Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg bor også på Oslo Vest, så det er lommer her som overalt ellers. Helt sikkert mer bruk av merkeklær her, altså, siden det jo er folk med penger og råd her (og sikkert også miljøer der penger og synliggjøring av penger og status er viktig). Men det er slett ikke gitt at PRESS er funksjon av hvor mye penger folk har. Det kan nesten se omvendt ut - i homogene miljøer der de fleste har god råd så KAN det bli det mindre viktig å kave seg opp med statussymboler? :vetikke:
Jeg tror ikke lav utdanning er en fellesnevner i grupper hvor dyre merkeklær og slike holdninger er gjeldende.
Jeg tror at dersom man beregner gjennomsnittlig utdanningsnivå og setter det opp mot frekvens av Mulberry, Canada goose og burberry tror jeg definitivt at steder hvor utdanningsnivå er høyt også ligger høyere på slike ting enn der gjennomsnittlig utdannigsnivå er lavt.
Man skal ha en del penger for å kunne handle slike ting.
I byen jeg vokste opp var det stort merkepress da jeg vokste opp og i følge gode venner er det fremdeles. Logo-folket er ikke lavt utdannet, men det er nok ikke mange i rød politisk leir.
Ja, man kan nok ganske enkelt liste opp utdanninger og sannsynlighet for merkepress, med BI/NHH/Juss ganske langt oppe og SV-fakultetet ganske langt nede. :knegg:
Jeg tenker at det jo er ulikt hva som er status og hvor dyre disse tingene er. Jeg er ikke i tvil om at endel jeg har følt press på, er sett på som kvalitetsklær med gode egenskaper. Men at det blir fremstilt på en måte som gjør at man nesten føler seg som en dårlig mor når man ikke kjøper. Jeg har ikke noe i mot at folk kjøper Reima tec eller isbjørn of sweden dresser til ungene sine, men enkelte får det til å høres ut som om barn i billigere dresser bortimot dør av kulde og fuktighet. For ikke å snakke om de utrolig egenskapene ubehandlet ull har i forhold til superwash. Ofte er vel dette snakk om å rettferdiggjøre deres egne valg, men det kan føles som om man bortimot forsømmer ungene når man kler dem i ytteklær med lavere vannsøyle enn 10000.
Ja, du har helt sikkert rett. Mine to nieser har "heldigvis" mye H&M, bor i et relativt normalt hus i forhold til andre i klassen, men begynner absolutt å bli opptatt av merker og å ikke skille seg ut.
Jeg tror at press kan oppleves ganske sterkt også ved at de fleste naboene kan kjøpe seg alt og være med på alt og man selv ikke har den muligheten. Det hører jeg kan være tøft for barn av mine kolleger som jobbet i nabolag hvor gjennomsnittsøkonomien er høy. Det handler ikke bare om å flashe logoer, men også litt om hva naboer ubetenksomt tar for gitt at man kan være med på, kjøpe seg og prioritere.
Jeg har også lest på forum velmente råd om å velge dyr og sikker bil "fordi det er best for barnet" når spørsmål har vært bil i 100000-klassen "fordi det er det man har råd til".
Kommentarer om at "Jeg ville mye heller valgt å legge i 200000 mer i sikkerhet og prioriterer dette høyt" kan gjerne oppleves som press. For meg ville det prellet av fordi jeg rundt meg har flere som meg, men om alle rundt meg satt med BMW -SUV ville jeg nok kjent litt på det.
Det samme gjelder forskjellen på dårlig og godt nok av barneutstyr.
Hvis man virkelig mener at unger i Norge MÅ ha de dyreste dressene og goretex bør også de barna som har minst få det. Veldig mange MÅ-ting når det gjelder barneutstyr er også ting som måtte røket om økonomien var dårlig. Hvor mye verre barnet ville hatt det i slike klær ville være interessant å vite.
Det er forskjeller på klær til barn, men det er en del i kategorien godt nok også.
Det er ikke sikkert at man som forelder plukker opp slikt press så lett heller. Hvis man ikke har for vane å kjøpe de dyreste klærne og tingene til ungene så er det ikke sikkert de spør om å få det heller. Noen ganger har jeg måttet fiske for å finne ut at det eksisterer et "alle andre har" på iPhone, Uggs og Berganjakker. Andre ganger har det selvsagt kommet eksplisitte spørsmål. Jakker til 8000 og Ralph Lauren til babyer har jeg heldigvis tilgode å bli konfrontert med. Jeg blir litt sånn skeptisk til hvor mye av det presset som eksisterer i mediene og hvor mye som eksisterer i virkeligheten. Det må være noen få miljøer der dette er et reelt problem er min tanke. At det oppstår press om Toms, Uggs og Converse der prisene er overkommelig for de fleste er jeg ikke i tvil om, men at det er Canada Goose-press blant ungdom flest rundt om i landet har jeg litt vanskelig for å tro.
