Mormor og de åtte ungene er ikke lenger mor og far med 8 unger. Nå er det far med fire unger flytter sammen med mor med tre barn, så mekker de en unge som mor er gravid med, denne blir seinere Mortenminstemann. Mormor vet da ikke at datteren plutselig har åtte barn. Dette var litt kjipt synes jeg. Kan ikke si filmen var dårlig men jeg reagerer på sånne endringer av original historien
Høh......Har dei forandra navna på barna og, då?
Det er jo noko av det mine barn liker aller best med Mormor og de åtte ungene. At alle begynner på M. Mine gjer også det, nemlig.
Vi hadde planar om å sjå filmen, men no trur eg i alle fall at eg må forklare ungane at det er ei heilt anna historie. Ellers blir dei nok skuffa!
Vi har lest alle bøkene om mormor.
Jo det er delvis musical. De bor i leilighet i byen, stefar Are kjøper lastebil som blir stjålet av Henrik. Mormor spilles veldig bra, på en god og gjenkjennelig måte. Mormor er eier av en hjulvisp, denne går istykker og da drar Mona og mormor på glassmagasinet å kjøper mixmaster. Det er altså en del endringer.
Ja det var da voldsomt med å gjøre en film 2013. :gruble:
Jaja, da har de jo ødelagt storyen, og kunne funni på ett eet navn syns nå jeg.
Ungene mine har veldig lysst å se den, men jeg vet ikke.
Innimellom er det gamle greit å beholde tenker jeg.
Jeg synes faktisk ikke dette er noen katastrofe. (Som den eneste her, ser jeg. :knegg: ) Men jeg kommer nok til å forberede ungene på at dette er noe annet enn det de har hørt før.
Men musical, hvorfor må de det? :lalala: Og mannen min, som har et svært anstrengt forhold til nevnte filmform, og spesielt til Julie Andrews, jeg vet ikke hvorfor, mener vi bør skåne barna for musicaler så lenge som mulig. :knegg:
Jeg har vel egentlig aldri vært noe fan av den historien uansett, men ja, det er jo veldig vanlig å skrive om manus for film, også når det er laget film tidligere. I USA lager de til og med ofte et par forskjellige mulige avslutninger på enkelte av filmene, også tar de inn publikum som får stemme på hvilken de likte best. Og da blir det slik. :knegg:
Det høres mest ut som det er rammen rundt som er endret. Mine minste forventer nok at bok og film er lik. Men det blir jo en måte å lære at man kan gjøre det ulikt alikevel. Det er mye for barn som er likt helt ned til de små detaljene.
Enig. Jeg liker at man tar en kjent historie og gjør noe med den. Forutsatt at det blir gjort på en god måte selvfølgelig. Dere som vil se det dere har lest og sett før, kan jo bare få tak i den gamle serien eller lese bøkene igjen. (Serien holdt ungene og jeg på å sovne av da vi så den for litt siden. I forhold til "2013-standard" opplevde vi den som grusomt dårlig. Men det er moro å se Oslogatene og klær, interiør og sånn.)
Jeg fortalte det til mannen og han bare flirte og sa at det var en morsom vri, så jeg antar at det er jeg som er en smule konservativ. :knegg: Men det er kanskje en grunn til at søsteren min elsker å erte meg med å si "change is baaaad". :knegg:
Gleder meg jeg! Det står vel at den er basert på ? Da må man jo bare forvente at den ikke er helt lik. Jeg har nok blitt mer skuffet om de har laget blåkopi av tidligere filmer. Musicalsjangeren blir enten stilig eller slitsom - kommer veldig an på
Nå har jeg sett filmen og kan konstatere at begge ungene elsket den iallefall.
Jeg syns ikke omskrivningen var horribel i det hele tatt, det funket faktisk bra i mine øyne. Hun jenta som spilte Mona gjorde en veldig god figur sammen med damen som spilte mormor. Rollen til faren var også godt spilt, men mor, Hulda nedenunder og Henrik var lite imponerende. De andre barna ble litt for anonyme.
Ja, også syns jeg musikaldelen var helt grusom. Pregløse sanger og ikke minst slitsomt med all syngingen inni filmen. Jeg liker sjelden musikaler, og iallefall ikke første gang jeg ser en. Som vanlig ble jeg litt sånn "Hæ?! Hvorfor synger de?! :what: ", før jeg kom på at "Å NEI! Det er jo musical. :trist:".
Det må være den mest kårni beskyldningen når det kommer til verker av AnneCath Vestly. Dama som skrev om utearbeidende mødre, alenefedre og nøkkelbarn, liksom. Jeg vil tro at hun hadde hatt forståelse for både skilsmisser og pakistanse drosjesjåfører.
Syntes Steinar Sagen var et høydepunkt jeg! Reagerte mest på at Mina og Milli var tvillinger... Syntes det var en grei film og sangene er bedre i etterkant. Jeg liker faktisk hele filmen bedre i etterkant, enn da jeg så den, så bør kanskje se den en gang til.
