Hver morgen når jeg går til jobb går jeg fra t-banen på Jernbanetorget, over Storgata, og så Pløensgate opp til Youngstorget. Jeg ser høyblokka hver morgen, rett der oppe, veldig, veldig nær.
juli for to år siden er fortsatt veldig langt fremme i bevisstheten min, kanskje spesielt når jeg leser kommentarfeltene på nettavisene. ( :sukk: ) Når trenden har begynt å bli, ikke "han var jo gal!", men "han hadde jo noen poeng, han gjorde i det minste noe, det er sånn det blir når alle muslimene og innvandrerne inntar landet vårt, det er AP sin skyld".
Jeg regner med at det er flere enn meg som tenker litt ekstra på dette i dag?
Det sitter temmelig langt framme i hjernen, ja, og jeg husker, i detalj hvor jeg var, og hva jeg gjorde, for to år siden.
Og jeg syns det er skummelt hvor raskt "folk flest" har glemt samholdet og omtanken vi viste hverandre, til fordel for ytringer du nevner, Mave. :sukk:
Jeg gikk forbi høyblokka for ikke så lenge siden. Søsteren min viste meg hvor hun hadde kontor, med vinduer ut mot plassen bomben gikk av. Hun var heldigvis ikke på jobb da.
Såret etter terroren er enda stort og vondt. Høyblokka og Utøya står som arr i landskapet, og påminner oss om det vonde. Jeg møter daglig lokale AUF-ere som vitner om sorgen, smerten og skadene vi ble påført 22. Juli 2011. Unge mennesker som sliter med angst, og som med synlige arr og stadige nye operasjoner som stadige påminninger om de kroppslige traumene de ble påført. I dag banker hjertet ekstra sterkt for de unge, modige i arbeiderbevegelsen som ikke har latt seg knekke eller true til taushet. I AUF lever tanken om samhold, likeverd og rettferdighet kanskje sterkere i dag.
I dag går tankene mine til de som døde, de som mistet, de som må leve videre med redselelen og smerten og de som fremdeles tror og kjemper.
Jeg tenker på det nesten daglig fortsatt, men ekstra mye i dag. Jeg veit det er minnemarkering i bygda mi og at kommunen oppfordrer til å legge roser ved minnesmerket som står her, så jeg tenkte kanskje å ta med ungene ned etterpå. De er litt små til å skjønne stort av det, og jeg har ikke tenkt å forklare dem heller, men likevel.
Jeg tar opp NRKs sendinger i løpet av dagen også, og har tenkt å se dem etter at ungene er lagt.
Jeg husker godt hver detalj fra den dagen, og desperasjonen i den perioden jeg ikke fikk kontakt med de jeg er glad i som oppholder seg i området rundt Høyblokka.
Og så tenker jeg på alle de som aldri mer fikk tak i de de er glad i. :sukk:
Jeg kommer aldri til å glemme den halvtimen som gikk fra jeg forstod at dette var arbeidsplassen til min beste venninne, til jeg fikk beskjed om at hun var ok. Jeg visste jo at hun var på jobb den dagen.
Jeg sitter å leser "Det vi kan stå for" av Geir Lippestad i dag, det er skremmende å lese hvordan Breivik gikk frem og tankene hans. Jeg har tenkt litt frem mot 22. juli, samme i fjor - jeg er så redd den dagen for at det skal komme sympatisører for Breivik og fullføre det han ikke, i hans øyne, klarte å fullføre.
Vi er på samme sted i år som for 2 år siden - i Florida. Jeg husker jeg satt å slumret på morningen å så CNN, hvor bildene fra Oslo rullet over skjermen. Vi trodde det vår ett annet sted som også het Oslo, det MÅTTE være fra att ennet sted som het Oslo! vi satt inne resten av dagen og natten, med nrk og TV2 på PC og nhetskanalene på i alle rom. At det var ABB som stod bak visste vi 2 timer før Norge, de er ikke så kildekritiske her. Tallene på omkomne steg firor hver time. Det var grusomt å ikke være hjemme i Norge når dette skjedde. Dagene som fulgte fikk vi mange kondolanser og ble stilt spørsmål om hvem, hbordan og hvorfor. Helt fullstendig surrealistisk.
Jeg leste også boken til Lippestad for litt siden. Svært fascinerende og skremmende. Ikke minst at Breivik til en viss grad har oppnådd det han ønsket i ettertid.
