Ja, hva tror du? Er norske menn modne nok til å kreve sine andel av permisjonen uten lovverk i hånda? Og ikke minst, vil arbeidsgivere fortsatt akseptere at menn tar ut en stor del av pappapermisjonen?
Ville din mann tatt ut 14 uker pappaperm hvis han kunne, men ikke måtte? Og ikke minst, hadde din mann "fått" 14 ukers pappaperm hvis dere valgte fordeling helt selv?
Jeg vet det er mange familier der en rigid tredeling av permisjonen ikke er den mest fornuftige løsningen, men for de aller fleste av oss, så vil en slik modell være gjennomførbar.
Mannen min sier selv at han var opptatt av å være støttespiller for meg, og derfor gitt seg om jeg insisterte på at jeg skulle hatt alt. Men han sier også at det var bra for ham å gå fra støttespillerrollen til mer selvstendig forelder.
Vet ikke om jeg vil bruke ordet modenhet, men jeg tror ikke flertallet av norske menn vil ta ut en så stor andel av permisjonen som fedrekvoten utgjør i dag.
Arbeidsgivere MÅ akseptere det. Noe annet vil være ulovlig. Jeg tror dessverre at en god del arbeidsgivere vil gjøre det vanskelig, ikke bare for menn, men også for kvinner og sette par under press i forhold til hvem som tar ut mest permisjon. Det å ha uker som er øremerket gir ikke like stort rom for diskusjon. Dersom en kvinne har en arbeidsplass hvor det menes at hun er uerstattelig og mannen har en arbeidsplass hvor det enkelt kan settes inn vikar ser jeg for meg at det uten øremerking (regner med at H mener at kvinners øremerkede del også skal bort med unntak av de tre ukene før og 6 uker etter) kan bli sterkt press om at hun skal ut i jobb etter 6 uker. Som oftest vil nok dette presset ligge på mannen siden kulturen er sånn, men med flere kvinner i mer ansvarsfulle stillinger tror jeg at presset også kan ramme kvinner.
Ja definitivt! Det er han som trives best med babyer. Hvis vi hadde valgt selv tror jeg han hadde hatt mest.
Til no har kun 6 av vekene etter fødsel vore forbeholdt mor. Eg trur ikkje det er mange kvinner som føler seg pressa til å gå tilbake til jobb etter 6 veker i dag og trur ikkje dette vil endet seg om fedrekvota og fedrekvota forsvinn. Det vil nok gå mest utover mennene. Det er altfor tidlig å fjerne fedrekvota. Kanskje om 15-20 år! Då er det kanskje såpass inngrodd at menn skal ha permisjon at dei vil unngå problem med arbeidsgiver.
Min mann tok forresten 12 veker ved første fødsel. Då var fedrekvota 4 veker. Ved siste fødsel auka han til 14. Han ville gjerne hatt meir, men dei to første blei amma veldig mykje fram til 8-9 mnd alder, så vi fant ut at det blei for mykje styr.
Jeg blir helt matt av denne virkelighetsfjerne argumentasjonen til Linda Helleland fra Høyre. Hvordan kan et oppegående menneske benekte at det finnes inngrodde kjønnsroller og utbredde negative holdninger i næringslivet til at menn tar ut full pappaperm?
Jaja, en så idiotisk sak at jeg håper de taper masse velgere på den men frykter det motsatte.
Hva jeg tror skjer om den blir fjernet? holdninger og systemer vi har brukt årevis på å forandre i dette landet blir revet vekk. Mange arbeidsgivere vil puste lettet ut og sikkert mange familier også og foretrekker at mor er hjemme siden "pappa tjener så mye mer". Tragisk.
Hvis vi fjerner pappaukene vil ikke menn ha noen "sin andel". Jeg tror at det vil bli færre menn som tar ut lengre permisjon fordi mange vil oppleve det som mest praktisk at mor tar mest. Arbeidsgivere vil nok variere som idag.
Jeg synes ikke det er noe mål at det skal være 14 uker på alle hver gang. Vi har fire barn og fire ulike permisjonsfordelinger. Fordi det passet best i vår situasjon akkurat da. Første gang måtte jeg tilbake i jobb da barnet var 5,5 mnd. Da tok mannen resten. Det syntes jeg var veldig knapt for min del, men det var nødvendig. Det gikk på et vis, men var på ingen måte ideelt for oss. Andre gang var det mest praktisk at jeg hadde 9 mnd permisjon fordi jeg da begynte i jobb, så da tok mannen ca 3 mnd. Tredje gang var det mest praktisk at jeg tok så mye som mulig, da var jeg hjemme ett år og mannen hadde tidskonto på sin del slik at han var hjemme en dag i uken ganske lenge. Dette gjorde vi litt fordi jeg gjerne ville være hjemme lenge den gangen. Siste gang var jeg hjmme 4 mnd og så hadde jeg tre dager og han to dager en stund og han hadde noe ren pappaperm på slutten. Hvis vi hadde hatt full valgfrihet ville vi fortsatt med 2/3 dager hele perioden tror jeg. Det var en veldig fin måte å ha permisjonsfordeling på når det gikk an å få det til.
