Jeg er interessert i å høre ståa rundtom. Hva er vanlig? Mannen vil ikke be om barnevakt, han mener det er de som av egen interesse bør spørre om å få til å passe barna - med det resultat at det er ett år siden sist vi spurte. Kommer ingen vei med han og syn han har urealistiske forventninger . Hvordan er det egentlig vanlig at det er?
Her går det begge veier. Vi spør foreldrene mine (svigers bor 50 mil unna) om vi trenger barnevakt, og de tilbyr seg å passe dem. I august skal mannen og jeg alene på tur, så da spurte vi foreldrene mine om de kunne passe ungene i fem dager. Og i går spurte de oss om de kunne ta ungene med på hytta i helga. Jeg hadde nok ikke vært så komfortabel med å spørre dem om det bare gikk den ene veien,
Ingen i familiene våre spør om å få passe Poden helt av seg selv, nei. De har aktive, fulle liv alle besteforeldrene.
Vi spør når vi trenger barnevakt.
Selvsagt spør man når man trenger eller ønsker barnevakt. Eller forventer man at besteforeldre skal holde seg oppdatert på kino- og konsertprogrammet i byen og ringe og tilby seg akkurat når det kommer noe man har lyst til å se?
Her går det begge veier, men ønsker vi å gjøre noe så spør vi svigers. Er det lenge siden svigermor har hatt dem hos seg så hender det også at hun ber om å få dem. :)
Vi har aldri blitt spurt om noen kunne få passe barna. Spør alltid selv dersom jeg trenger det.
Nå er ungene så store at de passer seg selv, eller x og jeg bytter litt dersom det er snakk om en hel helg.
Har alltid ønsket meg at noen hadde vært mer på tilbudssiden, men har erfart at man må spørre for å få hjelp.
Vi spør selv hvis vi trenger barnevakt. Det har hendt at f.eks. tante har spurt om Ville vil være med på teater en dag eller at besteforeldrene spør om hun vil være med på hytta (da får vi allernådigst være med om vi vil), men de går ut fra at vi sier fra hvis det er en dag vi skal noe.
Ellers har Ville begynt å invitere seg på overnatting selv når hun synes det er for lenge siden sist hun var hos noen av besteforeldrene eller tante.
Her har vi besteforeldre som stiller opp nær sagt når som helt og til en hvilken som helst anledning, men det er vi som spør, selvsagt.
Hvis besteforeldrene vil ha tid med ungene, og det skjer stadig vekk, så henter de dem på skolen og har dem på ettermiddagen. Å passe dem om kvelden, når de er trøtte og skal sove, gjøres kun som en tjeneste for oss.
Hvis dere aldri spør om barnevakt, så antar vel de rundt dere at dere foretrekker å være hjemme, og da er det jo logisk at de ikke tilbyr seg av seg selv heller. (Det har da vært nok av tråder her inne fra frustrerte mødre som er oppgitt over svigermor som maser om å få passe ungene, "enda hun må skjønne at jeg ikke er klar for å dra fra gullungen ennå".)
Folk er ikke tankelesere. Hvis dere vil ha barnevakt, så må dere kommunisere det tydelig.
Den som vil hinte, eller ønskedrømme, kan gjøre det på rommet sitt, som kjent.
Vi spør selv i 95 % av tilfellene, og besteforeldrene sukker over hvor lite de får ha ungene. Så det er nok ikke gitt at de tilbyr seg selv om de gjerne vil ha dem.
Vi spør selv, ja. Alt for sjelden, riktignok, vi kunne nok bedt om barnevakt oftere. Det har vel skjedd et par ganger at noen har bedt om å få låne eldste, og det er veldig stas, men jeg forventer det på ingen måte. De vi har å spørre synes det er helt greit at vi spør, og er ærlige på om det passer eller ikke. Da er ikke terskelen så høy for å spørre heller. Våre barn er jo veldig små, så det blir vel mer aktuelt seinere, i hvert fall for minstejenten.
Mine foreldre sier stadig vekk at vi bare må si fra om vi trenger/ønsker pass av barn, men vi spør selvsagt selv når vi trenger hjelp. De kan jo ikke vite når vi har behovet!!
Nå er barna våre blitt så store at det stort sett er snakk om pass når vi er bortreist noen dager, oftest ifm kurs/jobbreiser.
