Jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i at å bli satt bort hos forsterforeldre er helt sammenlignbart med å starte i barnehage. Blir man satt bort hos fosterforeldre, så er det jo en grunn til at man blir det. Normalt sett vil jo unger ha et godt forhold og stoler på omsorgspersonene som er rundt dem.
Personlig erfaring:
Mitt første barn er ekstremt tillitsfull og er glad i nye og ukjente situasjoner. Det har hun alltid vært. Hun begynte i barnehage da hun var 12 måneder, og vi tok de tre dagene med tilvenning. Hun var blid og fornøyd, og personalet i barnehagen sa at dette gikk over all forventing. Hun har aldri grått ved levering (derimot protestert voldsomt på å bli hentet). Hun fikk korte dager det første halve året; ca 6 timer hvorav hun sov 2 av dem.
Mitt neste barn fikk en helt annen tilvenning. Fra han var bitteliten var han med og leverte og hentet storesøster. Da det ble klart at han fikk plass i samme barnehage, så ble han levert inn på småbarnsavdelingen mens jeg gjorde klar storesøster for avgang (dette kunne godt ta en halvtime/tre kvarter). Så da vi startet den faktiske tilvenningen så ble han på ingen måte overlatt til fremmede. Det var folk han hadde kjent i lang tid. Knerten har vært glad for å bli levert og glad for å bli hentet. Også han hadde relativt korte dager det første året; 6,5 timersdager hvorav han sov 3 timer nesten hver dag.
Hvordan er din erfaring med barnehageoppstart?
Har du oppfattet barnehageoppstart som vanskelig for barna dine?
Vil vi som foreldre forstå det hvis barna ikke har det godt i barnehagen?
Begge startet rundt 1 år. Begge ble veldig for trygg. Jeg tror i grunn aldri mine barn noen gang har grått når de har blitt levert. :gruble:
Så jeg opplevde ikke bhg-starten som vanskelig i det hele tatt.
Barnehagestart nr 2 for pjokken når vi flytta var preget at litt usikkerhet og forsiktighet. Og det tok litt tid før han ble skikkelig trygg, men det var aldri snakk om at han ikke ville dit.
Jeg skjønner ikke helt det som skrives ang dette av Nylander om ettåringer som kryper gråtende rundt med uttrykksløse ansikt jeg.
Barna blir da tatt i mot gradvis, og det er ekstremt sjeldent det ikke finnes et trygt og godt voksenfang å få trøst hos. I alle fall er det min erfaring.
Jenta mi brukte kost tid på å bli trygg på de voksne i bhg, og lengre tid på å bli trygg på alle barne som var der. Gråt ved avskjed i perioder de første månedene, men det var mer hade-gråt enn utrygghet. I alle fall syns jeg det virket slik siden gråten stilnet før jeg var ut døra. (Kikket inn av og til for å se)
Er helt enig med deg at det blir en annen situasjon når barnet ikke skal hjem til mamma og pappa igjen, men være hos forsterforeldre 24/7. Men tror nok også det egentlig tar mer enn tre dager å bli tilvent. Særlig i de store og mer uoversiktlige barnehagene det blir fler og fler av.
Eg er veldig interessert i dette, for vårt barn er 9 månadar nå. Personleg tenker eg at eittåringar er små og skulle gjerne venta til 18-20 månadar, særleg på grunn av mangelen på språk. Men eg trur ikkje det lar seg gjere reint praktisk, med dei føresetnadane vi har som familie for tida, å utsette barnehagestart. Så eg følgjer interessert med i tråden og debatten.
Jeg synes det blir temmelig bak mål å sammenligne med fosterhjem. Når en havner i fosterhjem har en gjerne en del opplevelser med i bagasjen, og så skal en bo hos helt nye mennesker 24/7. Det irriterer meg grønn at avisene hver sommer skal sverte barnehagene og gi foreldre som snart skal levere ettåringen sin dårlig samvittighet. :kjevle:
Det er klart noen barn trenger mer enn tre dager tilvenning, og at det tar lenger tid enn det før de er helt innkjørt og trygge, også selv om de klarer å være i barnehagen uten foreldre etter de tre standarddagene. De er jo individer, de også.
Vi har hatt to tilvenninger med vesla, siden vi flyttet noen måneder etter hun begynte i barnehage i fjor høst. I den første var jeg der hele første dagen, andre dagen var jeg borte en times tid, og tredje var jeg borte fra hun spiste lunsj til hun hadde sovet. Så hadde hun korte dager en periode etter det, men var alltid storfornøyd med å bli levert og hadde det ikke travelt med å gå hjem når vi hentet. Dette var en liten avdeling, men med mange små som startet nesten samtidig. I den neste var det bare hun som startet akkurat den uken, men i en større barnehage som er sonebasert, altså flere barn på sonen selv om de er bare 9 på gruppen. Da var hun litt mer var, så vi var sammen med henne hele tiden de første tre dagene, med en liten tur ut på dag 3, og dag 4 var hun aleine fra 9 til 14, og superfornøyd. Nå er hun veldig utadvendt og trygg, så vi har sikkert hatt det veldig enkelt, men det er greit at sånne historier også kommer frem. Jeg pleier ofte å berolige venner som er litt stresset for barnehagestart, for er det noe som er kjipt når en er litt usikker på hvordan det skal gå, er det at andre, media og folk ellers, bidrar til det med skrekkhistorier...