Poenget er at nei, vi hadde nok ikke valgt 14 uker pappaperm, men ikke nødvnedigvis mindre.
Mannen min tok ut henholdsvis 14 og 12 ukers permisjon. Da vi fikk barna våre var den dedikerte pappapermen på 4 og 6 uker. Mannen min jobber i et stort konsern hvor selv konserndirektørene tar pappaperm (og noen av dem lenger enn kvota).
Men det er ikke for sånne som meg, mannen min og arbeidsgiverne våre at det finnes en kvote. Likestillingen har ikke kommet like langt i alle lag av befolkningen ennå. Jeg jobber som konsulent og er mye ute hos andre bedrifter. Der møter jeg bedriftskulturer hvor det aldri hadde blitt sosialt akseptert å ta pappaperm hvis man ikke "måtte".
Mannen min hadde seks måneder permisjon med begge ungene. Det var den gangen fedrekvoten var på hhv fire og seks uker, så ja, han hadde tatt (minst) 14 uker permisjon også uten fedrekvoten.
Det betyr ikke at jeg ikke mener at fedrekvoten bør videreføres eller at jeg tror den har blitt overflødig.
Dessverre tror jeg at mange flere fedre vil ta ut mindre permisjon om ordningen forsvinner, vi er ikke nok likestilt ennå.
For vår del så tok mannen 15 uker med Størsten ( da var det 4 eller 6 som var tildelt han). Med Minsten tok han først de dedikerte 6 ukene, også hadde vi delt opp på slutten og jobbet på skift i 5 mnd.
Med Vesla tok han 14 uker og for et styr med de papirene til nav bare fordi han skulle ha "4 uker ekstra" holdt på å bli gal av hele greia...
Jeg mener farsrollen ikke er/bør være avhengig av permisjon eller ikke.
Jo så klart er det fint med permisjon, og en fin mulighet å komme nærmere ungen, men tida etter permisjonen betyr jo så mye mer. Det er da både mor og far vil måtte stille opp og bidra. At noen menn ikke forstår ting/ ikke bidrar / gjør dårlige valg, fordi de ikke har hatt permisjon, vitner for meg om umodne menn med dårlige holdninger. I utgangspunktet burde ikke permisjonen bety noe. Å ta permisjon definerer ikke umiddelbart en god far. Og det er vel de man vil ha. De som selvsagt tar sin del, viser omsorg og deltar. Da er man inne på verdier og holdninger. Noen trenger kanskje en aha- ppplevelse. Mens mange menn også klarer å velge involvering helt fint selv, fordi de vil. De har også deltatt alt de kan fra starten av.
Kanskje vil noen fedre ta mindre permisjon. Kanskje vil noen sjefer misbruke sin stilling, om foreldre får velge selv. Men de menn som har gode holdninger vil fortsatt ha dem, slik fedre har hatt før og har nå. De med dårlige holdninger vil også alltid være der - med og uten pemisjon.
Så jeg har i utgangspunktet tillit til at en hver familie vil løse dette slik det passer best for dem, noe som er i tråd med mitt grunnleggende verdisyn. Noen deler mye, noen deler lite, noen deler ikke, og alt er ok. For det som skjer etter permisjonen er det som betyr mest, i forhold til å forme, bidra og vise omsorg i ditt barns oppvekst.
Om far er hjemme 3-4 måneder, men jobber mye og er mer fraværende senere i oppveksten, så betyr ikke permisjon en døyt. Om far ikke tar permisjon, men bidrar like mye som mor i etterkant, så vil han være en likeverdig forelder. Samfunnet er ikke enten eller. Man har ørten varianter av ting, og ikke en fasitt på hva som gjør at ting vil fungere.
Da regner jeg med at alle løser det slik det er best for sin familie. Hvis farsrollen er avhengig av statlig styring, har man mer alvorlige problemer i familien enn permisjonsdeling, slik jeg ser det.
Min morsrolle var i høyeste grad "avhengig" av permisjonen. Jeg lærte utrolig mye om det å være mor og være ansvarsperson for et lite barn i de månedene jeg hadde fødselsermisjon.
Jeg skal ikke si at jeg ville vært en dårlig mor om permisjonen bare hadde vart i fire uker, eller tolv, slik den gjorde for min mor, men jeg er helt sikker på at den hadde en svært positiv effekt på hvordan og hvor raskt jeg knyttet meg til ungene mine.
Både mannen min og jeg trengte alenetid for å bli komfortabel med foreldrerollen.
Dessuten tror jeg ikke en døyt på at de kvinnene som påstår at mannen helt fint knytter seg til barnet, hadde sagt at de ikke hadde trengt permisjon om de hadde feks adoptert (dette som eksempel fordi i en adopsjon er mor og far mer biologisk likestilt).