Jeg har kvaler mot å kjøpe dyre ting av mange årsaker. Både ved tanke på at ikke alle har råd og at vi ikke trenger å være de som bidrar til press, og til at jeg vil påvirke ungene så godt jeg kan i forhold til å få et sunt forhold til pengebruk, og i tillegg så syns jeg ungene skal slippe å gå rundt med store verdier hengende på kroppen. For meg er det faktisk forskjell på om en jakke til 800 revner eller blir ødelagt enn om det samme skjer med en jakke til flere tusen.
I tillegg så tenker jeg at man heller ikke skal nekte ungene kategorisk å eie ting som er kult. De skal få være barn av sin tid og noen tidstypiske moteting får min barn også. Men de trenger ikke å få alt, og dessuten så er det mye god læring i å spare selv om man ønsker seg noen veldig kule sko eller en jakke eller en iPad.
De derre vannsøyle og skalltøy og kvalitetsdress-greiene har jeg til nå bare sett på FP. Heldigvis er jeg så garvet at jeg ikke føler meg som en outcast fordi jeg kjøper vanlig regntøy. :knegg:
Jeg lurer på om dersom man har uflaks og havner i en "lomme" der det er mye gnål om merker, om det nå er i Nittedal i barselgruppen for unge mødre eller i Holmenkollen blant advokatene, så er det utrolig mye lettere å stå mot dersom man har råd/status nok til at man kan VELGE å gi blaffen. OG dersom man har en refleksjonsevne rundt det, og kan argumentere godt overfor seg selv, andre og barna. Og akkurat det er lettere å oppnå med god økonomi/god utdanning. (skal jeg gidde å disclaime, tro?)
Jeg synes dette er en veldig interessant diskusjon. Jeg ser overhode ikke noe galt med UGGs (vi kjøpte riktignok billig i New York), Timberlands, Nike eller Hunter støvler for den saks skyld. Vi kjøper ikke til full pris i Norge uansett men jeg er ikke SÅ bekymret for hvilke signaler jeg sender ut ved at hun går med den disse merkene da jeg faktisk ikke engang vil kalle det merkeklær. Det går et stort skille for meg ved f.eks ei Mulberry veske eller Marc Jacobs skjorte til 1700 kr til barn. Det blir luksusmerker i en annen kategori.
Vi bor f.eks. «lite» og det er et valg jeg tar å ikke kjøpe større leilighet (selv om vi definitiv trenger det)! da vi lever ganske dyrt med mye reising, klær vi liker, spiser mye ute, bruker mye penger på kultur osv.
Jeg forstår absolutt dette hensynet med og ikke sette standarder eller bidra til å gjøre alt så «alminnelig» men samtidig vil jeg ha meg frabedt fra å prioritere «feil» fra folk med andre «dyre» prioriteringer i livet som hus, biler, hytter, kjøkkenutstyr, sportsutstyr eller what have you not. Og hvis vi skal sette det i et miljømessig perspektiv og måle carbon footprint per innbygger så tror jeg fortsatt jeg hadde kommet bedre ut en de fleste med mange barn, store hus og bil. :knegg:
Nemlig, Polyanna, det tror jeg også. Det er stor forskjell på å velge å ikke være med på kjøpekarusellen kontra ikke ha mulighet. Jeg tror ikke det har så mye med utdanningsnivå å gjøre riktignok.
Har man god råd kan man ta opp utfordringer med merkepress, rating og mobbing mye lettere enn om man har aldri så høy utdanning og dårlig råd.
Man kan ikke dra misunnelseskortet overfor dem som har penger nok. Det kan man om en mor med dårlig råd snakker om utfordringer med ungdommers pengebruk og prioriteringer og hvordan dette går ut over en gjeng.
Jeg tenker også at det ofte dreier seg om prioriteringer når det er snakk om hvermannsen som handler dyre klær. Da velger de naturlig nok vekk andre ting.
Jeg er forresten vokst opp med alle varianter av økonomi. Først god vanlig norsk familieøkonomi med to fulltidsarbeidende foreldre, så litt dårligere skilte-foreldre-med to boliger-økonomi (pappa betalte et raust bidrag hver mnd så jeg manglet ingenting, men det er jo ikke noen hemmelighet at det er dyrere med to boliger for to foreldre enn med én felles bolig), deretter med knallgod økonomi med digert hus på toppen av "dollaråsen" i byen der jeg er fra (sjarmerende kallenavn, hva?).
