Jeg har tenkt en del på dette i det siste, og rekekhustråden fikk meg til å tenke enda mer.
Pr i dag bor vi i en liten enebolig (135-140 kvadrat) i borettslag. Vi trives veldig godt i området, det er særdeles barnevennlig og ligger på et nærmest perfekt sted sentralt i en bykommune. Det er kort vei til både sentrum, mindre sentre og skog og mark. Likevel grubler vi oss grønne i forhold til bosituasjonen. Vi bor veldig tett på naboer, og som en av dem sa: "Her er det mer innsikt enn utsikt". Likevel, nå når barna er små (9 og 12, de vokser altså til), er det et ideelt sted å bo. Vi har to sett besteforeldre i gangavstand, bare det er verdt en hel del! Hele nettverket vårt befinner seg i kort avstand fra oss. Planløsningen er derimot håpløs. Stue og kjøkken befinner seg på to ulike plan, og voksensoverom og bad befinner seg også på to ulike plan... Det aller "verste" (i den grad man kan si slikt i et overflodssamfunn) er mangelen på en ekstra stue. Et sted en av oss kan trekke oss tilbake. Noen ganger blir jeg nesten litt gal av mangel på den muligheten. Det ER mulig å bygge totalt om, men det vil nok koste minst to millioner, og det er ikke alle steder det vil være mulig å flytte på vinduer. Dessuten er jeg i tvil om jeg vil spandere så mye på et hus jeg ikke kan tenke meg å bo i med utflyttede barn.
Jeg babler (som vanlig). Det jeg lurer på er hvordan dere ser for dere å bo når barna flytter. Hva er viktig og hva er ikke viktig? Er det viktig å ha stor hus med plass til evt ferierende barn og barnebarn? Er det viktig å ha noe mer lettstelt? Hva tror du vil være dine økonomiske prioriteringer når den tiden kommer? Hvor viktig er bolig kontra f.eks. reising? Andre ting? Er det et poeng å bo sentrumsnært? Landlig? Og hvorfor og hvorfor ikke?
Jeg ser som sagt ikke for meg å bo her. Altså som i dette huset. Stedet er perfekt, men det er ikke mange boliger til salgs i denne arealbegrensede kommunen. Nesten ingen, faktisk. Jeg vil bo sentralt, men ikke som i sentrum, dog gjerne i kort kjøreavstand til stort sentrum. Samtidig vil jeg gjerne ha natur i nærheten. Alt dette har vi jo nå, men jeg ser for meg en litt stor leilighet eller en mindre bolig av et eller annet slag, helst en lettstelt og moderne bolig. Den MÅ ha stor terrasse. :kravstor: Nå har vi hund, og enn så lenge er ikke blokk et alternativ, men hunden lever jo ikke evig. Jeg kan imidlertid ikke komme på et eneste okei reelt alternativ, for det finnes som sagt knapt boliger i området, og ihvertfall ikke under ti millioner (jeg overdriver, men ikke så veldig), men situasjonen kan jo se annerledes ut om f.eks. ti år.
De fleste av våre venner bor i enebolig og ser ut til å ha tenkt å gjøre det for evig tid. Der er ikke jeg, men jeg lurer av og til på om det er jeg som har misforstått noe.
Og til slutt: Hvor viktig er det egentlig å ha plass til barn som kommer på besøk? Er det så avgjørende at man bør beregne det inn i et boligbudsjett?
For ordens skyld: Jeg snakker ikke primært om pensjonisttilværelsen og hvordan man vil bo som veldig gamle, men hvordan man vil bo med en gang barna har flyttet ut.
Jeg ser for meg å bo mange steder. En stor villa ønsker jeg meg nå som barna bor hjemme, men når de ikke bor hjemme lenger kan man jo reise rundt så mye man vil! :hyper: Ikke noe poeng i å legge alle spenna i en diger kåk da, nei.
Bygårdsleilighet sentralt i Oslo, beholde landstedet i Østerdalen, and the world is my playground. :glis:
Bare 10 - 12 år eller noe slikt igjen. Da er jeg fortsatt ikke engang 45. :glis:
Jeg håper å kunne bo her så lenge som mulig. Vi har et hovedhus på ca 250kvm, og et utleiehus, dvs en leilighet i et tilhørende hus på ca 65kvm. Det gjør at vi har flere muligheter uten å flytte.
Ellers havner vi vel i en leilighet, men ikke før vi må. Deilig med god plass og hage. :jupp:
En mulighet vi har er å dele opp her så vi kan selge det store og beholde det lille huset feks.
Eller leie ut det store og bo i det minste, som har to soverom og dermed overnattingsplass.
Eller at et av barna tar over og vi bor i det lille, og barnet i det store. Men det er jo laaaangt fra sikkert at noen av de vil ønske det.
Hovedpoenget er vel at jeg digger stedet her uavhengig av andre faktorer enn at jeg stortrives og vi elsker friheten vi har her og den gode plassen.
Nå vet man jo aldri hva fremtiden bringer, så det er jo klokt å ha noen tanker rundt det. :nemlig:
Hvordan planlegger dere å få til det? Er deres nåværende behov viktigst, eller tenker dere like mye på behovene senere? Spør bare for å forsøke å sortere i mine egne tanker omkring dette.