Ingling: jeg er enig i at det er viktig og riktig å nyansere bildet i forhold til det vi leser i media. Men kan det være at vi som foreldre er så fokuserte på at det SKAL gå bra at vi ikke helt ser om det går bra eller ikke?
Det finnes helt klart barn som ikke trives i bhg og som kanskje burde ventet litt til før de startet.
Poden var det fødte barnehagebarn fikk vi høre da han startet, han elsket bhg fra dag 1. D
Erfaringen med første barnehagen var at poden hadde det bra og storkoste seg.
Han startet i ny bhg da han var 4, jeg kunne ønske at vi aldri hadde byttet. Det var virkelig ikke en god erfaring.
Eldstemann (2.5 år når han startet) stortrivdes i barnehagen fra første dag, og han hadde ikke behov for at vi var der mere enn de første tre tiltenkte dagene med tilvenning. Veldig åpen og tilitsfull gutt, alltid blid og full av energi. Han kjente noen barn før han begynte.
Mellomste ( 2 år når hun startet) såg også ut til å bli trygg like fort som broren, men etter 14 dager ville hun ikke mere. Da var det gråt hver morgen resten av året. Da var alle de nye lekene ikke så nye og interessante mere, og hun merket først da at vi ikke var der selv om vi sa hadet til hverandre. I en periode fikk vi levere eldste sammen med mellomste på hennes avdeling og da gikk det fint. Jenta mi var mere forsiktig og tilbaketrukken, ikke så lett å komme inn på som broren. Brukte generellt lang tid på alt som var nytt, derfor var de første 14 dagene en overraskelse. Hun kjente også flere av både barn og voksne på sin avdeling.
Minstemann (2 år når han startet) brukte veldig lang tid på tilvenning. Det har vært mye tårer om morgenene, han har periodevis ventet på oss for å få hjem, også stukket av fra barnehagen ved ett par anledninger. Første året hans brukte han 6 mnd før han var trygg vil jeg faktisk si. Han fant kjemien med ei dame på avdelingen, og hun tok over tilvenningen. Han knyttet seg veldig til henne og ble avhengig av at hun var der. Han flyttet avdeling på samme hus året etter, der har han også brukt til over jul før det er greit.
Han storkoser seg i barnehagen, er blid og fornøyd og en gutt som både voksne og barn gjerne vil være sammen med blir jeg fortalt, men han vil ikke dit.
Hver eneste morgen er det baluba hjemme, helt til jeg får på han skoa- da er det plutselig greit. Ingen er slem med han, han prater fint om de voksne og de andre barna så jeg er ikke i tvil om at han har det bra der. Minstegutten min er en blid og åpen gutt, men er selektiv med hvem han slipper inn på seg. De han ikke føler kjemi med med en gang, de må jobbe mere og bruke ganske lang tid før han slipper dem innpå seg.
Knerten kjente absolutt ingen når han begynte.
Jeg har gjort meg endel tanker om dette, og jeg tror det er mange faktorer som spiller inn som for eksempel barnets personlighet, kjemi med de voksne i barnehagen, hjemmesituasjon, andre barn og ut fra dette blir den tiden hvert enkelt barn trenger på tilvenningen individuell.
Jeg håper at artikkelen ikke er helt fair mot Nylander, for jeg syns det som blir sagt "av henne" er generalisering.
Jeg har jobbet 12 år i barnehage, mange av årene på småbarnsavdeling, og jeg kjenner meg ikke igjen i det hun skriver. Det ligger ikke unger rundtom og skriker alene, da har hun isåfall vært i en barnehage med ukompetente, uansvarlige voksne. De finnes uheldigvis, men jeg håper og tror de er i fåtall.
Min eldste var to år. Vi fikk ikke plass i en logistikkbrukbar barnehage da han var et år, og da ble han to. Vi kjente at han nok hadde vært klar rundt 18 mnd i form av "hadde hatt godt av flere å leke med" og hatt glede av det selv, men sånn var det nå.
Han hadde tilvenning over tre dager, og det gikk fint det.
Søstra var halvannet år når hun begynte, født i februar og plass første august hun hadde krav på det. Da hadde vi flyttet i slutten av mai, så begge begynte i samme bhg da. Han tok den tilvenningen greit, og hun tok den tilsynelatende greit hun også, men utpå høsten sa ped.leder at NÅ så de faktisk hvem hun egentlig var, det de hadde trodd var ei sky jente i starten viste seg å være at hun rett og slett var utrygg lenger enn de hadde trodd, og før jul fikk de se den samme jenta i bhg som i kjente hjemmefra, med glimt i øyet og hopp og sprett.
