Hvilke saker er avgjørende for hvem du skal stemme på i september?
For meg er nedkomstpermisjonsfordeling (jeg stemmer IKKE på noen som vil avskaffe fedrekvoten!), kontantstøtte (jeg er for avskaffelse av den) og finansieringen av helsevesenet de viktigste sakene.
Jeg er litt usikker på om jeg har noen enkeltsaker som jeg brenner ekstra for. Det blir litt krig og fred og sånn - skole, helse og utenrikspolitikk. Jeg stemmer nok relativt prinsipielt, eller ideologisk om man vil. Det skal mye til for at enkeltsaker får meg til å bytte side. Jeg har stemt på ulike partier opp gjennom årene, men de ligger gjerne ikke alt for langt fra hverandre.
Jeg kommer ikke til å bidra til et regjeringsskifte til høsten - men synes samtidig at det er helt greit at det blir et.
Ingen, egentlig. Jeg stemmer ganske ideologisk, og det smerter meg litt at Venstre utgår fordi jeg under ingen omstendighet noensinne vil stemme på noen som kan samarbeide med FrP og KrF.
Jeg er på lag med Pøbelsara, ser jeg. I tillegg syns jeg det ville være dumt med karakterer i barneskolen. Skolepolitikk er en viktig sak for meg, jeg jobber i skolen, og har barn i tre ulike skoleslag fra høsten.
Det viktigste for meg er at jeg ikke vil snu opp ned på verden slik vi kjenner den. Jeg liker best de partiene som jobber sakte og målrettet og som ikke utretter voldsomme endringer over natten. :knegg:
Men de viktigste sakene for meg er nok skolepolitikk og de fleste saker som omhandler barn og familie. Jeg er for noe større frihet til å lage private skolealternativ, men mest av alt ønsker jeg en skole som i større grad er i stand til å ivareta at elever er forskjellige. I tillegg berører selvfølgelig helsepolitikk meg i og med at det er der jeg jobber.
Jeg sliter med å plassere meg selv i noe politisk parti fordi jeg er for en solid stat/kommune (og da færre og større kommuner enn idag) som har gode fellesskapsløsninger for de viktige funksjoene i samfunnet. Likevel synes jeg røde partier vil lovregulere litt i overkant og gir næringslivet litt for dårlige vilkår ut fra en malplassert likhetstanke. Mens høyresiden gjerne vil selge ut litt mer enn jeg liker igjen. :knegg:
Hva mener dere når dere sier at dere stemmer ideologisk, ikke etter enkeltsaker? Spiller det ingen rolle hva slags bullshit de måtte finne på fordi de har en sosialistisk grunntanke for eksempel? Eller synes dere at partiene har en så klar ideologisk linje som gjennomsyrer hele politikken på en sånn måte at det er innlysende hva de kommer til å mene i ulike saker?
Jeg mener at jeg er enig i hovedtankene/verdisynet/ideologien til partiet, og selv om jeg ikke er enig i alt så stemmer jeg likevel dette partiet. Det skal veldig mye til og jeg skal være voldsomt uenig før jeg skifter parti. Jeg har alltid stemt det samme.
Jeg synes de fleste har en ganske klar ideologisk linje. Selv om den er litt vag i overgangen Ap-SV og i overgangen Ap-H. V er tydelige, resten er søppel (men ideologisk klare forsåvidt - brunskjorter og kristenskumlinger). :nemlig:
Ikke nødvendigvis på en slik måte at det er innlysende hva de vil mene i enhver enkeltsak, nei. Men slik at helheten blir ganske tydelig, ja.
Hm. Og det finnes da ingen saker som ville ha rokket ved dette ? Jeg skjønner i og for seg det hvis man er 100% enig med ideologien bak et parti. For meg blir det mer å finne ut hvem jeg er 52% enig med dette året.
Synes du V er tydelig? Selv etter å ha lest alt på hjemmesidene deres har jeg ennå ikke skjønt hva de mener. Bortsett fra miljø som var det jeg visste på forhånd.
