hvis en av ungene har mer lyst på det enn brente burgere. Og når ungene skal legges trekker vi inn fra bakgården og opp på balkongen hvor vi nyter freden til sola forsvinner ned bak Holmenkollåsen.
Og i tillegg til alt dette har ungene bilfri skolevei. What's not to love?
Jeg elsker å våkne om morgenen og høre fossen ikke så langt unna, tasse opp og drikke kaffen min mens jeg leser gjennom Aftenposten, rusle med Knøtto opp til skolen gjennom veier og stier som snirkler seg mellom villaene, før jeg kan sette meg på sykkelen og tråkke i 22 min før jeg varm og svett når kontoret - og noen ganger kan gjøre treningsøvelsene mine på et badehus og se utover hele Oslofjorden.
Jeg kan gå til sentrum på en halvtimes tid, og det stiller lengselen etter å bo i selve byen. Hyggelige naboer, som jubler over initiativ til å ha nabofest i gata der vi bor, og alle er enige om at det må vi gjøre igjen. Samme barn som går i fellesskap til skolen; det er alltids en gruppe på 2-3 som går sammen.
Jeg er ikke så heldig at jeg kan spasere dit jeg skal om morgenene lenger. Da jeg var student kunne jeg ha skrevet lange beretninger om livet i Bergen sentrum kl. 07 om morgenen, da tasset jeg rundt og nøt brokkene av begynnende liv,
uansett vær.
Nå kjører jeg bil til jobb, og riktignok gjennom sentrum fremdeles. Det er ikke så mye lukter og lyder å fange opp på veien, men jeg liker det likevel. Noen dager møter jeg overraskelser, som en diger skinnende fullmåne over Askøybroen, eller jeg skvetter av et gigantisk kritthvitt cruiseskip som har lagt til i Vågen. Og hver dag kjører jeg forbi min gamle jobb og gleder meg over at jeg ikke lenger jobber der,
og når jeg stopper for mennesker ved overgangsfeltene, så nikker, vinker eller bare smiler de til meg for å si takk for at jeg stoppet. Det synes jeg jammen er hyggelig.
Nå eksploderer rhododendron oppover hele fjellsiden og det er helt magisk noen ganger.
Jeg elsker at jeg kan åpne vinduet eller verandadøra og høre fuglene kvitre, og bekken som renner gjennom hagen, og alt annet er helt stille.
Gangveiene som fylles av glade barn som sykler og går til skolen, de små førsteklassingene som løper så fort de bare orker fordi klokka ringte mens de var opptatt med å plukke blomster i en grøft langt fra skolen. Utsikten over fjorden mens jeg sitter i kø på vei til jobb (men jeg kan styre meg for køen). Sol og sommer. Blomstrende syrin, og barn i shorts og t-skjorte.
Jeg fikk iallefall veldig lyst til å flytte til Oslo av inllegget ditt Tallulah!! Jeg kjente hele turen din på kroppen. Selv om det er en evighet siden jeg gjorde det, savner jeg stadig å bo midt i byen.
Jeg elsker å gå ut på trappa på vei til jobb og bli slått i bakken av strålende solskinn (og varme!) og se ut over hele byen (ja, for så heldig er jeg faktisk at jeg har panorama over Bartebyen, fjorden, Fosen og Munkholmen fra hagen og vinduene mine) og bare ta inn lyden fra byen :hjerter:, den deilige lukten av hegg og syriner fra hagen.
Jeg hater å stå i bilkø, men det er fantastisk hvordan det hjelper med sol, vindunderlig musikk fra sommerspillista mi på Spotify i bilen, ha opp vinduene og slippe sommeren inn i en klam bil, og ha en glad unge som synger og er beatbox i baksetet (lillebror bare sover eller gurgler, så han får ikke noe kred her enda :knegg:), mens vi snegler oss ned til byen. Da er det bare å ta inn SommerTrondheimTM med store, grønne trær, unger i shorts på vei til skolen gjennom parken, fjorden som ligger som et halvdisig bakteppe på vei nedover. Det er deilig! For å toppe det, passer det veldig godt å starte arbeidsdagen med en kopp kaffe med masse melk utendørs med glade barn springende rundt, mens Nidelva renner lydløst forbi en meter utenfor gjærene i barnehagen. Da tenker jeg at jeg sikkert har byens mest idylliske arbeidsplass :humre:.