Jeg ser ikke på dette som det samme som forterhjemsplassering, vi leverer dem jo i bhg hvor mor/far leverer, og så henter igjen, og de bor hjemme, de har foreldre de er trygge på, selv om de i starten ikke skjønner at vi kommer igjen, så erfarer de at vi gjør nettopp det.
Min erfaring er at det å begynne i barnehage går veldig greit. De får lov til å binde seg til voksne i barnehagen og får lov til å være små. Jeg ser imidlertid at det er barn som savner foreldrene sine endel i løpet av dagen. Mine har ikke gjort det, de har ganske raskt blitt varme i trøya og har kost seg. Men klart, de er jo vant til et visst kaosnivå i heimen også. Jeg vet ikke om det er bedre for barn som savner foreldrene sine å vente med oppstart. Kanskje blir det bare verre. Jeg vet ikke.
Jeg er rimelig sikker på at jeg ville fått med meg om junior var utrygg i begynnelsen. Han var en trygg, blid og utadvendt unge. Ble godt likt av voksne og barn. Det var først i fjor da han var fire at han hadde en periode han absolutt ikke ville i bhg. Protester hver morgen. De ansatte sa han lekte hele dagen og de merket ingenting på han bortsett fra at de så han var litt mer klengete i leveringssituasjonen. Dette gikk over igjen og nå er det greit.
Jeg tror de fleste foreldre er veldig var jeg på ungene sine og at man fort merker om de ikke har det bra. Det at de av og til ikke vil i bhg eller gråter ved levering trenger ikke bety at de ikke har det bra når de er der nødvendigvis. Vi skal forhåpentligvis snart ha nummer to i bhg og er spent om det går lik bra. Blir det noe problemer så håper vi jo at vi kan løse det sammen med bhg på en best mulig måte.
Om barnet ser ut til å trives og bhg melder tilbake om at det går greit så må man jo bare stole på at det sånn. Jeg tror som sagt at de fleste får en vond magefølelse som følge av endring i adferd/reaksjonsmønster/humør hos barnet om det ikke har det bra.
Ville fikk en myk start, siden hun fikk barnehageplass før pappapermisjonen var over. Dermed hadde de god tid til å bli kjent. Men ut fra hva pappa'n sier, ble hun raskt trygg - og krabbet avgårde for å leke mens han plutselig satt der med et par ukjente barn på fanget som ville lekes med. :knegg:
Kan det ha noe sammenheng med om barna er vant til å ha barnevakt av og til, og allerede har vent seg til at foreldrene dukker opp igjen selv om de er borte en liten stund? Ville hadde allerede sovet borte flere ganger da hun begynte i barnehagen, og var en del hos besteforeldrene.
Tror det har mest med personlighet å gjøre. Poden min har aldri noensinne hatt barnevakt eller blitt "overlatt" til andre enn meg eller faren sin. Vi hadde en innmari enkel tilvenning i barnehagen, både da han begynte første gangen og da han byttet barnehage noen få mnd. etterpå.
Jeg har jobbet i barnehage og sett ettåringen som gikk rundt og gråt og gråt og gråt, hele dagen, i flere mnd. etter at hun startet. Også har jeg sett ettåringen som knapt har enset at foreldrene var borte. Jeg tenker at å diskutere hvorvidt barnehage for ettåringer er bra eller ikke, er helt fånyttes, fordi jeg mener det er nødvendig. Vi bør mye heller diskutere hvordan vi kan gjøre det best mulig for ettåringene, og trenden med større avdelinger (og færre voksne?) er i mine øyne å gå i veldig feil retning.
Jeg tror egentlig ikke det nødvendigvis har noen sammenheng. Mine barn ble fort trygge, med største jobbet jeg i barnehagen, men han så meg lite. Min yngste gikk i en annen barnehage de første månedene, og var lite trygg. Ingen av mine barn var vant til å være sammen med andre enn meg og pappaen, og hadde aldri overnattet alene hos barnevakter før de begynte i barnehage.
Jeg har jobbet som pedagogisk leder i 21 år, og min erfaring fra de barnehagene jeg har jobbet i er at langt de fleste barn blir relativt fort trygge, så er det noen som bruker lenger tid. Det som jeg faktisk ganske ofte har opplevd er at de foreldrene som er mest engstelige og litt nervøse for hvordan det skal gå opplever at det går helt fint. Også har vi noen foreldre som er helt sikre på at dette kommer til å gå som en lek, også blir det ikke helt sånn.
Vår barnehage har alltid insistert på lang tilvenning, både ved oppstart og ved bytte til storbarnsavdeling. Så tilpasser man og justerer ned dersom det åpenbart går veldig glatt. Det er jo ekstremt stor forskjell på barn. Noen tar ting på strak arm, andre ikke. Men vi har ikke hatt fulle dager før andre uka for noen av dem.
De har også gradvis tilvenning av barn, bruker hele august på det. Sånn at det er bare noen få som trenger mer til fang og kos om gangen, og avdelingen ikke er preget av gråt og fortvilelse. Det smitter selvsagt positivt.
