Etter oppfordring i en annen tråd så lurer jeg på om jeg har lyst til å bli besøkshjem og/eller avlastningshjem. Jeg har lest litt rundt, men på de fleste offentlige sider står det bare kontakt din lokale barnevernstjeneste. Greit nok, men vil gjerne høre litt mer om det før vi tar kontakt med dem. Må også uansett vente til vi har flyttet inn i nytt hus.
Jeg tenkte derfor at om det er folk på forumet som har erfaring med dette at de kanskje kunne skrive litt om det i denne tråden? - Jeg vil også selv holde den oppdatert om vi velger å bli det.
Jeg får sikkert flere spørsmål om folk forteller litt, men i utgangspunktet lurer jeg på om man må ha noe spesielt kurs/opplæring? Så de har noe som heter pride kurs, men det er kanskje kun for fosterforeldre?
Vi skrev litt om hvorfor vi ønsket å bli besøkshjem, så ble vi intervjuet av barnevernet hjemmet hos oss selv, og måtte levere vandelsattest. De fortalte litt om familien de hadde tenkt på til oss, så møtte vi foreldrene hos barnevernet. Etter det kunne begge parter si ja eller nei. Så møtte vi barnet hjemme hos foreldrene sammen med barnevernet, og etter det ordnet vi en slags tilvenning med besøk både med og uten foreldre, hjemme hos oss og hos dem.
Man binder seg for ett år av gangen, men det er som regel ønskelig med lengre perioder.
For din egen del eller kan man ikke ha små barn? Så i henhold til fosterhjem at man fint kunne ha både små og store barn fra før så gikk ut i fra at det var det samme med besøkshjem.
Vi har ei veldig lita en nemlig, men da vi ikke har planer om flere syns vi at vi har godt med overskudd både nå og fremmover.
De fleste barneverntjenester følger KS-satsene, som gir totalt ca 950 kroner døgnet når man kombinerer utgiftsdekning og arbeidsgodtgjørelse. Sistnevnte utgjør 680 og er skattbar som biinntekt.
Ikke noe veldig lukrativt. Det hender besøkshjem betales over satsene, men da vanligvis når det er usedvanlig krevende barn eller familiekonstellasjoner å forholde seg til. I tillegg kan man oftest få dekket større engangsutgifter etter søknad, type bilsete og slikt.
Prosedyren de stedene jeg er kjent med er som Tallulah beskriver. I blant bes man også om legeattest og/eller egenerklæring om egnet helse.
Det er generelt lite spesifikke krav til besøkshjem. Barnet skal sove på "egnet soveplass" som ikke behøver være eget rom, og de voksne i besøkshjemmet skal være personlig egnet og ha overskudd og ressurser.
De vanligste vedtakene sier besøkshjem hver tredje eller fjerde helg, samt noe mer i ferier. Unntak forekommer i fleng. Jeg har vært besøkshjem hvor vi hadde barna inntil 40% av tiden, men det tilhører sjeldenhetene. Det finnes også eksempler på besøkshjem som f.eks har fast hver fjerde helg, men i tillegg stiller ekstra på kort varsel ved behov - særlig aktuelt i situasjoner hvor besøksbarnet har foreldre med varierende helsetilstand.
Det er ikke bare barnevernstjenesten som bruker besøks-/avlastningshjem, det er også avdeling for funksjonshemmede. Vi har vært avlastningshjem i ni år, først uten egne barn og etter hvert med eget barn som har blitt som en slags lillesøster for helgebarnet.
Lønna varierer fra kommune til kommune. Den er ikke særlig høy, men den er jo et bidrag til økonomien likevel. Hos oss får man betalt for 35 timer pr helg (fredag til søndag), og får i tillegg kjøregodtgjørelse etter antall km og to døngs utgiftgodtgjørelse. Tror jeg har utbetalt 3-4 000 pr helg inkludert alt og fratrukket skatt. Det er også opp til kommunen om man får feriepenger eller om man jobber hele året.
Mamma og pappa var besøkshjem noen år for en liten gutt. Jeg var vel rundt konfirmasjonsalderen tenker jeg. Tredjehver helg var han hos oss.
Kan ikke huske hva de måtte gjøre for å bli godkjent, men tror ikke det var store greiene. Det er vel alltid stort behov.