Mannen fikk tilbud av meg om å overta mer av permisjonen enn fire uker med sistemann. Det ville vært upeoblematisk for arbeidsgiver selv om han har en jobb stort sett bare han gjør. Hvis han fikk velge ville han ikke tatt ut 14 uker... Skulle vi fått flere barn nå ville jeg insistert på en mer 50-50 % ordning.
Jeg tror også permisjonen har noe å si for hvordan man fyller en mors/farsrolle, men ikke ubetinget. Som på så mange andre felt i livet, tror jeg ikke det er gunstig heller ikke for denne rolleutviklingen å få noe tredd nedover hodet. Jeg tror man finner foreldrerollene best ved å gjøre gode vurderinger for egen familie.
Jeg synes det har vært fint med en periode med øremerking av pappapermisjon fordi det har satt dette på agendaen, sendt et signal og alminneliggjort i større grad. Jeg er prinsipielt imot slik styring, men jeg ser at det i en overgangsperiode kan være et virkemiddel. Nå mener jeg det bør være på tide å la folk velge selv, og se hvordan det slår ut.
Det blir selvfølgelig ikke mer enn et :datapunkt:, men min adopterte datter hadde fem uker sammen med mor og far fra hun var 12 uker (det far tok mye av stellet, siden jeg skulle være hjemme videre), og fire uker fra hun var åtte mnd, og hun var definitivt mest knytte til faren. Sønnen vår hadde fire uker med oss vegge fra 13 mnd og fem uker fra han var 2 år, og han var medt knyttet til meg. Jeg tror det handler mer om kvaliteten på samværet, enn hvor lenge man er der. Og at barnet det første året kanskje egentlig ikke brye seg om hvem som er der, så lenge noen er der? Ungenes far bar en veldig tilstedeværende far når han var med ungene. Noe han var fra han kom hjem halv fem til leggetid - som var hans ansvar, og i helgene. Han var mye flinkere til å leke med dem enn meg, og en veldig tilstedeværende far.
Jeg mener, helt ærlig, at for ungenes skyld spiller det null rolle hvem som er hemme med dem det første året. Det som betyr noe er hvor tilstede man er med dem videre i oppveksten. For likestillingen er det derimot viktig at far tar mer av byrden det første året. Men er permisjon et middel for likestilling, eller er det for ungenes skyld at man har permisjon?
I slike diskusjoner er det viktig å huske på at en av grunnene til at de nordiske landene er verdens mest likestilte er ene og alene pga lover og kvotering. Dette gjelder innenfor politikk, arbeidsliv og en hel rekke andre områder. Vi har systematisk brukt lover til å forandre på inngrodde samfunnsstrukturer de aller fleste mener hører fortiden til. Utvidet permisjon til far er også i aller høyeste grad et likestillingsspørsmål da det foreligger mer en nok bevis på at kvinner taper mye på lengere perioder borte fra arbeidslivet.
Jeg tror det er like viktig i dag som tidligere at lovverket brukes til å bestemme hva som er mest hensiktsmessig ut fra et likestillingsspørsmål.
Jeg er overrasket hvis Høyre beholder lengden på gratis hjemmetid, når de fjerner pappapermen, når de samtidig varsler høyere egenandeler i helsevesenet. Permisjonspenger har de altså råd til. Grei nok prioritering, men likevel overraskende fra den kanten.
Jeg tror mange menn ikke vil ta så mange uker som fedrekvoten nå er, nettet (gravid/mamma sider i alle fall) er fullt av kvinner som klager over at det ikke passer for deres familie at far må ta så mye av permisjonen, pga ditt eller datt eller dott. jeg vet om fedre som er blitt nektet fedrekvote selv om den var lovfestet (jada, mulig loven sier det, men slikt gjør vi ikke her!") og tror ikke det blir lettere for disse om loven ikke sier det. Jeg vet om mang en plass hvor holdningene ikke tilsier at menn vil ta ut så mange ukers permisjon.
Min mann, det er en annen sak. Kvoten var 4 uker når vi fikk eldste, han tok 12. Kvoten var vel 8 uker når vi fikk andre, han tok igjen 12. Så ja, han TAR lang perm og jeg "GIR" ham det. Jeg har bare krevd å få være hjemme til ungen var over 8 mnd (med 100% dekning, inkl ferie) for å kunne fullamme i 6 mnd og være såpass i rute med fast føde at det var gjennomførbart (kombinert med ammefri, jeg var statsansatt og hadde to timer lønnet ammefri, kom sent og gikk tidlig)
Min mann har ikke hatt permisjon ved noen av våre to fødsler. Jeg fikk overført hans del til meg begge gangene.
Om nå Høyre fjerner fedrekvoten, og vi hadde fått en til, så ville han nok ikke tatt ut så mye nei. Om jeg hadde vært i jobb da.
Årsaken til at vi søkte overføring, og at han neppe hadde tatt ut noe særlig om vi fikk en til, er det at han jobber turnus og er mye hjemme uansett, pluss at uttak av permisjon betyr store utfordringer for arbeidsplassen hans. Han har lederstilling, og et fravær ut over turnus betyr store utfordringer. Han er borte to uker og hjemme i fire, så han hadde mye tid med barna da de var babyer. Og ja, han fikk mye alenetid med dem også.
