Jeg reagerte ikke så veldig, jeg. Selvsagt finnes det variasjoner og nyanser, derfor står "alle" i anførselstegn, og forskeren som er intervjuet peker på det samme.
Det hun peker på er selvfølgelig generelle trekk ved norsk oppdragelsesform, og jeg syns det er litt merkelig om man ikke kjenner seg litt igjen i dette. I tillegg er det verdt å tenke på hvordan vi snakker om hvordan "de" gjør det i USA, at de er ofte for hysterikultur osv. Det er jo også bare en generell trend, og ikke noe enhver amerikaner kjenner seg igjen i personlig.
Jeg må jo innrømme at jeg ligger veldig nær den malen som blir skissert, men vi her inne vet jo at det er store meningsforskjeller bare blant oss, så å si at alle tenker og gjør helt likt blir neppe aldri sant.
Jeg liker å bli enig med barna om hvordan ting skal gjøres,
jeg har ikke noe behov for å få 100% min vilje. Ganske ofte kommer de med gode ideer om hvordan de kan få sin vilje uten at det går fullstendig tvers av min opprinnelige plan. Det mener jeg må være en god ting. Ikke at de skal lære at de alltid får viljen sin til slutt,
men at de har mulighet til å påvirke sin egen dag, hverdag og tilværelse. Det gir både ansvar og frihetsfølelse.
Om det å få innfridd "bare én gang til!" eller "bare en liten porsjon til" er det som gjør dem til selvstendige mennesker er nok å dra den litt langt,
men det har i hvert fall reddet mang en diskusjon her i huset uten at jeg har ofret noe særlig.
I USA er det vel gjerne litt mer synlige, ulike grupper. Homeschooling, privatskoler, det er mer vanlig både med nannyer som ser ungene langt mer enn foreldrene og med hjemmeværende mødre. Hvordan aksepten er mellom ulike miljøer aner jeg ikke, men det er vel lettere å finne likesinnede i disse ytterpunktene tror jeg sammenliknet med i Norge.
Det med barneTV kl 18 tror jeg også er i ferd med å bli litt borte, da det for mange er barneprogrammer tilgjengelig når som helst. I USA har det vel lenge vært slik.
Jeg synes hun har er poeng. Vi er ganske like her i landet uten at jeg synes det er et problem. De fleste barna jeg kjenner vokser opp med ganske lik oppdragelse og verdigrunnlag, og jeg tviler ikke på at forskjellene i et land som foreksempel USA er mye større.
Jeg har lest blogginnlegget som dette er hentet fra. Dette var en serie bloggposter der amerikanske mødre bosatt i andre land forteller om sine opplevelser og hvordan de oppfatter kulturen. Og det er jo egentlig ganske interessant. Men det er jo ikke sånn at å ha bodd en kort stund i et land gjør en til ekspert og det er endel ting jeg ikke nødvendigvis kjenner meg igjen i.
Men vi er jo en mer ensartet gruppe enn det de er i USA som jo er en smeltedigel av kulturer. Men jeg føler virkelig ikke at det ikke er lov til å skille seg ut eller velge annerledes. Spesielt når jeg hadde babyer følte jeg vel at jeg gjorde endel ting annerledes enn mange andre i forhold til bæretøy, samsoving, langtidsamming og ikke brukte skrikekurer. Men så lenge jeg var selvsikker når det gjaldt mine valg fikk jeg ikke kritikk. Jeg kjenner også veldig mange som har vært hjemme med barna lenger enn fødselspermisjonen eller jobber redusert, så det er ikke sånn at alle norske barn har full plass i barnehage fra de er ett år. Ser hun er bosatt i Oslo og der er det jo gjerne sånn at man ikke har like store muligheter til dette som på bygda der boligprisene er mye lavere.
Jeg kan være enig i at det ikke er lurt å la barna bestemme i situasjoner der de ikke har et reelt valg. For meg er det ikke et alternativ at barna ikke skal bli med hjem fra barnehagen eller ikke pusse tennene, så da gir jeg beskjed heller enn å spørre. Mens de gjerne får bestemme hva de skal ha på skiva og hva de skal ha på seg.
Jeg kjenner meg godt igjen i denne artikkelen, jeg. Ikke det at jeg følger all punktene selv, men jeg ser jo at dette er generelle trekk som mange norske foreldre følger. Og ut-på-tur i mange minusgrader, pølse og brød i bursdagsselskap og lørdagsgodteri er vel typiske norske tradisjoner? Jeg tror nok også at norske foreldre generellt fremstår som langt mer konforme enn f.eks amerikanske.