Han var hos oss jevnlig til han havnet i fosterhjem halvannen time unna oss, og bodde vel der til han ble selvgående. Han er fortsatt innom mamma på jobben når han er i området. Og det hele var en veldig fin greie. :jupp:
Mamma og pappa gjorde det fordi de hadde mulighet, tid og lyst. Men da gutten flyttet valgte de å ikke fortsette allikevel. Det er både og, men det kommer jo veldig an på hvorfor barn er i besøkshjem/avlastningshjem. :jupp:
Spennende! Sikkert begrenset hvor mange barn det er å "velge i" (forhåpentligvis), men jeg hadde hatt kjempe lyst til å hjelpe en med sosialt/psykisk handicap. Har gått deler av studieløpet på profesjonstudiet i psykologi og var da spesielt interessert i blant annet autismespekteret.
Da ville det vært bra nok biinntekt for oss med bare en helg i måneden, og det er jo slik jeg har forstått det heller ikke uvanlig med noe mer besøk enn det. Syns ikke det burde være forbudt å være ærlig om at en del av motivasjonen er å få en liten ekstra slant i måneden. Ansatte i barnevern og helsesektor forøvrig jobber da ikke gratis de heller selvom jobben deres er å yte omsorg. Deles foresten lønnen på begge foreldrene eller er det en forelder som formelt sett har hovedansvaret?
Jeg tenker at det er noe veldig annet å jobbe som sykepleier/førskolelærer/barnevernsansatt og ta i mot barn innenfor et begrenset på "nøytral grunn" og det å få barn hjem til seg og la de fungere som en del av familien. Jeg synes også det blir veldig merkelig å begynne med et ønske om å være barnevakt for å tjene penger og ende opp med å skulle være avlsastningshjem/besøkshjem fordi den første ideen ikke slo an hos en tilfeldig valgt foreldregruppe.
For min egen del. Jeg er alene med mine to, og har jo selv besøks/avlastningshjem til dem pga det, så da blir det jo ikke helt logisk at jeg selv skal være besøkshjem.
Jeg syns det å være besøkshjem er noe helt annet enn å jobbe med omsorg/barn. Jeg syns det er fint at vi får litt betalt, men det er ikke en betaling vi regner in i økonomien, og vi bestemte oss for å være besøkshjem lenge før vi i det hele tatt ante hva godtgjørelsen var. Vi får ingenting i den størrelsesordenen celebelen nevner.
Vår motivasjon besto av flere ting: Vi har et enebarn selv og vi syns det var fint at han fikk et annet barn å forholde seg til, vi hadde kapasitet og liker godt barn, men kunne ikke tenke oss et til på heltid.
Syns det høres litt merkelig ut å ville være besøkshjem og så skulle være med på å bestemme hva problemet for barnet evt skal være? Det kommer vel helt an på hvem som trenger hjelp da og da?
Da mamma og pappa var besøkshjem husker jeg gutten og mor kom på besøk en kveld før han kom på overnatting. For å se om det var klaff mellom oss og gutten. Dette er da mye viktigere enn hva dere måtte være interessert i fagmessig? Disse barna som trenger hjelp, eller har foreldre som trenger en eller annen form for avlastning er da virkelig ikke oe eksperiment, men virkelige mennesker. Helt vanlige folk som bør bli møtt av en helt vanlig familie, og ikke fagpersoner på jobb når de er på besøk. :nemlig: De som er i besøkshjem som har ekstra utfordringer møter vel stort sett på nok fagfolk ellers tenker jeg.
Vel, jeg luftet en tanke i den andre tråden fordi vi har lyst på en liten ekstra inntekt og vil jobbe med barn. I så tilfelle ser jeg ikke den store forskjellen så langt ved barnepass i eget hjem kontra besøkshjem bortsett fra at ved sistnevnte får man et fast barn som kan ha ekstra utfordringer. Et fast barn syns jeg er utelukkende positivt og vi har god kompetanse i henhold til ekstra utfordringer. At barna føler seg som hjemme og godt motatt er da et mål i begge situasjoner. Besøkshjem hadde også vært en nyttig erfaring å ta med seg om vi i fremtiden skulle vurdere å bli beredskapshjem.
Det er nå en gang sånn at de fleste hustander må tenke litt økonomi i hverdagen også, men det virker tilsynelatende som du er såpass priviligert at du dømmer oss for det.