Åh, takk, så hyggelig! Jeg blir egentlig helt forelsket i hele Norge jeg, på fine vår- og sommerdager. Forrige helg kjørte jeg oppover indre østlandet, og siden jeg for en gangs skyld kjørte i stedet for å sitte på så fikk jeg plutselig en helt annet utsikt. :knegg: Det er idyllisk med gårdene som ligger oppover der, altså.
Jeg bor jo sikkert på norges vakreste øy, iallefall når vi har fint vær. Jeg er ikke så flink til å se alt det fine her sånne egentlig, men det er fint her, havet, blå himmel, midnattsol, sydenstrender, naturen.
Men samtidig så liker jeg å lese om bylivet, og kunne nok tenkt meg å bo i by, være litt mer anonym rett og slett.
Jeg er jo ikke vokst opp der jeg bor nå, men i nabobygda. Det tar meg bare 15 min å kjøre, og vi har egentlig vært begge steder like mye.
Og nå har jeg slått forsiktig røtter her. Dette er stedet til meg og ungene.
Det er fjell og fjord i tett kontakt. Noen ganger kjører jeg tur, og opp i dalen, før jeg kjører over, og kjører svenskveien ned igjen, bare for å se. Åker, gårder, vann, industri, og det, lille fine sentrumen.
Og kjenne at her bor JEG.
Jeg er stolt over at ungene nå snakker skikkelig dialekt, og elsker det når lillesøster løper inn i barnehagen og roper "æ ska læ-æk me stæ-æna i dag!"
Jeg elsker at jeg kan komme meg til fjord eller fjell på bare en liten kjøretur. Det er uendelig med turmuligheter, og så masse historie!
Jeg elsker å tusle rundt på Stiklestad, og vite at her, her skjedde det noe stort, for lenge, lenge siden.
Det er gravhauger rundt oss på alle kanter. Ei venninne har til og med en i hagen. :knegg:
Det som er finest med min morgen nå for tiden, er å gå forbi et lite skogholt før inngangen til jobb, hvor det vokser liljekonvaller, storknebb, og hvor det bor rådyr og en fantasillion sangfugler. :hjerter:
Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde;
Sorgen forgik mig paa Ulrikkens Top.
Tænkte paa Bauner, om de skulde brænde,
og byde Mandskab mod Fienden op;
følede Freden, blev glad i min Aand,
og greb til min Cithar med legende Haand.
Sånn omtrentlig på den tiden da skjæra våkner og begynner å skråle som om hun har hatt en svært begivenhetsrik natt, og bare må fortelle om det, omtrent da er det på tide for meg å stå opp.
Trekker vesla inntil meg og snuser inn lukta av den sengevarme ungen som ligger mykt og tungt tett inntil meg. Jeg sniker meg ut av senga og tusler ut på badet. I dusjen har jeg utsikt.
Ser ned på rekker av tak med små hus og hager som fortsatt sover. Mens lukta av shampo trekker seg inn i neseborene, legger dugget seg som et slør over utsikten min, som om det vil hindre meg i å tyvtitte på dagen før jeg er klar.
Jeg går ut og puster inn luft som fortsatt er rå og kjølig, og lukta av våt asfalt sender meg rett tilbake til sommer som barn i nord-norge.
Det er ingen oppe på denne tiden. Selv ikke katten som troner på toppen av søppelkassen.
Kilometer på kilometer legges mellom meg og hjemme.