Inntrykket mitt er at forskjellene mellom barnehager som håndterer tilvenning fantastisk og de som ikke gjør det er like store som forskjellene på andre områder. Og at for eksempel hvor mange som har tilvenning til enhver tid, hvor godt bemannet man er, hvor godt man er organisert og drevet, miljø og stemning på avdelingen og holdningen til de ansatte til barnas eventuelle gråt har mye mer å si enn akkurat antall dager tilvenningen tar.
Det siste der er jeg helt enig i. Fra jeg startet som pedagogisk leder i 1992 til nå har det vært en formidabel utvikling, vi har fått rammeplan, det forventes mer, men det har ikke vært gjort noe med bemanningssituasjonen. Det bør gjøres noe med. Og jeg er ikke sikker på om alle disse basebarnehagene er så veldig positiv for de aller minste.
Jeg mente ikke å være kritisk, og stilte kanskje spørsmålet like mye til meg selv.
Man begynner jo å lure når man leser slike artikler. Jeg har sett en blid og trygg unge, men artiklene fremstiller det som om ettåringer bare har det fælt. Jeg er jo ikke der hele dagen og ser dem, så det er ikke så lett å vite.
Jeg er ærlig i forhold til tilbakemeldinger til foreldrene. Har jeg et barn som virker utrygt så snakker jeg med foreldrene for å finne ut hva man kan gjøre for at det skal bli lettere for barnet. Det er foreldrene som kjenner barnet best, og da trenger man et godt samarbeid sånn at barnet får det best mulig.
Nei, jeg oppfattet deg ikke kritisk i det hele tatt, det er et interessant spørsmål. Jeg tror de fleste er i stand til å se om barnet trives eller ikke, men det er klart at når en er relativt avhengig av å ha barnet i barnehage, velger en kanskje å se på det med mest mulig positive briller. Heldigvis går det seg jo som oftest ganske raskt til også for de som trenger lenger tid på tilvenningen. Vi la inn litt slækk og mulighet for å være tilstede mer om nødvendig, men det er jo dessverre ikke alltid mulig. Jeg tror også bemanningssituasjonen og arbeidssituasjonen til de ansatte er vel så viktig i denne diskusjonen, og det bør absolutt legges mer vekt på.
Jeg synes tre dagers tilvenning er horribelt lite, og mitt inntrykk sålangt er at barnehageansatte blir irritert og overrasket hvis man ønsker mer tid sammen med barnet sitt.
Der har jeg heldigvis helt motsatt erfaring. Det begynte et barn nesten samtidig som Poden i barnehagen han gikk sist, og han trengte mye lenger tilvenning (foreldren var der sammen med ham en uke før de var borte en time eller to hver dag i en uke til), og det var helt problemfritt for barnehagen vår. Nå skal Poden begynne i ny barnehage igjen og jeg sa at jeg kommer til å bruke lang tid på tilvenning, jeg har opptil tre uke på meg, og det var denne barnehagen også veldig positive til.
Jeg har opplevd to ganger (altså med to av barna mine) at barnehageansatte har revet gråtende barn ut av hendene på meg og husjet meg ut døra på dag to.
På dag to? Det kunne ikke falt meg inn å gjøre noe sånt i det hele tatt. Deter noen som ønsker at vi skal ta barnet sånn at de får gå, men ikke fra dag to.
Den mest trøblete tilvenningen vi har hatt var da minsten skulle over på storbarnsavdeling, og det sammenfalt med en stor omorganisering og en rekke uventede og uheldige endringer i bemanningssituasjonen. Som kreft og trøblete sykemeldingsgraviditeter. Men det tok lang tid før vi skjønte at det var det som lå bak det vi lenge tolket som 3-årstrass. En utrygg og ulykkelig gutt, rett og slett. Da vi og barnehagen sammen fant ut av det så ble ting mye bedre, heldigvis.
Begge mine gutter har hatt enkel tilvenning og de har likt barnehagen sin.
Minsten var vant til å være med og hente storebroren i barnehagen sin så han kjente nok rutinen selv om han begynte i en annen barnehage.
Begge var lette å levere og lette å få med hjem. De ville heldigvis i barnehagen i ukedagene og var også glad det var helg og de kunne være hjemme.
De har heldigvis heller ikke ikke stått ved porten ved henting sånn som det var flere barn som gjorde, særlig i barnehagen der minsten gikk. De samme som stod der hver ettermiddag. Mange av de synes det var supergøy å fortelle om dagen til minsten og hva han hadde gjort og hvor han var osv. Håper det ikke var for at de savnet foreldrene sine og ville hjem.. :(
Det var stort sett jeg som leverte og hentet, i hvert fall de første årene. Leverte rundt 7.55 og hentet 15.45 stort sett. Mannen begynte å levere fast fra minsten var 4 år.