Jeg er ikke spesielt priviligert, men jeg synes likevel at inntektskildene mine bør komme fra andre steder enn folks behov for hjelp i en sårbar situasjon. Å ta i mot avlastning er mer sårbart enn å være innlagt på sykehuset.
Det er forsåvidt sant. Men hadde jeg hatt et barn med en spesifikk utfordring som feks autisme, så hadde jeg ønsket at besøkshjemmet primært hadde ønsket å være besøkshjem, ikke at de ønsker å være besøkshjem fordi de er interessert i autistiske barn. Jeg vet ikke, det er bare noe med måten det blir skrevet på kanskje. :vetikke:
Det er da helt kurrant å ta slike oppdrag blant annet fordi man tjener litt på det. Har selv jobbet som avlaster i studietiden, nettopp av slik grunn, men det er jo ikke en lønn man velger å ha hvis man ikke også kan tenke seg innholdet i arbeidet.
Da jeg startet opp fikk jeg for øvrig stikkordsskissert de ulike barna som trengte hjelp, og ble spurt om hvilke jeg syntes passet best for meg og min situasjon. Noen diagnoser passet ikke for meg, mens andre passet fint.
Eksperiment, virkelig? Poenget var vel heller at om et barn med det som er en relativt komplisert lidelse kan komme til noen som har god kunnskap om den så er det antagelig en svært god match. Og være en god fagperson ovenfor barnet innenfor sosiale-psykologiske problemstillinger er jo nettopp å kunne raskere bygge opp en trygg og god relasjon enn om man ikke hadde kunnskapen om barnets helsesituasjon.
Forventet virkelig ikke så mange negative reaksjoner i denne tråden. Tanken var at det kunne bli en positiv tråd om det å være besøkshjem...
Det er stor mangel på besøkshjem, avlastningshjem og fosterhjem her ilandet, og jeg tror at en del av de moralske betraktningene som kommer fram i denne tråden er en viktig del av årsaken. Det er ekstremt få som har "ekte kall", men veldig mange som kan gjøre en god jobb av andre årsaker. Litt ekstra penger kan få interesserte og flinke folk ned fra gjerdet, og faglig interesse kan da umulig være en ulempe!?
Vi har gått gjennom pridekurs, og BUFetat var jo bare lykkelige for at vi kunne tenke oss å ta i mot døve barn, med begrunnelse i at det er det vi har erfaring med, og interesse for. Det vil virkelige ikke være positivt for noen parter om vi stiller oss helt åpne for alt, da er sjansen mye større for å bomme. F.eks. et blindt barn inn i dette huset ville ikke fungert, halvparten av kommunikasjonen foregår visuelt.
HI virker som en oppegående fyr som liker unger. Er han uegnet vil barnevernet kjapt luke ham ut. Dere som mener at motivasjonen hans ikke er høyverdig nok; hvor mange kjenner dere som er bra nok til å være besøkshjem/fosterhjem?
Jeg syns det er kjempeflott at dere vurderer dette. Det er virkelig et stort behov for det, og det er veldig fint og givende. :) Og kunnskap er absolutt ikke negativt.
Jeg kjenner flere som etter min mening er "bra nok", men de velger av ulike årsaker å ikke gjøre det, og det er jo en ærlig sak det også. Jeg synes ikke det at man får litt penger for det, og anser det som en medvirkende motivasjon, som noe problem, virkelig.
Ja, enkelte formuleringer, særlig med den andre tråden i bakhodet, kan tolkes litt "dumt", men det setter jeg heller på kontoen for "muligens ikke så forumvant", hvilket i alle fall ikke er noe avgjørende for om man er god som besøkshjem.
Nei, dette synes jeg HI absolutt skal ta videre.
Det er ikke strenge krav eller spesiell opplæring for å være besøkshjem. Normalt oppegående, overskudd og energi, en egnet soveplass, som ikke trenger være eget rom, og lyst til å gjøre det. Go for it.
Jeg tror ingen mener at betaling som en medvirkende motivasjon er dumt, altså. Jeg gjør hvertfall ikke det. Hadde det vært en ikke-ønskelig motivasjonsfaktor hadde det vel heller ikke vært betalt. Mine kommentarer var kun basert på at om man tenkte at det var en grei inntektskilde kunne man bli skuffet.