:pekele: Jeg ler av at dere - unge folka - blir så opprørt over at noe blir endret på.
jeg blir dessuten alltid veldig lattermild av musicaler - det er noe så utrolig merksnodig ved at folk plutselig bryter ut i sang midt i livene sine, liksom. :knegg:
Det er vakkert, er det. :hjerter: Jeg skulle ønske det var slik helt på ordentlig.
Jeg har ofte en sangstrofe som gjerne vil komme ut i de underligste settinger, og man kan bare ikke bryte ut i sang hvor som helst. Eller, man kan jo det, men da blir man sosialt utstøtt og folk tror man er gal. Det er så synd.
Det synes jeg er synd at man ikke kan (uten å bli vurdert til å være tullerusk), selv om jeg ikke er stor fan av musicaler. For det hadde vært fantastisk morsomt! :hyper: "I dag da jeg sto ooopp, var jeg ganske sliten i min kro-ho-hooopp!" :dramaqueen: Tenk å la noe sånt være det første man forteller på jobb.
Eller når han usannsynlig kule datamannen kommer valsende innom våre kontorlokaler, og jeg nesten ikke får til å puste, fordi han er så sjarmerende nerdete, DA skulle jeg bare kunne sunget det ut, også kunne alle gått tilbake til de vanlige arbeidsoppgavene sine etterpå. :gladspøkels:
Men han er altså så sjarmerende. :love:
Jeg er nesten litt forelsket i en datamann som er på bygget her på mandager, og som jeg har utvekslet maks 10 setninger med. (ikke syngende).
Og når jeg gjør entre om morgenen her i landskapet hvor jeg sitter, kan jeg synge "Oh what a beautiful mooooorning - oh what a beautiful day. I've got a wonderful feeeeeeeeling everything's going my way!" Med cowboyhatt. :ja:
Eg har sett filmen, og syns den var skikkelig opptur. Men eg var faktisk ikkje klar over at det var ei modernisering i det heile tatt - eg blei berre dradd med, utan å vite kva eg gjekk til. Trudde eg skulle på ein litt sliten klassiker, som eg veit ikkje ville ha fenga mi jente på 10 i alle fall. Ho har heller aldri likt Pippi, Emil og ting som var pop for 30-40 år sidan.
Vi hadde det begge veldig kjekt. Eg syns det var så morsomt at det var lagt til tidlig 70-tal (eller sein 60??). Melkekartongane!!! :hjerter:
:hyper: Denne må hele familien vår se! Vi er jo mor, far, 11, 10, 9, 6 og 4. Riktignok uten noen felles minstemann på vei. Barna har lenge vært opptatt av show, inspirert av MGP, Idol, Skal vi danse osv., sånn at vi allerede er vant med dansekonkurranser, trylleshow, teater, idol og utallige finn-på-i-farta-sanger med steppetrinn. Vi må se denne sammen! Det kommer til å ta av i salen! I alle fall på vår rad. :hyper:
Litt tilbake til filmen, selv om det selvsagt er gøy med sang også. :nemlig:
Jeg syns som sagt ikke at det var forferdelig å skrive om Mormor og de åtte ungene og at jeg syns det fungerte helt greit sånn de hadde løst det i filmen. Det som jeg kanskje syns skurrer litt, uten at jeg klarer å forklare hvorfor, er at det er litt feigt (?) å ri et gammelt konsept fremfor å lage noe nytt. Selve merkevaren Mormor og de åtte ungene gir en god garanti for at det kommer en del folk og det gjør filmen lett å markedsføre. Ikke at det er noe galt i det, men det er jo spennende om det blir laget noe nytt en gang i blant også. Siste norske film jeg så med ungene var Karsten og Petra som også havnet i komfortkategorien ved at vi visste hva vi fikk.
Godt mulig det er jeg selv som er problemet her, fordi jeg ikke følger så nøye med på hvilke filmer som blir laget og sendt på kino, men jeg har uansett inntrykk av at det er mer vanlig å lage noe spin-off på kjente konsepter enn å skrive noe nytt.
Utover det så må jeg hylle NRK for å lage mye fint og nytt for barn. Både serier og filmer, men det er jo et helt annet marked igjen.
Jeg syns du er litt urimelig, rett og slett. De aller fleste filmer, både norske og utenlandske er basert på en originalhistorie. Det er ikke ofte det skrives noe kun for film. Det er heller ikke alltid originalhistoriene funker bra som levende historie, og det er derfor svært vanlig å gjøre endringer.
Urimelig med tanke på at du syns det er feigt å basere film på allerede eksisterende historier, ja. Jeg sier da ikke at det er urimelig av deg å reflektere?
Og denne tråden viser vel ganske tydelig at filmen ikke er innenfor folks komfortsone. Knerten fikk også masse kritikk for å være for moderne, for sexfiksert osv. Ellers er film generelt for den yngste aldersgruppen ikke særlig problemfokusert, uansett land og bakgrunn. NRK kan tillate seg å gjøre det i mye større grad, siden de ikke er avhengig av billettinntekter på samme måte.