Vi ville nok søkt overføring om vi fikk en til også, om fedrekvoten vedvarer.
Jeg er usikker, syns det er så vanskelig å forstå meg på andre folk.
Det er underlig at det ikke er fars inntekt som er grunnlaget for fars permisjon. Hos oss er det jeg som tjener mest så det er ikke en problemstilling.
Vi har ikke bestemt oss for deling, men vi skal ha baby i februar, og være hjemme til august året etter. Blir 1,5 år og vi deler ganske likt tenker jeg. Kanskje litt mer til meg.
Dette snakkes det lite om. Jeg opplever at debatten handler om vrange arbeidsgivere egentlig. At de ikke skal ødelegge for verken far eller mor jobbmessig sett. At permisjon blir et middel der, for å endre på holdninger. Om det egentlig betyr noe for den enkelte familie i det lange løp, nei det kommer litt i andre rekke.
Det er det jo, hvis du mener utbetaling av penger. Mor får utbetalt 80 eller 100 % av sin lønn, mens far får utbetalt 80 eller 100 % av sin lønn. I en del bedrifter er dette begrenset oppad til 6G, men det gjelder både menn og kvinner.
Jeg mener at farskvote trengs fortsatt. Det viser jo alle disse diskusjonene som florerer, hvor det passer SÅ dårlig for familiene at far tar permisjon. Jeg syns det er så merkelig at det som oftest er far det passer så dårlig for, det er da vel flust av damer som er i viktige stillinger også, de får det da til de også. Det er heller ikke bare menn som er selvstendige næringsdrivende.
Jeg mener at så lenge vi i våre valg viser at likestillingen ikke er kommet lengre enn at det store flertallet av menn vil velge å ta ut et minimum av permisjonstida så må vi holde på kvoten. Vi bruker så mye midler på denne permisjonen at det skulle bare mangle at vi ikke kan bruke den til å fremme likestillingen enda mer. I dag er det fortsatt sånn at kvinner er tapere i arbeidslivet (lønn og de interessante jobbene feks) fordi endel arbeidsgivere regner med at de vil ha langvarige fravær fra arbeidslivet.
Det at en kvinne har hatt mer eller mindre hele permisjonen vil også ha som konsekvens at det er mest naturlig at hun også tar den eventuelle ulønnede permisjonen i etterkant av den lønnede, eller er den som arbeider deltid. I et samfunnsperspektiv er det ikke heldig for oss kvinner.
Så selv om det for enkelte familier skaper problemer med pappakvote så mener jeg at for samfunnet er det best at vi holder på kvoten endel år til.
Jeg tror det blir til at far tar 3-4 uker permisjon som sammenfaller med mors ferie i veldig mange tilfeller. Og så reiser man vekk og mor tar fortsatt hovedomsorgen, mens permisjonen til far mer blir regnet som en mulighet til å ta ekstra ferie. For far har tatt ferie på et annet tidspunkt mens mor hadde sin permisjon, så det det ble to ferieturer det året.
Nei, det gjelder ikke alle, men det kommer til å bli flere. Og da gjerne de fedrene som faktisk hadde hatt godt av å tilbringe tid alene sammen med babyen/barnet.
Sånn forøvrig er det to fedre på jobb hos meg som har pappaperm denne sommeren. I begge tilfeller har mor (ulønnet) permisjon, og den ene familien ser på det som en lag ferie, den andre der har far masse planer for permisjonen. Bygge veranda, b.la. Babyen tar jo mor seg av.
Er det ikke sånn at hvis mor ikke jobber fullt får man ikke 80% av full lønn, men 80% av mors stillingsprosent? Det pleide å være slik i 2002, jeg vet ikke om det er endret.
Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg syns om at det er fedrekvote. Men da jeg hadde permisjon med lillebror så var det et problem for far å ta ut fedrekvoten fordi han var student, så for vår del hadde det vært greiere om jeg kunne få overført hans del til meg.
Jeg tror forøvrig ikke at han hadde tatt ut noen permisjon om han ikke hadde måttet. Jeg selv hadde gjerne overlatt iallefall halve permisjonen til far.
Jeg er helt på linje med Apan her, hver og en familie må få løse dette selv, slik de finner det best uten at staten legger for store styringer på hvem og når.
Mannen min hadde kun pappaperm med nr. 3 her, og da over lang tid med en dag i uka. Det ikke var aktuelt med de eldste slik firmaet var dengang og med sistemann fikk jeg betalt av firmaet hans for å være hjemme 3 mnd ekstra uten lønn fra min arbeidsgiver. Sånn passet det for oss, og jeg vil absolutt si at ungene har vel så godt og nært forhold til faren sin uten noen pålagt fedrekvote.
Begrenset av bedrifter til 6G? Det er jo ikke bedriften som betaler disse pengene*, men det offentlige - og som setter grensen ved 6G. Det er vel derimot enkelte bedrifter der man har avtaler som gjør at man også får det man tjener over 6G når man er ute i permisjon.
