Akkurat nå er jeg mektig lei av jakten på hverdagslykken, meningen med livet, livsverdier, lykke lykke lykke osv... Hver gang jeg ser i et blad, på facebook, en avis er det artikler om hvordan man kan få det perfekte liv, oppnå indre fred, finne meningen med livet, stå opp lykkeligere enn noen gang, og sterkere enn noen gang etter livskriser! Man har det så fantastisk bra, eller så skal man få det fantastisk bra!
Hvor er det blitt av aksepten om at livet er greit nok? Ok så har jeg noen sykdommer som hindrer meg i å gjøre alt mine venner og bekjente gjør. Jeg er sliten etter jobb, ber til gud vet hva om at barna mine skal ha det bra, serdustete tv program og skumleser facebook. Av og til strikker jeg litt, kanskje tegner jeg..eller går en tur. Til og med treningsstudiet får besøk av meg. Fordi jeg må, jeg får ikke indre lykke eller indre fred, jeg syns faktisk det er drittkjedelig. Jeg vil helst sitte på Bare blåbær og spise blåbærpai med is. Jeg er så inderlig fornøyd, selv om livet ikke er helt supert. Jeg har det så bra sammenlignet med så mange andre. Fins ikke mening i for meg å sitte oppe i Norge og syte over at jeg ikke finner meningen med livet, når kvinner i andre land blir banket sønder og sammen, og voldtatt hver eneste dag! Hvordan finner de meningen med livet?
Tror ikke det fins noen spesiell mening jeg. Jeg ble bare født!
Som er noe helt annet enn jakten på den evige lykken, som jeg ikke tror finnes. Litt lykke i små drypp, i et smil, et kjærtegn, et stykke blåbærpai - det er veldig fint, det.
Jeg kjenner meg lykkelig bare fordi jeg eksisterer, det er ingen selvfølge. Selvsagt har jeg ikke en intens lykkefølelse hele tiden, men den kommer som blaff når jeg ler sammen med sønnen min, sitter på trikken på vei til skolen, kliner med kjæresten min, klemmer venner osv. Selv om jeg har opplevd mye vondt og vanskelig i livet mitt, er jeg vannvittig heldig på så mange måter, og jeg er uendelig takknmelig for alt som har gjort meg til meg. Jeg liker å være meg.
Som de to over her, så synes jeg du har funnet inner peace :nikker:
Livet handler om aksept og gjøre det beste av det livet man har. Livets små gleder for meg kan være helt annerledes enn for deg, og det handler om å akseptere akkurat det. Man må passe på at andre ikke definierer hva det gode livet er for akkurat deg, for det er det bare du som vet :jupp: Som deg har jeg begrensninger i livet pga sykdom, og for meg så er de såpass store at jeg har vært utenfor arbeidslivet i mange år. Men jeg er selv ansvarlig for å finne mening og glede i livet selv med mine begrensinger. Skulle jeg latt magasiner og karrierekvinner som mestrer både hjem og karriere definere hva som gir meg indre ro, livsglede og generelt meningen med livet, så hadde jeg vært deprimert og fortvilet fordi jeg da ikke hadde mestret en brøkdel av hva som var forventet.
Glede for meg er at jeg har fått vært med min sønn for å hente briller idag. Jeg skulle ønske at jeg fikk gjort de andre gjøremålene jeg har utsatt pga helsen i over en uke, samtidig med det, men det fikk jeg ikke til. Idag, og de fleste dager, klarer jeg å glede meg over det jeg da faktisk har fått til, istedenfor det jeg ikke har fått til. Dog hadde du spurt meg på onsdag så var jeg ikke like positiv :knegg: Men det er greit det også - helt normalt :nemlig:
Definér din egen lykke - da blir alt så mye enklere :)
Jeg tenker ofte at må man til enhver tid være lykkelig? Jeg tror ikke noen er det. Har inntrykk av at mange omkring meg helst skulle vært et annet sted, eller hatt det som noen andre hele tiden. Min kjære iberegnet. Midtlivskrise kanskje. Han maser om at vi lever bare engang, vi må gjøre det meste ut av det. Helst selge hus, bytte jobb, reise jorden rundt, finne meningen med livet! Og jeg blir litt skremt fordi jeg trenger ikke alt det der. Mitt liv gir mening for meg. Jeg våkner og er til hver dag. Jeg har tak over hodet, ingen dødelige sykdommer. Jeg er ikke rik, men jeg har alt jeg virkelig trenger. Jeg trenger ikke følelsen av at livet aldri har vært bedre. Jeg har hatt masse vansker opp igjennom livet, har mer enn nok igjen, men kan jo ikke bare rømme fra meg selv. Eller fra mine barn og deres problemer. Jeg må takle det og hjelpe dem som best jeg kan. Og om man skal snakke om mening, så gir jo det mening! Å hjelpe andre! Er jobben min og det! Er ikke det mening nok?
I det filosofiske hjørnet i dag, og litt frustrert over en mann som aldri slår seg til ro med å være hva man er.
Det har blitt et jag uten like etter å oppnå mest mulig, oppleve mest mulig. Og det på veldig mange plan i livet.