De passer gjerne barna, men har leilighet i varmere strøk og er der mange mnd pr år. Trenger vi hjelp når de er borte, spør vi brødrene mine som gjerne passer også. Vi har også flydd inn svigermor ved noen anledninger (bor 50 mil unna) for å passe. Hun passer gjerne på forespørsel, men er nå såpass opp i årene at det spørs om det blir aktuelt i særlig grad lenger.
Me må spør sjølv, men siden det som regel aldri passer, betaler me nabojenter for å vera barnevakt. No er mine så store at dei antageleg kan overnatta hos vener om me treng pass ei natt.
Jeg er bestemor og forventer virkelig at om de trenger at jeg passer barnebarnet så skal de spørre.
Jeg tar også initiativ selv for å ha henne noen timer eller på overnatting, men jeg er ikke synsk og vet ikke når de evt trenger barnevakt til noe spesielt de skal gjøre, f. eks fest, konsert , kino o.l.
Jeg synes det bli i overkant martyraktig å skulle sitte å vente på at besteforeldre o.l skal tilby barnepass av seg selv.
Mine nypensjonerte og spreke svigerforeldre har av egen maskin spurt om å få følge eldste på sangundervisning. Det er fordi de mener det er LIVSFARLIG å ta bussen til byen og gå 300 meter til kulturskolen og tilbake. :knegg:
Men ellers: Vi spør, såklart. Ingen av de vi har tilgjengelig som barnevakter (svigers, min kusine, nabojenter) er synske, så ikke vet de hva vi har tenkt eller når vi har tenkt det.
Å vente på tilbud er jo kjemperart. Det blir litt som å ikke begynne oppussing før den ubedte snekkeren ringer på døren og spør om det var her det skulle skiftes kledning.
Hvis man vil ha noe, må man be om det. De potensielle barnevaktene sitter sikkert og venter på å bli spurt.
Haha, det er det merkeligste jeg har hørt. Har han synske foreldre/svigerforeldre (eller andre)? :knegg:
Vi spør selv, selvfølgelig. Jeg sitter ikke med kinobillettene i en hånd, telefonen i den andre og venter på at svigers skal ringe for å spørre om de kan komme og passe barna siden de har "sett" at vi skal på kino. Men jeg skulle virkelig ønske de tok litt mer initiativ til å gjøre ting sammen med ungene. I går tok svigerfar og hans italienske niese og nevø (som er på besøk i Norge i en uke nå) med seg niåringen vår på Preikestolen en tur. Det var veldig stas. Hun har jo ferie nå og er hjemme alene, så de hentet henne her og så hadde de en fantastisk dag der oppe, i strålende sol.
Vi spør sjelden om barnevakt, det er sjelden vi trenger det. Men skal vi feks. på kino eller på noe annet, spør vi svigerfar, og han sier nesten aldri nei. Så det er jo ganske greit. Min bror stiller nok også opp om jeg spør, men han har et stykke lenger å kjøre, og har litt mer å gjøre i helgene enn svigerfar, så det blir helst til at vi spør svigerfar.
Vi har aldri hatt barnevakt som vi har betalt for.
Vi ber svigermor eller mamma passe når vi trenger. Det må dog planlegges litt, men går som regel bra. Uten litt hjelp hadde vi aldri kommet oss på noe.
Er det noe spesielt så spør vi. Ellers spør både svigers og pappa om å få passe på eget initiativ. (Nå er jo gutta store så barnepass på samme måte er det jo ikke lengre.)
Her er det begge deler. Jeg spør, og av og til spør mot/ekssvigers. Denne helgen er de på hytta med ekssvigers på deres initiativ. Jeg spør ved behov, de spør når de har lyst. Selvfølgelig kan man spørre, med mindre man tror foreldre er synske/tankelesere.
Vi spør av og til, ved f.eks foreldremøter og slikt. Greia er at jeg godt kunne tenke meg en helgetur alene med mannen. Han vil ikke spørre om barnevakt for han vil ikke sende dem til noen som egentlig ikke vil ha dem (for hvis de ville hatt dem på overnatting, ville de ha bedt om å få ha dem hos seg bare fordi de hadde lyst, men de tar aldri noe initiativ til noe slikt).
Jeg synes det er tull av han å anta noe slikt.
Jeg er som sagt bestemor og kan godt finne på å be om å få ha barnebarnet noen timer her eller der, men forventer virkelig at om foreldrene har planer der de ønsker barnevakt så skal de spørre oss om vi har mulighet på det tidspunktet.
