Som vanlig i slike diskusjoner, forbauser det meg at den blir så polarisert. Teknologi er ikke ond eller god, den bare er, og den går bare én vei.
Hvis det er sant at trackingteknologien går så raskt fremover som jeg ser for meg, kan vi ha f.eks. sånne navnearmbånd med en liten tracker om bare noen år. Den regner jeg med at de aller fleste hadde syntes var etisk ok på en hyper liten toåring på Heathrow, men ikke å snike i sekken på en 18-åring man lurer på om skulker.
En vimsete, umoden syvåring er et sted mellom der.
Ja. Å gi slipp er en gradvis prosess. Det er ikke det samme som frislipp, så klart. Hvis jeg mener sjuåringen er moden nok til å gå alene til venner, synes jeg at det også innebærer at jeg selv er klar for å slippe henne fra meg et lite stykke.
at barnet må ringe å gi beskjed er jo en aktiv tildeling av ansvar, i motsetning til ved overvåkning hvor barnet ikke trenger å gjøre noe selv. Disse tingene står ja ikke i motsetning til hverandre, for de fleste ville vel brukt GPS informasjonen kun i nødstilfeller. Men det er likevel en grense jeg synes det skal mye til å krysse. Treåringer på Heathrow og utviklingshemmede som drar på egne uanmeldte utflukter unntatt.
Veldig nyansert innlegg. :)
Alt kan misbrukes om man ønsker det. Jeg kan fint se at i noen tilfeller kunne det vært kjekt å ha en slags nødpeiler på ungen. Det er ikke dermed sagt at man ikke skal trene på å følge tider, gi beskjed hvor man går etc.
Både mannen og jeg har en "Find my friends"-app på telefonen som vi kan tracke hverandre med - om vi vil. Den kombinerer GPS med hvilket mobiltårn vi er tilkoblet - og til og med WiFi-nett i området (om jeg husker rett). I vårt tilfelle brukes den mest i tilfeller der en av oss - som regel meg - har mobilen på lydløst i sekken - og ikke hører mobilen ringe. Da er det greit for den andre å kunne lokalisere den andre på f.eks. kjøpesenteret - få svar på om den andre har dratt fra jobben o.l. Helt klart ikke noe for alle - men for oss er det bare et ekstra verktøy i en hektisk småbarnshverdag. (Et annet fint verktøy er som andre nevner "Find my iPhone" - som kan sende pipesignal til telefonen som overstyrer lydløs modus.) Om en av oss hadde vært det minste ukomfortabel med det er det bare å revoke tillatelsen til å tracke / skru av tracking i programmet. Personlig liker jeg at mannen min kan finne ut hvor jeg er (kanskje spesielt når jeg går på øde steder om kvelden). Men gjensidig respekt og tillit er en forutsetning. Ikke tale om om jeg hadde godkjent en tracking-request fra noen andre enn ham.
Jeg er enig i at spørsmålet er mer en gråsone når det gjelder ungene. Maktforholdet er skeivere - og lettere å trampe på personlig frihet. Om barnet er med og bestemmer hvordan det skal fungere ser jeg imidlertid ikke noen grunn til at det ikke kan fungere som et greit verktøy for alle. Det er alt mulig å skru av funksjonaliteten, tidsbegrense funksjonaliteten etc. - og den du tracker må godkjenne forespørselen.
Jeg tipper ungene våre snart kommer til å bruke denne typen teknologi for å finne kamerater / gi beskjed hvor de er til venner. Da syns jeg kanskje det er like greit at de alt har opparbeidet litt "nett-vett" i forhold til bruken av dette sammen med oss voksne?
Jeg skjønner ikke helt hva du mener her, Skremmeren.
Man legger jo frem de argumentene man har for sitt syn, og det gjelder både de som mener dette er bra og de som mener det ikke er bra.
At noen synes argumentene er dårlige eller urelevante er en en ting, men Darth som du hentet argumentet fra har flere innlegg der der det kommer frem argumenter.
Jeg synes i alle fall det er fint at folk prøver å forklare hvorfor de mener som de gjør, i stedet for å bare slenge innom med noen halvsyrlige kranglete bemerkninger om andres syn.
Men blir det påstått i denne diskusjonen? Det folk er uenige om er vel hvordan vi bruker teknologien, og det vil jeg tro har blitt diskutert siden en eller annen luring oppfant hjulet. Og før der også.
Jeg synes vi nærmer oss veldig 1984-tilstander når det gjelder overvåkning. Å være restriktiv til å ta i bruk en del ny teknologi og diskutere hva det vil si å åpne opp for f.eks. GPS-sporing av barn (om det så starter med en 2-åring på en stor flyplass), er ekstremt viktig, synes jeg.
