Jeg har i alle år vært ganske forsiktig og stille av meg. Ikke sjenert, jeg har ikke hatt problemer med smalltalk e.l. Men jeg har i alle fall vært konfliktsky og bitt ting i meg om jeg f.eks har følt meg urettferdig behandlet.
Men nå merker jeg at jeg rett og slett gir mer f*en. Om folk bjeffer til meg, bjeffer jeg tilbake, gjerne litt høyere enn avsenderen. I dag kom naboen innom oss. Strena bare rett inn, og kjefta om at ungene bråkte for mye utenfor (huset deres er vel ca. 70 meter unna vårt). Ungene hadde vært ute, på gårdsplassen vår, og lekt med vannballonger, sammen med oss, og det var mye latter og hvining, men ikke bråk. Tidligere hadde jeg sikkert beklaget og sagt at jeg skulle be dem være mer stille i fremtiden. Men i dag kokte det rett og slett over for meg. Jeg nærmest ropte til henne at det var barn det var snakk om, og at hun virkelig gjør rett i å flytte fra nabolaget som er fullt av barn om hun ikke tåler litt uskyldig barnelatter klokken 17.30 på ettermiddagen (hun er enslig og flytter heldigvis i leilighet om under en måned). Så ba jeg henne ha seg ut av huset vårt.
Jeg var helt skjelven etterpå, men dæven hvor godt det føltes å si ifra. Jeg tror jeg skal fortsette med det. :nemlig:
Jeg vet jo at man kan bli mer "snakkesalig" når man blir eldre (bestemoren min var helt ram i sine siste leveår og sa akkurat hva hun mente om alt), men jeg trodde ikke det satte inn idet man rundet 30. :o
Jeg tror man blir mer sikker på seg selv, hva man kan stå for og hva man finner seg i med årene. Litt mindre kritisk til meg selv har ihvertfall jeg blitt. Ja, jeg sier tydlig ifra om noen tråkker meg for nært.
Ja, jeg tror at man blir tryggere på seg selv og meningene sine etterhvert som man blir voksen.
Det er heller ikke så viktig å være likt av alle og det gjør godt å høre sine egen stemme stå for egne meninger.
Ja, det er vel gjerne det at man blir tryggere på seg selv etter hvert som årene legger seg på baken. Uansett, det føles godt å si ifra. Jeg så at nabokjerringa strena rett bort til en annen nabo, som satt i hagen. Jeg gjetter at hun fortalte om den crazy kjerringa i nummer 14, som hadde skjelt henne ut. Men jeg kjente at det ikke gjorde meg noe i det hele tatt. :cool:
Jeg har som regel vært ganske lik deg der, at det skal mye overtramp til før jeg gidder å ta kampen (eller bli hissig). Nå som jeg ikke lenger har så mye å gå på, både energimessig og luntemessig etter et intenst år og 3 barn som har vært akkurat litt for lenge i trassen, blir jeg stadig overrasket over hva jeg faktisk tør å si fra om og stå opp for på den måten jeg gjør nå. Akkurat som om jeg ikke orker å strekke meg den ekstra milen for å ta det rolig hver gang, men kunne helt sikkert hatt fordelen av å ha gjort det noen av gangene. Kanskje det er alderen, ja. Jeg bikket også nylig 30 :humre:
Jeg begynte å banke i bordet da toeren kom. Muligens etter samme logikk som naboen min da jeg vokste opp, som alltid sa at hun hadde oppdratt fem barn, så dette hadde hun greie på. :knegg:
Joda, når man runder 30 tror jeg man kan si at det blir et velkjent fenomen. Jeg merker det selv, jeg er 32, og jeg har blitt betydelig mer frempå, rappkjefta og høylydt de siste årene. Faen heller! :knegg:
Mulig, men etter å i ulike sammenhenger ha vært på mottakersiden av en del mer eller mindre filterløse 30+, prøver jeg så langt det lar seg gjøre å fortsatt puste med magen og å tenke før jeg responderer. Beherskelse og myk :snill: stemme, kan være vel så effektivt er min erfaring ;)
Jeg har også blitt mer sikker på meg selv med årene, men jeg har egentlig blitt mye roligere. Har bikket 40 da, så kanskje det har med saken å gjøre. :knegg:
Bare vent til du nærmer deg 50, du! Trygghet er nok viktig, samt erkjennelsen om at livet er kort og at man ikke gidder å bruke tid på tøys. Og så forstår man at folk er folk, den innlærte ærbødigheten for legen, rektoren, ordføreren eller presten er borte og man tenker at jammen skulle jeg vært så tøff langt tidligere!