Det handler ikke om at jeg ikke vil ha barnebarnet en helg, men at jeg ønsker at de skal spørre om det passer da, og at jeg ikke er synsk ifht når jeg er ønsket som barnevakt.
Vi er freidigere. 'Kan du reise 220 mil og være her når vi skal på konsert en kveld'? Vi har ingen barnevakter her, men får det likevel til.
Hvis du stoler på barnevaktene, hadde jeg ikke nølt med å spurt. Hvis det dog er sånn at de ikke har mye erfaring med å være lenge med ungene - og ta hånd om alt - hadde jeg dog testet ut overnatting først. Det kan vel være at mannen din tenker litt på det. At alt skal gå bra.
Vi har aldri blitt spurt av noen som vil passe barna. Besteforeldre har kidnappet og lånt ja, men aldri for å passe.
Vi spør når vi trenger det. Har ikke skjedd ofte, men noen ganger. Grunnene har vært litt forskjellige. Møter i bhg/skole om mannen er borte, syforening for meg om han er borte, etc. Og noen ganger fordi at jeg og mannen har følt for litt tid sammen, bare oss to.
Vi spør mamma eller svigermor om vi trenger barnevakt. De sier ja om de har mulighet så vi er veldig heldig. Det hender pappa kan spørre om å få ha han med seg eldstemann til familien sin, men han spør vi sjeldent om barnevakt. Hender for kvelder, henting i barnehage osv om vi vet han er hjemme.
Vi ville aldri ventet på at noen skal tilby seg. Svigermor spurte mer om å få ha eldstemann før. Men vi snakket f.eks i går om at han kunne komme noen dager når de kom fra ferien. Da regner jeg med at de kommer med et tidpunkt som passer de.
Selvsagt spør man. Hvis de ikke vil ha ungene, så sier de nei. Hvis de sier ja, så er det jo fordi de vil være sammen med ungene, og fordi de vil hjelpe dere.
Det kan jo være at de tenker "De tørr vel ikke sende ungene til oss en hel helg siden de aldri spør..."
Jeg synes det er vanskelig å spørre om barnevakt bare fordi vi skal gjøre noe hyggelig. Jeg har ingen problemer med å spørre om hjelp hvis det er noe som ikke går i hop pga plikter. :knegg: Men det er jo ingen tvil om at vi har mange unger, hvis foreldrene mine har alle fire er det for å hjelpe oss. Skal de ha dem på kos tar de en eller to i gangen.
Der vi bodde før hadde vi mine foreldre like i nærheten. Vi spurte når vi trengte hjelp. Enten det var å hente i bhg, sfo eller det var å ha dem på overnatting. Fikk stort sett alltid ja dersom de ikke skulle noe selv.
Storesøster har noen ganger tilbudt seg å ha dem, slik at jeg og mannen kunne gå ut og finne på noe.
Her vi bor nå har vi ikke noe barnevaktbekjentskaper ennå, men det kommer nok. Dessuten tror jeg mamma og pappa ville reist hit for å være en helg om vi skulle noe.
Vi spør. Det hender jo at foreldrene mine spør om å få låne ungene en helg, og just nu er de hos svigers i to uker etter initiativ fra svigers.
Men er det noe spesiellt vi vil få med oss spør vi om barnavakt, ja. Det er jo ikke gitt at de helgene mine foreldre kommer på å spørre om å få med ungene passer med den konserten vi vil på, eller det bryllupet vi er invitert i, for eksempel.
Vi spør når vi trenger barnevakt ja, om det er bare en kveld eller en helg. Heldigvis greier de vi spør å si fra om det ikke passer og ikke ofrer egne planer. Da vet vi at om de sier ja så passer det faktisk. Nå sist helg hentet de ungene i båt for å ta dem med på overnatting, etter at 9-åringen hadde sendt mld. til bestefar for å høre om han ikke skulle ut på båttur i retning byen for han vil ut på båt. Da hadde de planer selv på ettermiddagen, men broren min og samboer bor i nærheten så da var ungene hjemme alene hos besteforeldrene med åpent hus hos onkel og tante. I feriene bruker mamma å høre om de vil komme på overnatting noen dager, hun jobber i skolen og har lage ferier. Eller så hender det seg at de kommer og henter de på helg, tar de med på helgetur for å besøke søskenbarn eller tar de med på båttur. Høres veldig voldsomt ut men det er ikke så ofte som det høres ut ;)
Ingen i våre familier ber om å få passe barna nei :knegg: En gang har svigerfar bedt om å få låne minsten noen timer, det samme har vel pappa med mellombror en gang for noen år siden.