Når tenker vi at det ikke er greit å bruke gps lenger, for eksempel. Det finnes vel gode argumenter for å overvåke 11 åringer også? Hva med 13-åringer som er litt brysomme og finner på litt tull. Hvor skal det stoppe?
Jeg er veldig skeptisk og holder med Tjorven. Ungene må lære å holde avtaler. Vår frøken har mobil, men den ligger mer hjemme enn den er med henne. Vi har avtaler med venninnenes mødre om å si fra til hverandre om vi har besøk og noen ganger må vi ut å leite. Jeg har også vært alene med de små og forhindret fra å leite og det var krise og kele når ungen endelig kom hjem. Sånn lærer hun og sånn lærer vi. Det er ikke alltid lett, men litt frihet syns jeg hun bør ha. Med frihet følger konsekvenser og ansvar. Det vokser man på. Hvordan skal hun ellers lære. Ikke fullt frislipp på sjuåringer, nei, men å gradvis få mer tillit og utvidede grenser uten å bli overvåket er viktig for å utvikle seg til et ansvarlig menneske. Det skjer jo ikke over natten.
I dag gikk jeg inn på netcombutikken, og sa: Jeg skal ha en skikkelig kjip telefon, den mest kjedelige og billigste dere har. Og to kontantkort.
Så kjøpte jeg en holder med klipp til å ha i bukselinningen.
Så nå skal jeg oppdra ungen som Meissa så elegant ba meg om, og ikke bidra til at overvåkningssamfunnet er et totalt faktum.
Ps. Jeg har en skjønn og veloppdragen, høflig gutt på alle måter. Han gjør fremdeles akkurat som vi ber ham om. Men for å si det en aller, siste gang. Ofte trenger jeg å finne ham, slik at vi kan komme oss avgårde. Om det så er noen som har invitert oss over, handle etc. Og av og til synes jeg det var litt lenge han var ute, og han synes ikke det.
Jeg skjønner heller ikke argumentasjonen altså, og er helt enig med Candy, Skremmern og flere andre. Synes diskusjonen blir veldig polarisert og minner om de jeg hører som er i mot sikkerhetsutstyr som hjelmer etc fordi det blir hvileputer, ekstremt og vi overlevde da før også osv. Jeg mener dere bruker samme argumentasjon som de tilfellene der.
Jeg tenker at det blir feil å bruke GPS for å spore barna av flere grunner. Jeg skrev tidligere dette med at det blir en hvilepute for barna, for da trenger ikke de forholde seg til klokka. For mamma finner meg jo uansett...
jeg mener vi fratar barna viktig lærdom om de ikke lærer seg å leve etter klokka og satte avtaler. Det er ting vi møter gjennom hele livet, og det er viktig. Jo tidligere de lærer seg dette, jo bedre er det.
Jeg tenker også at det å utstyre barna med en mobil er mye bedre. Hvis nå mitt barn ikke er kommet hjem til avtalt tid og vi har det travelt, så er det mye bedre for meg å kunne ringe og si at NÅ kommer du, i stedet for at jeg skal søke opp på GPS, for å finne ut at barnet befinner seg langt inne i skogen, og jeg da må gå ut for å hente.
Vi tre i familien har Find my friends på hverande. Det er kjempepraktisk. Dels så finner vi telefonene på den måten (det kan man jo også bruke andre apper til) og så kan jeg sjekke på jobb f.eks. at Herremannen har kommet hjem uten å ringe ham og mannen kan sjekke at jeg er på vei hjem fra møte i Gøteborg uten å ringe meg og jeg kan sjekke at mannen snart er hjemme så at jeg kan begynne med middagen osv. Man kan selvsagt ringe hverandre også, men det har vært anledninger når mannen har hatt viktig samtale i telefonen samtidig som jeg er på vei og hente ham og så husker jeg plutselig ikke hvilket sted jeg skulle hente ham opp på og så har jeg sett at han er på vei til det stedet jeg er på vei. Ved Ulvensplitten så blir det lett minst 20 minutters omkjøring i rushtrafikken om jeg kjører feil.
Om man ikke vil vise hvor man er (f.eks. når man kjøper julegaver osv) så fjerner man bare sporingen. Vi har hatt det i over et år og alle er fornøyde med løsningen. Det er ikke så ofte vi sjekker hverandre, men det er greit og ingen av oss føler seg overvåket. Vi er jo familie og har sjelden noe å skjule for hverandre.
Jeg innser at vi har utrolig forskjellige grenser for privatliv her. Jeg kunne ikke på noen måte ha akseptert at noen som helst skulle kunne tracke meg, uansett grunn og på samme måte kunne jeg aldri, aldri ha tenkt at det var okei å tracke mannen min.
Det handler ikke om at vi har hemmeligheter for hverandre, men vi er tross alt ulike individer med hvert vårt liv, med egen personligheter, behov og privatliv.