Synes egentlig alltid det er litt interessant å få innblikk i hvordan "vi" fremstår fra noen som kommer fra utsiden, litt gøy å bli konfrontert med egne selvfølgelige holdninger og skikker, egen kultur. Litt sånn som det er å bo utenlands i perioder også, da får jeg også et annet, ofte nyttig, perspektiv på egne tradisjoner og holdniger.
Som det står lengre ned i artikkelen, så kan det være vanskelig å se nyansene for en utenforstående. Og sånn er det nok. Det er nyanser. FP demonstrerer jo hver eneste dag at det er nyanser.
Jeg synes artikkelen var treffende (selv om jeg mye heller anbefaler: Brown cheese, please! for den er morsommere) Se bare denne! (riktignok ikke om barn)
Men jeg synes det er åpenbart at Norge som for det første er veldig lite, og for det andre er veldig homogent (her liker jo folk å snakke om at de stammer fra helgenekongen, heller enn å snakke om hvor oldefaren kom fra), er mer enhetlig enn USA.
Angående at hun ikke har fått med seg alt: Jeg synes denne forklarer alt:
Jeg syns artikkelen har noen poeng, jeg. Ikke sånn at "alle" i betydningen 100 % av norske småbarnsforeldre gjør det hun peker på, men jammen er det veldig, veldig mange jeg kjenner som følger de samme normene for barneoppdragelse.
Eller, for å si det sånn, jeg tror vi er de eneste vi vet som ikke ser på kl 19 som et selvfølgelig leggetidspunkt (b-menneskebarn), og jeg syns oppriktig talt det er merkelig om noen skulle velge å ikke ha barn i barnehagen etter at barnet har passert 2 år. Det at alle går i samme type barnehage, har vel mer med utvalget i vårt lille land å gjøre enn at alle foretrekker samme type. Kjenner jeg ble nysgjerrig på hvilke alternativer som finnes i USA!
Jeg syns jeg kjenner igjen mye i artikkelen, jeg, og som fler har nevt, Norge er et mindre land enn USA, og har, temmelig lenge, hatt en mer ensrettet befolkning etnisk/kulturelt sett enn USA, så det er ikke merkelig at vi her på berget dermed har endt opp i endel normer og diskurser - sånn er det bare vi gjør det, for slik har det alltid vært.
Og så syns jeg det er kjempegøy når normer og diskurser kommer fram og blir satt lys på, for det er spennende å tenke gjennom hva man gjør og hvorfor det er blitt slik.
Og him - takk for et nytt og artig bekjentskap. Brown Cheese please, ser ut til at er verdt en nærere kikk!
I USA syns jeg ofte du finner flere ekstreme miljøer som blir litt malplassert her. F.eks attachment parenting eller amming, eller bare det å gi barna større frihet. I USA etablerer det seg som egne retninger. Mens her, siden det er så små forhold, blir det egentlig bare umerkelige nyanser som ikke syns så godt utenfra.
Et eksempel fra undergrunns-Oslo: engelske rockabillyer ble veldig overrasket over å finne rockabillyer, skapønkere og mods på samme klubb. I London, med flere mennesker enn i hele Norge er det tette skott mellom miljøene. Her, med 20 stykk i hver subkultur, må man nødvendigvis være venner. :knegg:
Jeg kjenner meg igjen i mye av det som står i artikkelen. Det er få å mingle med om man velger å være hjemmeværende mamma, Barne-TV blir, stort sett, oppfattet som et pedagogisk, godt barneprogram, "Ut på tur, aldri sur" og "Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær" blir indoktrinert med morsmelken og svært mange foreldre praktiserer en oppdragelse der alt dreier seg om barrna og deres vilje.
Jeg fant artikkelen interessant og ganske treffende. Barneoppdragelse i USA og Spania har jeg ikke særlig kjennskap til, men når det gjelder Italia og Tyskland så har jeg litt peiling. Alt dette blir jo på gruppenivå, og hva som vektlegges og idealiseres. De fleste norske foreldre tenker vel at godteri kun skal være på lørdager, men dermed er det ikke sagt at alle klarer å være konsekvente på dette. Men de har en felles oppfatning om at dette er en bra ting.
For meg som har stått litt i utkanten av "den norske modellen", er den veldig lett gjenkjennelig. Og det rare er at ene datteren min for ikke lenge siden påpekte hvor ulikt hun og samboeren er oppdratt når det gjelder visse ting.