Det er dette jeg elsker med å bli eldre; jeg gir mer f*en i konvensjonene, surfer på erfaringen min og gleder meg over alt det gode livet byr på.
For min del trengte jeg ikke å bli 30 engang, det holdt å få barn. Men jeg er ennå ikke blitt slik at jeg hisser meg opp og roper tilbake, jeg blir bare ikke satt ut. Og jeg merker at veldig mange synes det er enda skumlere å bli satt på plass av noen som er så rolig og sinding at de likegodt kunne snakket om været samtidig som de gir beskjed i klartekst. :knegg:
Kan ikke si det i større grad, men jeg har aldri vært spesielt opptatt av hva andre synes, så den lille resten av sosial følsomhet er det egentlig ganske bra at jeg har.
Jeg er heller ikke spesielt kjeftete, i tilfellet med nabodamen hadde jeg heller gått raskt bort til henne, litt for nære, smilt og klappet henne på skulderen og vært blidagressiv. Beste intimideringsteknikk ever.
Tøft. :)
Jeg har alltid vært sjenert men da jeg var 26 så begynte jeg i en jobb med direkte kontakt med over 40 mannfolk som skulle levere inn underlag for lønn, diettlister og diverse andre grunnlag for fakturering, som de jo ikke var så nøye med, da ble jeg tøff etterhvert. Nå har det antallet mannfolk økt til 89 og det gjør noe med en å bli hørt av disse barka gutta. :)
Dessuten ble jeg mye tryggere på meg selv etter at jeg ble mamma.
Man får nok mer selvsikkerhet og guts med årene (i hvert fall mange av oss). Det blir kanskje også lettere når det gjelder barna, og beskytterinstinktet slår til?
Jeg har heller aldri brydd meg så mye om hva folk synes, det er veldig nyttig. Jeg er ganske lav, så mine hersketeknikker går på å gå veldig tett på folk og være veldig blid og fortelle dem hva de synes selv. "Jada, de herjer ute i hagen, men det er sånt et trivelig nabolag dette her, og det er så hyggelig at vi hygger oss sånn her alle sammen, hahaha, ja hvordan skulle det vært om vi ikke tålte litt leven, hahaha!" og klasket henne på skulderen. Det funker helt suverent.
Det samme gjelder sextrakasserende halvgamle kolleger. Gå tett på og vær skikkelig frekk. Setter dem helt ut og skifter stemning totalt.
Jeg er ikke en som snakker fra levra, og jeg håper jeg aldri blir det. Men jeg gir grei beskjed og på en måte som forvirrer folk litt. :knegg: De blir satt på plass, men jeg er så blid, at de skjønner ikke helt at de er blitt fornærmet.
Jeg kan være blidaggresiv (for et herlig passende ord), men ikke kjeftete og smellete. Synes jeg kommer lenger med taktikken som Esme og HV beskriver. På bakrommet kan jeg kjefte og være sur da, men ikke rett i fleisen på folk.
Det går fint an å banke i bordet uten å støte noen.
For oss som er hakket mer konfliktsky, er det liten fare for å bikke over i hysterisk kjeftesmelle med det første. :knegg:
På sidelinjen, så mener jeg at om man ønsker å kunne gi litt mer blanke i hva fremmede mener, så la vær å lese dameblader. De er fader meg sterk påvirkning til å være selvbevisst.
Påstand: Av de skikkelig kule, avslappede, liker-meg-selv-damene som har selvironi så er det ekstremt få som leser Elle og sånne blader jevnlig.
