Jeg snakket med en venninne om dette, og det avslørte at vi tenker ganske motsatt av hverandre.
Jeg legger mest i gaver til nevøer, nieser og egne søsken, enn til egne foreldre. Hun gjør motsatt. Mitt argument er at (mine) egne søsken er i etablererfasen, samt at barn "trenger" ting mer enn veletablerte nesten-pensjonister med massevis av alt.
Tja, temmelig likt egentlig. De har nok ting, men de får typisk fotografbilder av ungene eller sånne ting som fort koster litt penger. Nevøen og niesene mine er små, bortsett fra den eldste som er 20 og i etableringsfasen, men de har hauger av tanter, onkler og besteforeldre og får drøssevis av gaver. Søsknene våre kan fort få mer enn barna deres.
Jeg tenker som deg.
De som får den dyreste gaven utenom mannen og barna, er lillesøsteren min. Mamma og pappa får greie gaver de altså, ofte en felles gave fra oss ungene. Men mamma har sagt klart i fra at pengestrømmen skal gå fra foreldre til barn, ikke omvendt.
I min familie kjøper vi ikke så veldig dyre gaver til noen, egentlig. Bortsett fra iblant til egne barn. Søsteren min har rundt 20 nevøer/nieser, og det har lagt lista litt for prisnivået. Jeg har under halvparten.
Jeg kjøper dyrere gaver til moren min enn til de jeg er tante til. De har virkelig alt de trenger og mer til de også, og det gjelder vel de fleste barn i Norge. Så akkurat det er ikke noe tungt argument syns jeg.
Bror, svigerinne, niese og nevø. Definitivt. Gir til én venninne bare, resten har barn, så da gir jeg til barna deres i stedet, men da snakker vi gaver mellom 100 og 200 kroner. Jeg legger litt mer i det til min barnløse venninne. Min bror får over tusenlappen, det samme gjør svigerinne, nevø og niese. Mor og svigermor får halvparten av det, kanskje. Noen ganger mindre, noen ganger mer.
Tja. Jeg tror nok foreldrene mine får de største gavene. Men ikke ting, vi gir gjerne opplevelser, konsertbilletter, restaurantbesøk, dykkekurs o.l, det koster jo litt. Vi får ikke lov å gi de ting, mamma sier de har nok. :humre:
Jeg har en million nevøer, så de får ikke så dyre gaver. Men de bor i utlandet, og der ligger nivået litt under her - så det er greit å ikke overdrive. Jeg har rar svigerfamilie, det blir issues hvis jeg kjøper for dyre gaver.
Ellers kjøper jeg det jeg tror folk liker, tenker ikke så veldig mye på pris.
Jeg gir de dyreste gavene til nevøer og nieser, så kommer søsken (ev. deres partnere), svigerforeldre og gamle tanter får minst av slektningene. Fordi de vil ha det slik. De vil helst gi bort, men blir alltid glade for praktiske og/eller personlige smågaver.
Jeg har ingen søsken og ei heller nieser eller nevøer og svigerforeldre/familie dessverre. Har imidlertid to svært nære barndomsvenninner som jeg alltid har prioritert. Vi ble enige i fjor om å kutte ut gaver til hverandre. Men på deres kommende rundager så kommer jeg til å kjøpe noe ekstra fint.
Har også to fadderbarn som får samt ei eldre tante som jeg unner en oppmerksomhet av og til. Ellers må det bli min mor. Synes det er koselig å kunne spandere/gi noe ekstra til henne i ny og ne. Hadde pappa levd så hadde nok jeg gjort det samme med han. Joda hun har alt men setter stor pris på gavekort til hudpleie, konsert e.l
Jeg tenker som deg. Jeg er mest opptatt av at forledrene mine skal få noe de blir ekstra glad for. Bilder eller album eller en fin opplevelse. Jeg vil jo at andre mottagere skal bli glade også, det står ikke på det. :knegg: Det kan gjerne være noe de trenger eller noe ekstra de ikke ville kjøpt selv, som sportssutstyr. Jeg prioriterer søsken og tantebarn hvis man tenker kun i kroner og øre.
Jeg gir de dyreste gavene til venners barn og søsken. Jeg har bare to tantebarn og de er ikke "mine" og jeg er ikke spesielt close med foreldrene. Jeg er tettere med mange av mine venners barn og søsknene mine er noen år bak meg i etableringsfasen og trenger litt stæsj.