Begge mine har begynt i bhg da de var rundt 13-14 mnd. Det har gått fint. De har kost seg og trivdes godt, brukte de tre dagene med tilvenning. Vi kunne sikkert fått flere dager om vi hadde behøvd det. De fikk begge en myk start i begynnelsen. De har forresten gått på en liten småbarnsavdeling med 4 voksne og kun 9 barn og lavt støynivå.
De verste tilvenningene vi har hatt har faktisk vært etter sommerferier og omlegginger hos personalet. Samt da vi flyttet og puttet ungene i den barnehagen vi fikk plass i, og Storebror som den gang var 4 mildt sagt vantrivdes. Heldigvis fikk vi raskt plass i barnehage som virket.
Jeg er enig med Input i at det blir feil å diskutere hvorvidt barnehage er bra for ettåringer, man må diskutere hvordan barnehagen skal bli bra for ettåringer. For det er ikke så mange som kan velge om man skal ha barn i barnehagen eller ikke. Jeg har aller best erfaring med barnehager hvor en god del av de ansatte er hjelpepleiere/barnepleiere for de minste. Det har vært sykehusbarnehager, men det tror jeg er tilfeldig, poenget er at fokuset har vært på å la små barn være små fremfor pedagogiske opplegg. De har jo hatt pedagogiske opplegg også altså, men på et nivå jeg synes er veldig godt tilpasset de små barna. For meg gir det trygghet å få høre at "de minste barna går ikke på tur, de har egentlig nok med å utforske området utenfor døra her. Han blir med i turgruppe når han blir litt større". Og hvor de har såpass ro i avdelingen at det går an å tilpasse rytmen til en liten ettåring som sover i utakt med resten og som trenger å få sitte på fanget og kose en hel del og som trenger hjelp med maten. Og ikke minst er jeg veldig glad for stabilt personale. Vår barnehage har som politikk at de små barna skal ha det mest stabile personalet. Ved vikar flyttes personalet slik at helt ukjente ansikter ikke kommer inn til de minste. Det er fint synes jeg. Store avdelinger hvor de må kjøre samlebånd i større grad har jeg ikke like stor sans for i småbarnsalderen.
Jeg har bare gode erfaringer med mine små i barnehagen. Det jeg ser som har fungert er små grupper, stabilt personale, spredt tilvenning, god organisering og godt arbeidsmiljø, og evne til å se det enkelte barn.
Jeg kommer til å kjøre tilvenning på min yngste om han trenger det nå. Og har aldri opplevd noe negativt rundt det.
Også håper jeg at det blir mer fokus på småbarn, både i utdannelsen og fra styrende myndigheter sin side.
Skremmern: det du har opplevd håper og tror jeg er i mindretall, og jeg håper du har meldt det videre til styrer.
Hvordan er din erfaring med barnehageoppstart?
Har du oppfattet barnehageoppstart som vanskelig for barna dine?
Vil vi som foreldre forstå det hvis barna ikke har det godt i barnehagen?
Nr.1 var 2,5 år og veldig klar på at han ville gå i barnehage. Vi var på besøk flere ganger før oppstart og han var klar fra første dag.
Nr.2 var 2,5 år og hadde vært i barnehagen ved levering og henting siden han ble født og kjente alle voksne i barnehagen. Gikk like knirkefritt, selv om han hadde perioder med litt gråt om morgenen i perioder senere.
Nr.3 var 2 år også hun var like godt kjent og skled rett inn, hun hadde dessuten også begge brødrene der det første året.
Nr. 4 var 13 mnd. og begynte i en annen barnehage, de andre var skolebarn. Tilvenningen der var jeg spent på og gruet meg veldig fordi jeg aldri har sendt et så lite barn fra meg før. Jeg skulle studere og måtte den gangen. Tilvenningen gikk like fint som med de store. Det var en liten og oversiktlig avdeling med få barn og stabilt personale. Det var jeg som gråt i bilen, ikke ungen. Han har elsket barnehagen sin fra første dag.
Jeg har ikke oppfattet oppstart som vanskelig for noen av barna mine, de eldste kunne jo også snakke en god del da de begynte og gav uttrykk for glede og stor stas ved å begynne i barnehage. Minstemann kunne jo ikke så mange ord, men viste med hele seg at han var trygg og god der.
Jeg tror de aller fleste, men ikke alle foreldre klarer å se om barna trives eller ei, det er avhengig av tilknytningen mellom dem og barna, og foreldrenes evne til å mentalisere og sette seg inn i barnas opplevelse. Det krever jo også en viss kunnskap om hvordan små barn kan uttrykke mistrivsel og angst som slett ikke alle har.
Knotten, som burde være godt vant med barnevakt og overnatting borte, er av typen som hater avskjeder. Han begynte i barnehagen rett før han ble 2 år gammel, og han hylte omtrent hver dag. Til han sluttet, og han var ikke lettere å ha med å gjøre da han begynte på skolen. Det har vel først mot slutten av førsteklasse, eller beg. av 2., at vi slapp å følge ham helt inn. :gal: Han vil for øvrig aldri hjem, så det kan ikke ha vært så grusomt.