Om me ikkje har flytta til da, så blir det leilighet i kantar av landet med snillare klima og større forhold enn her. Eg håpar me skal klare å flytte før den tid, men det er ikkje akkurat enkelt. :sukk:
Hvis jeg ikke vinner i lotto så bor jeg her til jeg dør. Og det vil jo bare passe perfekt. Leilighet i første etasje og pleiehjem på andre siden av boden. :humre:
Jeg vil nok gjerne ha plass til å ha besøk av barn og evt barnebarn ja. Mamma og pappa sitter på alt for stort hus, men de flytter ikke derifra før en av de har behov for hjelp tror jeg.
Det er blant annet dette jeg funderer på. ER det deilig for meg? Eller vil jeg bare bli stresset av vedlikehold og rengjøring? Nok plass og litt hage må jeg ha. Men svært hus? Tja, jeg ser ikke for meg at det ville vært deilig for meg, men jeg har sant å si aldri prøvd, bortsett fra barndomshjemmet mitt, og der er det mye å gjøre. :svett:
Nå er det så lenge til for min del at jeg ikke har tenkt veldig mye på dette, men ekstra soverom til gjester vil jeg helst ha. Det trenger ikke å være ett soverom per gjest, ekstra bad og i det hele tatt, men sengeplass. Min mor har leilighet med ett soverom og det blir aldri til at vi er der så mye fordi det blir trangt. Stor enebolig med mye vedlikehold er ikke aktuelt verken i dag eller senere.
Akkurat nå, føler vi at vi kommer til å bli boende akkurat her, livet ut. Rekkehus på 110 kvm. Vi har tre soverom + eventuell fremtidig kjellerstue (da får vi totalt ca 130-140 kvm), og når ungene flytter ut kan vi gjøre om til gjesterom og kontor, tenker jeg. :jupp: Hagen er så stor at vi føler at vi er der alene, og så liten at det ikke er noe særlig jobb. Det utvendige vedlikeholdet går via borettslaget, innvendig får vi vel betale noen for å gjøre, når vi eventuelt ikke klarer selv.
Jeg vil absolutt ha overnattingsplass til et par barnebarn, men å beregne plass til at begge ungene kommer hjem med hele hver sin familie, det tror jeg ikke vi kommer til å gjøre. Jeg satser på at de er lik sin mor og bosetter seg under 1 km herfra, så slipper de å komme til meg for overnatting. :knegg:
Jeg bor også under 1 km fra mine foreldre. Mannen 2 km fra sine, men det har ikke alltid vært sånn for ham. Jeg skjønner på andre at det er vanlig å komme "hjem" i sommerferien og slikt, men jeg har jo aldri hatt det sånn og har aldri overnattet hos mine foreldre etter at jeg flyttet ut. Jeg innbiller meg at det blir sånn med mine barn også, men realiteten er at de aldri kommer til å ha råd til å bo i denne byen.
Når ungene har flyttet ut kommer vi til å kvitte oss med huset og kjøpe en leilighet med to soverom. Det er ingen vits i å sitte med digert hus og diger hage som krever vedlikehold. Tenk så deilig å bo i leilighet å slippe å tenke på at huset trenger maling, nye takrenner eller nye vinduer. Eller at plenen trenger en klipp, hekken like så og at de trærne skulle vært trimmet. Jeg kjenner jeg gleder meg allerede.
Når ungene flytter ut er jeg sikker på at vi enten med en gang eller etter en stund kommer til å havne i en 3-roms leilighet. Da vil vi ha et ekstra soverom, slik at barn/barnebarn kan komme på overnattingsbesøk. Men ikke alle samtidig, selvsagt, det vil vi ikke ha plass til.
Vi flytter oss allerede nedover i areal. Eldstemann flytter ut nå, og eneboligen med stor hage blir erstattet med en mindre bolig med terrasse. Her blir vi nok boende noen år, kanskje 10, kanskje for alltid. :vetikke:
Ja, dumt å sitte med stor hage om det bare er pes.
V har tatt over gammel hage, og kommer til å bruke de neste årene på å gjøre den så lettstelt som mulig. Jeg skal ikke ligge på kne i bedene når jeg blir oppi åra. :hehehe:
Plattinger, busker og trær blir mer greia her etterhvert.
Blir det pes og vi ikke klarer det flytter vi.
Ja, det høres herlig ut. Men er det "slemt" mot barna? :undrer: Noen sa nemlig til meg at de følte det sånn. Jeg har kronisk dårlig samvittighet for alt for tiden, så jeg greier ikke tenke klart...
Dere som ønsker dere leilighet: Hvilke krav har dere? Til innhold, uteplass og beliggenhet. Jeg ser at det er mange leiligheter i mitt område, men ingen med den beliggenheten jeg kan tenke meg...
Hvorfor i lall verden skal det være slemt mot barna? De har jo sine egne boliger og om de mener at man skal ha en så stor bolig at mor/far og alle barn/svigerbarn/barnebarn skal kunne overnatte der samtidig, så kan de jo få seg et stort hus selv og innvitere hele storfamilien på overnatting?
Vi teller 15 stykker for tiden, og det kunne ikke falle meg inn i halvsøvne å forvente at mine foreldre skal huse alle 15 på en gang.