Vi kjenner knapt nieser og nevøer og ser dem sjelden. Mine foreldre har en god del dårligere råd enn meg. Ergo gir jeg mest til mamma og pappa. (Og barn har også himla mye stæsj)
Jeg har ingen nieser eller nevøer enda, så det får søskene mine og foreldrene mine. Vi søsknene pleier ofte å spleise på presanger til forelderene våre for å kjøpe noe litt større. Brødrene mine er 20 og 23 år og studenter, søsteren min og jeg jobber, og jeg har barn. Så vi yter etter evne og skriver alle sitt navn på kortet. :)
Jeg bruker mest penger på de jeg kjenner godt, det er så enkelt og gledelig å kjøpe noe jeg tror de vil like godt. Det er ikke alltid dyrt. Men jeg sliter skikkelig med motivasjonen for å legge penger i gaver til folk jeg omgås mindre.
Jeg gir dyrest gaver til mamma og pappa fordi jeg pleier gi dem mer spesielle ting; opplevelser, fotografbilder etc. Gjerne billetter til noe vi gjør sammen og slikt. Men det er ikke snakk om enorme summer uansett, selv om runde dager gjerne blir litt ekstra.
Søsteren min og jeg gir ikke gaver til hverandre mer, vi har det vi trenger begge to og har gått over til å gi gaver til hverandres barn. Nå synes jeg også de barna har mer enn nok egentlig, så vi er på et moderat nivå også i barnegaver.
Er opptatt av at det er noe de trenger/ønsker seg/ikke unner seg selv.
F.eks. så drypper det mer på yngste søster'n nå som er fattig student på hybel, enn på den godt etablerte store søster'n. De får helt ulike gaver etter sine behov. I bunn og grunn er de ganske likestilte.
Jeg tror nok mamma er den som får dyrest gave rett og slett fordi hun stiller opp for meg så mye og fortjener det! Men ellers får nok niesene på min side og bror og svigerinne nokså likt beløp. Alle har i grunnen nok, både liten og stor.
Til mamma. Hun er alltid på tibudssiden, stiller opp når vi har syke barn, inviterer på middag, leker med ungene, kjøper klær til ungene osv. Samtidig er hun en person som unner seg selv lite. Jeg kjøper ofte blomster til henne i hverdagen og har kjøpt kunst og kunsthåndverk til henne ved noen anledninger.
Jeg tenker lite penger når jeg gir gaver. Jeg tenker mer på hva mottaker trenger eller ønsker seg, eller hva jeg rett og slett tenker vil være midt i blinken for vedkommende.
Jeg legger mye i gaver til mamma og pappa. Ikke i penger, men i tanker og innsats. utenom min egen mann og barn, så er mamma og pappa de to som betyr mest for meg her i livet, og jeg ønsker å gi dem noe som betyr noe.
Eg har tenkt ei stund på denne, og veit ikkje heilt kva eg skal svare. Då eg hadde dårlegare råd, var gavebudsjettet like stramt som dei andre budsjetta og då gav eg nokså like summer til alle. Nå er eg meir der at eg kjøper noko som ser ut til å passe mottakeren, litt uavhengig av pris. Foreldre får ofte bøker, men plutseleg får vi ein ide til noko dei treng og går eventuelt fleire saman om å kjøpe noko ekstra fint.
Vi har 100,- regel i nærmeste familie for både små og store. Alle har alltid hatt dårlig råd, så det passer oss helt fint. De jeg gir mer til er fadderbarna mine, som får rundt 200,- litt ettersom hva de ønsker seg.
Mamma får mest. Ho er einsleg minstepensjonist og har ikkje særleg god råd. Kjøper som regel noko ho treng/ ynskjer seg, og går ofte saman med syskena mine. Eg har 12 nieser/ nevøer, og då seier det seg nesten sjølv at dei ikkje får store gåver. Dei er forresten tenåringar/ vaksne, og meir eller mindre etablerte fleire av dei.
Om eg slenger på samboars 18 nieser/ nevøer, er me nær konkursens rand om alle skal få. :wacko:
Fordelingsnøkkelen min er ganske lik til foreldre, søsken og søskens barn. Men den som får den dyreste gaven er til enhver tid den som enten har en rund dag eller som trenger noe spesielt. Barn får mest, mine foreldre får også skikkelige gaver, søsken med barn nedprioriteres. Det er mønstret i vår familie.
Jeg gir mest til barn/ungdom i nær familie. Mine foreldre/svigerforeldre, som kan kjøpe det de vil, får heller gaver med en litt annen omtanke. Spesielle gaver de ikke så lett hadde funnet selv, eller hjemmelagede ting (mat/drikke/fotoalbum etc.), og som jeg vet de blir glade for.
Utenom ungene mine er det foreldrene mine. Det har tilogmed hendt at foreldrene mine har fått dyrere gave enn ungene mine. Når det er sagt så er det ikke noe mål og kjøpe dyre gaver, heller å finne noe som passer mottakeren.