Jeg hadde fått helt åndenød hvis mann og barn kunne sitte og følge med hvor enn jeg gikk. Jeg syns jeg merker at stemninga rundt middagsbordet synker når f.eks. dette spørsmålet kommer: "Jeg så du kjørte innom sentrum på vei hjem i dag, hva gjorde du der?" Eller, til poden f.eks.: "Jeg så du skrudde av sporinga på mobilen i dag, nå er jeg nysgjerrig."
I går spurte jeg eldstemann på fjorten om hva han hadde syntes om jeg sporet han på mobilen, og svaret var kontant, han hadde lagt igjen mobilen hjemme. Fornuftig gutt.
For meg går dette på helt andre ting. Jeg kan se hva veldig mange av kollegaene mine gjør daglig, fordi vi har delt kalender. Jeg ville synes det var virkelig weird hvis jeg hadde mer innsyn i hva kollegaene mine foretok seg enn hva mannen min gjorde.
Når jeg tenker på dette med å "ha hvert vårt liv" så er det helt andre ting jeg definerer som kriterier for det, enn at jeg vet om mannen min jobber overtid eller er ute å tar seg en pils.
Vi snakker ikke om å overvåke ektefeller, virkelig ikke. De fleste sjekker vel dataloggen til mindre barn også, åpner post etc.
Og når det gjelder sammenligningen min, så påstår jeg ikke at det er det samme, men at mange av dere diskuterer på samme måte, samme argumentasjonsmåte. Om ikke dødsfall går ned, så er et likevel en måte å få bedre oversikt/ kontroll på. Og man kan fint lære barna å passe tiden likevel.
Mannen har i teorien mulighet for å spore meg via find my iphone, men jeg hadde aldri akseptert det dersom han faktisk hadde benyttet seg av dette. Iallefall ikke så lenge det ikke var en nødssituasjon. Vil han vite hvor jeg er, så kan han ringe eller sende en melding. Jeg skjønner at andre har andre grenser for dette, men jeg hadde ikke syntes at dette var greit. Det er ikke det at jeg drar noen hemmelige plasser eller lyver om hvor jeg er, men da får det jo være nok at han stoler på meg. Men dersom to voksne partnere gir hverandre samtykke må jo dette være greit. For meg er det ikke det samme med barna mine, fordi vi jo ikke er likverdige i hva vi bestemmer og jeg dermed i teorien kunne trumfet igjennom at jeg skulle kunne spore dem.
Jeg skjønner ikke helt argumentasjonen med at bruk av GPS-sporing av barn er det samme som bruk av bilseter. Bilseter og sykkelhjelm er tross alt godt dokumentert at beskytter barna, jeg har ikke sett samme dokumentasjonen når det gjelder GPS. Jeg ser at kanskje det kunne være lurt å utstyre ungdommer som skal ut i naturen på egenhånd og potensielt kan skade seg/gå seg vill med en sender som et sikkerhetstiltak, men jeg ser ikke at barn som oppholder seg i nabolaget trenger det.
Dette mener jeg er samme argumentasjonsrekke som det jeg nevnte tidligere. Jeg kan virkelig ikke se noe negativt med å kunne spore en 7- åring. Jeg ser heller ingen ulempe ved å bruke hjelm når man sykler, ha mykt underlag på lekeplasser etc. Men jeg har hørt mange argumentere med at unger må lære å slå seg, de beskyttes alt for mye, vi begrenser deres utfoldelse etc. Det er samme polarisering, mener jeg.
Man trenger ikke bruke hjelm bare man går ut døra, og man trenger ikke droppe alt ansvar til barnet om man har GPS som nødløsning.
Jeg og mannen min har også delt kalender, selvfølgelig trenger vi å samkjøre hvem som er hjemme med barna til enhver tid. Det er ikke det samme, synes jeg. Jeg kan også se hva kolleger har av planer i kalenderen sin, men jeg kan ikke se at de stikker innom kiosken eller tar seg en røyk. Eller hvor tannlegekontoret de skal til er.
Jeg har testet i praksis hvordan det er å bli overvåket uten at jeg visste om det av familiemedlem. Det var slett ikke noe stas i det hele tatt. "Find my friends"-apper får jeg et snev av panikk av.
Så klart finnes det tilfeller hvor det er nyttig og lurt å kunne tracke noen, småbarn som har for vane å rømme ut på eventyr om natten og slikt, men jeg synes det er svært uheldig om grensene flyttes fra "personovergrep" til "nyttig mulighet som det er vanlig å bruke i hverdagen".
Jeg ser forskjellen mellom det å tilfeldigvis se eller oppdage noe (Jeg vet feks hvor en del kollegaer har tannlege etter en diskusjon i lunchen) og muligheten til å kategorisere informasjon. Men det som er saken er at mannen min kan vite om jeg har vært på kiosken uansett (fordi jeg bare handler med kort, og fordi vi har en felles konto).
