Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Familiegjenforeningen fikk han vel lenge før det ble avslørt at han hadde løyet. I artikkelen du lenker til ser det jo også ut som utvisning er en mulighet, siden advokaten hans nevner at han er redd for det? Jeg er usikker på hvorvidt det er mulig å returnere folk til Djibouti, og synes selv folk som har løyet skal få realitetsvurdert beskyttelsesbehovet når faktisk identitet fremkommer (som et alternativ til å returnere folk til ett farlig land fordi de sa de var fra et annet, liksom).
At en jordansk familie som har løyet blir tvangsreturnert synes jeg er helt greit, selv om de har barn. Det er ikke spesielt farlig i Jordan.
Jeg er helt enig i at saksbehandlingstiden bør ned. Samtidig leste jeg at denne familien har enket 6 ganger, med sin falske identitiet. Skal saksbehandlingstiden ned, bør vi kanskje også redusere antall klageadganger? Ønsker man det?
Skal man kunne anke til evigheten?
Et annet alternativ, er som Aarebrot nevnte i forbindelse med Nathan-saken i Bergen, at dersom man risikerer å bli sendt ut etter mange år, så må man kanskje heller ha egne skoler for asylsøkere inne på asylet. Men hvor sterkt ønsker man det da?
Men hva synes du om ankemulighetene? Slike søknader vil ofte være en meget tidkrevende prosess for staten, særlig når man lyver om identitet. Korrespondanse med andre myndigheter er meget tidkrevende.
Bare i Norge kan man oppleve å måtte vente 2-3 måneder på enkle svar, også når man selv jobber i byråkratiet. Jeg er ikke overrasket over lengre tid ved svar fra et land man sier man er fra. I tillegg kommer de lange køene. Når hvert avslag kan ankes x ganger med dertil domsprosess, så går jo tiden.
Jeg synes det blir litt Catch 22. Færre ankemuligheter og potensielt dårligere saksbehandling (noe som vil fremme antall folk som lyver) - eller lange evige prosesser (trist for barn, som det vil lønne seg å få for sin egen sak).
Hvorfor det? Jeg forstår at det er kjipt for barn å flytte. Men det er virkelig langt fra skadelig for en unge å flytte til et annet land sammen med familien sin, under forutsetning av at landet er trygt og foreldrene har omsorgskompetanse. Det første må man kunne gå ut fra at utlendingsforvaltningen sjekker, det andre synes jeg man bør ha som utgangspunkt uansett om familier er norske, jordanske eller djiboutiske.
Misjonærbarn og ambassadeunger og en hel bråte andre gjør dette hele tiden. Bytter skole, språk og omgangskrets.
Det som er gjengangeren i disse asylbarn-sakene er at foreldrene har løyet om identitet, trenert saken så godt det lar seg gjøre og derfor vært lenge i landet med sine barn. Det er et valg foreldrene har tatt på barnas vegne. Kanskje ikke det beste valget, men heller ikke i nærheten av omsorgssvikt i slik grad at samfunnet bør gå inn og kompensere for foreldrenes manglende evne til å ivareta barnets beste.
(Men jeg er selvfølgelig tilhenger av å korte ned på saksbehandlingstiden generelt. Det kan godt tenkes ankemulighetene burde begrenses også).
Det hyggeligste hadde selvsagt vært om Norge anså å ha ressurser til å ivareta alle som ønsket å komme hit.
All den tid Norge ikke mener å ha det, synes jeg det er helt på sin plass å ha kriterier for hvem som kan bli og hvem som ikke kan bli. Og å sende ut de som ikke oppfyller kriteriene.
Jeg tror vi bør holde oss til å innvilge asyl til de som trenger det, forutsatt at de ikke lyver om hvor de kommer fra. Det å ha vært her lenge, på grunn av egne, bevisste valg, kan ikke være grunn god nok til å få permanent opphold. Barn skal ikke brukes på denne måten. Foreldre MÅ ta mer ansvar.
Jeg synes det virker som om det å anke er blitt en måte å hale ut tiden i Norge på, og tenker det kunne være greit med et tak på antall runder i retten.
Jordan er det såvidt meg bekjent ikke noen grunn til å søke asyl fra, og å bruke et annet lands ressurser på grunnlag av en løgn, er ikke bra.