Det jeg husker fra alle disse periodene er at mamma prioriterte kvalitetsklær. Det innebar ikke alltid det dyreste, men heller ikke det billigste. Jeg tror ikke jeg hadde et eneste HM eller Cubus-plagg før jeg ble stor nok til å kjøpe de selv, fordi mamma mente at kvaliteten var for dårlig (og det hadde hun nok rett i den gangen, det er vel noe bedre nå synes jeg, hvertfall på rene bomulls/ullplagg, og så lenge man styrer unna akryl).
Folk velger vel selv hva de ønsker å bruke pengene sine på, men jeg tenker at om du ikke har råd til at 1700-kronersskoene eller 4000-kronersjakka blir borte eller ødelagt på skole/bhg bør du la være å kjøpe det til ungene dine.
Selv prøver jeg å finne best mulig kvalitet til best mulig pris. Med tre barn som trenger nye sko/støvler/vinterdress/ulltøy/sokker/regntøy (vi bruker også gummi :knegg:) hver sesong er det virkelig knalldyrt. Kan si rett ut at nei, med de prioriteringene vi gjør har vi ikke råd til Burberry-kåpe til mellomste eller andre tilsvarende dyre plagg. Det hender at besteforeldrene slår på stortromma og det er helt greit, jeg har ikke noe i mot dyre plagg i det hele tatt, men jeg synes det blir veldig veldig feil å si at dyre plagg er det eneste som duger.
Utdanning KAN (ikke nødvendigvis, men det monner da) gi både selvtillit og refleksjonsevne/argumentasjonsteknikk nok til at man klarer å ranke seg mer og si (med et smil og en trygghet) at "nei, det tar ikke vi oss råd til. :)".
Vi liker jo ikke å snakke om klasse i Norge men om det gjelder matvaner, klesvaner eller andre livsstilsvalg vi tar så er jo utdanningsnivå og sosioøkonomisk bakgrunn relevant.
Aftenposten lager gjerne en "festlig" artikkel med hva slags produkter som selger best på Vinmonopolet på Briskeby versus Stovner. Det er liksom morsomt at folk østpå har så billig og "harry" drikkekultur med høyt innslag av søte billige tyske viner. Men det blir jo litt mer mer komplisert å skrive om "nye" penger og bling-bling "chavy" klesstil.
Men "gamle" og "nye" penger er jo ikke nytt. Det skal vel noe til at mor og datter som sprader rundt på shoppingsenter i matchende LV antrekk hører til i den "gamle" penger kategorien for å sette det litt på spissen.
Jeg hadde i og for seg hatt råd til det uten å måtte spise nudler resten av måneden, men jeg har ikke forlatt vestlandspiken i meg nok til at jeg hadde latt være å ergre meg GRØNN! :knegg: Det er hovedgrunnen til at mine ikke får sånt, tror jeg. Jeg skal ikke briske meg noe med at jeg tar ansvar for fellesskapet eller noe. Jeg bare sparer meg selv for irritasjon. :p
Det er en del mennesker som kjenner prioriteringer mer enn andre og det tenker jeg er viktig å ha i bakhodet.
I min generasjon er det mange som har feit økonomi pga at de kom inn på boligmarked på gunstig tidspunkt, har opplevd en enorm lønns og velstandsutvikling.
En del arver mye penger fra foreldregenerasjon med solid økonomi.
Distansen ned til dem som kanskje ikke tjener så dårlig (dvs en normal lærer og sykepleierlønn), men som skal på boligmarkedet uten foreldres økonomi i ryggen kan være ganske stor.
Mhm, det er her det sitter hos meg også, kjenner jeg. Ungene mine er ikke forsiktige brukere av klesplagg om jeg sier det til de aldri så mange ganger, så jeg gidder altså ikke å kjenne på den irritasjonen jeg ville følt om noe skulle gå i stykker eller bli borte. :sparke: Jeg blir smågal bare ungene klarer å rote bort de avtagbare hettene til PoP-jakkene. :sparke: Så nå har jeg vært flink og smart og forutseende og tatt de av.
Det vil sikkert endre seg etterhvert som de blir større og (kanskje) viser at de kan ta vare på plaggene sine. Da trenger de kanskje ikke så mange plagg heller, siden de griser mindre (får vi håpe :knegg:).