Når vi snakker om ekteskapelige forhold så vil det alltid være muligheter til å overvåke og kontrollere den andre. Jeg vil alikevel ikke si at feilen/skylden ligger i teknologien for overvåkning, heller av personen som benytter seg av den. Har du idioter til foreldre er de idioter, uavhengig av overvåkningen eller ikke.
I offentlige sammenhegner er det en helt annen skål, selvfølgelig.
Selvsagt, Maverick. Men sånn er det jo med alt. Baby all er én ting, de færreste setter opp lyd- eller videoovervåking av barnerommet utover det. Men mulighetene er jo der. Jeg VET jo ikke om mannen har satt opp skjult kamera på soverommet. Man kan overvåke hverandre på sp mange måter. Uten samme teknologi kunne jeg jo ringt rundt og dobbeltsjekket at mannen var der han sa feks. Så det er alltid mulig å begå overtramp.
Jo, mitt poeng er at jeg synes det er uheldig om overvåkning skal normaliseres i så stor grad at det ikke lenger tenkes på som overtramp, men noe "alle gjør". Teknologien kommer så klart alltid til å være der.
Men kanskje det var enklere å ha kontrollerende idioter til foreldre når man faktisk til en viss grad kunne skjule hvor man gikk og hvem man var sammen med. Kanskje er det lettere for disse foreldrene/ektefellene å bruke disse verktøyene dersom man kan argumentere med at det er for barnas sikkerhet, av praktiske hensyn osv... Mens dersom det var godtatt til bruk for demente, psykisk utviklingshemmede og andre med spesielle behov, så hadde kanskje terskelen vært høyere for å bruke det for å overvåke mennesker som ikke tilhører disse grupperingene.
Jeg mener vi allerede er der, og dette er jo noe "folk selv" har gjort. Når jeg ser all informasjonen som er på FB med posisjonering så tror jeg dette er temmelig vanlig?
Men jeg er enig i at det er viktig at vi har et avklart forhold til overvåkningssamfunnet (så at lesesirkelen her på FP foreslå 1984 i sommer, kanskje jeg skal hive meg på? :gruble: ) Jeg tenker at det viktigste er hva det offentlige og bedrifter gjør, og så må det være noe mer slakk på hva private gjør. Jeg synes derfor at det er viktigere at folk engasjerer seg i saker som datalagringsdirektivet enn at man diskuterer veldig mye om det er etisk riktig at mannen min (eller din, eller noen andre her på FP) kan lese mailen til hverandre, eller deler bankkonto.
Dette er ikke mitt personlige standpunkt, men all erfaring viser at kunnskap, ny teknologi kan brukes i alle mulige retninger - og at det ikke eksisterer bremser. Det har så vidt jeg vet aldri lykkes noen i å bremse ny teknologi av moralske eller etiske grunner.
Det er fullt mulig å både engasjere seg i datalagringsdirektivet, Snowdens avsløringer et cetera, og fortsatt engasjere seg i privat overvåkning og mene at det er uheldig at terskelen flyttes for hva som sees på som galt vs. normalt.
Ja, jeg har nok diskutert meg ut av den konkrete tråden. :) Jeg ville ikke ha brukt GSP-klokke til å lokalisere barnet mitt, og jeg vil ikke anbefale noen å gjøre det heller (men da ut fra pragmatiske hensyn heller enn etiske).
Men rent prinsippielt ser jeg ingenting galt i å overvåke barna sine, heller ikke voksne så sant de har samtykket. For barna går det på at det uansett er de voksne som har ansvaret og for voksne så mener jeg at de selv må kunne si nei.
Men når man har barn er det en gradvis overgang fra at man som forelder har all kontroll til at barnet får alt ansvar selv når det blir myndig. Småbarn fotfølger man. Man bruker babycalling, ingen ville ha gjemt det på rommet til 13-åringen for å kontrollere hva hun drev med på kveldstid heller, mens en nattredd 7-åring kunne man kanskje ha brukt det på fordi det da kan gi trygghet at foreldrene hører. Man kjører barna i barnehagen, følger dem til SFO og på et eller annet tidspunkt går de selv. Likevel ønsker mange å ha oversikten over om de faktisk har møtt på skolen eller ikke og lager seg en avtale med SFO om at de sier fra hvis barnet ikke møter. Man slipper barnet gradvis på fritiden også. Toåringen blir man med ut, fireåringen følger man med fra vinduet og seksåringen får stort sett være ute på egen hånd innen visse grenser. Foreldre samarbeider og varsler hverandre om hvor barna er, hva de gjør og når de går fra hverandre. Slike avtaler er helt vanlige, det regnes som normalt å følge med på hva barna sine driver med. Det er også helt vanlig å si til barna sine at man når som helst kan gå inn og sjekke dataloggen, det er heller ikke uvanlig å installere programmer på barnas datamaskiner som sender rapporter til foreldrene om hva barna ser på på nett. I tillegg har vi fått ny teknologi i form av mobiltelefoner som også mange er skeptisk til å utstyre småbarn med, men som i denne tråden blir regnet som helt normalt også for småskolebarn.
