Jeg har lyst til å høre hvilke bøker som har engasjert eller grepet dere mest gjennom voksent leseliv. Når jeg mener engasjere så er det for meg slik at jeg sjelden kjøper bøker, jeg vil ikke fylle opp huset med bøker jeg leser en gang. Men hvis en bok er så god at jeg leser den to ganger, tre kanskje, og er sikker på at jeg kommer til å lese den enda flere ganger, ja da kan det hende at jeg kjøper den fordi først da synes jeg den er verdt å eie. Og at boka er så god betyr ikke nødvendigvis at språket er perfekt eller at den objektivt sett er "høyverdig", da er det som regel fordi jeg finner noe magisk ved historien. Bøker som jeg setter i denne kategorien er f.eks.:
John Irving: A prayer for Owen Meany
Gregory David Roberts: Shantaram
Johan Harstad: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?
Ayn Rand: Kildens utspring (The Fountainhead)
Gun-Britt Sundström: Maken : en förhållanderoman
Jostein Gaarder: Appelsinpiken
Henri Charrière: Papillon
Ja, også kommer jeg sikkert på flere etter hvert. Hva er deres favoritter?
Papillon. Ble utrolig fascinert. Er dog sjelden jeg leser bøker flere ganger.
Og Eli Sjursdotter av Falkberget. Den har jeg faktisk lest 3-4 ganger tror jeg.
Ro uten årer - Ulla Carin Lindquist. Hun var en kjent tv-personlighet på SVT, før hun fikk ALS. Det er hennes historie fra hun fikk diagnosen og til hun døde. Den er fryktelig trist og lærerik.
I skyggen av Moon-familien av Nansook Hong. Bok om Moon-sekten, kjent som den forente familie her i Norge. Skremmende og veldig engasjerende.
Solgt og Mitt løfte til Nadia - Zana Muhsen, begge bøkene er om tvangsekteskap i Yemen. Zana er Nadias søster. Disse er begge oppvokst i England. Nadia drar på "ferie" med sin far til Yemen. Engasjerende.
En dåre fri av Beate Grimsrud syns jeg var gripende og en utrolig viktig bok! Jeg har bare lest den en gang, men det er ingen bøker jeg tenker så ofte på som den.
Catcher in the Rye
The perks of being a wallflower
Thirteen reasons why
Jeg kommer meg aldri videre fra ungdomsbøkene. :hjerter:
Det er fortsatt de som griper meg mest. Ofte er språket halvgodt, ofte er historiene forutsigbare og personene litt klisjeaktige, men jeg liker de bøkene likevel.
Beatles av Lars Saabye Christensen
Kjærlighet i koleraens tid av Gabriel Garcia Marques
Førstnevnte gjorde uutslettelig inntrykk på 16-årige meg, og sistnevnte er lest først for noen år siden, sterk, gripende, varm og fargerik, historie om kjærlighet som aldri dør :rørt:.
Morgen i Jenin er en av de jeg husker best.
Papillon husker jeg også som veldig spennende, men den er det jo hundrede år siden jeg har lest. Oppfølgeren, Banco, var ikke i nærheten. :hehehe:
Blant de som rammet meg tidligst:
En av historiene fra Koste-Kari og ... hvadennåhet, av Astrid Lindgren. Om hun som døde da en stor stein rullet over henne og de fant en pastillboks som var helt flat. Tragiske greier. :sukk:
Senere, Lena og Sitt eget liv, av Anne Karin Elstad, fascinerte meg stort i tenårene. De boken som i voksen alder har gitt sterkest inntrykk, er Boktyven av Markus Zusak.
The diving bell and the butterfly. En mann med locked in syndrome som skriver en bok med å blunke med ett øye. Det som gjorde mest inntrykk var noe han ikke skrev, men som var veldig tydelig, og det var hvor uendelig ensom han var, etter å ha forlatt familien sin til fordel for en liten bimbo som er helt ubrukelig i en krise.
"Hva skal vi med stjerner nå?". Den glemmer jeg aldri, aldri. Det mentale bildet av Espen som holder datteren mens bølgen river henne ut av armene hans, glemmer jeg aldri. Det er noe av det mest grusomme jeg har lest..
Husker også at jeg leste bøkene til Anne K.Elstad da jeg var tenåring. Også Ikke uten min datter.
Jeg leste også en bok om et tvillingpar hvor den ene døde. Hun ene het Erica. Lurer på om boken het Min søster Erica. Noen som leste den?
Den første historiske boken jeg leste var Noen kjenner mitt navn. Klarer ikke å glemme den :(. Skal lese flere i samme sjanger, bare at jeg liker krimbøker også...
Faktisk er jeg litt redd for å lese favorittbøker på nytt, jeg er så redd for å bli skuffa... Og så er det jo så mye nytt som jeg ikke har en sjanse på å komme gjennom, men som jeg bør (jobber i bokhandel), så gamle favoritter/klassikere kan jeg ikke lese før jeg får ny jobb (kommer aldri til så skje).
Eg har tenkt lenge og ser at boksmaken min har endra seg gjennom tidene. Då eg var barn, lot eg meg gripe veldig av Hilda Stahl sin serie om Elizabeth som blir sendt i fosterheim. Som tenåring var Victoriabab Hamsun og Ikke uten min datter bøker som gjorde stort inntrykk. Nå i voksen alder har Medmenneske av Olav Duun, Mnem av Simon Stranger, Keiseren av Portugalien av Selma Lagerlöf og Isslottet av Tarjei Vesaas vore bøker som har gjort stort inntrykk.
Den gjorde inntrykk på meg og. Jeg var litt sånn skeptisk til boka i utgangspunktet, om det var sånn "grafsing" liksom. Men det var for meg en viktig (og vond) bok å lese, og jeg synes det er en bok mange burde lese.
Morgen i Jenin er en annen bok som satt dype spor hos meg.
Jeg tror egentlig alle bør lese den, for den er en vekker, rett og slett. Og for meg som jobber i barnehage så føles den ekstra viktig å lese. Som deg var jeg litt skeptisk, men jeg syns den var godt skrevet.
Vannliljen, Men tankene mine får du aldri, Angela's ashes og Jeg tenker nok at du skjønner det sjøl har jeg også lest. De har også satt dype spor. Det er kun Angela's Ashes og Men tankene mine får du aldri jeg kommer til å orke å lese mer enn en gang.
Jeg har sluttet å lese gripende/triste bøker. Den vondeste var vel debutromanen 'En tiger for en engel' av Anne B. Ragde, lest som voksen med egne barn selv.
Ellers 'Det angår også deg' som andre har nevnt, 'For dagene er onde' av Anne Karin Eldstad, og 'Men tankene mine får du aldri' - lest som ungdom.
Ellers kom jeg halvveis gjennom 'En flyktning krysser sitt spor', men da var det nok dritt oppi hodet mitt. Nå leser jeg krim, drama eller humor. Blir så følelsesmessig påvirket, at jeg må skåne meg litt.
Jeg leste ellers mye trist som barn/ungdom. Leste og gråt. Jeg dyrket på en måte mine egne redsler litt. :gruble: Malena og gleden f.eks.
Ellers har jeg tre ganger lest om Lotta i bråkmakergata til ungene, som skal flytte fordi hun er sint på moren sin. Jeg leser, og så kommer kvelden, og Lotta står der og tenker på at det ikke er noen Lotta der å si god natt til, og jeg og eldstemor sipper og gråter hver gang. Og så ler vi litt etterpå. :)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.