Hey! Jeg leser dameblader - big guilty pleasure - men er generelt en person som andre ikke bråker med. De få gangene det har skjedd så har jeg blitt så satt ut at strategi for å håndtere bråk er det siste jeg har tenkt på.
Syns forøvrig det er fascinerende at folk blir bråkt med så ofte at de har en greie de gjør fast når noen bråker med dem. Er det så mange kranglefanter der ute altså? Eller liker dere å yppe litt selv også? :knegg:
Ja, jeg bryr meg masse om hvordan rompa mi ser ut der jeg ligger på alle fire. I går hadde jeg på meg turkis møkkete shorts, blå flekkete og møkkete skjort der strikken under bysten hadde falt ut og skitne joggesko. Jeg regner med folk tenkte sitt. :knegg: Jeg snakket til og med med en av naboene iført dette antrekket. Og litt senere gikk jeg tur med en annen nabo, men hadde byttet ut skjorten med en tynn fleece.
Jeg kjøpte forresten Lunch i går og lo så jeg gråt.
Det er sjarmtroll på min jobb også. Jeg syns det beste er å late som de ikke eksisterer, men det er antakelig ikke noe du har mulighet til på din jobb. :knegg:
Neisj, det er flere ting:
Jeg har hatt jobber der det er en del folk som liker å bruse med fjæra eller som har store problemer på grunn av bakgrunn og oppvekst. For det andre tar jeg tak i ting. Jeg finner meg ikke i å bli klemt eller klådd på, jeg lar ikke invasjon, trakassering eller nedladenhet fare, jeg tar igjen.
Her inne er det ikke noe problem, her blir jeg heldigvis trakassert i det uendelige. :jupp: Det er dog litt vanskelig å teste ut de gå-nærme-og-vær-blid-strategiene på dere.
Jeg er ikke noe glad i/synes det er skikkelig ubehagelig at andre snakker høylytt eller kjefter på meg, eller kommer nærme og inntil meg eller tar på meg "ubedt", så det kunne ikke falle meg inn å gjøre det med andre heller. Men det er uansett ikke noe det ligger for meg å gjøre.
Min teknikk går mer på å ignorere - men er det noe som er skikkelig urettferdig så sier jeg jo ifra. Men da på en høflig måte.
Siden jeg ignorerer såpass, er det ikke alltid jeg legger merke til eller tenker over at jeg blir hersketeknikket en gang. Det er den aller, aller beste responsen. :knegg: Folk blir fryktelig satt ut når de hersketeknikker også blir de ikke møtt på det overhodet.
Til nabodamen hadde jeg vel sagt noe slikt som at de lekte - da blir det lyd, jeg ser ikke noe galt i det? - trekk på skuldrene. Også latt det fare og ikke latt henne trekke meg opp til mer diskusjon om temaet.
Jeg har blitt tryggere, mens syns heldigvis ikke det gir seg utslag i at jeg roper til folk i sinne. De få gangene det har skjedd så har det handlet mer om at jeg har vært halv/helgal av søvnmangel og/eller svigerfar.
Jeg kommer sjelden opp i konflikter, men når jeg gjør det så bruker jeg også "kill them with kindness", stort sett. Noen ganger blir man skyteskive for folks oppdemmede irritasjon, men jeg har til gode å se folk som klarer å holde tiraden gående når jeg smiler dem fordervet.
For en veldig rasende nabo en gang så brukte jeg ro, og å speile alt han sa: "Når du sier at "da må vi selv ta følgene", hva mener du da, egentlig. For det høres litt ut som en trussel når du sier det sånn? :)". "Så det du plages av, sier du, det er ...? Det beklager jeg at vi ikke har tenkt på, det skal vi selvsagt. Så da er det greit?"