Jeg tenkte vel mer at konseptet er innenfor folks komfortsone og får dem til å gå på kino, som sikkert for all del er vel og bra. Både de tre filmene om Knerten og nå Mormor har hatt store besøkstall innenfor norsk målestokk, og det tror jeg skyldes bruk av konsepter som er sterke merkevarer i seg selv. Jeg tror det går litt på bekostning av nye, og mer spennende, prosjekter. Det er lite nyskaping i disse filmene syns jeg, selv om de fornyer Anne-Cath. Vestlys 50-talls historier.
Er det noe du tror, eller vet? Vet du hvordan norsk filmbransje funker? Jeg spør ikke for å være frekk eller prøve å sette deg fast, altså. Jeg lurer oppriktig. :)
Nei, jeg vet ikke, men jeg syns ikke det florerer av nyere barnefilmer. Iallefall ikke som får den oppmerksomheten og mediedekningen de trygge konseptene får.
Jeg sa jo TROR. :) Hvordan er det da? Blir det laget masse spennende film for barn som jeg av en eller annen grunn går glipp av?
Om jeg ikke vet, så kan jeg jo google, og det er ikke bare jeg som har dette inntrykket. :knegg: Dessuten er det blitt laget få norske barnefilmer de siste årene. I fjor ble det bare laget 2.
Om du ser på lista mi over kom det 7-8 barne-og ungdomsfilmer i både 2010 og 2011. 2012 var et skikkelig dårlig år.
Av de syns jeg mange har fått veldig god pressedekning.
Selvsagt kan Norge bli bedre på barnefilm. Men Jeg får ikke helt tak i hva det er du mener er feigt. Alt som er basert på bestselgende bøker? Snille historier? Nostalgi?
Polyanna: Karsten og Petra syns jeg ikke kan stappes i nostalgibaggen, den første boka kom i 1992. Men ja, det er en nostalgibølge som jeg ikke er veldig begeistret for, på samme måte som foreldre vil at ungene deres skal lese det de selv leste som barn, og er lite flinke til å introdusere dem for ny litteratur.
Altså, å lage filmer etter Anne-Cath. Vestlys historier er jo ikke bare å lage dem på en bestselgende bok, men å lage dem i tråd med norsk folkesjel og på en av de mest innflytelsesrike barnebokforfatterne gjennom tidene i Norge. Mulig feigt er et dårlig ord, men det blir litt som å kjøre sesong 14 av Nytt på Nytt liksom. Man er garantert gode seertall.
Var og så filmen forrige helg sammen med femåringen. Vi syntes begge at filmen var helt ok.
Men jeg skjønner ikke hvorfor de har valgt å kalle filmen "Mormor og de åtte ungene", annet enn at de kanskje håper et såpass kjent navn vil trekke mer publikum? For bortsett fra at historien inneholdt en mormor, en hjulvisp og et par kjente barnenavn, var jo ingenting likt med den opprinnelige historien. Jeg ser helt klart at gamle historier/filmer trenger modernisering og å bli skrevet litt om, men om denne filmen har jo i bunn og grunn så å si ingenting med originalhistorien å gjøre. Det blir litt som å lage en ny Emil-film, der det er en gutt som heter Emil, men hele familien og historien rundt er annerledes.
Så joda, filmen er ok, jeg skjønner bare ikke valget av filmtittelen.
Seriøst? Det var jo drøssevis av elementer fra den opprinnelige historien som var med i filmen. Å ikke kalle den Mormor og de åtte ungene ville jo vært å drive med ren kopiering og nærmest plagiat.
OK, da skjønner jeg mer hva du mener, og er delvis enig.
Jeg er enig i at man burde satse mer på nyskapende litteratur og fim for barn, men jeg er ikke helt enig i at det er dumt med en stor andel filmatisering av bøker. Men det burde være god spredning i tematikk og sjanger. Norge har lenge tilhørt en europeisk auteur-tradisjon, hvor "alt" skal være nyskrevet for filmen og regissøren skal helst stå bak både manus, filming, klipping og what not. I amerikansk filmtradisjon er ikke dette like vanlig, og jeg ligger et sted midt i mellom og vil ha begge deler.
Filmatisering av bøker som sådan syns jeg er helt greit. Det er å stadig filmatisere velkjente klassikere i fleng jeg har tenkt mer på. Det er jo mye nytt og spennende i barnelitteraturen og selv om fornyelse av ACV er helt greit, så er det spennende å bruke litt av nyere ting også.
På den Wiki-lista over nye filmer de siste årene så hadde jeg (utrolig nok - siden jeg ser lite film) sett ca. 90 %, og jeg må si at de jeg helt subjektivt har likt best er de ungdomsfilmene som står alene uten å ha vært kjent stoff på forhånd. Både Keepern til Liverpool og Amors baller er i mine øyne eksempler på gode filmer og de har vært sett igjen og igjen av de ungene som henger rundt hos oss. Mer av den slags, og kanskje også enda litt mer tabubryting og utfordrende temaer for ungdommen er noe jeg ønsker meg.
Gråtass og Pelle politibil og disse tingene er lett litt oppbrukt og kjedelig. Gøy for de minste da, men de er - uten forkleinelse for noen - ikke spesielt kresne i filmkonsum. :hehehe:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.