Er så klart enig i den. Jeg er veldig klar over at selv om vi til nå ikke har opplevd spørsmål om noe spesielt eller dyrt, så vil det nok komme noe etter hvert. At de må betale ting selv, arve og prioritere er også ganske selvsagt. At vi foreldre også må prioritere noe, bør de også få forståelse for. Jeg opplever vel ellers at folk flest (både her og IRL har en salig blanding av både dyrt og billig, men at det ikke er en sak i seg selv. Det er bare en naturlig del av mangfoldet.
Men enda viktigere er det jeg skrev litt om tidligere i tråden: Hvordan man legger ting fram, hvordan man snakker om andre, og hvilken verdi 'staffasje' gir. At vi velger noe, betyr ikke at vi er verken dårligere eller bedre enn andre. Det angår ikke andre, og det andre gjør angår ikke oss.
Jeg leste uttalelsene nå fra hun bloggeren, og nettopp den tankegangen om at 'kun det beste er bra nok' har jeg sett igjen i f.eks. Luksusfellen. Man setter likhetstegn mellom kjærlighet og prislapp. 'Kjøper jeg ikke det dyreste så er jeg ikke nok glad i ungene mine'. Bare det i seg selv er jo ganske trist, og det har nok en bakomforliggende historie vil jeg tro, og et veldig behov for å hevde seg.
Det betyr ikke at alle havner der i en vanskelig økonomisk situasjon, men jeg tror det er et usunt utgangspunkt for voksenlivet. Både studenttilværelsen og etableringsfasen kan bli vanskelig, om man ikke kan slå seg til ro med at i faser i livet vil man ikke nødvendigvis ha kjempegod råd, men det kan gå veldig fint likevel. Og ungene bryr seg jo virkelig ikke. Når jeg ser tilbake på da vi fikk eldste, i forhold til hvordan vi har det nå 11 år etter, så har mye forandret seg. Men hun hadde det trygt og godt, var varm og tørr, og familiens midtpunkt i et oppussingsobjekt med to lønninger helt i startfasen av arbeidslivet. Jeg tror virkelig ikke mer penger hadde gjort hennes liv noe bedre, men det hadde kanskje sett finere ut på bildene. :)
Jeg syns den dramatiske økningen i inkassosaker blant unge er en god grunn til å ikke kjøpe de dyreste klærne til dem. Å lære at penger kan være et begrenset gode ser ut til å gå hus forbi for en del.
Jeg er vokst opp med en stor grad av nøysomhet i et hjem med veldig god økonomi. Nye penger - lite statusorientering. Jeg fikk nok litt mer enn mange andre, men aldri fullstendig frislipp og sjelden totalt ufornuft. Mye god læring i å spare selv, jobbe for pengene og i administrere selv til en viss grad.
I tillegg hjelper det at andre vet at man har råd til å velge. I barselgruppa fortalte jeg at jeg hadde kjøpt en del utstyr brukt, hvorpå et par andre proklamerte at "vi har kjøpt alt nytt for det har vi råd til". Da kjente jeg det stakk litt (ikke mitt stolteste øyeblikk), selv om jeg selv visste at jeg også hadde råd.
I en annen kategori fordi det er mer penger slik at det blir dyrt for deg? Jeg vil egentlig tro at presse om Nike og UGGs og Hunter utgjør et større problem for flere enn de virkelig ekstremdyre plaggene.
Det er så dumt at det ikke er til å tro! Kan det ikke tenkes at folk som har god råd faktisk er i stand til å tenke selv? Og velge hva som er viktig for dem? Tror han vi er lemen hele gjengen? Det er selvfølgelig fullt mulig å velge dyre barneklær når man har råd til dem, men det er også virkelig fullt mulig å velge dem bort selv om man har råd til dem.
Jeg fikk helt pustebesvær da jeg skulle prøve å finne ut av hva jeg evt. skulle prøve å svare på først. Det er så ille at jeg mistenker henne for å trolle.
Jeg kjenner at folk må virkelig få kjøpe og bruke dyre logo klær, men få ikke mine barn til å føle at de må ha det samme. Jeg ønsker meg ikke to jenter i PJS parkas, UGG og crossover Mulberry. Det er så mye annet og hyggeligere ting å bruke penger på. Jeg håper jentene er enige. For jeg tror ikke noe på at tenåringene bruker parkasen sin i så mange år at det forsvarer prisen. Det kommer nok noe nytt som de bare må ha.
Det er jeg også helt overbevist om. Jeg vil tro at mange kvier seg for å kjøpe så dyrt skotøy til barn som både vokser og sliter på en helt annen måte enn voksne.