(* Så vidt jeg husker kan bedriften stå for utbetalingen, med refusjon fra det offentlige - men bedriften kan også velge at det offentlige betaler direkte til den som er ute i permisjonen)
Fars opptjening er avhengig av mors opptjening, ja. I alle fall var det slik da jeg hadde permisjon, men fars utbetaling er kun avhengig av egen lønn, hvis opptjeningen er grei.
Nei, det er hver sine lønninger.
Jeg antar at det er snakk om 1) at det er dyrere for menn å gå ned til 80 % stilling, siden de ofte tjener best. Eller 2) at det er flere menn enn kvinner som tjener over 6G og følgelig ikke får utbetalt full lønn i permisjonstiden.
Nå har jeg lest programmet til høyre og for meg ser det også ut som om de vil fjerne hele mammapermen også.
En konsekvens jeg ser for meg hvis en fullstendig valgfrihet fører til at mødre tar 59 uker permisjon og fedre går på jobb er at hele permisjonen kan bli forkortet (noe som kanskje da vil være fornuftig). Noe av begrunnelsen for de siste forlengelsene av permisjonen fra sittende regjerings side har vært å gi far og barn tid sammen.
Det er veldig mange bedrifter som utbetaler det overskytende over 6G i dag. Langt de fleste som har en solid økonomi og en progressiv personalpolitikk, er mitt inntrykk. Men ja, det var klønete formulert av meg.
Dersom far ikke har rett til foreldrepenger (ikke har vært i inntektsgivende arbeid i minst seks av de siste ti månedene), overføres ukene med fedrekvote til mor.
Dersom mor ikke har rett til foreldrepenger (ikke har vært i inntektsgivende arbeid i minst seks av de siste ti månedene) og har mottatt engangsstønad, har ikke far rett på fedrekvote.
Vil man som mor like enkelt som en far kunne etablere god tilknytning til barnet om man begynner å jobbe fullt og mer enn fullt fra to uker etter fødsel? Er det egentlig bare tull at man trenger permisjon i det hele tatt for tilknytningen sin del? Menn kan jo tydeligvis få dekket dette om de jobber fullt og ikke tar ut permisjon. Da kan vel kvinner også det.
Barnehage i amerikansk modell med babyavdelinger og så et par timers skikkelig kvalitetstid etter jobb? Blir det det samme?
Da er det også et spørsmål om hvem sine behov man dekker. Barnet har strengt tatt bare behov for en primær omsorgsperson de første månedene. Dette med at vi mener at mor og far begge skal være like knyttet til barnet når det begynner i barnehagen er vel mer foreldrenes behov enn barnets behov tross alt. Jeg tror at to timer på ettermiddagen er nok for den voksne, men på ingen måte nok for barnet som den første tiden trenger nettopp 1-2 stabile omsorgspersoner.
Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om saken lenger. For oss har ikke fedrekvoten fungert. Jeg skjønner at vi skiller oss ut fra resten av hurven her inne siden jeg har en mann som har valgt å ikke ta ut fedrekvoten. Med de første barna løste vi det med tidligere barnehagestart, og med sistemann tok jeg ut ulønnet permisjon.
Men så skal det sies at han har vært mye alene med ungene likevel. Han jobber offshore og jeg har benyttet permisjonene til å ta flere videreutdanninger.
Jeg må også si at jeg på en måte skjønner argumentene til mannen min. Han er jo bare på jobb i korte perioder. Han jobber to uker og har fri i en måned.
Jeg tror ikke man helt kan sammenligne dem som uansett er hjemme fire uker x mange i løpet av året med den store hopen av arbeidstakere som ikke ville tatt pappapperm.
Takk for oppklaring. Her er det vel jeg som tjener mer enn 6g så det får nå bare bli som det blir. Vi klarer oss med litt mindre penger en periode, må man så må man. Og vi får jo en baby. :)
Tror ikke noen syns det henger på greip at menn ikke har selvstendig opptjening. Det må tydeligvis være svært kostbart å få den rettigheten på plass, for det der burde virkelig vært på plass for lenge siden.
Sånt har man nesten ikke lov til å si. ;) For det skal på en måte ikke gå an. Enkelte dømmer én jo både nord og ned umiddelbart. For alle skal ha det likt. men verden er jo ikke sånn.
Vi har også testet ulike varianter, fra 0 - 10 uker. I praksis ble det derimot ingen forskjell, og hverdagen fordeles ut fra hva som funker best. Vi får det til.
Mener du at det er irrelevant hvilken voksen det er som har barnet størstedelen av tiden og at det blir dannet samme tilknytning til barnet med litt kvalitetstid om ettermiddagen?
Kanskje er det greit for barnet?
Ville du synes det var nok for din del? Enten mann eller andre hjemme på fulltid i 56 uker og at du fikk kvalitetstid en time eller to på kvelden?
Det er klart det går an å knytte seg til et barn, selv om man ikke har mange måneder alene sammen med barnet. Det er tross alt det motsatte som er normen i største deler av verden.