Jeg synes retur er helt greit i begge tilfeller. Det finnes andre måter enn asyl de kan søke seg tilbake hit på.
Jeg syns det er statens ansvar å ha en rimelig behandlingstid. Tre år som maks f.eks. Ti år - det er veldig lenge. Alt for lenge. Jeg syns man bør gi generelt amnesti til de som har sittet i mottak mer enn fem år, og så skjerpe seg kraftig for fremtiden når det kommer til saksbehandlingstid.
Men hva når det er familier som lyver, kaster id-papirer og generelt gjør det de skal for at det skal gå så sakte som mulig? hVORFOR SKAL DE BELØNNES FOR AT STATEN EVT IKKE KLARER Å OPPFTYLLE EN SLIK PLIKT? aTTPÅTIL NÅR SAKEN ER FERDIG BEHANDLET, MEN DE BOR PÅ UKJENT ADRESSE OG SLIK GJEMMER SEG FOR OFFENTLIGE MYNDIGHETER (SELV OM DE ER KJENTE I LOKALMILJØET).
Jeg er ikke for generelt amnesti etter en viss tid. Det MÅ også foreligger et reelt beskyttelsesbehov. Hvis det gjør de, pleier det dessuten jo ikke være nødvendig med x-antall runder i retten.... En tidsfrist vil bare føre til at folk klamrer seg til enhver mulighet for å trenere saken sin. Selvsagt vil den det, målet når man søker asyl, er jo å BLI i Norge.
Jeg syns fortsatt at staten har ansvar for å ha kort nok saksbehandlingstid. Når barn blir sendt ut etter ti år i Norge så syns jeg de betaler en høy pris for fedrenes synder.
Eg synest saker som sakene til Neda og Nathan og for så vidt og Maria Amelie, er vanskelege. Eg er langt på veg einig med Shute, reint prinsippielt. For det er problematisk når foreldre trenerer prosessen, lyg om identitet og mangler papir. Det kan ikkje vere slik at bare dei har klart å hale det ut, lenge nok, skal dei få bli fordi dei har barn. Det vil undergrave asylinstitusjonen, ein institusjon som må fungere.
Samtidig er det desse einskildsakene, desse barna. Det er brutalt, når vi ser på einskildskjebnar. Sjølvsagt er det foreldra som er ansvarlege for at barna har vore så lenge på asylmottak. Men det er like fullt brutalt. Eg sy ser Mustafa Can sett ord på den ambivalensen eg og kjenner på: touch.vg.no/article.php?artid=10104435.
Eg synest heller ikkje det er uproblematisk å sende ein 12-åring som talsperson for familien, i media, som i saken til Neda. Det vekker sympati, ja. Men barnet burde blitt skåna, ikkje fronta.
Veldig bra!
Og jeg skjønner ikke de som ikke ser dette midt i prinsippdebatten. Dette kan på ingen måte sammenlignes med "pappa har fått ny jobb i annet land"-situasjoner eller misjonærbarns situasjon, slik jeg har sett det i noen nettdebatter har blitt argumentert om for å si at dette ikke er så ille for barna.
Nå pleier ikke misjonærbarn og ambassadebarn bli hentet på natta av politi som byter seg inn når de skal flytte, da.
De pleier snakke om ting på forhånd, og få tatt ordentlig farvel med vennene sine.
Sammenligningen er heit feil, etter min mening.
Jeg skjønner at myndigheter og saksbehandlere synes disse sakene er vanskelige, når det hele tiden kommer krav om at reglene skal bøyes og tøyes hver gang media finner nye sjokkerende saker å presentere. At Neda er ei flott jente, ordrik og en god talsperson for familien sin er det ingen tvil om. Jeg misliker sterkt at unger brukes som brekkstang for å få opphold i Norge.
At Jordan beskrives som helvete på jord, og at foreldrene i enkelte tilfeller fullstendig fratas ansvaret for hva ungene nå opplever, står i grell kontrast til hva andre voksne og barn som kommer til Norge har opplevd i regimer der de kommer fra. Og kan oppleve dersom de sendes tilbake. Land i krig og med enorme interne, blodige konflikter. Asylsøkere som er ærlige fra dag 1 og som ikke i årevis lurer på om de skal oppgi opprinnelsesland eller ikke.