Ja, i den grad man kan være tydelig som sosialliberalist. Det er vel en litt vag ideologi, egentlig. Men jeg har vanskelig for å forstå hvorfor de naturlig faller mot de borgerlige, og ønsker meg fremdeles en Ap-V-evt også SV-koalisjon. Skjer vel ikke dette valget heller. :p
(Og nei, jeg stemmer ikke på et parti helt uavhengig av hva de måtte finne på i en enkeltsak. Men det er sjelden å se enkeltsaker som fremstår så viktige for meg. Mulig jeg hadde kuttet ut Høyre om jeg stemte på dem i utgangspunktet, siden jeg fremdeles er alvorlig snurt over et krumspring de gjorde da homobarnlovgivningene ble endret i 2008 :langsur: ).
Jeg synes også venstre er vanskelige å finne ut av. De mener en masse som jeg er enig i, men så har de sagt at de ønsker å delta i et borgerlig samarbeid hvis også FrP er med på å sette dagsorden, og jeg klarer ikke med all velvilje ii verden å se hvordan venstre skal klare å gjennomføre politikken sin hvis de skal samarbeide i en eller annen form med FrP. Når høyre i tillegg både kommer med et merkverdig abortutspill og vil endre fedrepermisjonen og opprettholde eller utvide kontantstøtten, så er jeg ikke med lenger, kjenner jeg. Jeg er heller ikke overvettes begeistret for hvordan eldreomsorgen drives i høyrestyrte kommuner, og jeg har virkelig studert det nøye, altså - ergo kan jeg ikke stemme på borgerlig alternativ selv om jeg er enig med venstre i mange ting de mener og sier.
Jeg stemmer ikke pr sak, men tenker ideologisk. Frp er nok de som er klarest i Langes partiprogram fra 1974. Så jeg vet helt klart hvor jeg ikke hører hjemme. De i midten er nok mer uklare og vanskeligere å lese. Men saker som kontantstøtte eller ei, det er flertall i Stortinget som avgjør, og jeg stemmer for eller imot en borgelig regjering. Ethvert mulig samarbeid med FrP vil være til disfavør.
Jeg stemmer i utgangspunktet på ideologi, men det finnes helt klart grenser for hva "mitt" parti kan gjøre uten at jeg vil miste tilliten. Noen saker er viktigere for meg enn andre, jeg kan svelge en del kameler, men jeg vil nok aldri kunne stemme på en FrP-samarbeidspartner. Det vil gjøre for vondt i etikken min.
For meg finnes det saker som kan få meg til å bytte parti - på tross av en ideologisk grunnholdning. Asyl-/flyktningepolitikk og skole er to saker som kan få meg til å stikke hvis jeg kommer veldig på kant med partiets hovedsyn. Vei er jeg relativt lite opptatt av, så her tåler jeg mye.
Skole, familie, velferd og asylpolitikk er viktige områder for meg, og avgjør hva jeg skal stemme på. Nå må det sies at jeg ikke har gjort de helt store krumspringene i det politiske rommet. Men ved valget i 2009 var to utspill fra det partiet jeg trodde jeg skulle stemme på nok til at jeg heller stemte på et parti litt mindre til venstre. Jeg tror ikke jeg kommer til å flytte meg noe nærmere midten enn det, men man skal aldri si aldri.
Jeg har alltid stemt ideologisk-for meg vil dette si sosialistisk/sosialdemokratisk (SV). Men samtidig liker jeg enkelte av tankene til Venstre, men klarer ikke å svelge at de holder søra på gløtt for samarbeid med FrP (og for så vidt også KrF), så da er jeg like langt.
Mitt inntrykk er at dette er tilfelle, på begge sider av den politiske skalaen. Jeg har ingen hjertesaker, men har sett meg meg lei på den voldsomme offentlige byråkratiseringen overalt.
Valget tenker jeg mye på.
Skolepolitikk, helse, og spesielt barnehagepolitikk opptar meg. Med en mann som har drevet eget foretak så har jo ikke akkurat næringspolitikken til de rød/grønne vært optimal, så der mener jeg noe bør gjøres. Men det blir ikke avgjørende for meg. Skole og barnehagepolitikken til frp/høyre skremmer meg.
