Jeg har begynt på den boken. Kommer ikke helt innpå den, synes den er litt kjedelig skrevet.... jeg synes ikke språket er så bra, rett og slett. Blir den bedre etterhvert? Er det verdt å presse seg litt for å komme inn i den? :rolleyes:
Litt kjedelig til tider, men jeg ler også godt innimellom. Jeg leser den på svensk, mulig den norske oversettelsen er dårligere språkmessig. Alt i alt er den en fin bok synes jeg.
Jeg leser den nå. Jeg ler så jeg griner, jeg kjenner mange som er som Ove. Jeg synes nettopp språket, når det beskriver personen Ove med alle "utlendinger og alt mulig" og "ikke en jævla ... som gjør ... nå for tiden" er så utrolig beskrivende for typen. Jeg synes det er en varm skildring av et menneske som ikke helt finner seg til rette, og som klamrer seg til regler og hvordan ting burde være for ikke å miste grepet på tilværelsen. Også den store kjærligheten til kona.
Jeg har ikke kommet så langt, men koser meg inderlig med boka.
Hørte den på lydbok. Fantastisk stemme på oppleseren! Enig i at språket er "enkelt", men det gjorde seg fint på lydbok i alle fall. (Jeg opplever ikke delikat språk som en høydare på lydbok heller. Hvis jeg leser veldig vakkert språk hender det at jeg leser over 2 og 3 ganger. Går tilbake, leser saktere etc På lydbok fungerer dette dårlig)
Jeg likte den ikke noe særlig. Jeg leste den ikke så lenge etter at jeg leste Hundraåringen, og jeg følte at forfatteren nærmest desperat prøvde å etterligne skrivestilen i denne. Jeg leste boken på norsk, men tror den hadde fungert bedre på originalspråket. Dessuten lot jeg meg ikke sjarmere av Ove.
Jeg liker ikke Ove fordi han minner meg om så mange gamle grinebitere jeg vet av. Og nei, de er IKKE sjarmerende og gode på bunnen. Så jeg ble nærmest litt provosert over at man liksom bare skulle le hele hans oppførsel vekk.
Man blir irritert over hele gubben første delen av boka, men så snur han jo på en måte etterhvert og får ufrivillig venner som gjør at verden blir litt snudd for hans del. Tilbakeblikkene på livet hans gir jo en forståelse av hvorfor han har blitt sånn og jeg synes det er både morsomt språk og mange episoder som er komiske.
Mulig jeg er farget av min egen livshistorie, men i mine øyne var det ingenting med Ove og Oves fortid som var god nok unnskyldning for den miserable oppførselen hans.
Jeg opplever ikke Ove som en "virkelig" person, litt krøkket fortalt, men i god litteratur tror du på karakterene, du gråter når de skades, du blir glad når de seirer, du blir sint når de er ekle, du forelsker deg i dem(!). Denne boken har ikke en slik litterær kvalitet, så for meg har ikke Ove noe med "virkelige mennesker" å gjøre. Boken er god og underholdende, på samme måte som jeg kan lese GOT og ikke blunke en gang når spedbarn slaktes ned, det er ikke virkelig, ikke ekte og urelatert til virkeligheten.
Hadde Ove vært en virkelig, levende person hadde han vært en drittsekk.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.