Og det er jo ikke ut fra et statlig ønske om at fedre skal elske barna sine høyere at man har innført fedrekvoten; det er et middel på veien mot et mål om et mer likestilt samfunn. Og så lenge man ikke har nådd de målene, så synes jeg det er for tidlig å fjerne fedrekvoten.
2 timer? Våre babyer tok gjerne ikke kveld før rundt midnatt. Som regel ville det være 7- 8 timer med tid fra min mann kom hjem. Han hadde også hjemmekontor en dag i uka. Som nyetablerte uten venner og familie på et nytt sted, så var det kun en å bruke tid på da vi fikk eldste - og det var henne, selv om han ikke tok permisjon da. :)
Forøvrig handler det ikke om hva jeg hadde syntes, eller at far skal sitte der som en forsmådd katt. Det handler om at par finner ut en løsning sammen, som de opplever fungerer. Som far også synes er ok. Dette vil variere fra familie til familie.
Derfor synes jeg man skal være ærlig i debatten. Fedrekvoten er et statlig middel for likestilling i atbeidslivet. Det er det det handler om.
Målet med fedrekvoten er blant annet et likestilt samfunn. Et likestilt samfunn har mer kompetente fedre enn et samfunn uten likestilling. Denne kompetansen og dette samfunnet kommet ikke av seg selv.
Jeg tror nok i større grad enn Høyre at mennesker lever i et samspill med andre og at dette også i stor grad påvirker valg. Jeg tror ikke det er det fullstendig frie valg som gjorde at min svigermor ble husmor og har tatt alle bleieskift.
Jeg har tro på en del samfunnsmessige føringer fram mot felles goder. Likestilling anser jeg som et gode.
Skal det være fullstendig fritt med foreldrepermisjon så bør egentlig hver familie bare få pengene utbetalt og så selv bestemme hva de gjør med dem.
Det brukes ord som tvang om menn som må ta permisjon. Denne "tvangen" handler også om kvinner. Hvorfor skal begge foreldre tvinges? Kan de ikke finne en grei ordning selv med pengene? Betale praktikant?
Jeg uthever det du skriver sist. For akkurat det har jeg noen ganger tenkt på at kunne være en god ide. Så kunne foreldrene utposjonere selv hvor mye og hvor lenge og hvem. Enkelt å administrere er det også. Men i praksis er det neppe noen veldig god løsning tror jeg. Rett og slett fordi jeg ikke har så stor tro på evnen til å forvalte en stor engangsutbetaling.
Jeg ser også på likestilling som noe bra, og jeg synes mange er naive i forhold til hvor likestilt de mener samfunnet er idag. Det kommer selvfølgelig litt an på hvordan man definerer likestilling også, hvis det holder at man i teorien har like muligheter er vi kanskje i mål for lenge siden. Men hvis man ikke er helt fornøyd med at svangerskap og fødsler hindrer kvinner i å etablere seg i arbeidslivet og at menn foretrekkes og får flere muligheter fordi man regner dem som mer stabil arbeidskraft enn kvinner så har vi et veldig godt stykke igjen å gå ennå. Likestilling på hjemmebane er også viktig for begge kjønns reelle valg til å velge som de ønsker for seg og sin familie. Og permisjonstiden kanskje spesielt med det første barnet er viktig for hvordan rollene setter seg. Er det mor som vet og kan alt som har med barnet å gjøre?
Pappapermisjonen er viktig for likestilling. Ikke bare i arbeidslivet, men også hjemme. For barnet tror jeg ikke pappapermisjon eller ikke spiller så stor rolle, der er poenget stabil omsorgsperson. At fedre skal få lov av mødre til å være hjemme synes jeg kanskje heller ikke er en grunn til å tvangsfordele permisjonstiden fra statlig hold. Såpass må de kunne kreve hjemme. Men likestilling i perioden med svangerskap, fødsler og småbarnstid er en såpass viktig sak at synes at det er riktig med kvotering noen år til selv om jeg er stor tilhenger av valgfrihet.
Men tror du ikke pappapermisjonen spiller noen rolle for barnet? Har ikke 14 uker hjemme med barnet mulige effekter på hvordan en far ser sin rolle overfor barnet på lengre sikt? Jeg tror det at far er hjemme med babyen uten at mor er tilstede over en tidsperiode gjør at far blir i bedre stand til å se barnet, bli dyktigere i forhold til å ta seg av det praktiske rundt barnet. Dette kan man også gjøre etter arbeidstid, men jeg vet i alle fall med meg selv at jeg hadde veldig mye igjen for tiden i permisjon, rett og slett for å komme inn i gode rutiner, bli vant til nytt familiemedlem osv og se hvordan det nye barnet fikk sin plass. Dette tror jeg også har positive konsekvenser for barnet ut over bare det at primærbehovene blir oppfylt.
@guava: Det har man ikke noe belegg for å mene såvidt jeg vet. Og når jeg snakker om barnets behov her snakker jeg om spedbarnets primærbehov, og da kommer ikke likt forhold til begge foreldre nødvendigvis så veldig høyt opp på listen.