Jeg stemmer veldig ideologisk men har sett at i det siste har det som jeg er vant til å stemme sklidd litt mer unna det jeg mener. Eller mulig jeg har fått nye meninger...?
Jeg er mer opptatt av helse, barnehage, skole enn før.
Miljøspørsmål. Og så må jeg være grunnleggende enig i mesteparten av det mitt parti står for. Venstre er det partiet som står meg nærmest, selv om det også der blir noen kameler å svelge hver gang jeg stemmer.
I år vurderer jeg sterkt å stemme symbolsk på Piratpartiet, fordi jeg syns Norge har vært så fordømt feige når det gjelder Snowden. Den saken opprører meg mer og mer, og jeg syns det er helt ufattelig at det offentlige Norge - i alle fall som jeg har fått med meg - ikke viser hva man syns om å bli overvåket.
Jeg er livredd privatisering av offentlige oppgaver, og at konsekvensutredningen av lofoten/senja/vesterålen skal resultere i oljeutvinning i et værhardt og sårbart miljø.
Jeg er veldig motstander av NPM-praksisen som råder i offentlig sektor, jeg er mot privatisering av offentlige tjenester, jeg ønsker at staten skal ha tunge eierinteresser i viktige virksomheter (type el.produksjon, f.eks), jeg ønsker et skattenivå som bidrar til økt utjevning og jeg ønsker statlige føringer som tvinger oss til å velge miljøvennlig transport (inkludert betydelige kutt i flyreiser).
Slik tenker jeg også. Partiet jeg stemmer på har et par saker jeg ikke er udelt positiv til, men det er heller ingen andre partier jeg er like enige med. :)
Jeg synes i og for seg at idologien til de fleste partiene er temmelig klar? Jeg gjør et grundig unntak for krf, som jeg aldri vet hvor jeg har idologisk sett. (men som Aftenposten mente jeg burde stemme på. :humre: ) Jeg har stemt samme partiet hele livet, mulig jeg blir å endre på det (fordi jeg er blitt gammel og mye mer kynisk)
Jeg syns det er vanskelig. Jeg er egentlig en høyrevelger, men liker svært lite at de vil fjerne pappapermisjonen. Dermed så lar jeg jo enkeltsaker påvirke meg i større grad enn jeg tror. Jeg er for større frihet jeg også, men jeg tror ikke vi er modne nok til å fjerne denne enda.
Skole og helsepolitikk er nok det som betyr mest for meg, og i her er det flere partier som har mye likt syns jeg.
Landbruk og miljø.
Jeg vil aldri kunne stemme på et parti som mener dyr er produksjonsutstyr og matproduksjon kun bedrift og økonomi tenking.
Rettigheter for homofile og syn på abort er også kjerne saker som jeg aldri vil kunne stemme på tvers av.
Privatisering er ikke løsningen på problemer i det statlige.
Og nei, jeg vet ikka hva jeg skal stemme enda.....
Skole og miljø er de to største "sakene" for meg. Dette er så store områder at de egentlig ikke kan kalles "saker", men det er mange saker som kommer inn under dem (som satsing på kollektivtrafikk). Andre ting som spiller rolle er økonomisk politikk, sosialomsorg (inkludert barnevern, psykisk helsevern og rusomsorg), kultur og personvern. Jeg er også for å beholde fedrekvoten og fjerne kontantstøtten, som Pøblis, men dette er ikke like viktige saker for meg personlig.
Ja, og så er det selvsagt utenkelig å stemme på et parti som f.eks. er homofiendtlig eller vil fjerne retten til selvbestemt abort, men partier dette gjelder er uansett så langt unna det jeg mener at jeg ikke trenger å sette opp disse som signalsaker som er med på å avgjøre hva jeg skal bruke stemmen min på.
Miljø er blitt veldig viktig for meg. Ellers blir det saker som står meg nærme, som skole og kultur, men også næringspolitikk. Det er en liten gruppe partier jeg kunne tenke meg å stemme på, og noen som er totalt uaktuelle.