Vi blir nok boende her i hvertfall ti, femten år til. Da er vel E og W flyttet hjemmefra, og vi må tenke over hvordan vi vil ha det. Mer enn et mål tomt og hus på 160/170 kvadrat pluss kjeller. På fire plan, pluss kjelleren, er nok i overkant både stort og upraktisk etterhvert.
Jeg ønsker meg en passe stor terrasseleilighet, med veranda/balkong på begge sider, heis fra garasjen og gjerne sjøutsikt(ikke helt ved vannet), eller en liten moderne funkisbolig med uteplass og en liten hageflekk.
Plass til barn og barnebarn må vi ha, og plass til alle til jul og andre festligheter. Ikke til at alle kan komme å sove over med familier på en gang, men plass rund kjøkkenbordet skal jeg ha.
Vi er i ferd med å selge vår enebolig og skal flytte til en ny leilighet som skal stå ferdig neste år.
Eldstejenta blir nok å flytte ut om ikke lenge og yngstejenta blir boende hjemme flere år til. Leiligheten er såpass stor at det er plass til begge to og også når de en dag kommer hjem med sine.
Leilighetene som skal bygges blir tilknyttet et "allhus" som kan benyttes til selskaper, trimrom, og overnatting.
Det er tett ved sjøen og flotte turmuligheter.
Det jeg er spent på er om jeg kommer til å trives, savne hagen. Blir sorgen for stor så flytter vi i enten rekkehus eller enebolig igjen:) På den andre siden skal det bli deilig å slippe unna vedlikehold mm.
Jeg ønsker meg en leilighet med litt ok veranda/terasse, gjerne 2-3 etasje. Men ikke blokk. Men samtidig sånn at ikke «alle kjenner alle». Kort avstand til evt jobb, og kort avstand til sentrum. Sånn at bil ikke er et must.
Om jeg skulle bodd i leilighet måtte det ha vært tilknyttet et fint uteområde der man kan føle man er hjemme liksom. S helst en leilighet på bakkeplan med utgang rett ned på bakken slik at man slipper å gå rundt hele bygget.
Den måtte ha vært i gangavstand til det meste, hvis ikke er mye av poenget borte for min del.
Ha rimelig stor stue/kjøkken, slik at man har plass til gjester rundt spisebordet og i sittegruppen.
Gjerne innglasset veranda som blir som en utvidet stue, og minst to soverom. Godt med bodplass ville jeg også ønsket meg.
Jeg syns ikke man skal ha dårlig samvittighet overhodet fo å ønske å bo sånn eller sånn. Man bor som man selv trives, om det så er i campingvogn. Men jeg forstår veldig godt ønsket om å ha plass til familie på overnatting. Særlig om familien kommer fra et stykke unna. :jupp:
Jeg tipper at vi blir boende i huset vi bor i nå til mannen ikke orker å måke den lange bakken vår mer. Etter det blir det en leilighet. Hvor aner jeg ikke, men jeg kan gjerne flytte på meg hvis jeg er pensjonist på det tidspunktet.
Vi kommer nok til å bo her vi bor en god stund. Hvis/når vi flytter skal vi ha minst et ekstra rom, men jeg vil ikke ha større bolig enn vi trenger i det daglige. Jeg vil heller bruke penger på andre ting enn å bo. Jeg vil bo passe sentralt og gjerne ha litt hage eller en stor balkong. Jeg vil også ha utsikt, gode solforhold og helst ikke så mye innsyn. Mulig jeg blir nødt til å jenke litt på kravene eller flytte i blokk ikke så langt unna der vi bor nå.
Jeg ønsker meg over til leilighet etterhvert som barnet mitt ikke trenger å bo så nær lekekamerater. Jeg vil enten ha en leilighet med utsikt (det innebærer å bli værende i bydelen vår) eller byleilighet på Frogner. Jeg er veldig glad i hagearbeid, så jeg må finne en løsning på det.
Dette har vi tenkt på også.
Vi bor i enebolig på 180 kvm nå, vi holdt på å kjøpe nytt, men valgte å bli boende. Og her blir vi nok i 10-15 år til, men ikke lenger enn det.
Jeg tror jeg ønsker meg leilighet, med hage, med plass til overnatting. Men lettstelt og greit. Og plass til overnatting må det være.
Jeg lurer også på hvorfor det skulle være slemt mot barna? Tenker du på at vi evt. selger barndomshjemmet deres? I såfall vil de få tilbud om å kjøpe det når vi selger, utover det har jeg ingen skrupler med å selge noe som helst av det jeg eier.
Jeg akter ikke å sitte med ett stor hus og ditto hage for å kunne huse barn og barnebarn i ferier.
Jeg bare gleder meg til å ha hele huset for oss selv og prosjektene våre, og mannen min sier at vi aldri skal flytte, han er på samme viset. Så han må bli dement før det skulle bli gjennomførbart å flytte han. :knegg:
Vi bor i et gammelt bestemorshus så jeg synes at det er en bonus (all den tid vi har tenkt å bo her uansett) å ha plass til 10 overnattingsgjester uten at det er noe som helst stress.
Men jeg synes ikke at man skal ha noe plikt til å ha stort hus for å kunne ha overnattingsplass for barna altså, i hvertfall ikke trenge å ha dårlig samvittighet for det.