Neda og hennes FORELDRE har ikke et reelt beskyttelsesbehov, og har ikke foreldrene selv anket og anket saken, på feil grunnlag? Jeg skjønner godt at Nedas foreldre ønsker at barna skal vokse opp i Norge. Hvis vi ser oss litt rundt, er det sannsynligvis store deler av verden som akkurat nå skulle ønske det samme på grunn av vårt unike velferdsamfunn og demokratiske system. DET er imidlertidig ikke grunn god nok, og det må faren til Neda ha skjønt, siden han i årevis ha løyet om hvor de kom fra.
Men det har da ingen verdens ting med beslutningen om hvorvidt de skal sendes ut å gjøre.
Det kan godt hende politiet burde vært mye mer smidige ved returen her, jeg vet ikke. Det hadde antagelig blitt store overskrifter om de ble hentet på skolen eller ved middagsbordet også. Og om de fikk beskjed på forhånd, slik at de ble gående og grue seg.
(En del barn jeg vet om som har ventet på tvangsutsendelse har forresten ønsket å ikke få vite om det på forhånd, selv om de har hatt tilbudet. Fordi det ble for vanskelig å forholde seg til ventetiden).
Ellers mener jeg selvfølgelig ikke at jeg ikke tror disse prosessene oppleves brutale for barna, uansett returmetode, eller at det ikke er en belastning. Men det gjør ikke at jeg synes asylpolitikken skal baseres på føleri fremfor prinsipielle vurderinger.
Det er brutalt. Og det er ikkje første gongen vi ser media framstille tvangsutsending som unødvendig brutalt. Men kva ville skjedd om foreldra var blitt varsla på førehand? Ville dei forberedt ungane på at dei skulle reise? Eller ville dei gått i dekning, nekta å reise og trenert avgjersla endå meir? Eg får meg ikkje til å tru at ein sett inn overarbeida politifolk til å gjere slike oppdrag midt på natta, for moro skyld. Men det er brutalt, likevel. Eg reagerer likevel på korleis barn blir brukt i slike saker og på korleis kritikarane ser bort frå foreldra sitt ansvar. For det er foreldra som har utsett barna for dette.
Nei, det er mye mulig akkurat denne familien burde vært i kontakt med barnevernet siden foreldrene fremstår ute av stand til å ta de nødvendige grepene for å ivareta barnas psykiske helse. Nemlig å forholde seg til fattede vedtak i stedet for å lyve mer, anke mer og fortsette å utsette ungene sine for en psykisk belastende livssituasjon.
Men å la familier få opphold i Norge grunnet foreldrenes manglende omsorgsevne, samtidig som man lar barna fortsette å bo hos de samme foreldrene? Det mener jeg blir å strekke det offentliges ansvar langt ut over hva man bør.
Hvis man skal gi opphold på grunnlag av dette, bør samtidig foreldrenes omsorgsevne evalueres. Hvordan kan man som foreldre ikke forstå at barna til syvende og sist vil lide hvis sannheten oppdages?
I denne saken er det utelukkende deres dårlige avgjørelser som ligger til grunn for den lange tiden Neda har vært i Norge. Jeg kan nemlig ikke tro at det er Norske myndigheter som anket på sine egne avslag, og jeg mener at vi må gi Jordanske foreldre på lik linje med Norske, såpass resepkt at vi antar de VET hva de driver med.
Det er nettopp fordi det er barn inne i biletet at desse sakene blir så vanskelege. Eg meiner at foreldre som har fått avslag på asylsøknad har ansvar for å ta hensyn til barna si psykiske helse og ikkje bruke barnet for å skaffe seg sympati gjennom media, slik denne familien gjer. Og likevel kjenner eg at slike einskildskjebnar rører ved sterke kjensler i meg. Det er det same i forhold til romfolket - eg synest det er problematisk med avføring frå voksne mennesker på leikeplassar, men eg kjenner og på sympati for dei som søv i steinhaugane under Sinsenkrysset.
Samtidig klarer eg ikkje unngå å tenke at dette intervjuet er regissert på ein måte som foreldre (og media!) burde ta avstand frå. Jenta er tross alt bare 12 år.
Skulle tro det var en stavefeil man snakket om. Jeg skjønner heller ikke at Neda sier hun ikke visste hvor de le ført hen av politiet. For det første visste foreldrene det, for det andre er jeg relativt sikker på at politiet også informerte barna.