Over havet, inni fjellet, bompengestasjonene som på denne årstiden konkurrerer med bjørkeskogen i å være grønnest. Tåkedotter som sakte danser over vannet, så trolsk at man skjønner at folk som lever tett inntil naturen, rett som det er ser både hulder og draug. Toppene som i høst var så vakre med nysnø som strødd melis, sliter med å holde på glasuren i det vårsola slikker.
Kjører inn på parkeringen og kjenner at jeg gleder meg til en kopp kaffe.
(Når jeg leser gjenneom innlegget ser jeg at det kanskje ikke er en ode til hjemstedet mitt, mer som en kjærlighetserklæring til rolige, ensomme morgenstunder fra en som faktisk liker å pendle)
Innlegget ditt var så fint Tallulah at jeg fikk vondt i magen. Av og til savner jeg Oslo sånn skikkelig mye der jeg lurer på om vi gjorde rett med å flytte.
Da passet det fint å rusle til bhg med junior idag. Vi hadde god tid og sparket litt ball i ballbingen på veien. Borettslaget er stort der jeg bor, men jeg liker at det nesten er en egen liten by i seg selv. Skolen, bhg, butikken, lege, bibliotek, apotek kan nås uten å krysse trafikkert vei. Bare med gangvei. Jeg liker lyden av barn som går til skolen, gressklipperne som slår gresset sånn at det lukter herlig nyslått gress. Junior storkoser seg nå på sommeren og siden vi bor sånn som bor har han ganske stor frihet til å bevege seg alene. Trondhjem er en fin by og selv om jeg savner Oslo voldsomt av og til så elsker jeg den avslappa stemningen her i byen. Årne sæ.
Å lese disse får jeg til å innse at en del av meg savner det å bo i Bergen, det å jobbe i Bergen sentrum, gå fra togstassjonen og bort på høyden, rusle gjennom et rolig Bergen sentrum en stille morgen, eller småhaste gjennom litt mer levende sentrum på vei hjem.
Men, hjemstedet mitt nå, det elsker jeg av helt andre grunner. Som slett ikke har noe med morgenen å gjøre. Morgenene våre er jeg stort sett inne på badet, hvor der ikke er vindu, og steller og kler på meg selv og to unger, før vi setter oss i bilen og kjører i kø. Nei, det er ikke her du finner min kjærlighet til mitt nye hjemsted.
'Den finner du i fritiden. Den finnes i nærheten til dem som betyr noe for meg. Det er ikke stedet jeg bor (jeg nærer ingen varme følelser til denne plassen. Lokalpatriot er jeg slett ikke. Men det er praktisk, og vi fant et hus vi hadde råd til) men hvor det er. Det er telefonen fra min bror "er dere hjemme? -Ja, vi er ute og leker i hagen. -Fint, det var det vi satset på, vi er på trilletur, så da kommer vi bort i hagen og leker med dere"
Jeg elsker at ungene som leker i hagen litt senere utpå sommeren plukker rips og bringebær til fri forlystelse, og jeg elsker at de som våger seg litt utenfor tomtegrensa finner blåbær også.
Ja, for man går fra huset vårt og bortover veien. Enten tar man til venstre, og i retning hovedveien som fører oss avsted til rushkø og jobb og barnehage. Eller så tar man til høyre, og vips, så er man midt i skogen. Der vokser blåbærene. (og går man litt til på denne stien som ligger helt i utganten av skogen, så kommer man til fotballbana, og enda et stykke til altså bort der min bror bor)
At vi kunne gå på skøyter på vannet vi har som nærmeste nabo i vinter. At vi har hatt besøk av hanen til naboen i hagen i fjor sommer. Naboen er altså en bonde med frittgående høner, og hane.
Jeg bor på et lite sted som egentlig ikke har noe sentrum, men der er en butikk med post-i-butikk ved siden av skolen. Vi har kommunesentrumet et kvarter ene veien, eller nabokommunen og "alle butikker vi trenger, utenom ikea (enn så lenge) et kvarter andre veien, så det er helt greit at vi ikke har det her.
