Inagh sa for siden:
Det var en gang at familien Sommel og Rot dro på tur til Spania for å gjøre seg brune. Blant alt det pikk og det pakk de hadde med, var et lite digetalt kompaktkamera. Ikke var det noe dyrt og fancy kamera, men det var et godt fotografiapparat likevel, og familien Sommel og Rot benyttet seg flittig av det under ferieoppholdet. Mange bilder ble tatt for bevaring av gode minner.
Så hadde det seg slik at en lørdag, sånn godt ut i ferien, fant familien Sommel og Rot ut at de ville shoppe. Næreste shoppingsenter lå et lite kjørestykke unna der hvor familien losjerte. Med god hjelp fra en ansatt i stedets resepsjon, ble drosje, med plass til rullestol, bestilt. Drosja kom, rullestol med minstemann, Rusken, ble satt godt på plass, i dosjas heller fiffige løsning for rullestoltransport. Resten av familien Sommel og Rot benket seg på plass i de resterende passasjerseter.
Kjøreturen til kjøpesenteret gikk uten problem av noe slag. Familien Sommel og Rot gjorde opp for reisa, og gikk så, glade og fornøyde, for å fylle handleposer med ting de mer, eller mindre, hadde behov for.
Et eller annet sted i prosessen ytret mor Sommel: "Eh, har noen koll på kameraet vårt?" Mor Sommel hadde da oppdaget at etuiet til kameraet lå pent på plassen sin i mor Sommel sin håndveske, men noe fotografiapparat, se, der var det ei.
Nei, ingen hadde koll på kameraet. Familien Sommel og Rot antok da at pytt, pytt, det ligger sikkert igjen på rommet, tilbake på hotellanlegget. Familien shoppet så videre i ro og mak, intok en bedre lunsj, og da alle var mette, ferdig shoppet og fornøyde, tok de drosje tilbake til hotellet.
Vel inne på rommet, kikket de så etter kameraet sitt. Nei, ikke der, nei. Hm... Dette var dog inne på rommet hvor mor Sommel og tiåringen Distré bodde. Det var et meget spesielt feriested de bodde på, og far Rot og vesle Rusken i rullestol bodde på naborommet. En riktig så hyggelig ordning, siden de uansett delte terrasse. Rommet til Far Rot og Rusken ble dermed grundig gjennomsøk etter kameraet. Det var ikke der heller. Borte vekk, ja, det var kameraet, rett og slett.
Søren.
Mor Sommel tenkte så det knakte. Når så hun kameraet sist? Jo, fredag kveld. Fredag kveld hadde mor Sommel vært en smule rastløs, slik mor Sommel gjerne kan finne på å bli. Det kriblet i beina og klødde i kroppen. Far Rot og tiåringen Distré, se de hadde benket seg til med hver sin ipad for kvelden, og de var slett ikke klare for å bevege seg noe som helst sted. Vesle Rusken, derimot... Nå var ikke vesle Rusken i utpreget stand til å ytre noen ønsker av det ene eller det andre slag. Ei heller kunne Rusken protestere. "Den som tier samtyker," tenkte mor Sommel, og siden hun for lengst hadde avgjort at vesle Rusken og hun selv var to alen av samme rastløse stykket, ja, så var mor Sommel ganske så sikker på at Rusken,i det minste, ville gå kveldstur med henne.
Som tenkt, så gjort. Rusken ble puttet godt opp i rullestolen sin, han fikk caps og solbriller på, for selv om det var blitt godt utpå kvelden, var den spanske sommersola både god og varm, og ganske så skarp mot øynene. Mor Sommel og vesle Rusken bega seg så ut på tur, langs gangsti omgitt av palmer og lekende kaniner som hoppet i busk og kratt. Mor Sommel stoppet fler ganger og tok bilder underveis på turen. De to veifarende gikk seg helt opp til toppen av en bratt bakke. Der stoppet de, kikket litt på utsikten, og så filosoferte de litt over livet, tok noen flere bilder - mange av vesle Rusken under palmer - før de bega seg på veien tilbake til hotellanlegget.