Knøtteliten er en helt annen type. Hun elsket barnehagen fra dag 1, begynte 13 mnd. gammel. Hun har knapt tid til å si hadet. Nå skal hun i ny barnehage etter ferien, men jeg tror det skal gå greit. Hun har truffet flere av de hun skal være med, både liten og stor.
Knotten, snart 9, er fortsatt vinglepetter og vil ikke skilles fra noe som helst. Knøtteliten er nok mer som meg, liker luft under vingene og har korte røtter. Hun kommer sikkert til å reke land og strand rundt etterhvert.
De har ikke gått i samme bhg., men tilsvarende (samme str. på grupper, samme sammensetning osv.) og vi har aldri vært i tvil om at ungene har hatt det bra. De er bare forskjellige. Og mtp. alder, vel, jeg tar meg i å undres om det hadde vært annerledes om Knotten hadde begynt tidligere i barnehagen.
Jeg kan være med på at barnehagetilvenning kan være vanskelig for både liten og stor, men faller litt ned på at dette er et av de meget få "traumatiske" og noe vonde ting barn i vanlige familier i Norge må oppleve. Og ettersom det er hundertusenvis som har vært igjennom dette kan man vel knapt snakke om et lanvarig traume som ødlegger en for livet? :undrer: Det må da være noen fordeler ved at barnehagen kan komme fort i gang med sitt eget opplegg også? I barnehagen mine barn gikk i hadde de veldig fine dager for både de små og de store barna. Turer i skog og mark, musikk, sang og lek. Skulle en 10-20 foreldre ha ukesvis med tilvenning med sitt barn ville det krevd endel det også, og det er jo kanskje ikke så lett å få til, og heller ikke helt optimalt for alle de andre barna. Vi har aldri opplevd 3 dager også stopp, en viss fleksibilitet har det alltid vært. Jeg synes det er viktig at de tar tak i kvaliteten på barnehagene og jobber med de barnehagene som sliter der.
En god barnehage har vi opplevd er meget proffe på dette. En familiedrevet barnehage som på dag fem møter med to vikarer fra barnevakten.no, da de to som egentlig jobbet der var blitt syke, se det var en værre utfordring med sylfersk ettåring.
Dette er et litt vanskelig tema synes jeg. Og jeg kjenner litt på det Tjorven sier at man så gjerne vil at alt går bra at man kanskje overser barna litt?
På den ene siden opplever jeg ikke at små barn tar skade av å begynne i barnehagen. Samtidig er min erfaring som småbarnspedagog at de aller fleste barn bruker mye mer enn tre dager på å bli trygge i bhg. Ifjor fikk vi tre nye ettåringer og to toåringer på min avdeling, som alle gråt en en del den første tiden. Nå er det jo slik at gråt hos en ettåring kan være et uttrykk for mye siden det tross alt er slik de sier fra om ting. Det kan være at de er trøtte, sultne eller trenger skift. Eller at de er utrygge og trenger trøst. Men jeg opplever vel egentlig at de aller fleste etteåringer gråter en del den første tiden. Og jeg har jobbet i såpass mange år nå at jeg må være ærlig å si at de ikke er alltid vi er nok voksne til å trøst alle samtidig, så det kan bli litt kaotisk de første dagene når alle nye barn er på plass. Derfor er det fint om foreldre som vil har mulighet til å være litt mer enn tre dager og ikke mist gi barna korte dager. Jeg mener vel egentlig at man bør ha korte dager hele det første året, det er utrolig slitsomt for en liten tass å være i bhg fra 07 til 1630 hver dag. Men jeg skjønner at dette er vanskelig å få til for mange.
Min eldste begynte da han var ti mnd, mellomste da hun var 17 mnd og siste vil begynne når hun er ca ett år.
Jeg har hatt barn som barnehagen sier at bare gråter når de slår seg. (Knerten trassgråt også litt da han var rundt 3 år og ikke fikk viljen sin, men det er noe annet.) Men disse ekspertene sier jo at ungene ikke gråter fordi de har resignert, og gått over i apati. Hvordan skal vi som foreldre kunne skille på manglende gråt på grunn av at de faktisk trives og manglende gråt fordi de har resignert? Vi ser jo ikke ungene engang siden vi er på jobb.
Jeg brukte ganske lang tid på tilvenningen av minstemann. (Jeg hadde tid til det og han trengte det). Da fikk jeg sett litt på barna i den avdelingen. De voksne der er veldig flinke, man kan på ingen måte klage på dem. Minsten min begynte alene, de andre var minst et halvt år eldre. Det er litt interessant å observere småbarn sånn og ikke minst hvordan de voksne reagerer ulikt på ulike barn (og ja, de behandler barn ganske ulikt ut fra kjønn også, garantert ubevisst. :knegg:)
De barna som er kosete, små og kontaktsøkende får nok det de trenger i større grad enn de barna som er litt vanskeligere å komme innpå tror jeg. I hvertfall i den avdelingen, men det kan jeg se for meg er ganske universelt. For i en hverdag hvor det er ganske mange unger er det lettere å trøste den som gråter sårt og vil på fanget enn den som tramper og furter og ikke er like veltilpasset. I avdelingen til mitt barn var det en gutt som åpenbart slet med å være borte fra foreldrene sine. Han gråt ganske mye. Ikke lenge av gangen, men det var åpenbart at han stadig kom på at han savnet foreldrene sine. Nå var han av den typen som er lett å tolke og lett å trøste, så det gikk nok fint. Idag virker han veldig veltilpasset og blid i barnehagen.