Eg ser egentlig for meg at me bur her me bur. Me har eit hus på 160 kvm og ein lettstelt hage. Alle soverom og bad er i 2. etasje, men 1. etasje kan lett gjerast om til livsløpstandard. Koseleg og roleg nabolag med alt frå småbarn til besteforeldre. Me trivst godt her. Samtidig ser me jo at når ungane flyttar ut ligg alle muligheter åpne. Det spørs om me ikkje gjer som ein kollega: Kjøper ein liten lettstelt leilighet sentralt, og bruker eneboligen som hytte for heile familien.
Så lenge begge er i god form ser vi vel for oss å bli boende her vi bor så lenge som mulig, egentlig. Da vi kjøpte hus (halvpart av tomannsbolig) i fjor høst, var vi ute etter et sted vi kunne bo til ungene ble store og vel så det, og det føles det som om vi har funnet. Rommene deres er store nok til at de kan bo der til de flytter ut, og vi skal nok helt klart klare å benytte oss av rommene når de ikke bor her lenger. Bibliotek til mor, for eksempel. :nemlig: Det gjenstår å se hvordan ting blir, vi har så små barn at det er lenge til det er aktuelt, mye kan jo skje mellom nå og da.
Vi har altfor stort hus, 280 kvm og 2 mål tomt. Frem til nå har det vært veldig kjekt å ha så stor plass, med 5 barn og 2 voksne har vi sluppet å trø oppå hverandre.
De to største har flyttet ut, de to neste flytter ut neste år og da er det vi gamlingene og knerten igjen.
Vi har mulighet til å leie ut kjelleren, noe vi nok blir å gjøre.
På sikt skal vi ta over svigerfars nydelige hus. Det er lite, men stort nok for oss. Også ligger det fantastisk til, nede ved sjøen med egen brygge og strandlinje.
Det er planen :)
Huset her blir solgt, så bor vi i svigerfarhuset, når pensjonisttilværelsen kommer tipper jeg vi blir å bo i varmere strøk om vinteren og her om sommeren.
Haha, ja, jeg er jo enig. Men jeg har altså hørt fra andre at de synes det er litt slemt, på en måte, å selge barndomshjemmet. Men seriøst, jeg kan da ikke ta sånne hensyn? Selv om jeg vil synes det er trist den dagen mine foreldre flytter, så må de jo nesten få lov til det.
En treroms med direkte utgang til liten hage i Oslo vest. Muligens ferieleilighet, men ser ingen grunn til å eie den, det må være fint å være fri og uten ansvar.
Vi bor i en 78 kvm lettstelt leilighet (2 etg, rekkehus) med 3 soverom og fantastisk utsikt og solforhold. Vi har veranda, og en liten hageflekk bak huset. Jeg ser ikke for meg at vi kommer til å ønske å flytte herfra. Eldstejenta flytter mest sannsynlig ut om et år, og rommet forblir jo hennes med det unntak at det skal kunne brukes som gjesterom og TV/spillrom for yngste når eldste ikke er hjemme.
Egentlig ikke jeg heller, men det går vel an å fabulere litt? Jeg tror grunnen til at jeg ofte tenker litt på dette er at vi allerede nå er på husjakt, men vi finner ingenting som er å betale eller som ligger der vi vil at det skal ligge, så jeg prøver å forsone meg med at det er greit å bo her vi bor nå så lenge ungene bor her, men etter det vil jeg ikke bo her mer.
Vi har en mellomstor enebolig (120 kvadrat) og ganske stor hage. Jeg ser for meg at vi vil bli boende her. Det er sentralt og greit. Jeg liker hagearbeid og ser ikke for meg at jeg vil ønske meg en leilighet. Med mindre jeg blir dårlig til bens og veldig lei av hagen.
Jeg synes ikke at det er slemt mot barn å selge barndomshjemmet deres. Når de har flyttet hjemmefra, så har de flyttet hjemmefra. Det er mye verre å bli sittende med et hus man ikke ønsker seg og kanskje ikke klarer å holde og så forvente at barn både skal hjelpe til og være takknemmelige for at man beholder huset "for deres skyld".
Tror egentlig at vi blir boende i vårt rekkehus. Har faktisk tenkt mye på dette selv, men mer ift når barna blir studenter. Slik boligmarkedet er idag, lånemuligheter og slikt så ønsker jeg egentlig at de ikke tar opp studielån. Så det er mulig at de kan bli boende hjemme, og at vi gjør om deler av boligen til hybler for dem. Men det forutsetter studier i Oslo da, og begge ønsker strengt tatt å studere i Trondheim som vi gjorde (så sikre man kan være i barnealder da :knegg: ), og da blir det jo annerledes.
Så det er der tankene våre er ift bosituasjon. Tiden etter det får vi ta senere :)
Jeg ser ikke på det som slemt å selge barndomshjemmet, men ser at både mine foreldre og svigerforeldre har hatt glede av å ikke ha gjort det. (Vel, svigermor da, svigerfar har flyttet ut) og ser for meg at jeg vil ønske å gjøre det samme. Vi bor virkelig ikke i verdens navle, skal ungene studere er det svært, svært sannsynlig at de flytter såpass langt unna at det blir "hjem" til jul og påske og sommerferie ja. Jeg håper jo for deres del at de vil finne seg en kjæreste som det etterhvert blir aktuelt å ta med hjem slike ganger.