Med hensyn til det som ble skrevet over her om at andre barn som drar til utlandet fpr ta farvel; det fpr ovså asylsøkere med avslag, som reiser frivillig. Bare at denne familien ikke ville dra og derfor måtte sendes ut med tvang isteden, noe de var vel informerte om at meget mulig kom til å skje. Synd da å ikke ha gitt sine barn en liten varkso på forhånd.
Man kan vel kanskje forstå det, men er så desperat at man ikke klarer/orker/tørr. Jeg vet ikke. Men jeg tror ikke noen blir sittende så lenge frivillig i mottak dersom de trodde de kunne få det greit der de kom fra.
Hvis du søker asyl fra forfølgelse og livsfare, så skjønner jeg godt at du bruker alle midler i et land som har en ordning som tydeligvis lar folk anke og trenere i det uendelige. Hvis du ønsker et bedre liv for deg og dine, er ikke asyl under falsk identitet veien å gå. Hva er "greit" liksom? Ugreit er ikke asylgrunnlag.
Det samme tror jeg. Men jeg mener like fullt at vi ikk kan åpne grenseene for enhver som kommer hit. De aller fleste i verden har det verre enn vi har det her. Det har vi ikke plass og midler til. Jeg ønsker heller ikke at det skal lønne seg å bruke barna, eller å spekulere i at man bør få barn for å øke sjansene.
For øveig meget mulig at jeg er farget av å ha en jobb der jeg tidvis tar svært upopulære avgjørelser som kan få store konsekvenser for folk, slik at de kommer til meg og gråter - mens jeg ikke viker av den grunn. (Dog kan det hende andre synes jeg virker følelsesløs og iskald, men det hender også at disse ikke kjenner hele historien, vet om antall advarsler i forkant og ikke har hørt 1000 liknende historier fra før - med ulik sannhetsgehalt).
Nokon og shute sier det veldig godt. Jeg er utrolig splittet. Det er ikke ok at barn opplever slikt. Men foreldrene kan ikke skyve fra seg ansvaret for at det ble sånn. Og det er kleint å se hvordan en 12-åring brukes for å fronte saken.
Internering er ingen løsning på noe som helst. Da setter vi oss i samme boks med grupperinger som vi ikke ønsker å sammenligne oss med. I tillegg er det respektløst.
Det som er merkelig er at en velfungerende familie må ut, en familie som ønsker å delta i samfunnet må ut, mens mennesker som Mullah Krekar får bli til tross for utkastelsesvedtak og mye annet? Mystisk.
De har jo der helt forferdelig nede i Jordan, hvem som helst av oss hadde hatet å havne der også, plutselig å bo i et fattigstrøk der.Men de har det ikke verre enn andre fattige i Jordan, de bor jo hos besteforeldrene somhar bodd slik hele tiden.
Så spørsmålene blir jo: skal fattigdom være grunn til opphold?
Skal man ha lov til å anke beslutninger? For enten må det være lov men da må det være lov å sende ut selv etter lang tid. Om man sier at saker skal være avklart etter maks tre år, så vil det og gå ut over de som hadde fått gjennomslag på anke.
Og det er virkelig synd på barna. Men jeg stusset på en ting: det står at barna ikke kan arabisk. Har ikke barn rett på morsmålsundervisning?
Hva i all verden har Mullah Krekar med denne saken å gjøre? Grunnen til at han ikke har blitt utlevert så langt, er at myndighetene i Irak ikke har gitt norske myndigheter forpliktende garanti om at Krekar ikke risikerer dødsstraff.
Jeg synes også det blir helt feil å blande inn mennesker som ikke er returnerbare fordi vi faktisk har forpliktet oss til å ikke sende folk tilbake til steder de risikerer å bli drept.
Men folk bryr seg ikke om det, tror jeg, folk flest sammenligner saker og utkastelsesordre, og synes det er blodig urettferdig at Krekars interesser beskyttes, og ikke 12-åringens.
Jeg synes denne saken er veldig vanskelig. Det er vanskelig å IKKE se at disse barna burde få bli. Samtidig kan vi virkelig ikke ha det slik at hvis du lyver lenge nok og bruker dine egne barn som skjold du skyver foran deg, så får du det som du vil.
Jeg synes denne saken er helt hårreisende - og jeg synes veldig synd på 12-åringen som blir brukt på en slik måte som hun gjør.