Mine to yngste er "fang-unger". De kryper opp på fanget, vil gjerne lese bok og kose. De som jobber der synes det er veldig kos, og det er faktisk rom for det. Men jeg ser at det er en fordelaktig måte å reagere på hvis man trenger voksenkontakt.
Min erfaring er at det går kjempefint å begynne som helt liten. Mine har vært hhv 9, 11 og 9 mnd og det har gått som en drøm. De som jobber i barnehagen (i hvertfall de to vi har hatt unger i) er faglig dykktige og veldig bevisst på å tilpasse dagen, aktiviteter og rutiner til at de er små og trenger ro og trygghet. Pga vår jobbsituasjon har vi hatt tid til lange og rolige tilvenninger, og det har vært supert.
Språk har de, de har bare ikke så mange ord, og personalet er utrolig bevisst på spårkutviklingen. Jeg har vært lite obs på dette med jentene, siden de har snakket på inn- og utpust siden de var helt små, men minsten er treg og jeg har snakket med personalet om dette. De legger for dagen masse kunnskap om språkutvikling og komunikasjon, og jeg ser at jeg ikke trenger å bekymre meg, han blir stimulert og nå begynner det å komme. Men hvis jeg skulle ventet til at han snakket skikkelig, ville jeg faktisk ikke ha kunnet begynne i jobb enda.
Jeg hadde nøyaktig de samme bekymringene og syntes det var tidlig å sende eldste i barnehage før hun kunne gå, men det har gått så fint og jeg synes barnehager er en fantastisk ting. Å se den nærheten barna mellom, oppleve den gode stemningen som er på småbarnsavdelingene, se ungene kommunisere i sandkassen, rundt bordet eller på gulvet, helt herlig!
Jeg fikk bilder fra minstens nylig avsluttede karriere i småbarnsavdelingen og det var helt nydelig å se de skjønne ungene i stort og smått, baking, turer i nærområdet, lek i snø, regn og sol. :hjerter: Det er bare å glede seg, tenker jeg.
Eldstemann begynte i barnehagen da han var 20 mnd, og der forstod vi veldig godt at han slet med å finne seg til rette. Men dette hadde ekstremt mye med barnehagen å gjøre hvor det var stor utskifting av ansatte og ting som ikke fungerte. Vi hadde et tøft halvår som nok var vondt for liten og stor, siste halvåret gikk bedre, da fikk de litt mer stabilitet og et personale ungene hadde tillit til.
Da vi flyttet og eldstemann begynte i ny barnehage så gikk det mye bedre. Han var da 2 1/2. Han er en gutt som trenger rutiner og forutsigbarhet, og det var dermed utrolig greit de dagene alt gikk som planlagt. Endringer ble ikke godt mottatt, og da så både vi foreldre og personalet i barnehagen at han misstrivdes. Men at han jevnt over hadde det bra de årene i barnehagen, ja, det vil jeg si at han hadde.
Minstemann er en annen type. Han hater avskjeder, så her er morgenene verst. Vi begynte tidlig tilvenning til han med bhg 3 dager i uken, og litt kortere dager da han var 11 mnd, og full uke fra han var 14 mnd.
Begge mine er av typen som søker et fang når de trenger voksenkontakt og kos. Og i den barnehagen minstemann går i nå (og eldste gikk i) så syns jeg at personalet er fantastisk. De ser ungene, kjenner dem godt og møter deres behov. De minste avdelingene er prioritert med i forhold til bruk av fast vikar om noen er syke sånn at det sjeldent er nye ansikter.
Jeg har vært mye innom barnehagen og noen ganger har jeg blitt sittende og prate litt med de ansatte. Jeg har aldri sett noe som kan minne om Nylanders beskrivelse av småbarna
Jeg har sett noen barn som har slitt med tilvenning og i alle tilfellene har de voksne hatt barnet på fanget, trøstet, underholdt og vært tålmodig.
Barnehagetilvenningen gikk helt klart mye lettere for barnet på 9 måneder enn for barnet som ikke begynte før h*n var 14 måneder. Da hadde fremmedskrekken begynt å ta en plass. Lille var sånn sett ennå mer "ukritisk" til fremmede, og fikk derfor en enklere overgang. Tenker jeg. Så snart det fremmedskrekk-vinduet åpner seg rundt ettårsalder mener jeg det blir vanskeligere for andre voksne å komme "innenfor". Derfor syns jeg det er positivt å begynne tidlig heller enn sent. Da jeg var liten var det 3 mnd. permisjon, og vi ble da passet på bøgda vi, om det ikke var bhg-plasser (..det var det ikke. Mange dagmammaer, praktikanter og hushjelper som passet unger. Ofte ved at ungene rant rundt i gata og passet seg selv).