Det har jeg selv gjort i mange år. Jeg flyttet hjemmefra i 1998. jeg flyttet "hjem" i 2012. De første tre årene kom jeg hjem, selv. Deretter begynte jeg å reise annenhver gang hit og dit sammen med min kjære, og etterhvert med en unge, og to. Da var det veldig kjekt for besteforeldrene at de hadde en plass vi kunne bo. Nå trenger ikke mine foreldre det lenger, men derimot fortsatt behov for plass hvor barnebarn kan overnatte for kos eller barnepass.
Svigermor bor nå i min manns barndomshjem alene.
Hun har derved 3 soverom, stue, kjøkken, og kjeller, som også inkluderer et lite gjesterom. Og stor hage.
Hagen tror jeg hun koser seg med, i fjor fikk hun satt opp drivhus (og jeg er misunnelig!!!!) men huset er selvsagt for stort for henne i hverdagen.
Men:
Eldstemann er altså min mann, bosatt en dagsreise unna, og kommer med familien 2-3 ganger i året for ei drøy uke. (vi er på dag 8 as we speak)
Mellomste studerer og flytter i disse dager sammen med sin kjæreste, de bor to timer herfra.
Yngste studerer også, og skal fra høsten av også studere samme sted som sin søster.
Inntil nå har vi vært her annenhver jul. Da er søstrene hans også her. (vi har dog bestemt at i år blir vi hjemme, og neste år når vi etter planen skulle hit... så blir vi hjemme!) Påske skjer det samme. Sommeren, ja på sommeren har disse studentene lang ferie og reiser hjem til mor. Og vi kommer en tur. Kjæresten/samboeren til min svigerinne er her også når det passer seg sånn i løpet av denne tiden.
Og DA har hun bruk for huset, og er veldig glad for at hun har plass til oss og får ha den nærheten til barnebarna, som hun bare ser noen få ganger i året. Akkurat som mamma satte pris på det samme.
Og disse studerende jentene hennes som bor to timer unna, ja det er jo ikke lenger enn at de kommer hjem ei helg i ny og ne også.
ja, nå er mine barn 2 og 5 år gamle, så det er veldig, veldig lenge til de flytter ut, men jeg ser ikke egentlig for meg å kvitte meg med huset av den grunn. "lekerommet" på loftet, som også er kontor, kan få bli mer kontor, sikkert få seg en sofa og en tv, og bytte ut en del av bøkene i hyllene. Stue og kjøkken trenger vi jo selv om det bare er oss to (dog, spisebordet er litt stort for to stykker...vi dekker til åtte der før vi trekker det ut.) Ja, som bare to stykker trenger i ikke fire soverom i kjelleren, men guess what? Jeg kommer ikke til å vaske der ukentlig når der ikke bor noen (det gjør jeg sånnsett ikke nå heller) men la der stå det av senger7sovesofaer der er, også vasker jeg og rer opp når det kommer gjester. Resten av året bedriver jeg ikke husarbeide på rom ingen bruker. Går så fint så.
Skulle jeg være så heldig at ungene bosetter seg i nærheten, enten direkte eller evt sånn som jeg selv gjorde, etter x antall år langt unna, så er rom til barnebarnbesøk velkomment, og skulle de bosette seg langt unna er rom til barn&svigerbarn&barnebarn besøk velkommet, og UANSETT er rom til svigermor, svigerfar m/familie og svigerinner (m/familie etterhvert) noe vi vil ha fra nå og fremover, så jo huset vil vil ha.
Hvis vi ikke får flere barn, er jeg fremdeles i 40-årene når ungene flytter ut, og tenker nok at vi skal bo i huset vårt enda noen år etter det. Når vi blir eldre tenker jeg vi satser på lettstelt leilighet.
Sånn apropos lettstelte leiligheter vs gamle hus: har ikke lenke nå men det er studier som tyder på at det er veldig bra for eldre å bo i tungvinte hus, de holder seg spreke lengre. Inntil det blir for vanskelig da, det er klart.
Men sånn i utgangspunktet er det bra for folk å ha det litt tungvint.
Jeg ser for meg at vi blir boende i enebolig fram til vi blir pensjonister, eller dårlig til beins i allefall. Jeg ser for meg at det vil være godt med god plass selv om barna har flyttet ut, vi kommer til å ha barnebarn på overnattingsbesøk, besøk fra familie langt unna osv.
Mamma bor forresten fremdeles i det som er mitt barndomshjem. Det er over 300 kvm med bl.a. seks soverom, og hun er helt alene etter at Pappa døde. Hun kommer nok ikke til å flytte med det første heller. Jeg har aldri tenkt tanken om at det skulle være slemt av henne å selge huset, selv om jeg må innrømme at det vil være rart å ha huset med alle minnene tilgjengelig.
Det eg ser her i området er at det ikkje er uvanleg at folk byggjer på huset når barna kjem i tenåra, for deretter sitja med eit alt for stort hus når dei flytter ut fem år seinare. Me tenkjer å byggja garasje med hybel som jentene kan bruka når dei vert tenåringar, og som kan leigast ut om me får behov for det. Sjølve huset vert nok ikkje større enn det er i dag.
