For et par dager siden skulle jeg kjøpe klokke til datteren vår på 8 år. Vi kikket litt selv i skapet med barneklokker og jenta vår fant en svart klokke med lilla bakgrunn. Jeg ba om hjelp og en hyggelig ekspeditør gikk mot skapet og åpnet den venstre glassdøren og sa høyt og tydelig: "Her er jenteklokkene!" Jeg kjente jeg ble småirritert på henne siden hun bare antok at vi skulle ha en klokke fra det utvalget siden det var en jente som skulle ha klokke. Jeg sa ingenting, og datteren kikket litt usikkert på meg før hun mannet seg opp og sa at hun ville ha den, samtidig som hun pekte på den svarte klokken bak den andre glassdøren. Ekspeditøren ble litt usikker, men lukket venstre dør og åpnet den høyre. Hun pekte på "riktig" kokke og spurte om hun mente den, noe datteren kunne bekrefte. Med et lettelsens sukk konstaterte ekspeditøren at "det går jo bra, lilla er jo en jentefarge!".
Jeg ble overrasket over kjønnsfokuset i forhold til farge/type klokke. Jeg lurer på om jeg skal sende en epost, stikke innom eller bare la det gå. Samtidig synes jeg det blir så feil ovenfor barna som ikke står helt fritt til å velge selv så lenge ekspeditøren ikke åpner for det. Enn om de hadde blandet alle klokkene og hun bare hadde sagt: "her er alle barneklokkene, hvilken liker du?"
Jeg er så dundrandes enig med deg. (Selv om jeg kjente det strittet veldig imot da Junior sa han ville ha rosa Dora-skolesekk. Ble skuffet over meg selv der, gitt, heldigvis hadde de ikke inne)
Ja, det er rart det der med farger. Minstemann hadde dilla på rosa i et par år og gikk stolt rundt med rosa Dora-crocs da han var 4 år. Han hadde rosa regnbukse, og en gang fikk han kommentar på at det var jentebukse. Da svarte jeg bare bestemt at det er ikke jentebukse, men rosa bukse. Åja, svarte barnet og fortsatte med sitt.
Vet du, jeg opplevde akkurat det samme selv i dag da klumpen skulle velge seg en lommebok. Han fikk nærmest litt kjeft av damen i briobutikken fordi han sto og så på "jentelommebøkene" som var helt diskret i mørk lilla og turkis.
"Altså her borte har vi guttelommebøkene! Det DER er jo JENTElommebøkene!!!!"
Jeg ble dritirritert for å si det på godt norsk. Jeg sa høylytt at til klumpen at vi heller gikk i en annen butikk hvor vi fikk velge fritt uten å bli ledet inn i kjønnsroller.
Plutten har begynt å oppfatte det der nå. Han er fire år. "Jeg har kul rosa t-skjorte. Men jeg er gutt, sant?".
Det er dusteri hele greia, la nå ungene få bestemme hva som er jente- og guttegreier. De trenger ikke skvises ned i enda trangere båser enn de lager for seg selv.
Jeg tror jeg hadde sagt høyt at hun fikk velge akkurat den hun ville, og at klokker er klokker, uansett farge. Vet ikke om jeg hadde sendt en mail i etterkant, men det bør man jo egentlig for å få slutt på sånt tull.
Vi snakket om det etterpå. Jeg sa hun var tøff som valgte den klokken hun likte selv om ekspeditøren åpnet det andre skapet. Datteren min ble jo litt usikker, men torde heldigvis peke på den hun ville ha. Hvis ikke hadde nok jeg sagt i fra.
Hun hadde vel besvimt. Denne ekspeditøren var ca 22 år, tipper jeg, og kanskje ikke så erfaren innen å ha barn som kunder? Noen burde egentlig fortelle henne hva hun gjør med barn når hun sier og forventer slik.
Jeg er en hissigpropp og når jeg i tillegg brenner for å få bort det kjønnsdelingstullet som jeg hater mer enn alt i verden, hadde jeg ikke latt dette fare, nei. Jeg hadde jo ikke akkurat laget et helvete, men jeg hadde (på en relativt høflig måte) sagt fra til ekspeditøren hva jeg mente om dette. Vet ikke om jeg hadde gjort noe mer enn det, det kommer helt an på hvordan ekspeditøren hadde reagert på det jeg sa. Jeg hisser meg litt opp når folk sier slike ting foran barna.
Det kunne min sønn fint ha funnet på. Han bryr seg særdeles lite om gutte- og jentegreier (noe jeg ikke legger skjul på at jeg applauderer), og jeg kan finne på å bli indignert på hans vegne dersom noen har innvendinger på dette. (Jfr tråden om cheerleading et annet sted her...) For tiden går min sønn rundt med rosa neglelakk på tærne, og flere har kommentert hans "dametær". Jeg blir irritert eller lattermild, alt ettersom, men jeg oppfordrer ham til å svare tilbake.
Du kan fint la det ligge tenker jeg. Det der opplever i hverfall jeg parallelle situasjoner til relativt ofte. Forbered noen velvalgte fraser til neste gang.
Og jeg lover det er verre motsatt vei. Ikke skal det mye til før noe er for jentete heller. Ja, jeg sier i fra. Ja, det irriterer meg. :mumle:
.jpg)