Siden bakken opp var bratt, var nødvendigvis veien ned bratt den med. Å trille rullestol i nedoverbakke er en kunst som fordrer to hender både på håndtak og bremser. Mor Sommel hengte derfor kameraet på en knagg som stikker opp bak hodestøtta til vesle Rusken, og der hang kameraer og dinglet i takt med hoder til Rusken på veien ned.
Vesle Rusken sovnet på tilbakeveien. På hotellet ble han putta i køya, rullestolen ble parkert, og siden tenkte ingen mer hverken på rullestolen eller kameraet, før det ble lørdag - mor Sommel sto på et kjøpesenter og oppdaget et tomt kameraetui i håndveska og spurte: "er det noen som har koll på kameraet?"
Og siden vi allerede har konstantert at hverken mor Sommel eller far Rot, og ei heller tiåringen Distré, og i hvertfall ikke vesle Rusken, hadde koll på noe kamera, og det, ved senere inspeksjon, ei heller lå på hotellrommene - ja da var det store, neste spørsmålet: "når så vi kameraet sist?"
Jo, det kunne mor Sommel med enkelhet svare på - kameraet ble sist brukt da hun gikk kveldstur med Rusken. Kameraet hang på hodestøtteknaggen på rullestolen da de kom inn for kvelden. Siden Rusken deretter ble lagt rett i seng og rullestolen parkert for natta, ja, så hadde nok kameraet blitt hengende igjen bak hodestøtta, og glemt igjen der. Ergo - der hadde kameraet hengt mens vi shoppa.
Neste spørsmål: "hadde Rusken, rullestolen, og med det kameraet, noensinne vært utenfor oppsyn under shoppinga?"
Doh! Selvsagt! Familien Sommel og Rot hadde da rett som det var parkert Rusken og kikket på ting og tang - blant annet hadde det vært mye kommers rundt diverse Skylandersfigurer som bare måtte få være med hjem til Norge, og så var det en seksjon med noe spansk vin og et område med skinke av finere slag... Joda, det kunne nok fint tenkes at Rusken rett som det var hadde stått plassert slik at folk med lange fingre og kort ærlighet, kunne forsyne seg av kameraet som hang der og dinglet for alle som ville se - og gjerne røre med.
Pokker!
Kameraet var altså vekk. Borte vekk. Ja ja. Det var, som før nevnt, ikke noe spesielt dyrt og fancy kamera, men søren - bildene. Det var det sureste - alle bildene som var blitt tatt underveis, for å hjelpe hukommelsen til å ta vare på alle de fine øyeblikkene familen Sommel og Rot hadde hatt.
Vel vel - gjort er gjort, spist er spist, og tapt er tapt. Det nytta ikke gråte over spilt melk, og diverse andre klisjeer, som kan fylles inn etter lesers ønsker og behov. Kjernen i saken var at kameraet var vekk, og sånn var det med den saken.
Lørdag ettermiddag gikk over til lørsdag kveld og natt. Søndagen kom, med sol og varme, slik søndager, og de fleste andre velsignede sommerdager gjør, langs kysten av Middelhavet en helt vanlig juli. Dette var en ytterst varm søndag - en hetebølgesøndag. Og for å gjøre denne hetebølgen bittelitt mer interessant, fant Rusken ut at dette var dagen å våkne med feber. Dagens manglende planer ble derfor lagt på et glass med iskald Sprite, og familien Sommel og Rot bestemte seg for å tilbringe så mye av dagen som mulig i skyggen og brisen på terrassen.
Rusken ble avkledd og lagt på ei solseng, langt unna solstrålene. Tiåringen Distré trodde han måtte ha dødd og kommet til himmelrik, da ingen voksne formante ham om å legge fra seg ipad og pille seg ut i været - han tilbrakte lykkelige timer i senga, i selskap med diverse krigende klaner i flatt format på en skjerm. Far Rot skjenket seg en øl og åpnet boka si, mor Sommel unnet seg et glass hvitvin, tenkte at dette var toppen av herlig dekadanse - hvitvin på ei solseng før klokka slår 11, og det på en søndag. Mor Sommel åpnet så sin bok, og slik gikk timene i ro og mak.