Jeg skal til Oslo! Gjerne Maridalsveien mot Sagne/Bjølsen, nedover mot Grünerløkka, Vålerenga eller rett og slett en gammel leilighet på Ullevålhageby. Jeg skal kjøpe meg månedskort og kunne spasere dit jeg skal - fullstendig uavhengig av bil.
Om jeg skal ha hage er jeg ikke så sikker på, i så tilfelle en liten fransk inspirert hage med kun urner og en liten frokost-sittegruppe. Jeg skal reise MASSE så jeg har ikke tid til å stelle hage.
Vi har stort hus med mange rom og tre bad, Storebror disponerer egen leilighet i sokkeletasjen, huset er praktisk for oss som har fire barn i spredt alder, mye besøk og behov for hjemmekontor.
Jeg må likevel innrømme at jeg drømmer litt om noe enklere etterhvert som barna flytter hjemmefra, jeg bor gjerne på færre, men praktiske, kvadratmeter og synes helt ærlig at hage er et ork (vi har rundt 1,5 mål tomt). Kjenner noen som har solgt digert hus og hage og bygget nytt, alt de trenger er på grunnplanet (soverom, stue m/kjøkken, bad, vaskerom), i 2. etg er det et ekstra bad, tre soverom og en ekstra stue. Helt nytt med terrasse. Dermed har de ikke mer enn de behøver i hverdagen, samtidig som de har en egen gjesteetasje til barn og barnebarn på besøk. Smart løsning, kanskje noe for oss i fremtiden?
Det lureste foreldrene mine noensinne gjorde, var å selge den digre eneboligen, med tilhørende svær hage og gårdsplass, på bondelandet, da jeg flytta hjemmefra, og i stedet kjøpte seg en lettstelt, liten leilighet sentralt i byen. Jeg er sikker på det forlenget livet til min mor med flere år, og nå kan far ennå bo hjemme, med litt tilsyn.
Jeg håper mannen min og jeg er like fornuftige når det blir vår tur, selv om vi bare har rekkehus å holde i orden. Jeg ser for meg noemtilsvarende hva far har - to soverom, stue, bad og kjøkken, sentralt i byen. Perfekt.
Når gutta flyttet ut (eller når de begynner på vgs) bor vi i leilighet i sentrum. Med balkong og nært alt av ting jeg liker å ha nært. Kino, kafé, andre kulturtilbud. Håpet er og at vi har råd til å kjøpe leilighet som vi kan leie ut til studenter. Iallefall om gutta studerer her i byen.
Jeg har tenkt å bo her til de tvinger meg ut og inn på gamlehjemmet over jordet. :nemlig: Noen vil sikkert synes 280 kvadrat hus er litt stort for to personer, men foreløpig har vi så små barn at det er mannen og jeg som bruker mesteparten av det, og jeg synes det er temmelig passe... Jeg liker å kunne trekke meg tilbake for meg sjøl ved behov, det kommer jeg fortsatt til å kunne når ungene er større, og når de flytter ut, så blir vel rommene brukt omtrent som i dag, men med garderobe på minstemanns rom. Jeg vil gjerne ha sengeplass til gjester, mannens hobby tar opp 30 kvadratmeter aleine, beliggenheten og nærmiljøet er perfekt, og så har huset hage. Det tar tid og penger å anlegge en hage man er noenlunde fornøyd med, så jeg holder nok på med den enda om førti år, vil jeg tro. :glis:
Skjønner godt at du er rådvill. Håper dere finner en god løsning etter hvert.
Nå bor vi i en stor enebolig, og bli nok boende til vi må bæres ut. Bygget huset med livsløpstandard slik at vi kan bli boende her så lenge vi måtte ønske og til tross for funksjonsnedsettelser som evt måtte komme. Per i dag leier vi ut deler av sokkeletasjen, men når barna blir større kommer vi til å bruke hele sokkelen selv. Når barna flytter ut går vi nok tilbake til å leie ut (i alle fall er planen å spe på pensjonen på den måten). Om det blir når vi pensjonerer oss og barna kanskje selv har store barn, eller om det blir før, blir nok opp til økonomien å avgjøre. Vi har lyst til å kjøpe leilighet som barna kan bo i dersom de velger å studere i en annen by, og da må vi nok leie ut sokkelen igjen. Og så har vi lyst til å kjøpe egen hytte med tid og stunder, men vi får se.
I alle tilfeller trives vi så godt her (både i huset og med beliggenhet) at vi nok blir boende i uoverskuelig fremtid.
Jeg skal mest sannsynlig bo i huset mitt i all fremtid. Kanskje et annet hus i nærområdet dersom det hvite eller gule huset nede ved sjøen blir ledig. Lettstelte leiligheter er ikke noe for meg, jeg gleder meg vilt til å bli pensjonist og kunne putle - uten forstyrrelser - med alle prosjektene mine. Ungene mine skal være voksne og klare seg selv, har jeg tenkt.
Jeg har nettopp flyttet inn i drømmerekkehusetTM og orker ikke tanken på å flytte. Stedet er perfekt for meg og ungene - akkurat passe stort og det ligger fantastisk flott til. Ok, der kunne ligger nærmere sentrum, men man kan ikke få alt. Jeg har utsikt, sol fra morgen til kveld, nok soverom, en kjellerstue til ungene og mulighet for bad nr to.