Ellers tenker jeg det er positivt og et sunnhetstegn at barnet gråter når mamma eller pappa går, og at mamma eller pappa er ønsket av barnet. Alternativet er virkelig ikke særlig hyggelig i tenke på. (Nei, jeg sier ikke dermed at det er ok å gråte i timevis eller noe i den duren). Det som er viktig er at foreldrene viser barnet at de har tillit til at det er fint i barnehagen og at de som tar hånd om barnet kan roe det, og at barnet får det fint etter at foreldrene har gått. Og det opplever jeg at vår barnehage håndterte bra, og la stor vekt på hvordan det skulle skje. Og ja - jeg tror sikkert at foreldrene merker det om barnet ikke er trygt i barnehagen.
Sånn har begge mine vært også, men egentlig har det vært lite tårer i forbindelse med barnehage. Begge har tilpasset seg sin nye hverdag, nye voksne og nye "kollegaer" fra dag 1, og jeg har ikke hatt behov for å være der særlig mer enn første dagen. Jeg kan huske at Storesøster krabbet inn i avdelingen uten å se seg tilbake, og JEG var den som gråt mine modige tårer av lengsel og bekymring ;)
Mulig det er et sunnhetstegn at unger gråter når de forlater mamma eller pappa, men jeg velger også å tro at mangelen på gråtende (og lengtende) barn, dramatiske avskjeder og behov for lang tilvenningstid, også kan ha sammenheng med barnas personlighet og trygghetsfølelse å gjøre. Mine har vært "eksponert" for andre voksne og barn, både med og uten meg og pappaen fra de var bitte, bitte små, og jeg har alltid tenkt at barna mine derfor er vant til at fremmede også er trygge voksne, og at mamma og pappa alltid kommer tilbake.
Eldste startet gradvis i desember mens jeg ennå hadde permisjon. Hun var ikke vant med verken barnehage eller å være borte fra meg, så det var ikke bare bare i starten. Vi hadde tilvenning og hun kunne ha korte dager, men det skjedde også at de ringte om at hun var utrøstelig, og at det beste var nok da at jeg kom. Jeg startet å jobbe i januar, og haddd 80% stilling og dro klokken 14. Det gikk seg til etter hvert, men i etterkant var hun nok av dem som burde vært litt eldre, og vi burde vært litt mer sosiale sikkert. Samtidig spiller jo personlighet inn. Hun er fortsatt litt forsiktig og tilbakeholden, og ikke den som kaster seg ut i ting.
Poden var 10,5 mnd. Han startet sammen med søsteren, og jeg husker oppstarten som veldig grei. Han sluttet med amming ved 6 mnd, hadde hatt barnevakt flere ganger, og var mer vant til barn. Han ble derimot mer skeptisk på høsten igjen. Han var da 15 mnd, og det var litt ustabil bemanning av og til. Men etter hvert gikk også det seg til. Han kunne gråte sønderknust ved levering. Etter hvert ble det en nøye rutine med klemming, vinking et.c. Men han var og er fortsatt veldig følsom og veldig nær person. Men det sosiale behovet har bare økt og økt.
Minstemor var 18 mnd da hun startet. Definitivt den enkleste oppstarten. Hun gikk, lekte, var sosial og så seg aldri tilbake. De andre to har alltid valgt å være hjemme hvis de kan. Hun vil alltid i barnehagen. Lenge sa hun ikke hadet en gang. Bare sprang inn.
Tilvenning er så. Tror ikke det hadde endret så mye for oss. Men hadde jeg kunne skrudd tida tilbake og endret historien, så hadde jeg forsøkt at de de to eldste var noe eldre da de startet.
Storebror begynte ganske sent, han var tre år og hadde vært hjemme med meg (og etterhvert lillebroren) hele veien, og var en ganske forsiktig liten tass. Barnehagen hadde i utgangspunktet ikke spesielt tålmodighet med lange tilvenninger, og vi gikk gjennom en fryktelig kjip periode med en unge som fikk helt panikk, og gråt morgen, dag og kveld. Da begynte jeg på nytt, erklærte "we do this my way" til barnehagen, vi gjorde det superforsiktig, jeg satt i barnehagen i en time hver morgen, ventet alltid med å gå til han var godt i gang og det var greit og hentet ham tidlig, og så ble han etterhvert trygg og glad i barnehagen. :jupp: (Og de ansatte jeg forholdt meg til skal ha mengder med kred for at de ikke prøvde å overkjøre meg da jeg tok grep, men støttet oppom.)
Lillebror begynte da han var halvannet, og han begynte i barnehagen som storebror og storefetter gikk i, så det var ikke noe problem noen gang.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