Poenget mitt er ikke at det er en veldig fin ting å montere en overvåkningstavle på kjøkkenet med oversikt over alle familiemedlemmers lokalisasjon til enhver tid (det er unektelig en litt ekkel tanke), men at vi som foreldre allerede overvåker ungene våre på mange måter. Og at vi ikke ser det som et problem på andre områder å gi barnet gradvis mer frihet etterhvert som det blir større. Jeg greier ikke å se at en gps-dings på ungen endrer dette nevneverdig, det blir vel også her naturlig å være helt åpen med ungen hvordan det virker og slutte å bruke det når det ikke passer lenger.
Denne stod i Aftenposten i dag, barnepsykolog som mener barna gjerne ikke er modne nok før ved 7-8 års alder, og da gjerne med sjekk om at de er der de skal.
Jeg ser hva du mener, og om alle der ute hadde vært reflekterte mennesker som var obs på hvilke grenser de flyttet littegrann på og derfor var nøye på at de ikke flytter den enda lenger, så hadde jeg ikke vært særlig bekymret.
Det er kanskje misantropisk, men jeg tror veien er kort fra at oppegående foreldre tracker femåringer og gjør dette "normalt", til at søttenåringen får en tracker gjemt i sekken av noen som kanskje ikke er direkte slemme, men som tenker at "alle andre gjør det jo" uten å se forskjell på situasjoner, og så videre og så videre.
Og jeg synes det er en stor forskjell på at man faktisk følger barn og "overvåker" de på den måten, altså faktisk kontakt, enn at man har en device festet på de slik at man kan sjekke telefonen for hvor kidsa er.
Tja. Umiddelbar reaksjon er at det er ugreit. At barna er klar over at loggen kan sjekkes når som helst og at filtere installeres på maskin er så klart riktig og lurt og greit.
Vanskelig å forklare, men jeg steiler på det. (Strålende argumentasjon, Maverick! Strålende!)
Det er noe med å ha kontinuerlig overvåkning gående uten egentlig å ha grunn til det, men "just in case". Da foretrekker jeg den muligens noe naive holdningen at jeg snakker med mine unger om nettvett, og at de er klar over at hvis jeg stusser på noe/synes noe er uheldig, så har jeg som foresatt ansvar for å sjekke.
Mens det ikke er greit å ha muligheten til å sjekke hvor barnet er hvis man stusser på den fronten?
Jeg er veldig enig i at man skal ha et våkent blikk overfor alt som lukter overvåkning, samtidig sliter jeg litt med å se hvorfor grensa skal gå akkurat der mange av dere mener den gjør. Med argumentasjonen "kontinuerlig overvåkning er galt" kan man egentlig ikke bruke babycalling heller, i hvertfall ikke etter at ungen beveger seg rundt på egen hånd.
Det er evigstor forskjell på å ha på babycall på et barnerom med en baby som kan skade seg om den stuper ut av sengen, enn å ha på en device på en unge som er stor nok til å henge ute med venner. Synes jeg.
Det er ikke kjempeuvanlig å ha babycall på rommet til et barn som er stort nok til å være der alene med venner heller.
Jeg greier ikke å se dette som et problem med tekonlogien i seg selv, men jeg er enig i at det er vanskelig å avgjøre hvor mye man skal overvåke barna sine i ulike aldersgrupper. Å sjekke datalogg er i aller høyeste grad overvåkning det også. Hvor lenge er det greit å gjøre? Hva med mobilen deres? Posten?
Gitt at det finnes teknologi som er brukbar, ville det være greit å feste peiler på en treåring utenlands? En seksåring i fornøyelsesparken? En åtteåring på tur i fjellheimen? (Jeg har hjulpet noen sånne som har gått i forveien og så valgt feil vei i et løypekryss). For min del er faktisk nesten dette med å sjekke datalogger til større barn verre enn å ha gps på et lite barn fordi man da går inn for å overvåke hva de gjør, ikke for å finne dem i noe som oppleves som en nødsituasjon.
Jeg har aldri hørt om noen som har hatt babycall hos barna i mer enn babyalderen, men så henger jeg litt etter på slikt. :knegg:
Igjen - det er ikke teknologien jeg har et problem med, og selvfølgelig finnes det mange situasjoner hvor det kan være riktig med en form for tracking.
Det er i hverdagslivet jeg synes det tipper over om man, uten at det egentlig er noen andre problemer enn et vimsete barn, tenker at det er normalt å feste en trackingdevice på et barn.