Vi ber ytterst sjelden om barnevakt og når det skjer er det i såfall svigers max (2 ggr i året) eller mamma som er de eneste som orker alle fire en natt.
Mamman min stiller om hun har mulighet og passer dem hos oss, men hun har lang reisevei.
Jeg synes faktisk det er litt kjedelig at de aldri inviterer junior på besøk sånn uten at vi spør om barnevakt eller at vi alle på besøk. Min søster ringte faktisk for et par helger siden og spurte om ikke junior ville komme en tur. Hun er den eneste.
Når det er sagt så ordner det seg ofte om det er noe vi skal og vi kan planlegge det i god tid. De stiller også opp om noe plutselig skulle skje (som da jeg ble innlagt med minsten på sykehuset f.eks).
Så svaret er at vi spør, men hadde gjerne sett at noen av dem en sjelden gang hadde spurt om å få han på besøk en ettermiddag eller helg. For at det er hyggelig liksom.
Ingen som tilbyr seg stort sett. Bortsett fra i sommer, når bestemor fant ut at barna måtte være hjemme alene i 4 uker, da spurte hun om de ville være hos dem i den første ferieuka. Men jeg mistenker sterkt at det er for å "gjøre opp for" at de reiser på ferie med min bror og hans samboer og barn og derved avlaster dem på den måten (både med pass og økonoomisk). Samt at vi bor et stykke unna så barnepass må avtales i god tid på forhånd, mens mine brødres barn ofte hentes i barnehagen, overnatter fra fredag til lørdag osv. Men det er helt greit for meg, det er jo vi som har valgt å bosette oss en times biltur unna pga jobb da. Men å vente på at noen tilbyr seg ellers er det samme som å si at vi aldri får barnevakt ja. Svigers har ikke hatt barna mer enn 8 timer i strekk og da fikk vi sms med spørsmål om vi kom snart (satt til bords i dåp som faddere...).
Første gang, og det er vel også eneste når jeg tenker meg om, mine barn sov over hos mormor og morfar uten oss var det mormor som bestemte at det skulle de få, ikke vårt behov. De hadde når jeg tenker meg om med seg knerten på campingvonga ei helg også i fjor sommer, han fikk dra på "ferie" :) (Vi hadde ikke egentlig ferie i fjor, mannen tok ut all sin ferie for å passe barna frem til de fikk begynne i bhg, for jeg begynte i ny jobb, og den dagen jeg startet i ferie, to uke før de begynte i bhg, begynte han å jobbe igjen.)
Svigers passer dem ikke på den måten, ettersom de bor en dagsreise unna, men vi har importert svigermor som barnevakt da vi var i bryllup i fjor, og det skal vi gjenta i år (vi er invitert i TRE bryllup på en måned, så vi kan umulig importere henne til alle da, men i alle fall når min bror gifter seg.)
Men vi spørr når vi gjerne vil ha barnevakt pga foreldremøte eller denslangs på kvelden, vi spørr mamma om det passer å ha dem der dager de skal til lege/helsesøster/øyelege også dersom det passer dårlig med barnehagen i forhold til å få i dem mat (når timen er i lunsjen, f.eks, er det bedre å være hos mormor og få mat før timen, enn å hentes litt før lunsj fra bhg...) og for syke barn (eller, "barn i karantene") om det passer seg sånn.
Mine foreldre bor mange mil unna og de spør ikke sånn uten videre om å komme hit for å passe barna. Men de sier de kommer om vi trenger de, både til barnevakt og eventuelt andre ting. Mulig de hadde spurt om vi hadde bodd nærmere, men ellers så er det ikke noe jeg hadde forventet nei.
Vi har alltid spurt, ingen har noen gang tilbudt seg. Svigers sier alltid ja om de kan, de har også hatt alle tre ungene en uke når vi var på tur og de to yngste flere spredte uker gjennom årene.
Jeg tilbyr meg heller aldri å låne nieser og nevøer, men sier ja til passing om det passer. Jeg passet ofte søstrene mine sine barn da de var små. Nå er det kun mannens familie som har små barn, og de spør heldigvis aldri.
Det har hendt en uhyre sjelden gang at mine foreldre har spurt om ett av barna vil overnatte eller være med på noe. Svigermor har hatt de store på farmorhelg en gang hver. Når vi har spurt har besteforeldre eller andre stilt opp hvis de har kunnet.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.