Både besøkshjem, fosterhjem og beredskapshjem burde lønnes langt bedre enn de gjør i dag. Det er ingen grunn til å anta at filantropi er en nødvendig egenskap for å kunne gjøre en god jobb i disse rollene. Og selvfølgelig er det en jobb, selv om den er live-in og går døgnet rundt.
Akkurat som jeg forventer at barnehageansatte skal gi god omsorg selv om de får lønn for det, mener jeg man kan forvente dette av besøkshjem. Rutinene for å sikre det er også omtrent like gode (daglig oppfølging for barnehageansatte vs. rapporter og jevnlige evalueringsmøter med barn, foreldre og besøkshjem for besøkshjem).
Nå svarer jeg, veldig farget av at jeg selv har en sønn som har hatt avlastningshjem i mange år. Han har store spesielle behov, og for meg, og ham, var det en kjempebonus at avlaster også hadde pedagoisk og spesialpedagogisk kompetanse.
Det ene - at man har en relevant utdannelse, uelukker da overhodet ikke det andre, at man ønsker åpne hjemmet sitt for et barn og en familie som trenger hjelp i hverdagen, det være seg om barnet er funksjonsfriskt, eller har spesielle behov, fordi man er genuint interessert i barn.
Og jeg, personlig, syns det er en helt kurant ting at man er interessert i hvordan dette godtgjøres økonomisk. Man blir ikke rik av å være avlastningshjem, men økonomi er neppe hva som driver mennesker til å bli avlastere. Likevel, man har ansvaret for et fremmed barn over flere døgn, ja, fordi man trives med dette og ønsker hjelpe, men pokker heller, det er greit å få en, om ikke annet symbolsk, lønn for den jobben man faktisk gjør.
Jeg syns det er tøv, tøys og tull å tillegge daddyandiknowit en agenda, beskylde ham for å se på barna som et eksperiment osv, bare fordi han har nevnt en relevant utdannelse i forhold til f.eks å åpne hjemmet for et barn med autisme. Jeg vil tro det rett og slett vil være en fordel for alle parter om en familie, med pedagogisk og psykologisk utdanning, stiller som avlastere for barn som krever endel mer enn hva barn innenfor spekteret av normalutvikling vil kunne kreve.
Jeg syns det er flott - jeg ønsker deg og din kone lykke til, og skulle ønske flere var som dere.
Her vi bor får (dvs ifjor, vi har en annen ordning nå) avlastere for funksjonshemmede(spesielle behov/mennesker med utviklingshemning 152-177,- per time inklusive utleggsdekning (flat sum, avhengig av erfaring). En helg ble regnet som 36 timer (1 døgn = 18 timer fordi 6 timer med søvn ikke telles).
Lønnen gir hverken opptjening av pensjon eller feriepenger (noe jeg vet er veldig vanlig for denne typen avlastning rundt om). Det er også timesbasert per arbeidet time så om barnet ikke kommer til avlastning en helg får man ikke betalt uansett. Man har heller ingen rettigheter ift egen sykemelding.
Man kan få utgifter for transport t/r avlastningen dekket, ellers er ingen andre utgifter ifm avlastningen dekket utover det som ligger i lønna.
Supert at folk stiller som avlastere, det trengs og det er alltid mangel!! Det er så mange som sliter med å få tak i avlastning!
Til sammenligning er f.eks en BPA-ordning (brukerstyrt personlig assistanse, finnes også for funksjonshemmede barn/barn med utviklingshemning) er ofte tilsvarende grunnlønnet men med bl.a skifttillegg for kveld og helg, gir oppsparing av både feriepenger og pensjon, og man har vanlige sykepengerettigher + får betalt ettersom man er satt opp på vakt selv om det skulle bli avlysninger. Det er også krav om opplæring, arbeidsgivermøter, medarbeidersamtaler osv.
Men dette er jo da ikke i eget hjem for den som jobber, selv om de faglige utfordringene kan være like interessante og den hjelpen man gir like kjærkommen. Ta en kikk på f.eks uloba.no for å se hva det dreier seg om.
Bare som et innspill.
Det har nettopp vært en ganske interessant rettssak mot Oslo kommune, hvor en avlaster fikk tilkjent feriepenger. Blir spennende å se hvorvidt dette setter presedens for fremtidige avlastere (og besøkshjem og støttekontakter).