Men hvis vi skal si hva jeg tror, så tror jeg at pappapermisjon er bra også for fedres mulighet til å bli en selvstendig forelder hjemme, og jeg tror helt klart som du skriver at han blir bedre i stand til å se barnet og blir dyktigere til det praktiske. Men hvor mye dette betyr for barnets forhold til begge sine foreldre når de blir større tror jeg ikke vi har belegg for si så mye om. Og hvor bra og lurt jeg synes dette er så vet jeg ikke om jeg synes at dette er grunn nok til å gjøre livet vanskelig for mange familier med en tvungen fordeling av permisjonsukene.
Jeg vet ikke. For min egen del tror jeg det har spilt ganske liten rolle, og sett i forhold til alderen barnet er i da vet jeg ikke om det spiller så kjempestor rolle heller. Da tror jeg det er viktigere det som skjer fra man kommer hjem fra sykehuset, og ikke minst hvordan man over hele barndommen er som far. Ikke hva man gjør tre mnd. Som du sier - etter arbeidstid blant annet.
Spørsmålet er jo også om ikke det er en del biologiske primærbehov som bare moren skal dekke. Og det er langt fra alle jobber der det passer med ammepermisjon, samt at man vel har forskning som har gått inn på stressnivået hos barnet. Sett i henhold til dette stresselementet med å bli fraskilt fra moren i den alderen?
Amming er aktuelt for de fleste til å begynne med, og selv om det ikke er alle som kan eller vil amme av ulike årsaker blir det helt feil å ikke legge til rette for at man kan følge anbefalingene på det punktet. Jeg er imidlertid enig i at det kun er amming som skiller mor og andre potensielle omsorgspersoner, men jeg er ikke enig i at det er "bare". Ikke at jeg er mrc da. :)
Det er en naturlig kobling / økt tetthet mellom mor og barn - og det man vel har hatt forskning på her er økt mengde stresshormoner når barnet skilles fra moren, selv om far ellers har deltatt mye de første månedene.
Økt stress ser man også hos barn som må tidligere i barnehage, noe som for en del blir konsekvensene ved at man straffes ved at en del av permisjonstiden forsvinner hvis far ikke har mulighet til å ta ut sin kvote.
Primærbehovet da er knyttet til en trygghet, som også kan se ut til å være biologisk forankret.
Det er mye som gir økt mengde stresshormoner. Det er helt logisk at en endring medfører økt stress. Noe stress er skadelig, noe kan være nødvendig som en overgang til noe som i det lange løp er bedre. Stresshormoner er ikke nødvendigvis skadelig.
Akkurat det med at det skal være økt stress når barnet passes av far har jeg heller aldri sett noen skrive før, har du noen dokumentasjon på det?
Men er ikk det logisk, det mrc skriver? Lukten av mor og de velkente hjerteslagene beroliger jo barnet? Og etter at mellomsøs ble født sank temperaturen hennes, og fars hudkontakt med barnet klarte ikke å få temperaturen hennes opp.
Permisjonsordninger gjelder også dem som ikke kan amme av diverse årsaker, adopterte barn og barn av to fedre. Amming er viktig, men jeg tenker at med en permisjonsordning som gir mulighet for å velge at mor er hjemme i 44 uker etter fødsel ivaretar dette godt nok.
Det er jeg enig i altså, rent bortsett fra at jeg ikke er enig i at man skal ta utgangspunkt i 80% dekning med full ferie når man ser på hvor mange uker som er tilgjengelig. Det at permisjonsordninger er for mange ulike familier med ulike utgangspunkt er i seg selv et argument for valgfrihet synes jeg. Jeg synes også at likestillingsperspektivet er viktig nok til at det rettferdiggjør en fedrekvote, men ikke hvis denne blir så stor at den vanskeliggjør å følge WHO sine anbefalinger for amming og spedbarnsernæring for de som ønsker det. Jeg får meg ikke til å sette likestilling foran barnets behov.
Når det gjelder det helt nyfødte spedbarnet er det ingen tvil om at det er endel biologi der som binder mor og barn sammen den helt første tiden. Det er viktig og fint å ta vare på. Likevel vet man at i tilfeller der mor ikke er tilgjengelig er det ikke noe problem å få til en god tilknytning til et annet menneske enn biologisk mor. Det går også bra dersom mor er syk de første dagene. Jeg synes dette er et argument for at mor og barn skal være sammen på barsel, men ikke nødvendgivis et argument for at mor fortsatt skal spille førstefiolin når barnet er ti måneder.
Om (mye) tid med barnet ikke har noen reell verdi ut over primærbehovene det første året er det vel desto større grunn til at småbarnsforeldre av samfunnshensyn bør tilstrebe i stå i fulle stillinger?