Jeg tenker på mye mindre saker enn miljø når jeg tenker på hva som er enkeltsaker. Bomringer feks, men det er kanskje i bunn og grunn et ideologisk spørsmål. :knegg:
De viktigste områdene for meg i dette valget, er skole og helse. Vi har noen enorme utfordringer foran oss, og jeg har klare meninger om hva som skal til for å snu skuta. Det er ingen bombe at jeg og Stoltenberg er nokså uenige om saken. :knegg:
Utdanning, kultur, justis og helse er områder som engasjerer meg. Men jeg er blitt såpass kynisk at jeg stemmer vel så mye på partikultur som på sak. Jeg ønsker politikere som er "hel ved" og som ikke driver med kameraderi, som står for det de står for, samtidig som de lytter til råd og tar gjennomtenkte beslutninger fremfor å snu kappen etter vinden og dagens meningsmåling.
Jeg stemmer også ut i fra ideologi og helhet.
I et lokalvalg kunne jeg nok kanskje stemt mer etter enkeltsaker, men har ikke gjort det til nå. I et stortingsvalg skal det mye til før jeg stemmer noe annet enn det jeg alltid har gjort, men det kan sikkert skje hvis de plutselig er helt på kollisjonskurs i en veldig viktig sak for meg. Jeg ser bare ikke hva det skulle vært.
Men, når man f.eks stemmer på MDG, tar man da for gitt at noen andre tar ansvar for å få partier inn på stortinget, som også har en plan for resten av Norge AS. Og nå som SV sier nei til all videre utvinning av olje, sjekker dere samtidig ut hvordan de da har tenkt å skaffe inntekter til et land som allerede er helt avhengig av disse oljekronene også fremover. Eller er enkeltsaker så viktige at dere ser bort fra det store bildet?
:dulte: på Billa. Jeg har et nært familiemedlem som skal stemme MDG, og h*n er bare :lalala: hver gang vi spør om økonomi. Det er ikke viktig nok. åpenbart.
Det er vel ikke slik at det bare er én riktig måte å tenke samfunnsøkonomi på heller. Og så er det noen småpartier som egentlig ikke har noen helhetlig politikk. MDG er muligens et sånt parti, jeg vil tro det, selv om de kom rimelig høyt opp på partibarometer for min del så noe generell politikk må de ha. Jeg tror vi trenger noen av disse partiene som fronter spesielle saker og ikke så mye mer enn det.
Det går også an å tenke andre veien rundt, at "dette er så viktig at vi må begynne der", og så må man se hva det gjør med finansene etterpå. (Selv om jeg er enig i at SV har en tendens til å drive luksusfellepolitikk på høyt plan). Det jeg prøver å si er at enkeltsaker av en sånn størrelse som miljøvern KAN være så viktige at man mener det er riktig å justere det store bildet endel for å få det til.
Jeg orker egentlig ikke å diskutere valget og vet ikke om jeg gidder å stemme en gang.
Men som sosialist og radikal så må jeg bare si at det er ikke det at jeg er så himla naiv og teit i hue at jeg ikke forstår at vi trenger arbeidsplasser her i landet når oljen tar slutt. Det er ikke det at jeg tror vi aldri får høyere arbeidsløshet noensinne eller at jeg ikke forstår at vi trenger bedrifter som er bærekraftige. Jeg tror bare ikke at et tøffere arbeidsliv og nedbygging av arbeidstakeres rettigheter er veien å gå. Jeg tror ikke på at større åpning for midlertidige ansettelser kommer norske arbeidstakere til gode, jeg tror ikke at de borgerlige partiene greier å stoppe strømmen av produksjonsoutsourcing til lavkostland. Det er ikke å skape et bærekraftig arbeidsliv i Norge å outsource allerede lønnsomme arbeidsplasser til Bangladesh for at de skal bli enda mer lønnsomme. Jeg er sterkt imot økt bruk av billig øst-europeisk arbeidskraft, som man må være naiv for ikke å se at er ren sosial dumping. Folk som jobber i Norge bør jobbe under norske forhold og til norsk lønn. Og siden jeg er sosialist så er jeg selvsagt for en langt mer rettferdig fordeling (dvs. mindre til de rike. Iallefall såpass lite at de kan beholde lønnsomme arbeidsplasser i Norge) og imot all privatisering av offentlige tjenester.