Vi får feriepenger, og må ta ferie - det er som sagt noe kommunen bestemmer selv. Noe opplæring har vi ikke fått, men de siste årene har avlastningstjenesten arrangert ulike temakvelder.
Vi var besøkshjem 1 helg i mnd før vi fikk egne barn. Det var en veldig fin erfaring. :nikker:
Dette var barn i fosterhjem som vi kjente fra før, så runden med godkjenning fra barnevernet var nok ikke like omfattende som vanlig. Som de fleste nevner, er ikke lønna all verdens, men en helt grei ekstrainntekt for oss som var studenter.
Vi kommer nok til å bli besøkshjem igjen når barna er eldre. :nikker:
Lykke til HI, det er et kjempebehov for gode besøkshjem!
Nei, jeg mener selvfølgelig det bør veldig betraktelig bedre lønnet enn det er. Men jeg mener at lønn ikke bør være hovedmotivasjon for å være avlastning/besøkshjem.
Det har vel også HI eksplisitt uttrykt at det ikke er for hans familie heller. Med de satsene som er, tviler jeg på at det finnes mange som gjør dette hovedsaklig for å tjene penger.
Jøss. Dette var sterke ord. Dersom jeg skal ta det du sier alvorlig må jeg si opp jobben min umiddelbart. Og jeg synes det er drøyt å sammenligne besøkshjem og sykehusinnleggelse og si at førstnevnte er mer sårbart! Virkelig? Da tror jeg ikke du har vært på den barneavdelingen jeg jobber på.
Uansett: syne HI stiller helt legitime spørsmål. Lykke til!
Jeg kjenner opptil flere som har ekstrajobb i barnevernet - på institusjonsboliger - mer eller mindre kun for de ekstra pengene. Å ta slike vakter er mildt sagt godt betalt. Lærere f.eks. som har ekstrajobb i sommerferien. Er det galt? At de i utgangspunktet gjør det for pengene betyr jo ikke at de ikke bryr seg om ungdommene. Det finnes jo drøssevis av enkle og sutalause jobber man kan ta for å tjene ekstra penger - så når man ønsker å jobbe på institusjon, være avlastningshjem, etc. så ligger det litt i kortene (for meg) at dette stort sett er folk som har noe ekstra å gi.
Ok, jeg tar selvkritikk for den. Min uttalelse var basert på uttalelser fra én familie i min nære omgangskrets, som beskriver det som mer sårt og vondt at de trenger avlastning til barnet sitt enn at barnet stadig vekk er innlagt på sykehus. Men deres barn har ingen diagnose som kan være dødelig, og det spiller sikkert inn. Uansett er jo ikke disse noen universal sannhet, så jeg beklager det jeg sa.
Syns det er fint å være nysgjerrig på vilkårene før man begir seg inn i dette. Det er jo en følelsesmessig investering for de involverte, så det er fint om det er vel gjennomtenkt. Syns det er pussig at lav "lønn" skal være et slags kriterium på "motivasjon" eller "egnethet". I ganske mange yrker er motivasjon og egnethet helt essensielt, og man klarer fint å rekruttere de riktige folka selv om det er godt betalt. Det er heller et paradoks at når godtgjørelsen er såpass lav vil mange familier oppleve at de ikke kan gjøre de aktivitetene de pleier med avlastningsbarnet med på like vilkår uten å gå i minus. Så det passer sånn sett kanskje best for de som liker seg i heimen eller i skogen, og mindre for de som liker ting med billettpriser og adgangspenger.
Det er da bare en stor fordel om man har ekstra kunnskaper om en evt diagnose barnet har. Jeg kan ikke se noe negativt i det. Jeg har valgt jobb utifra mine egne interesser.
Helt på siden, men hva slags boliger er dette som er så godt betalt? Det må da være noe ekstra, det er ihvertfall ikke slik at arbeid på institusjonsboliger vanligvis er veldig godt betalt.
Eg blir så irritert på denne haldninga om at omsorgsyrker ikkje skal vere godt (nok) betalt, fordi folk skal ha ein annan motivasjon enn pengar for å gjere jobben. Denne tanken om at utvalde yrker skal bunne i "kall" og ikkje ønske om å forsørge seg sjølv, er vel hovudgrunnen til at typiske kvinneyrker har så mykje lågare lønn enn typiske mannsyrker. I omsorgsyrker skal ein vere så sjølvoppofrande og altruistisk, at hadde det ikkje vore fordi ein trengde tak over hovudet, kunne ein like gjerne jobba gratis. :rolleyes: For meg er det veldig rart at folk skal drive å synse om eignaheit og motivasjon, fordi at HI spør om betalinga.