Jeg synes ikke det er sammenlignbart med å sjekke datalogg til barn når dette er kommunisert. (Ikke at jeg noen gang ennå har sjekket loggen, og jeg klarer vel ikke se for meg at det skulle bli aktuelt om ikke jeg ville "sikre bevis" ifht nettmobbing, sjikanering, utnytting et cetera, det er jo ikke for å sjekke hva ungen holder på med til vanlig? Det kommer i så fall på nivå med å lese dagboka, om det er slik man definerer "sjekke loggen".)
Det er ganske mange som mener "se hva slags sider ungen har vært innpå" med å sjekke loggen. Jeg har heller aldri følt behov for det, men jeg vet etter diverse foreldremøtesamtaler at det ikke er helt uvanlig å sjekke den loggen jevnlig.
Det er en utfordring med unger å slippe taket litt etter litt. Jeg sitter og tenker på om jeg kan definere noen alder for min egen del hvor det hadde vært helt uaktuelt med en peiledings på ungen. Jeg tenker uansett ikke på bruk noe annet enn i nødsfall bare så det er sagt. Poden min var vel åtte da jeg ønsket meg noe sånt.
Det blir tillatt fra 1.9.13. :jupp:
Igjen, det er det som bekymrer meg etter å ha jobbet endel med teknologi ift mennesker med redusert kognitiv kapasitet. De rundt har i liten grad reflektert over hva det innebærer og hvor stor grad av informasjon man faktisk får.
Men går det over hodet an å tenke seg å ha noe som ikke er kontinuerlig påskrudd, men som kun brukes i nødsfall? Jeg kunne ikke tenke meg å ha noe som fulgte med hvor ungene var og som pep når de gikk utenfor lovlig grense tror jeg. Det får jeg grøsninger av. Uten å helt kunne si hvorfor jeg heller i og for seg.
Dere som seier at dere kunne tenkt dere og tracke barn, men ikkje tenåringar t.d., når tenkjer dere å slutte? Om ein vert van til å kunne sjekke opp kvar 7- åringen er, klarer ein å la vere når barnet er blitt 17? Eg berre spør, fordi det er noko med vanen og.
Mi mor kunne nok godt tenkt seg ein tracker på meg når eg var tenåring, ikkje fordi eg rømte min veg, men fordi ho hadde bestemt seg på førehand at eg ikkje var til å stole på. Uansett kor ærleg eg var med ho om kvar eg skulle, kven eg skulle vera med og kva me skulle gjer, meinte ho at eg laug. Berre tanken på det får meg til å grøsse. Eg seier ikkje at alle er sånn, men når mogelegheten er der, benytter ein seg ofte av det.
Jeg leste artikkelen, og syns han var fullstendig på viddene. Blant annet skriver han at han syns de gjør mye bra i USA rundt det å passe på unger, og at han ønsker seg voksne "natteravner" i gatene midt på dagen.
Det er mulig idag, er på den måten den brukes mest. Lokalisering ved avvik (feks bruker borte fra leiligheten sin lenge). Men det skal ikke mange tastetrykkene til før man vet posisjon uansett.
Utfordringene teknologisk er ift batterikapasitet, det finnes ikke batterier som er gode nok til å kunne vare aktivt over tid. Man er avhengig av en viss historikk om noe skulle skje/bærer får tom for batteri osv. Da har man en indikator på hvor vedkommende kan være.
Jeg tenker jo at som forelder har man mange muligheter til å misbruke makt overfor sine barn. Og man har mange muligheter til å passe på for dårlig. Det å holde barn innendørs kan også være en form for maktmisbruk. Det samme kan fotfølging. Og brev- og besøkskontroll, sjekking av mobiltelefoner og datalogg. Mobiltelefoner og datamaskiner gir nye muligheter og nye utfordringer. Det samme vil en eventuell løsning med gps eller nyere tilsvarende løsninger gjøre. Ny teknologi krever bevissthet rundt bruk, men jeg er uenig i at "sier man a så sier man b og så er man igang med hele alfabetet", for med all form for kontroll må vi som foreldre reflektere rundt hva som er greit, hva som er naturlig og når man bør gi slipp. Jeg vil ikke avvise et potensielt godt hjelpemiddel bare fordi det kan misbrukes.
Jeg problematiserer vel mer enn avviser bruk av GPS og synes at slike diskusjoner er veldig nyttige for å få belyst flere sider ved å bruke lokaliseringshjelpemidler. Det må være opp til hver enkelt å bestemme hva de vil.
I prosjektet jeg leder har både barn og eldre brukt GPS og vi ser definitivt nytten. Det har blant annet vært avgjørende for at ektefeller har stått i jobb istedenfor å få ytelser. Hos barna som har prøvd det har det ført til at foreldrene har kunnet ha med seg to barn ut samtidig fordi de vet at de får lokalisert det barnet som plutselig har stukket av (autister). Det vi ser ift barn er at vi trenger en klokke-GPS, noe som ikke finnes på markedet ennå.