Jeg er en hel annen person nå enn da jeg var 30. :nemlig: Jeg er fremdeles ikke en som hyler og skriker og jeg liker ikke konflikter, men jeg er blitt flinkere til å gi beskjed om hva jeg mener, tenker og føler. Jeg kommer nok alltid til å være en som er opptatt av hva andre føler, tenker og mener - jeg synes faktisk det er en fin egenskap å kunne se begge sider og ikke bare dure på - men jeg er blitt flinkere til å gi balla i hva andre syns når jeg vet at jeg har mitt på det tørre. Flinkere til å akseptere at jeg ikke kan gjøre alle til lags.
Jeg tror det handler om at jeg liker meg selv. :nemlig:
At man blir tryggere på seg selv med årene er vel naturlig, men jeg syns ikke det er nødvendig å bli ufin og aggressiv for det. Jeg pleier å snille folk i senk jeg. Så når jeg får mailer skrevet i skingrestemme er jeg så overforståelsesfull at jeg alltid får folk over på min side.
En slik nabodame hadde jeg nok svart krasst, men jeg hadde ikke brølt.
I min jobb blir jeg stadig den lykkelige mottaker av store mengder urimelig frustrasjon som ikke er min skyld. Da er det best å ikke gå inn i diskusjonen men bare la dem øse på, si tralala, adressere hva som egentlig er problemet, selge dem noen greier og legge på.
Skriftlig sukrer jeg svarene og er vennlig, høflig og ønsker folk en god dag og sånn.
Hvis noen av de som ringer deg ligner meg, HV så renner det gjerne fort av dem når de skjønner at "åh, sånn, ja, eh, selvsagt. Oups, og, ja, kanskje ingen grunn til å være rasende på hele verden generelt og deg spesielt bare for DET, nei? :flau: "?
Jeg blir i hvert fall veldig mjuk ganske fort da. :knegg:
Jeg er ikke aggressiv, men kan svare på en måte som får teite folk til å føle seg flaue og/eller dumme. Hva kalles det? Er det 'snilling'? Jeg argumenterer gjerne med ting de vanskelig kan si imot, er saklig og velbegrunnet, og vips så vippes noen av pinnen.
Ja, jeg er blitt tryggere på meg selv med årene og tør si fra om det meste. Men jeg etterstreber å være høflig og rolig, selv om jeg kan være rimelig tydelig på hva jeg mener, at jeg er uenig og på hvordan jeg opplever det.
Å drive med snilling, sarkasme og å brøle usakligheter tilbake prøver jeg å unngå. Jeg beklager, men det synes jeg er så lavmåls at det synker ned på motpartens nivå. Det er ofte forståelig at man gjør sånn, men det er ikke noe jeg blir imponert over.
Nei det er ikke det. Det brukes andre steder. :knegg:
Jeg tror heller ikke jeg er ufin på noen måte, men mer oppklarende og personlig, noe som tar folk litt på senga. At resultatet blir at de føler seg litt dumme, vel da er mission accomplished. Men det er jo ikke min feil, men deres egen.
Jeg trodde det var det du mente med snilling, at det er det samme som det som Polyanna snakker om "killing with kindness".
Jeg er litt mer skarp jeg da, om en nabo kommer og kjefter, så er ikke målet mitt at vi skal være så kjempevenner, jeg er ikke interessert i folk som kjefter, jeg har som mål å få konflikten til å ordnes, og samtidig gjøre det sånn at den som kjefter og er utidig syntes det var ubehagelig å kjefte på meg.
Ja, da er vi jo enige. (Det vil si, MITT mål er å være så tydelig på hva jeg mener at det ikke er rom for misfortåelse, og hvordan den andre parten føler det rundt egen oppførsel får være hans eget problem. Jeg anser det ikke som min jobb å få motparten til å føle seg dum.) Det jeg synes er lavmåls er folk som nærmest virker stolte over å ha skjelt ut andre og fått dem til å føle seg underlegne. De er utrolig fornøyde med å ha fått viljen sin ved hjelp av metoder jeg synes er helt på trynet. Det trenger ikke dreie seg om utskjelling engang, det er nok av de som bruker hersketeknikker i ulike former. For det finnes slike, jeg kjenner noen selv.