Åjoda, det var kjekt å gå gjennom et bysentrum på vei til jobb, på mange måter hyggeligere enn å kjøre i rushkø og parkere utenfor jobb. Men det er hyggelig når jeg møter fetteren min på parkeringsplassen en morgen også.
Jeg er ikke noe morgenmenneske, egentlig. Men jeg elsker at vi bor nært de som betyr noe for oss, naturen rundt oss og har det vi trenger innen grei rekkevidde likevel.
Nydelig tråd! Og nydelig hovedinnlegg Tallulah! :hjerter:
Det fikk meg til å se for meg turen din som en sommerlig spillefilm. Herlig.
Jeg elsker byen min! Den er så liten at det er kort mellom land og bysentrum, samtidig er den stor nok til å favne storbyfeelingen innimellom.
Om morgenen når vi går ut av huset, og solen skinner og det lukter friskt av regnet som har falt om natten. Ungene i nabolaget er på vei til skole og barnehage og smiler til småtrolla mine som ivrige spretter avgårde bort til bilen, mens de småkjekler om hvem som skal sitte hvor.
Så kjører vi til barnehagen med åpne vinduer og kjenner lukten av sommeren. Vi kjører forbi havna der tre store cruiseskip har lagt til, og hvor ivrige pasasjerer er på vei ut for å se hva Stavanger kan tilby. Vi kjører forbi campingplassen, hvor alle turistene har såvidt begynt å gni søvnen ut av øynene. Vi kjører oppover bakken hvor jeg inni hodet mitt ser alle turene fram og tilbake til/fra min venninne i barndommen.
Vi parkerer på parkeringsplassen mens vi smiler og hilser på noen andre foreldre som har levert sine håpefulle. Vi går bortover veien til barnehagen, uten jakker, og guttene får frydefullt endelig klappe pusekatten som alltid sitter i et portrom, men som normalt sett alltid springer avgårde før de kommer for nær. I barnehagen blir guttene tatt imot av sommerglade ansatte og feriefølelsen er til å ta og føle på.
Turen hjem er fyllt med tanker om helgen og alle turene vi skal ta på mammas barndomsstier.
Jeg elsker virkelig byen min. Her bor jeg, og her VIL jeg bo.
Det er vakkert her nord,
med fjell og fjord,
med himmel og sjø,
og ingen biler i kø.
Her er jeg født, og vokst opp
Som barn var det bare helt topp
Men nå som jeg er eldre og sær
Skulle jeg ønske jeg ikke bodde her.
Det er som om fjellene fanger meg,
Som havet ønsker å sluke meg.
Menneskene kommer så altfor tett på
Jeg skulle ønske jeg kunne gå.
Drømmen er å flytte vekk
Starte på ny, finne en flekk
En flekk med jord som kan dyrkes og slåes
Med hester som vil børstes og klåes.
Bondehjertet mitt banker og banker
Det lengter seg syk med så mange tanker.
En dag vil min drøm bli sann,
Det må den bli, for meg og min mann.
Sånn, det var min tvilsomme kjærlighetserklæring til hjemstedet.. Kan jo se det som en kjærlighetserklæring til mitt framtidige, men fortsatt ukjente, hjemsted!? :)
For ein fin tråd. Eg trur me alle treng å setja oss ned av og til og tenkje litt over ting og tang, som t.d. kva ein er glad i med heimstaden sin. I kvardagen har det lett for å forsvinna i mas og tjas.
Det beste med mine heimstad er havet. Eg bur på ei øy, og synet av havet, lyden og lukta er noko av det beste for meg. Uansett kva vær det er. Å sjå bølgjene bryt i vinterstormen, få rutene dekka av sjøsalt sjølv om ein bur langt frå sjøkanten. Eller når sommaren er her, og ein får oppleva svartestilla. :hjerter:
Eg set nok alle mest pris på naturen. Innerst inne er eg eit bymenneske, men klarer ikkje å flytte frå naturen her.
Dette er jo Paradis sa Far da vi satt oss ut med kaffen etter frokost i dag, selv om det er litt jobb å holde det i orden.