De gjør dessverre det. Men det er lys i tunnelen med barneklokka Filip, når den en gang kommer til Norge da. Det bør den jo gjøre med norsk gründer. :jupp: Tror også at utvalget blir bedre når loven åpner for kommunal bruk i september, da har jo leverandørene 428 potensielle kommuner som kjøpere i tillegg til privat marked.
Men er dere virkelig redde for at foreldre skal spore 18-åringer, ektemenn o.l.? Hvorfor skal man i så fall spore 18-åringer? Fordi man ikke stoler på 18-åringen? Fordi 18-åringen har brutt tilliten før, og ikke er til å stole på? Fordi man er redd DenStoreSkumleVerden? Fordi man ikke klarer å slutte?
Å slutte med babycall og fotfølging er jo en gradvis prosess, det også, hvorfor skal gps-tracking av vimsete barn være en gråsone? Det er jo ikke vanskelig å gradvis slutte med fotfølging, og som jeg har sagt mange ganger tidliere, det ene utelukker ikke det andre, man kan ha to tanker i hodet samtidig, og lære barnet om ansvar og avtaler samtidig som man benytter seg av teknologien og trygger hverdagen til barnet.
Dette er jeg helt enig i. Har man barn som ikke takler frihet på en ansvarlig måte, kan de ikke få frihet. Det er veldig enkelt. Da må de være i hagen til de er store nok til å kunne ta en telefon eller se på en klokke.
Jeg er helt enig i de etiske betenkelighetene og kommer aldri til å tracke, overvåke eller chippe ungene mine. Det gir for det første falsk trygghet, de gjør det riktige kanskje, men de vet jo ikke hvorfor. Man oppdrar ingen ved å tracke dem.
(Jeg spurte faktisk datteren min på 11 om hva hun tenkte og hun så sjokkert på meg og sa at for det første må man jo få privatliv selv om man er liten og for det andre så burde man - og jeg siterer ordrett-"oppdra ungen sin". Så superenkel forsking i flere generasjoner her i huset sier at dette er etisk uakseptabelt og ren oppdragelseslatskap.)
Igjen, ekstremt sort/hvitt. Jeg kan komme på mange eksempler der tracking kunne vært nyttig uten å være invaderende eller overtramp. Og jeg er helt sikker på at det kommer.
Det betyr ikke at ikke det finnes masse eksempler på situasjoner der det ikke er greit, så klart.
Mobil med AVG antivirus og den der tyverisaken påslått. Da kan du logge inn på nett og se hvor telefonen befinner seg. Vi bruker den ikke aktivt, men har sjekket at den faktisk funker og viser korrekt. Så OM det skulle bli nødvendig senere, så har vi den...
Klokke med alarm funker ikke her. Han har klokka på seg døgnet rundt, men han hører ikke den alarmen. Jeg synes den er fryktelig høy, men han hører den ikke selv når han er ute i lek, eller når han sover.
Må si at foreløpig er det ingen problemer i forhold til eldste (9 år). Han kommer inn når han skal og har aldri "stukket av". Vi vet ikke alltid nøyaktig hvor han er, vi vet vel forsåvidt sjelden hvor han er når han er ute :knegg: Men vi vet at han er på feltet her. Stort felt, men ikke for stort.
Jeg tror det er en grunnleggende forskjell i hvordan vi ser på dette. Det er de som mener at dette er en innskrenking av frihet, og de som mener at dette er en teknologi som kan gi økt frihet.
Som et eksempel kan jeg se for meg en slags GPS-klokke med et minikart. Vi har nå hatt en uke i en superliten by, men litt vanskelig å finne frem i. Min åtte-ni-åring ville gjerne utforsket mye mer alene enn vi lar han få lov til. Med en tracker som kunne tatt ham hjem igjen, eller kom-og-hent-meg-knapp, eller som piper når han skal hjem - mer frihet.
Jeg ser mange etiske utfordringer også, altså. Men altså ikke uten muligheter.
Jeg ser med interesse at mobiltelefoner til unger i den alderen og det å ringe til dem nå inkluderes i det som er normal oppfølging av småskolebarn. Det er ikke mange år siden man ikke ville utstyre ungen med mobil omtrent med samme argumentasjon som foreligger i denne tråden. Jeg er helt sikker på at dette også kommer, og jeg er sikker på at vi ikke kommer til å forstå hvorfor det var så skummelt. All teknologi og all oppfølging av umyndige medfører etiske avveininger, dette er ikke noe unntak.
Da er det nok ingen bombe - mine tidligere uttalelser i denne tråden tatt i betraktning - at min åtteåring ikke har mobil.