Du verden hvor trøtt man blir av å sitte på en skyggefull terrasse, kjenne brisen fra middelhavet stryke over huden, drikke hvitvin og lese bok. Mor Sommel kjente det var på tide å gjøre noe hun ellers aldri gjør - ta seg en blund på høylys dag.
Mor Sommel fant senga og slo seg ned ved siden av tiåringen Distré. Han, på sin side, ble så overlykkelig over et slikt storfint besøk i senga på hotellrommet, at han måtte fortelle mor Sommel alt om klanenes siste erobringer. Mor Sommel lå med lukkede øyne, lot som hun fulgte med, og mumlet ja og ha, på hva hun håpet var passende steder.
Og best som mor Sommel lå der, med øynene lukket og hjernen i hvilemodus, da dukket det opp bilder i hodet. Mor Sommel får stadig bilder i hodet sitt. Noen bilder er morsomme, noen bilder er bisarre, noen bilder er av typen :lalala: "bildene, bildene, det gjør vondt i fantasien min!" Bilder i hodet er derfor ikke noe helt ukjent fenomen for mor Sommel, og vanligvis forsøker hun ignorere dem så godt hun kan.
Men disse bildene - de bildene som dukket opp der i senga, en hetebølgevarm søndag, de var av det interessante slagene. Bildene inneholdt klare ideer om en liten Rusk i rullestol som blir kjørt inn, bak i ei drosje, med en heller fiffig løsning for rullestoltransport... En så fiffig løsning at far Rot tar bilde av det hele... Far Rot tar bilde - med kameraet!
Aha!
Far Rot hadde brukt kameraet på vei til kjøpesenteret, mens Rusken ble putta på plass bak i drosja med den fiffige løsningen. Hm... Siden Rusken da var på plass, døra ble lukket igjen bak ham, resten av familien Sommel og Rot satte seg på plass i bilen... Det logiske ville da være at far Rot puttet kameraet i lomma på shortsen. Kunne det så ha falt ut av lomma, i drosja, uten at far Rot merket det?
Mor Sommel ble med et lys våken. Det var bare en ting å gjøre. Opp til resepsjonen. Mannen bak skranken husket godt han hadde betilt handicapdrosje til oss dagen i forveien. Joda, de brukte bare den ene drosja, de hadde fast avtale med sjåføren og ringte direkte til ham når de trengte rullestoltransport. Resepsjonsvakten ringte så drosjesjåføren og forklarte situasjonen.
Tja... Sjåføren husket oss godt, men nei, han hadde ikke sett noe kamera i bilen, nei. Men joda, han kunne fint gå ut og lete etter det - se om det kunne ha falt ned mellom setene. Drosjesjåføren lette - han fant ikke noe kamera, men så lette han likegodt en gang til, et voilà (mor Sommel kan fransk, ikke spansk, dessverre, ergo et voilà) - der lå det jammen meg et lite, svart, komapktkamera!
Og drosjesjåføren var av det fine slaget. I ens ærend satte han seg i drosja si og kjørte til ferieanlegget, for å levere kameraet tilbake til familien Sommel og Rot, som sto der og glisa som noen tullinger, og belønnet sjåføren med en klekkerlig finnerlønn, i pur lykke.
Mor Sommels gamle mor brukte si at alt som var borte, det ville komme til rette en dag, med mindre det var brent eller stjælt.
Ikke var kameraet brent. Ikke var kameraet stjålet heller, og jaggu kom det til rette. Om et lite døgn må familien Sommel og Rot pakke kofferter og sette nesa mot nord og hjemstedet. Og dersom de ikke somler bort kameraet på reisa, så har de med seg mange fine minner, både i hjerne og på minnebrikke.
Og snipp, snapp snute, så var eventyret ute.