Min snilling får ikke motparten til å føle seg snilling, altså. Jeg er bare veldig forståelsesfull og veldig grei, og gir de bittelitt rett og sier jeg skal undersøke, og da synker aggresjonsnivået deres med en gang, og de skjønner at det må være sånn jeg sier.
Joa, men jeg er litt enig med Esme også: Det gjør jo ikke noe om folk som oppfører seg som troll forstår at de har gjort det, og skammer seg litt etterpå.
Jeg er mest enig med Hyacinth kjenner jeg, og jeg synes faktisk det var unødvendig å brøle og svare på den måten som blir beskrevet i hovedinnlegget. Jeg tenker at man kommer mye lenger om man er hyggelig og høflig, og jeg ser ikke poenget med å være krass, kjefte eller brøle til andre mennesker bare fordi de begynte.
Det som irriterer vettet av meg er folk som tåler mye mindre tilbake enn de sender ut. Jeg synes det er realt nok med de som er synlige i terrenget, som synger og som tåler at andre svarer dem. Og det er helt greit å være sart om en da også tar hensyn til andre og er litt forsiktig med kritikk. Men en del bitcher og synser i øst og vest men lager alltid drama om de en sjelden gang blir sagt i mot. :gal: Hva gjør en med slike? De får jo altfor ofte drive på, fordi det blir så mye styr om de blir fornærmet.
Folk blir mye flauere og innser mye raskere at de er troll, dersom jeg er høflig, vennlig, forståelsesfull og grei. Jeg gjør som Tally, gir dem bittelitt rett og ofte har de litt rett også.
Ja ikke sant? Ser ikke noen grunn til at de skal få rett i at oppførselen deres er helt grei. Men da snakker jeg om folk som rett og slett oppfører seg som troll ja, som den naboen som kommer og skjeller ut.
A propos, jeg har hatt en del ledertrening med rollespill med franskmenn. En gang var det en case med en medarbeider som ikke hadde levert til deadline. Twisten (som vi ikke visste) var at hun hadde det skikkelig fælt personlig og også syntes leder (jeg) ikke fulgte opp godt nok. Alle andre gikk inn med full krigserklæring og trussel om oppsigelse, og ble møtt med full konflikt. Jeg, typisk norsk, spurte det øyeblikk jeg kom inn hvordan hun hadde det, og var ordentlig empatisk og lei meg for at hun følte at hun ikke hadde fått tak i meg.
Både coachen og hun jeg spilte mot ble fullstendig vippet av pinnen. :knegg:
Jeg har i grunn aldri brukt mye tid på å være redd for hva folk tenker om meg, men er helt klart flinkere til å si fra nå enn jeg var for bare 10-15 år siden. Jeg ser likevel rødt de gangene folk prøver en HV-strategi på meg hvis jeg har hisset meg unødig opp. Jeg biter ikke på sånt i det hele tatt, og ville mest sannsynlig blitt utrolig irritert på personen som prøvde å "ta meg" på den måten der. Det eneste som funker er hvis folk blir enda sintere og frekkere enn det jeg er. :knegg:
Tro meg, jeg har både vært høflig, unnskyldt meg og "snillet" med denne naboen hundrevis av ganger, uten at det har nyttet det spor. Selv om jeg har blitt mer uredd, betyr det jo ikke at jeg går av hengslene mot noen som sier ifra til meg om noe for første gang (eller andre, tredje eller fjerde heller for den saks skyld). Men når noen gnåler om bagateller, på en slik måte at det høres ut som om vi har begått tidenes synd, for n'te gang, da føltes det faktisk veldig ok å si ifra på den måten jeg gjorde.
Jeg tror ikke det finnes noen fasit på hvordan folk reagerer, hverken på hersketeknikker og motteknikker. Jeg er vanligvis fast, men vennlig bestemt og gjerne klart ironisk ved opptrapping, men i bilen kommer hornet og gladfingeren temmelig kjapt. :flau: Og noen ganger smeller jeg til der jeg vanligvis ville bare flirt.
Som en regel tenker jeg at det er best hvis man ikke mister besinnelsen. Noen ganger må det til.
.jpg)