Ellers så er jeg enig i mye som blir sagt om de positive konsekvensene av tilgjengelig teknologi. Det er jo sjelden sånn at noe er bare svart eller bare hvitt. For min del dreier det seg nok mer om at overvåkning føles mer svart enn hvitt.
Min sjuåring har heller ikke mobil, men jeg ser at flere i klassen hennes har det. Jeg ser ikke behovet, rett og slett. Nabolaget er oversiktlig og trygt, hun overholder tider og stikker hodet inn og sier hei rett som det er.
Jeg har lagd en "husmobil" av min gamle iphone, da. Den er uten abb og kan bare brukes over nettet hjemme. Men da kan vi skype om jeg er ute av huset og ungene vil meg noe. Bare en midlertidig løsning til jeg får somla meg til å kjøpe et kontantkort. Men den telefonen skal ligge hjemme som en backup når ungene er alene hjemme, ikke sendes med ungene ut når de leker.
Jeg er med i et forskningsprosjekt som skal utvikle dette, dog til mobil, teknologien ift batteri er ikke god nok ennå for klokke. Blir spennende å se hva vi får til.
Det skumleste med en sånn mobilløsning er at man kan gjøre seg mer avhengig av det enn teknologien egentlig tillater. Altså at man står der fullstendig uten backupløsning hvis batteriet går eller det er uforklarlig dårlig gps-dekning akkurat der. Litt som å kjøre bil uten kart i bilen fordi man satser på gps-dingsen og så klikker den mens man er på komplett ukjent sted om natten.
Dersom min snart 8 åring kunne finne på å glemme "tid og sted", så kunne jeg nok hatt en sporingsløsning. Overvåking synest jeg ikke noe om, men til barn så kunne jeg nok ha forsøkt det ja.
Men hadde det vært en 8 åring som ikke gadd å bry seg med å komme hjem til avtalt tidspunkt så hadde det blitt konsekvenser som mindre frihet til å gå ut på "egen hånd".
Jeg hadde en tråd om dette i vinter.
Dette gjaldt da et spesielt tilfelle, heldigvis har det bedret seg.
Men jeg tror denne teknologien bare vil brukes mer og mer. Også er det viktig at det etiske er langt framme i dagen. Ungene har rett på et privatliv
Ja, klokke og konsekvensetikk fungerer på de fleste, men på de det ikke fungerer på?
For de det funker for...
Mange unger glemmer jo det.
Ja, igjen, det funker på noen, men ikke alle.
På noen barn med f.eks ADHD så fungerer ikke konsekvenser. Er det greit å gps-tracke de?
Men hvor skal grensene gå?
Min avdøde demente bestemor, som var sprek "til beins" som stakk av hele tiden. Ja, om jeg hadde vært nærmeste pårørende, så hadde jg sagt ja til gps på henne.
Men på eldre ikke-demente, nei!
Småbarn, nei.
Ungdom, nei!
Barn med store utfordringer, som stikker av f.eks. Ja, der er jeg tilbøyelig.
I en tråd som dette blir det jo mer en diskusjon rundt generelle prinsipper, ikke enkelttilfeller med veldig spesielle problemstillinger.
Jeg greier likevel ikke å se at jeg synes det er greit å tracke ungen, selv om det er adferdsutfordringer, kanskje tvert i mot. Det å være tilstede i situasjoner, kjøre enda tydeligere konsekvenser og repetere og repetere (som er det vi er opplært til å gjøre med den vi har rundt oss med ADHD) fremstår for meg som en bedre løsning enn tracking.
Det som gir meg strittende pigger i å overvåke på denne måten er at det er enveis, og at det er den som overvåker som sitter med hele "makten".
Det kommer selvfølgelig an på hvordan overvåkeren velger å forholde seg til bruk, men som sagt mange ganger så blir dette krenkende ovenfor andre individer for meg.
Jeg har mye mer tro på toveis kommunikasjon og samhandling som metode for å innlære gode vaner og rutiner.
Jeg hører deg Nextlife. Og en enig i det meste.
Men du må være klar over at i enkelte tilfeller så kan GPS tracking være nødvendig.
Og jeg mener i de tilfeller hvor sikkerheten til personen står på spill.
Man kan snakke langt om rutiner, vaner, samhandling, kommunikasjon osv. Men i særtilfeller, i akutte situasjoner, da kan det være en mulighet.
Min demente bestemor f.eks. som stakk av fra sykehjemmet, og vi brukte mange dager på å lete etter henne, hun falt og skadet seg (til dels alvorlig også) mange ganger. Hadde vi funnet henne tidligere, så kunne det vært unngått. Så får det bli en annen diskusjon om bemanning og ressurser i eldreomsorgen.
... Mens jeg er prinsippielt uenig. Jeg har mye lavere terskel for å bruke det åpent på en 8-9-10-åring, som har gitt sitt samtykke, enn personer med spesielle behov.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