Men jeg tipper at når ungene flytter ut vil jeg bo i en sentrumsnær leilighet i et eldre hus (jeg synes nye leiligheter er så pregløse. To soverom og stor terrasse. Gangavstand til sentrum.
Samme her.
Jeg har malt og malt i år. Terrassegulv, gjerdestolper, rekkverk og husvegger. Blæh. Nå har veggfargen blitt så fin så nå MÅ jeg jo også male vinduene og det hvite ellers på huset. Blæh igjen.
Gleder meg også til å flytte i en leilighet og ha penger til å reise for. :ja: Om 15 års tid tenker jeg. Det blir to runder til med maling, det. :wacko:
Jeg skal ha leilighet på Frogner. En stor leilighet med stukkaturer og tre stuer, også skal jeg plutselig ha masse porselensnips med gullkanter, og høyt fønet hår, og rosa flate mokkasiner. :hyper:
Jeg ser inn i krystallkulen og gjetter på at nettopp dette vil bli et hett tema mellom mannen og meg når den tid kommer. Jeg har allerede ymtet frempå om at det hadde vært deilig å bo mer sentralt når barna blir store. "Sentralt i forhold til Bymarka, ja.", var svaret. Og argumentet om å komme seg over alt uten bil ble parert med at vi kan bli enda mer flittige brukere av Gråkallbanen.
Men for all del. Vi bor relativt sentralt 4 km fra sentrum - grei sykkelvei, men bratt hjemover), vi bor nært trikken og vi har et relativt lettstelt hus med alle nødvendige rom på ett plan. Tiden vil vise.
Jeg skal ha vinterboligen min i Florida. Vi har vært her en måned og kunne helt greit ha vært her en måned til. Så joda, jeg ser for meg blålilla hår, spaserstokk og Florida.
Og de få dagene jeg ikke bor i kofferten, skal jeg tilbringe i en særdeles sentral og lettstelt leilighet nær sjøkanten et sted, gjerne i Oslo, der alle måltider blir tilberedt på kjøkkenet mitt av en ung og lovende kokk iført dette:
Mannen min skal selvsagt passe på at alt går riktig for seg. :knegg:
Nå flyttet eldstemann ut for to dager siden, og det fører ikke annet med seg enn at leiligheten omsider er stor nok for oss tre som er igjen. Vi bor dog i denne kommunen utelukkende på grunn av at yngstemann har plass på spesialskolen her. Vi trives veldig godt i leiligheten vår, men når den tid kommer at vi ikke trenger å ta hensyn til han, så kunne jeg tenke meg å flytte til en byleilighet i Oslo. Å ha plass til barnebarn og sånn kan jeg ikke ta hensyn til. Folk har alltid måttet sove på stua når de besøker oss, det kan jaggu barnebarn gjøre også. Jeg kjøper ikke noe STØRRE nå i påvente av ev. barnebarn altså. :hehehe:
Jeg har planer om å bo akkurat der jeg bor nå. Det kan bli litt upraktisk hvis jeg blir veldig dårlig til bens (soverommene er i 3. etasje, stue og kjøkken i 2.), men det får vi ta når den tid kommer. F.eks. kjøpe leiligheten under oss. :hehehe:
Jeg vil bo slik at jeg har mulighet til å ha besøk av barn/barnebarn ja:nemlig: Men det trenger jo ikke være en svær enebolig for det. En romslig leilighet/rekkehus vil gjøre nytten. Jeg ser ikke for meg at vi flytter så langt uansett, men muligens nærmere sentrum (enten Sandnes eller Stavanger).
Tror imidlertid ikke LøveMannen ser for seg å flytte ut av huset før han 'må'. Uansett blir det ikke før om mange år.
Det er kun en tng som kunne få meg til å ha enebolig om 20 år, og det er at jeg bor i barndomshjemmet mitt.
Ellers blir det leilighet i sentrum for min del. Og gjerne en i ytlandet også.
Jeg tror jeg kunne tenke meg en leilighet med en stor uteplass. Gjerne en leilighet på bakkeplan med markterasse og utsikt. Vi beholder nok sannsynligvis hytta og jeg ser for meg at vi får nok å gjøre med vedlikehold av den, så vi trenger ikke et sted til å vedlikeholde. Samtidig som jeg ser argumentet med at man ikke skal gjøre det for enkelt for seg selv.
Det viktigste argumentet for å flytte er at det er barnefamiliene som trenger den type bolig vi sitter med nå, ikke middelaldrende mennesker uten barn.
I et scenario hvor vi fortsetter å jobbe i Oslo på ubestemt tid (umulig å vite) virker det fristende å flytte til en mindre og mer sentral leilighet når ungene flytter ut. Området vi bor i, er dessuten skreddersydd for småbarnsfamilier, og det kan nok hende at det vil virke mindre fristende etter hvert. Men det er jo veldig kjedelig og slitsomt å flytte, da. :knegg:
Jeg vet bare at jeg neppe kommer til å bo her når ungene flytter ut. Det passer ypperlig akkurat nå. Passe plass, kort vei for ungene til skole og fritidsaktiviteter. Men siden jeg er singel og tanken på å flytte på meg ifm jobb når ungene blir større er ganske stor, så er mulighetene egentlig uendelige.