Eg trur det å vere besøksheim er så mentalt krevande og krev såpass mykje jobbing med tanke på å vere tilstade, sette grenser og vere ein omsorgsfull og tydeleg voksenperson, at det skulle bare mangle at ikkje folk fekk betalt for å gjere jobben!
HI, eg synest det høyrest ut som eit godt utgangspunkt, at de har overskot og kapasitet til å ta dykk av eit ekstra barn. Eg trur det er ei både krevande og givande samfunnsoppgåve. For ikkje å snakke om viktig.
Så flott at dere ønsker å hjelpe på denne måten! Og selv om lønna ikke er så mye å bli fet av nødvendigvis, så er det da lov å kalkulere med at man tjener litt på det også. Så lenge motivasjonen ellers er den riktige, og det syns jeg du gir inntrykk av at den er.
At man har et spesielt ønske om å hjelpe barn med spesifikke vansker syns jeg også er legitimt. Om man har spesiell kunnskap på et felt så skulle det også bare mangle. Det er jo en ren styrke. Skjønner ikke kritikken rundt det. Det betyr vel ikke nødvendigvis at alle andre barn er utelukket?
Jeg har selv vært avlaster i mange år, til et sterkt pleietrengende barn. Mye av grunnen til at jeg stilte var nettopp at han var så pleietrengene og med såpass utfordrende vansker at familien/kommunen slet med å få noen til å stille. Med min faglige bakgrunn syns jeg det var utrolig spennende å få lov til å hjelpe denne familien (som også er nære venner). Hadde barnets vansker vært helt andre så hadde jeg også stilt opp, men jeg syns det var ekstra spennende og givende fordi denne gutten hadde så store og krevende vansker, nettopp fordi jeg følte meg kompetent. Det må være lov å innrømme.
Jeg har flyttet og er ikke lenger avlaster, men jeg kommer nok til å stille meg til disposisjon for barn i den kommunen jeg bor nå. Og da kommer jeg selvsagt til å si hva jeg har kompetanse på, og stille meg til disposisjon for de barna med størst funksjonsvansker. Som et ønske.
Det er jo bare en styrke for kommunene at noen ønsker å være avlastere for barn med såpass krevende diagnoser som vi snakker om her. Jeg ser for meg at avlastere ikke nøvendigvis står i kø for å passe barn med autisme - mange av dem har jo svært krevende autismediagnoser. De samme med de barna som har de sterkeste funksjonsvanskene.
Jeg mener heller ikke at man skal bli rik på slike oppdrag, men da jeg var avlaster så var det ingen fislelønn jeg fikk, altså. Den gangen jeg sa meg villig så visste vi ikke engang om jeg fikk betalt, fordi vi bodde flere kommuner fra hverandre. Jeg hadde tatt oppdraget uansett. Og i starten var lønna bare symbolsk. Men på ett tidspunkt bestemte de seg for å øke lønna, og da økte den kraftig. Jeg var ganske sjokkert, faktisk. Og jeg lyver hvis jeg sier at jeg som alenemor til to ikke hadde stor glede og nytte av de pengene, altså.
Jeg er helt enig med det nokon skriver og er glad at noen (nokon :knegg:) endelig satte ord på det jeg mener.
De aller fleste voksne i Norge vet at støttekontakt- og avlastningslønnen ikke er å bli feit av, men klart man skal ha betalt. Man gjør jo faktisk en veldig viktig og krevende jobb for noen andre, klart det skal lønnes? Og klart det må være lov å spørre andre om hvor mye slikt arbeid lønnes i?
Jeg synes det høres ut som noe dere bør undersøke videre!
At det økonomiske er en faktor ser jeg på som helt naturlig, men så jobber jeg også innenfor sosialt arbeid. Et fagfelt som har sitt utspring fra veldedighet.
Jeg ble ikke sosialarbeider for å bli rik, men jeg skal leve jeg også.
Altså, ærlig talt. Studerer man, så jobber man på si for å tjene penger. At man ønsker å jobbe innenfor sitt fag-eller interesssefelt bør vel bare være et pluss.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