Er ikke rart folk blir deprimerte i større grad enn før, når kun det beste er godt nok når det gjelder valg av utdanning, karakterer, jobb og lønn.
Syns det virker som om du er på et fint sted i livet ditt. :jupp:
Tenk om alle kunne følt at livet faktisk er fint. Selv om man ikke har den fineste jobben, de mest intelligente og spennende vennene, de flotteste barna osv osv. Unge feks opplever helt syke krav til hvor fantastisk dyktige de må være, hvor bra alt må være. Vi hadde en atten åring innom på jobb, som måtte slutte fordi hun ikke var så superdyktig som ledelsen forventet. Hallo!? Hun var atten år. Jobben som voksen føler jeg innebærer å gi andre følelsen av at de er gode!
Det å være "lykkelig" er så oppkjaset at jeg blir stresset av uttrykket. Vi blir hele tiden fortalt at lykke og juhu det finner vi på cruise og jordomseiling, i ei hytte midt i ingenting med kun bark på menyen eller som overlevende av ett eller annet. På mitt kjøleskap henger en stor lapp sånn at jeg ser den hver dag; "Å ha det bra er først og fremst en intern jobb". Klisjè, jada. Det funker for meg å få den påminnelsen hver dag.
Jeg tror at jaget etter "lykken" får mange til å fullstendig overse sin egen hverdagslykke, fordi man tror at det man skal søke etter er noe bedre. Er det ikke greit å se på det man har og finne lykke der først. Jeg blir lykkelig av en kopp kakao, unger som leker fint sammen, en suss på kinnet, et måltid god mat i godt selskap... Det skal så lite til.
Det er så herlig å se at dere tenker som meg? Enkelte ganger har jeg lurt på om jeg virkelig er annerledes som ikke hele tiden higer etter noe større, noe bedre? Selvsagt ønsker jeg meg ting jeg og, større hus, bedre bil, en enklere hverdag. Det ville gjort livet lettere, men det kan da umulig gjøre meg mer lykkelig enn jeg alt er.
Jeg har det ofte som deg, men av og til må jeg justere litt på ting for å komme tilbake dit. Og det synes jeg ikke det er noe galt i. At folk gjør endringer som de tror kan gjøre dem mer tilfredse eller som bringer dem nærmere en eller annen form for mening, er vel ok. Det oppleves selvfølgelig mer problematisk hvis man lever sammen med noen som plutselig får helt andre behov enn det man selv har, og som kanskje til og med truer den tilværelsen som gjør at en selv har funnet en slags ro?
For min egen del så kan jeg av og til kjenne meg igjen i tilværelsens uutholdelige letthet, jeg blir "sliten" av overfladiskhet. Selv om vi bor i Verdens Rikeste Land, tror jeg ikke nødvendigvis at det er så dumt å ta på alvor denne meningsløsheten mange kjenner på (jeg har ihvertfall inntrykk av at det gjelder endel flere enn meg). Det er ikke mulig å være uenig i at vi har det bra her i forhold til mange andre steder, men det går jo samtidig an å se at måten vi lever på kanskje gjør noe med mange av oss som ikke er så bra. Selv om vi har enormt mye å være takknemlige for. De gangene jeg har opplevd forferdelige ting har jeg f.eks. også følt tilværelsen mest meningsfull og ekte. Sånn sett kan jeg også forstå dem som er litt på søken etter noe annet, og som ikke føler seg helt fornøyd selv om de på mange måter har alt de trenger.
Jeg likte denne kronikken godt, og linker til den fordi den illustrerer litt av hva jeg tenker på. Det er så mye overfladisk støy, og det krever litt innsats å stenge det ute noen ganger.
(Jeg poster dette selv om jeg ser at det jeg har skrevet er kanskje mer formet av hva jeg selv tenker på for tiden, enn innholdet i tråden direkte ... :flau:)
Jeg tror det er mulig å finne inner peace, men ikke evig lykke. Jeg har slått meg til ro med det "faktumet", og er dermed på god vei til å finne inner peace, jeg også.
Veldig bra kronikk Marla Singer, kjenner igjen mye i den. Jaget etter noe bedre hel tida, istedet for å nyte det en har, som ei god bok, unger som leiker og koser seg, syprosjekt, stille stund om morgenen helt alene med bare seg sjøl og en god kopp kaffe.
Den kronikken sier vel også litt om det jeg tenker, at de bekymringene vi ofte har er så bagatellmessige at bare det at vi reagerer med irritasjon er helt sprøtt. Og når man virkelig har grunn til å være trist, deprimert, fylt av angst, da skal man hente styrke og livsglede ut av dette og komme ut av det som et nytt og bedre, sterkere menneske. Man skal nærmest være lykkelig for å ha fått kreft eller andre dødelige sykdommer, eller for å ha mistet noen man er glad i. Så heldig man er!
Jeg klarer ikke helt å se det, det må være lov å føle det helt motsatte. Å bli både sur og forbannet, og trist og deprimert, og ikke direkte lykkelig og fylt av indre fred.
Jeg er fornøyd, men ikke akkurat der at jeg syns jeg har vært heldig som har opplevd motgang som må ha gjort meg sterkere.