Drømmen er vel en eller annen plass ved middelhavet eller noe sånt. Og så kan jeg heller prøve å få et så godt forhold til mine kommende svigerdøtre at de kunne tenke seg at jeg har en minileilighet i huset deres, eller i nærheten slik at jeg kan droppe hjemom innimellom og skjemme bort barnebarna når den tid kommer.
Utlandet høres fristende ut. Men et av barna våre regner jeg med vil komme til å trenge hjelp også i voksen alder. Time will show.
Dere som sier "leilighet sentralt", hvor sentralt tenker dere da? Regner med at ikke samtlige av dere kommer til å bo i Oslo. Jeg synes forsåvidt Stavanger (min by) er stor nok, men Stavanger-Sandnes ligger så usentralt i Norge, synes jeg. Mye reising for å komme til Østlandet, blant annet. Kunne tenke meg Osloområdet, men det kan overhodet ikke mannen min, han som ellers kan bo omtrent hvor som helst. Og vi har mye familie og venner i Stavanger. Jobb er ikke et tema, begge har type jobb vi kan drive med nesten hvor som helst.
Aller helst kunne jeg nok tenke meg Spania eller noe i den duren, men vet nok at jeg helst vil være i nærheten av barn og barnebarn.
I dag bor vi i enebolig, relativt sentralt i Tr.heim. Kort vei til det meste. Ser for meg en leilighet litt lenger ned mot sjøen når ungene har blitt større.
For meg er leilighet sentralt det samme som Bergen sentrum, eller nært bybanen. Pr nå bor vi (snart) så sentralt som det kan bli her ute i gokk.
Jeg kan godt tenke meg å bo i Oslo når jeg blir stor, men kun for en periode, tror jeg. Vi har alt nettverket vårt på vestlandet, så jeg er usikker på hvor godt vi hadde klart å stable på beina et helt nytt nettverk i en ny by.
Det som kanskje lokker aller mest med Oslo, er alle direkteflygningene man har tilgang på. :drømmer: Det er en del her også etterhvert, men Norwegian har lagt ned nesten alle direkteavganger herfra etter de pokkers Dreamlinerflyene kom. :mumle:
Det er kun jobbmuligheter som frister med Oslo for meg som forlot Oslo midt i småbarnsperioden. Så for meg er utlandet mye mer fristende, men antakeligvis mindre realistisk.
Sentralt i Stavanger eller Sandnes tenker jeg. Oslo er foreløpig ikke særlig aktuelt, da heller utlandet. Men er enig i at alle direkteflyene og de lave flyprisene frister. Været også, for den saks skyld.
Jeg har jo akkurat flyttet sørover, til annen by, men har fremdeles hus på Vestlandet. Tror ikke jeg kan tenke meg å bo i det huset når barna flytter ut, for det er et typisk nybyggerstrøk, mye småbarn. Men hvor jeg vil bo når barna flytter ut er uvisst. Det kommer jo an på om jeg er single eller ei også tenker jeg.
Nå har jeg ca. 1 mål tomt, det blir kanskje i meste laget senere? Hagearbeid er ikke helt min ting, men det kan bli det, vi får se. Jeg vet rett og slett ikke. Jeg har i mange, mange år sagt at jeg skal bli pensjonist i Florida, i alle fall deler av året.
Er det mange som etablerer seg her da? Jeg har en følelse av det motsatte. Mine barn kommer aldri til å kunne bo her, og vi har ikke mulighet til å hjelpe dem i særlig grad med det heller. (da må vi kutte på ferier, jfr en annen tråd, hehe.)
Hvorfor tror du ikke de vil ha råd til å bo der? Det kan vel hende at de studerer ved universitetet eller høgskole der, leier seg hybel noen år og så kjøper seg noe?
Nei, jeg aner ikke, det kan jo bli alt fra hagearbeid til snekring, holdt jeg på å si, poenget var vel mest at jeg ikke vil bruke tiden på å male hus, klippe plen, vaske kronglete bad og trapper. Derfor lettstelt. Pr i dag ser jeg for meg at jeg som pensjonist driver med språkstudier og reising.
Jeg synes jo at utrolig mange av mine nå ekskolleger er fra området, men kanskje det ikke stemmer? Jeg tror nok at en del heller flytter sørover, særlig sykpleiere, lærere og barnehagelærere pga. lønninger og huspriser.
Jeg kan ikke i min villeste fantasi se for meg at de skal kunne ha råd til å kjøpe seg noe her, ihvertfall. Mine yngre kollegaer flytter jo bort av samme årsak. Studere kan de vel gjøre, men du skal ha sabla god inntekt hvis de skal kunne kjøpe noe sted å bo.
Det er mye penger! Samtidig hørte jeg fra en barndomsvenninne i dag om en felles barndomsvenninne i dag som bor i Stavanger. Hun har ikke noe som helst studier, kun videregående, men har jobbet etterpå. Hun tjener mye mer enn jeg gjorde som har en mastergrad og femten års erfaring fra et stort konsern på Forus. Så man kan kanskje være heldig?
-Trevor-R.jpg)
.jpg)
.jpg)