Og i forhold til De grønne så syns jeg det er et godt poeng å ha størst fokus på miljøet, for hva i helvete skal vi med penger og SUV'er og billige indisksydde klær når folk begynner å dø av klimaforandringene.
Og det er viktig det Katta sier, altså. Det er ikke bare en måte å tenke samfunnsøkonomi på. Jeg blir mer og mer radikal på mine gamle dager, og mer og mer obs på at velferdsmodellen vår er ganske unik i verdenssammenheng, selv om den tas for gitt av alle, så tror jeg definitivt at den må forvaltes godt og tas vare på for at vi alle skal kunne fortsette å nyte godene den gir oss.
Jeg får ikke prikket deg, Røverdatter, men takk for et veldig fint innlegg. Du oppsummerte nemlig alt jeg også mener, men som jeg har slitt med å sette ord på. :blomster:
Det er klart man kan ha ulike meninger om hvordan man skal ha et økonomisk bærekraftig samfunn. Men jeg synes det er vanskelig å ha forståelse for folk som ikke bryr seg om å tenke på dette i det hele tatt. Jeg synes miljøspørsmålet er så viktig at det er helt uansvarlig å ikke tenke på hvordan man skal løse problemene i praksis, og da tenker jeg både økonomisk, teknisk og samfunnsmessig. At man tenker på det, men har andre meninger om det og derfor kommer til andre konklusjoner enn jeg gjør, det har jeg derimot absolutt respekt for.
Det var mitt poeng også. Det hjelper ikke å si at miljøet er viktigst, drit i alt annet. Det er ikke SUV vs. vakker, grønn planet.
Jeg tror også at mange som stemmer MDG gjør det for å starte en debatt. Det er for så vidt greit nok, så lenge det er så få at det bare blir en høy stemme og ikke reell makt. Men jeg er helt sikker på at mange ikke har tenkt gjennom hva det faktisk vil medføre å legge ned norsk sokkel og Statoil om tre år. Du kan se langt etter gratis skole og helsevesen, i hvert fall.
Men hva mener du da er veien å gå? Jeg ser at mange med letthet kan si seg enig med dette (man må nesten være direkte slem for å være uenig) - men jeg synes så ofte at det i sosiale/radikale tankerekker kommer frem mye om hva man VIL HA, men ikke på hva det skal gå på bekostning av ("de rike" er et veldig vagt begrep, og skal "alle rike" finansiere all økningen av sosiale og medisinske kostnader fremover må riking-definisjonen settes veldig lavt...).
Jeg har ingen fasit på hva som er veien å gå, men jeg ser ikke at rå utnyttelse av billig utenlandsk arbeidskraft er løsningen på å skaffe et bærekraftig arbeidsliv i Norge. Kanskje du kan forklare meg hvordan det er tenkt løst fra de borgerlige partiene?
Jeg er ikke fremmed for å fnise litt av de som står frem på TV, fordi de ikke ønsker STYGGE vindmølleparker i Norge, mens kullkraften importeres i stort omfang fra Europa. Og poenget mitt var på ingen måte at miljøspørsmål ikke var viktig, eller at behovet for SUVer trumfer alt. Jeg bare lurte på om helheten i politikken var noe man da så forbi eller ikke brydde seg om. Undringen min gjaldt heller ikke miljøspørsmål spesielt, men mer et spørsmål til de som gir stemmer til marginale parti, med et litt smalt fokus.
Det blir lite igjen til entusiasme rundt miljøtiltak hvis ikke det ikke er penger nok til velferden opprettholdes, og folk har overskudd (mentalt, økonomisk) til å være bevisste de riktige valgene. Når krybben er tom, bites hestene osv...
Jeg vet ikke hvor dette med rå utnyttelse av annen arbeidskraft kommer inn, men jeg er i hvert fall veldig for økt arbeidsinnvandring for folk med kompetanse Norge trenger. Ikke fordi de skal jobbe billigere - de skal vel ha markedslønn som alle andre - men fordi vi trenger arbeidskraft.