Folk er forskjellige, men jeg er av dem som helt ærlig ikke har syntes det har vært noen stor forskjell på mamma og papparollen etter at jeg avsluttet ammingen. Og jeg vet ikke om det er litt høna og egget, eller om det er slik at tradisjonelle kvinner finner tradisjonelle menn, eller hva det er. Jeg var tidlig borte fra barna, og da pappen kom hjem fra jobb tok han det meste utenom mat fram til de la seg da de var babyer. Men folk er forskjellige, og jeg vet jo at en del opplever mammas og pappas roller som to ulike ting. :gruble: (Jeg snakker her om langt ut over det første året altså.)
Men, de aller fleste tenker jo annerledes om kvinne/mannsroller, eller mamma/papparoller enn folk flest gjorde for 40-50 år siden. Jeg tror de aller fleste av oss er noe påvirket av samfunnet rundt. Er det slik at vi nå tenker "riktig", at forskjellen mellom kjønnene er passe jevnet ut? Og at vi ikke skal hverken fram eller tilbake?
Vanskelig denne synes jeg:( Jeg er dessverre rimelig sikker på at antallet uker som blir tatt ut av fedre, kommer til å synke betraktelig dersom ferdrekvoten tas bort:( Sålangt så er det vel ingenting som tyder på at trenden er at fedrene stadig tar en større del av permisjonen (utover de pålagte ukene)?
Noen som vet hvor mange fedre som tar ut mer enn fedrekvoten? Jeg antar det finnes statistikk på dette? Magefølelsen min sier at det ikke er mange:(
For min egen del så er det helt klart at fedrekvote ikke hadde noe å si. Jeg har alltid sett på det som en selvfølge at permisjonen var noe man delte. LøveMannen visste ikke engang at det var mulig...men han var selvsagt helt enig. Vi løste det slik at vi først hadde 4 uker sammen etter fødselen (2 uker permisjon, pluss 2 uker oppspart ferie for ham), så hadde jeg 4 måneder og deretter hadda han 4 måneder. Dette er snart 10 år siden, og det var ikke akkurat populært på LøveMannens arbeidsplass (stort privat, mannsdominert firma.). Han var visst den første som gjorde noe slikt :sjokk:
Fra et likestillingsperspektiv er det vel ikke noen tvil om at dedikert fedrekvote fungerer. Så kan man spørre seg om folk flest faktisk ønsker seg en reell likestilling. Der er jeg mer i tvil dessverre:( og hva gjør man da?
Man lovregulerer det til det blir så vanlig at folk begynner å synes det er bra at det er slik.
Det er slik staten får gjennom de aller fleste store holdningsendringer i befolkningen: man forbyr folk å røyke på restaurant, og oppnår at folk etter hvert ønsker røykfrie utesteder. Man kjønnskvoterer kvinner inn i politikken, til det blir opplagt at en regjering og et storting skal bestå av representanter for begge kjønn. Man øremerker deler av permisjonen lenge nok til at folk tar det som en selvfølge at også menn skal være borte fra jobb i flere måneder i forbindelse med fødsel.
Jeg tror vi trenger 10-15 år til, da kommer det en genreasjon fedre som ikke husker en verden uten. Jeg ser jo på de yngste mannfolka på jobb nå at dette med fullt ansvar i permisjonsperioden og å avtale med kompiser som også er hjemme med barn begynner å bli en selvfølge. Det kommer garantert til å spre seg.
Jeg vet at jeg har rett i forhold til at ting blir ønsket og vanlig av å lovregulere det lenge nok. Det er utallige eksempler på det: forbud mot å slå sine barn og røykeloven er to av de beste eksemplene jeg vet på ting som har blitt innført til store protester og stor misnøye i befolkningen, men som folk i dag aksepterer med den største selvfølge og ikke ville endret på nå.
Men for at slike tiltak skal virke, og hvis man skal oppnå en permanent holningsendring, må ikke tiltakene fjernes for tidlig.
Jeg er fortsatt der at jeg blir litt overrasket når mannfolka på jobben min (eller mannen sin jobb, eller mennene i barnehagen) plutselig forsvinner og blir borte i mange måneder. Det er jo ikke så tydelig på dem at de skal få baby som på damer. Men samtidig så er det utrolig fint at mange nå benytter seg av den muligheten. Det tar bare litt tid å venne seg til at det er slik Norge fungerer nå. Jeg er enig med Katta, om 10-15 år så er nok slike mannefravær en selvfølge, men det er for tidlig å fjerne pappapermisjonen nå.
Er det bare Høyre som vil bli kvitt pappaperm, eller Frp også? Jeg vil vel tro at Frp er mot noe som innskrenker enkeltmenneskers frihet.. Men Venstre er vel i mot?
Det er jo også litt godt å ikke ha alt for mye å forhandle om eller å diskutere. Jeg ser for meg opprivende diskusjoner hvor mor ofte sitter med trumfkortet.
Det kan godt være du har rett. Men jeg tror uansett det er viktig at vi gjør den jobben og beholder den litt tvangspregede, symmetrisyke permisjonsfordelingen til dette har etablert seg som en sannhet i befolkningen. Selv om jeg er tilhenger av valgfrihet og selv om det er en ulempe for endel familier.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