Da bør folk tenke seg om et par ganger til, synes jeg. Det er ikke Krekars interesser som beskyttes. Det er norsk lov som sier at vi ikke utleverer mennesker til en stat hvis det foreligger en dødsdom som kan bli fullbyrdet. Jeg mener det er Norges interesser som beskyttes ved at loven følges også i de tilfeller det er ubehagelig.
Og jeg forventer litt større grad av saklighet i en diskusjon på FP enn ellers, så jeg synes sammenlikningen er tullete.
Om hun hadde i stått i fare for å få dødsstraff så hadde hun ikke blitt sendt ut heller.
Vi kan jo ikke ha et lovverk som gjelder forskjellig ut fra hvor ufordragelige folk er. Hu var søt! Hun får bli! Krekar er ekkel! Han sender vi ut!
Loven i Norge er sånn at folk som risikerer dødsstraff blir ikke sendt ut. Da kan vi ikke sende Krekar heller. Den dagen han ikke står i fare for å få dødsstraff så blir han sendt ut samme dag. Jeg husker pølse-Hansen ble konfrontert med utsagn fra Krekar om at Krekar ikke fikk reise ut av Norge. "Han får reise on han vil ja! Han skal få penger av meg personlig til drosje til flyplassen!"
Og det kan ikke være et argument at siden Krekar ikke blir utsendt så skal alle som er litt søtere få bli. Absolutt alle er søtere enn Krekar.
Det er vel truslene og hatet Krekar har mot vesten og våre verdier, som er problemet, ikke det at han er "ekkel", og så har vi altså da denne familien som så gjerne vil bli en del av samfunnet vårt, men som sendes ut.
Esme, alle har rett til tilbod om morsmålsundervisning. Foreldra har ikkje plikt til å ta imot på barnets vegne. Eg kjenner eksempler frå skulen på at elevar takker nei til morsmålsundervisning medan dei søker asyl, fordi det er ei utbredt misforståing at søknaden står sterkare viss ein ikkje kan morsmålet.
Skremmeren, fattige folk som har eit ønske om ei betre framtid for seg og familien, kan søke om arbeid og i neste omgang arbeidstillatelse og få opphold den vegen. Asylatet er ei ordning kor folk som er i livsfare skal kunne vernast mot alvorlege trugsmål, som den som heng over Krekar. Viss vi begynner å blande desse to, vil asylinstitusjonen rakne. Det er veldig skummelt å åpne det smutthullet. Viss vi skal ha kapasitet til å verne dei som treng vern, må vi la arbeidsinnvandrarar vere arbeidsinnvandrarar, uavhengig av om dei har søte barn.
Ja, altså, JEG vet det og er helt enig i at det må være sånn. Men debattene raser på sosiale medier, og mitt inntrykk er at det er holdningene asylsøkeren har, som blir utslagsgivende, ikke hva som venter dem hjemme.
Jeg stusset også på det med arabisk? Snakker familien egentlig et annet språk, mens man snakker arabisk i Jordan? Snakker foreldrene arabisk, men kun norsk med barna? Siden barna er talsrør tolker jeg det som at foreldrene i liten grad snakker norsk, eller er det feil?
Jeg ønsker å presisere at jeg syns at vedtaket om å utvise familien er riktig - men jeg syns det tar for lang tid å få avgjort og effektuert disse sakene. Prisen for dette er det stort sett barna som betaler, de er ufrivillige deltakere i asylspillet. Det gjelder ikke bare Neda, men mange andre barn også.
Jeg lurer på en ting. Slik jeg har forstått det fungerer systemet slik at man strengt tatt kun har en ankemulighet. Det vil si at man får søknaden behandlet og har oppholdstillatelse i denne periode, videre vil man ha oppholdstillatelse mens en klage behandles. Når saken er endelig avgjort i UNE har man ikke lengere oppholdstillatelse. Man kan selvsagt anke og klage videre (men da vil det først gis avslag på bakgrunn av at man ikke kan anke, så kan man anke den avgjørelsen osv osv) men etter at saken er avgjort i UNE så har man ikke oppholdstillatelse, kun det som kalles tålt opphold. Det vil si at man strengt tatt oppholder seg ulovlig, men hjemsendelse bli ikke effekturert.
Finnes det flere ankemuligheter som gir oppholdstillatelse?
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.