Samtidig er jeg redd for at vi har store utfordringer i vente for velferdssystemene våre. F.eks. ser vi jo at i byggebransjen, der det er store konjuktursvingninger, kommer det store mengder utenlandske arbeidere i oppgangstider. 2 år senere har vi veldig mange uten arbeid som selvsagt heller vil ha trygd her enn ingenting i hjemlandet. Jeg vet ikke hvordan vi skal løse det, men jeg tror ikke vi har råd til et sånt system på sikt. Kanskje de skulle skattet mye mindre, men fått færre rettigheter (evt. må forsikre seg)?
Jeg er ikke akkurat hyperradikal, men jeg skal prøve å si noe om hva jeg mener om dette: Jeg synes for eksempel at vi har et OK skattenivå som vi har nå, og ser ikke behovet for skattelette for folk flest, dvs. slike som meg, som er lønnsmottakere. Når det gjelder formueskatten for de aller rikeste, så er jo det en ideologisk greie - noen av de aller rikeste synes jo det er greit å betale skatt (Thon og Andresen, for eksempel) mens andre flagger ut etter sigende på grunn av skattenivået (Fredriksen). Jeg har ikke filla peiling på business og finans og sånn, så jeg har ikke peiling på dette i det hele tatt, men tenker at påstanden om at man blir skattet i hjel i Norge sikkert ikke er en helt objektiv sannhet.
For øvrig tenker jeg at alle må være med på å betale for økningene i sosiale og medisinske kostnader - å gi etter evne og få etter behov er jo den grunnleggende tankegangen bak velferdssosialdemokratiene som vi har i Norden. Ergo er det viktig å ha flest mulig i verdiskapende arbeid - ergo er det viktig at næringslivet har vilkår som gjør at de kan bli. Men siden Norge AS faktisk går riktig så bra, så kan jeg ikke helt se at det for tiden er nød og armod og akutt krise som tilsier at man straks og med det samme må gjøre noe med skattenivået her til lands.
Norge AS går riktig så bra fordi oljeprisen har vært svært høy over lang tid. Det er ikke fordi vi er flinke og innovative på nyskapning.
Problemet med formueskatt er ikke fru Tutta Salvesen på Frogner. Det er bedriftseiere som må ta ut lån eller sette ned lønnsomheten på småbedriftene sine for å betale skatt på fabrikker og lokaler. Det er helt vanvidd å ha formueskatt på arbeidende kapital.
Men er det ikke mulig å skille på slik? Jeg ser at det er viktig å sørge for at AS fastlandsNorge også går bra, men går det ikke an å skille på arbeidende kapital og annet? :blånn:
Jeg er for øvrig en ihuga tilhenger av arbeidsmiljøloven, og ser virkelig ikke behovet for å endre den. :nemlig: Pt er det slik at det kan gjøres unntak og det gjøres unntak i stort monn for eksmepl i helseforetak og kommunale døgntjenester. På den måten sikrer man drift samtidig som man sikrer ansattes rett til fritid og hviletid, og jeg synes faktisk det er greit at det sees på som unntak når folk jobber mange timer av gangen, eller flere skift med kort hviletid imellom.
Problemet med formueskatt og arveavgift på arbeidende kapital er en diger hemsko for utvikling av næringslivet. Og jeg har stor tro på at vi får en regjering som kommer til å gjøre noe med det.
Det hjelper ikke å dele, hvis vi etter hvert ikke har noe mer å dele av.
Jo, selvsagt kan man det. Det er bare å sette Venstre i posisjon. :jupp:
(Og det er vel det Høyre har lovet også nå, selv om de prinsippielt er motstander av hele formueskatten. Det er jeg også, egentlig, men jeg synes den private delen er mye mindre viktig.)
Jeg vet. Men det er en del ting som er felles, type ja til NATO og Europa (det var derfor jeg sa konservative AP), men ikke minst en god dose realitetssans - noe som kanskje henger sammen med at begge de to leirene faktisk har vært/er i posisjon og derfor har vært nødt til å faktisk styre, ikke bare mene noe. :ja:
I år vet jeg jammen ikke hva jeg skal stemme. Jeg vil ikke ha Høyre, definitivt ikke Frp i noen posisjon hvor de kan komme med sine greier. Men jeg digger ikke akkurat sånn det er nå heller. Jeg har litt angst for H og privatisering.