Vi er på Kreta i dag. Akkurat som vi var for to år siden.
Vi har tatt en prat med ungene om hvilken dag det er i dag og hva som gjør at vi husker denne dagen. Jeg var ikke berørt på noen måte og kjenner ingen som var det. Allikevel gjør det vondt langt inni meg.
Vi er bortreist nå, som da. For to år siden var vi på Island, uten internettdekning og det var bare helt tilfeldig at vi slo på tv for å sette på en film og så et bomba Oslo rett etter at bomben smalt. Og jeg var desperat etter å komme meg på nett for å sjekke FB og FP etter kjente.
Jeg er ikke direkte berørt, vi mistet ikke noen eller kjenner noen som mistet noen, men dette er så nært likevel at jeg kjenner at jeg bærer det med meg at dette skjedde like i nærheten av meg og mine, og hvem vet om noen år så kan hende mine barn er medlemer av AUF eller en annen ungdomsorganisasjon.
Det er en dag for ettertanke. Tenker spesielt på de som mistet sine barn og klemmer litt ekstra på mine. Som tidligere AUFer gjøre det vondt langt inni meg når jeg tenker på det. Kjenner flere som var der, men ingen som står meg veldig nær. Kjenner mange som jobber i regjeringskvartalet også. Vi er på småbruket vårt som vi var i 2011. Det var en grusom dag og kan kjenne kvalmen og fortvilelsen jeg følte da jeg våknet til de forferdelige tallene.
Jeg hadde ingen på Utøya, men et familiemedlem i høyblokka. Vi trodde ikke hun hadde kommet seg ut, men det viste seg at hun bare hadde glemt igjen mobilen sin.
Jeg mener at det å være norsk er grunn nok til å være berørt. Vi ble røsket ut av dundynene våre og fikk verdens harde realiteter tredd nedover ørene. Denne dagen er så tøff og vond for meg at jeg har trøbbel med å komme meg gjennom den uten å gråte.
Jeg har enda mareritt, og dette er enda så sårt for meg at jeg trekker meg fra alle samtaler om emnet, minneprogrammer på tv ville bare være selvplaging, og bilder av de drepte og skadede gir meg magevondt og stressknuter i nakken. Jeg føler meg helt hysterisk, samtidig som det alikevel føles rett å reagere sånn på noe så intenst grusomt.
Dette er ondskap. Ren og uforfalsket, og utsagn som de tidligere nevnte hadde virkelig fått meg til å ta bunntenning. Og når jeg tenner, da brenner det. (ref. tråden om Øygard der jeg verbalt filleristet fremmed dame på butikken. :rødme: )
Det er viktig at vi alle, med vettet i behold, reagerer og reagerer sterkt på tullball og farlig oppgulp om hendelser som de som skjedde den 22. juli i 2011.
Jeg har dette langt fremme i bevisstheten ellers også, men særlig i dag.
Tenker spesielt på ofre og etterlatte som jeg selv har vært i kontakt med gjennom jobb, og selvsagt alle andre også.
Jeg ble veldig rørt av de siste minuttene av dokumentaren om Auf og Utøya i kveld. Gro går rundt etter talen sin, og småpludrer ned folk, bare timer før katastrofen. Veldig sterkt!
Jeg også, Najade. Det var kjentfolk med på de klippene av Gro på Utøya (ingen nære, men dog), og det setter i gang et tankeras: Alt det som skjedde den dagen. De jeg veit om som blei personlig berørt, hva de sliter med hver dag. Menneskeskjebner generelt. Hvor redd jeg var dagen etter, og hvor letta jeg var da jeg skjønte at jeg ikke trengte å gå i begravelse.
Tid for ettertanke ja. Kjente ingen der personlig, men har sendt en tanke til en kollega som lenge trodde sønnen ble drept, hvilket heldigvis viste seg å ikke stemme. En ekstra stor tanke til de som mistet sine. :klemme:
Jeg har noen få sider igjen av boken, men må si jeg er imponert over hvor reflektert Lippestad er, hvordan han taklet rollen han fikk kastet over seg, med verdighet. Hvordan han ble sett på den 23. juli når han takket ja til jobben og hvilken status han har i dag. Jeg har dyp respekt for mannen og forstår ikke kritikken denne boken har fått. Jeg anbefaler faktisk å lese denne boken.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