Jeg elsker og er evig takknemlig for at vi bor her vi bor. Stort hus med stor hage og masse plass, det er stille og jeg hører bare noen barnestemmer langt borte. Går jeg ut på veien er det 50 meter til skogen med flotte løyper og stier, til og med badevann er det rett i nærheten. 100 meter andre veien er busstoppet og veien til byen. Vakreste lille byen som vil være med blandt de store.
Her er alt sjø og skog, et stort tilbud med kunst og kultur, verdens fineste bibliotek, bryggekanten som har våknet til liv etter en kald vinter.
Jeg måtte lese igjennom tråden min på nytt i dag morges etter å ha irritert meg over biler som parkerer i sykkelfeltet og barnevognmafiaer som bruker det som trille- og skravlefelt.
For været er vidunderlig! Og i helgen har det vært Grünerløkkadager med masse deilig mat fra boder, skravling med butikkeiere som kjenner en igjen, barn som spretter lykkelig på trampoliner (hos oss som ikke bor i eneboligland er trampolner fremdeles toppen av lykke, og noe man gladelig betaler penger for å få sprette på. Riktignok iført strikker også, så man kom riktig høyt, og kunne ta salto på salto!)
Bakgården min ser ut som Italia, med tørkesnorer hengende mellom vinduene, og jeg kan drikke øl under en bru, med Akerselva klukkende forbi ved føttene mine.
Jeg bor 10 min fra Majorstua, og nesten i tjukkeste skogen. Jeg ser hver morgen ut på en tett vegg av grønt (og tenker at jeg bør ta hekksaksa fatt, snart, og snike meg inn i skogen og rense litt), det er stadig ekorn innom, og stien begynner bak huset vårt og fortsetter langs elva ned til fjorden eller opp i marka.
Kontoret mitt ligger i en sentral gate med trikk ramlende forbi, men utsikten min er grønn-grønn-gtønn. Jeg kan jogge på jobb og enten løpe langs elver, bekker, strender, jorder og kyr, eller gjennom Frognerparken og nydelige Frognerbekkdalen.
Kontrasten mellom bråk og larm og byliv og det friske, grønne og nesten "ville", så tett-i-tett, er nesten det jeg liker best med Oslo.
:rørt: Oslo er så fin nå! Jeg møter en dame hver dag. Hun går til jobben sin, jeg kjører til min. Hun er alltid så stilig, med drakt og ofte hatt og pene sko og pen veske - jeg tror hun jobber i en av ambassadene - fordi det er mange av dem langs den veien hun går. I dag hadde hun hvit drakt og lys hatt og en bukett peoner i hånden. Sommeren i Oslo er så vakker!
Å, jeg har også en dame jeg ofte ser, og som gjør meg glad! Hun går et langt strekk langs samme vei som jeg kjører, og har gjort det i mange år. Hun langer sånn skikkelig ut, med glade, sterke steg, og så har hun digert, krøllete hår som vipper entusiastisk med der hun går. Jeg ser henne ikke hver dag, men ogte, og hun gjør meg alltid glad, pga energien hun utstråler. Kanskje jeg en dag skal rulle ned vinduet og si det til henne. Da blir jeg vel bura inn. :knegg:
Spesielt etter jobb, når jeg dro opp til Valhall for å se guttungen trene fotball med Enga, i strålende solskinn, og er imponert over engasjerte, dyktige trenere, og så drar videre hjem, har en flaske hvitvin i vesken, møter min kjære og vofsen som har med picnickmat, og så tusler over Brannfjell til Ekeberg, og sitter i solen og spiser middag og drikker hvitvin, og går hjem igjen over vakre Bekkelaget i regnvær mens det fortsatt er varmt og kjenner syrinene dufter kraftig. :hjerter:
Nydelig morgen i Oslo i går. Kom syklende inn på Rådhusplassen i soloppgang og til klokkespill. Er ikke så flink til å ta bilder, men det har andre gjort.