Det store bildet sett med mine øyne er at økonomi er totalt uviktig den dagen vi ikke har rent vann å drikke, mat å spise eller trygge og beboelige landområder.
MDG er et bittelite parti med få og veldig engasjerte mennesker. Jeg føler meg 100% trygg på at de ikke vokse seg store nok til å styre landet alene over natta og uten at velgerne deres legger merke til det. Jeg håper de vil vokse jevnt og trutt ettersom fler og fler forhåpentligvis innser at vi må gjøre noe med miljøproblemene. Og jeg forutsetter at de vil få en gjennomarbeidet politikk på andre områder når de blir flere mennesker i partiet, og innen den dagen de har vokst seg store at de blir en del av en regjering.
Diskusjonen blir litt vanskelig i og med at vi nok tar utgangpunkt i ulike scenarioer, og er uenige om hva som bør fokuseres på. Jeg ser allikevel poenget ditt med at partier med smale agendaer, etterhvert utvider partiprogrammene til å også omfatte andre områder. Hence Senterpartiet og Krf, som jo må sies å ha en bakgrunn i spesielle sympatier.
Vi vet, forøvrig, at det eneste som får miljøhensyn til å øke plass i global målestokk, er økonomisk vekst, så at velferd og miljø henger sammen, er ganske sikkert.
Hvis venstre bare ikke hadde hatt den borgerlønngreia som jeg synes er ekstremt vanvittig naivt tullete, er resten rimelig fornuftig synes jeg. :knegg:
Rundt formueskatt og arveavgift tenker jeg omtrent sånn: Vi har en mengde skatt inn slik det er idag. Og vi har et velferdssystem vi ønsker å opprettholde mer eller mindre. Skattelette står ikke høyt oppe på lista mi over tiltak som bør prioriteres, spesielt ikke skattelette for de rikeste. Man kan fint fjerne formueskatten for min del, men da bør man finne en tilsvarende inntekt og tilsvarende omfordelingstiltak, jeg ser ikke selv helt hva alternativet er, men det kan godt være det finnes.
Derimot ser jeg absolutt poenget med å skjerme arbeidende kapital, det gir mening i forhold til verdiskapning slik at der kan man se for seg at man får igjen for inntektstapet til staten ved at samfunnet totalt blir mer bærekraftig.
Jeg er helt for å betale GODT med skatt av all inntekt man "tar ut" eller har tilgjengelig til forbruk. Om man har høy inntekt, eller bevilger seg et bra uttak fra eget firma, eller får deisende et fett utbytte, eller får cash fra gamliser med overskudd - ja, regn det GJERNE sammen i en pott og krev 60 % skatt på det. Gjerne flat skattesats også. Men jeg fatter ikke at noen synes det er samfunnsnyttig at aksjonærer i selskap som går med tap (men har dyre produksjonsmaskiner) skal betale to-tre ganger inntekten sin i skatt.
Jeg har akkurat utsatt mannen for noen utsøkt blomde :blånn: spørsmål om formueskatt og sånn. Han er skatterevisor og siviløkonom og kan litt mer om slikt enn meg.
På min måte får man jo skattelagt også dem som lixzom ikke har penger (på papiret), som Røkke og gjengen, men som jo så åpenbart har penger å bruke. Det er jo det som tenner og provoserer og får frem Jante, det at noen bruker så sinnsykt mye penger, og samtidig ikke betaler personlig skatt sånn som vi andre gjør?
Det er også det vi prøver å oppmuntre barna til? Det skal lønne seg å spare og få pengene til å yngle istedet for å sløse dem bort på dill og dall? Det er det jeg antar AS Norge ønsker med oss undersåtter også. Så hvorfor da si at det skal lønne seg mer å låne og bruke (eller få) enn å spare og satse?
(Disclaimer: jeg bruker Røkke som eksempel men det kan være veldig urettferdig; jeg har selvfølgelig ikke gidd til å sjekke personbeskatningen hans eller noen andres - men jeg vet at han har vært brukt som eksempel i pressen før).