Det er jo så utrolig tacky sagt at jeg TROR jeg kanskje bare hadde humret inni meg, himlet litt på utsiden, og så gledet meg vilt til å fortelle det som en festlig historie. Og om jeg hadde vært i det sarkastiske hjørnet kunne jeg nok ha parkert henne også, men det hadde nok kommet an på dagsformen. :p
Men det kommer selvsagt an på både setting, hvem som sa det, hvordan, og hvor sårbar en var den dagen. Noen folk er jo også veldig, veldig flinke til å få andre til å føle seg små.
Ja, det tror jeg også, for de dyre (men ikke svindyre) plaggene/skoene blir må-ha på skolen før man rekker å snu seg rundt. Husker det veldig godt fra jeg vokste opp. Alle MÅTTE ha Miss Sixty bukser, SNC-vest og Buffalo-sko.
Vi betaler 40 pund for Hunter, Nike joggesko på XXL til 299 og 800 kr for UGGs. Det er dette jeg mener med at det jo ikke nødvendigvis er så "dyrt" selv om mange anser det som "merkeklær".
Nei, for all del, om man er litt for seg så er det sikkert mange gode tilbud, men det syns jeg nesten er litt underordnet debatten om merkevarer og press. Jeg kjøpte nettopp en Bergansjakke til 800 kr, men de fleste steder koster den jo nesten 3000. Om det hadde vært slik at de bare solgte jakken til 800 kr. så ville den ikke hatt den samme statusen eller hva jeg skal si. Og om markedsprisen var 800, så hadde den ikke hengt i butikkene med 3000 på prislappen. Det er jo det det handler om når det kommer til merkevarepress blant barn. Presset oppstår i det noen har noe, eller mye, som koster litt mer enn det andre har og som ikke alle får. Jeg tror ikke Nike Free hadde vært hovedønsket til 6.-klassingene om det var alle forunt å få dem til 300 kroner.
Altså, det ligger en budsjett-tråd her inne hvor flere skriver "vi har ikke budsjett/økonomisk oversikt, for det trenger vi ikke siden vi har så god råd". Så lengre er det ikke å gå. Jeg oppfatter det som litt av samme greia.
Jeg er helt enig i at hvorvidt merkeklærne er kjøpt på salg eller ikke er underordnet i denne debatten. Eldste her har Bergans-jakke, men man kan jo ikke se på den at jeg fikk den veldig billig på nyåpningen til sportsbutikken. Signalene man selger er jo de samme. (Forøvrig er det tredje vinteren hun bruker den jakka, så investeringen er jeg fornøyd med).
Det er underordnet i forhold til signaler, men ikke i forhold til prioriteringer, signaler overfor ungene, eventuell nudelspising, etc. Det er et poeng å lære ungene "value for money", syns jeg, og å forklare barna at "jeg syns disse skoene er verdt en del mer enn de til 199, bedre skinn og jeg syns de varer lengre, men de er IKKE verdt 1299 som de vanligvis koster. Men nå var jeg flink og har fått dem på salg til 399, og da fikk vi gode sko til ganske passe med penger, syns jeg."
OMG, jeg leste bloggen til fotballfruen. Aldri har jeg hatt en større følelse av at jeg leste om virkelighetens Barbie og Ken. :dåne: Hadde Barbie og Ken være levende, hadde de vært det ekteparet der.
Det jeg synes er kjipt er at man velger å bruke pengene sine på å kjøpe "status" i stede for å bruke dem på å kjøpe produkter som har en helhetlig framstillingslinje, der produsenten i alle ledd tjener penger og har gode arbeidsvilkår.
Hadde vi hatt flust av penger hadde jeg betalet noen for å sy klær til oss av stoffer jeg kjente veien til fra frøet ble sådd til stoffet ble levert meg.
Jeg liker generellt ikke å kjøpe billige klær, fordi jeg VET at bak den billige genseren sitter det sannsynligvis mange underbetalte mennesker.
Dessverre er det vel sånn at det er neste null sammenheng mellom pris og kontroll på verdikjeden i forhold til miljø og arbeidsforhold, tror jeg, med unntak av noen merker som fokuserer spesielt på dette.
Litt både og vel det?
Er det så billig at det er for godt til å være sant er det vel ofte en ullen bakside.
Dessverre er det IKKE sånn at dyrt er bra (som i bærekraftig og etisk), ref. siste tidens saker om Canada Goose jakker og angoraull :grøss:
Ja, ofte er forskjellen på dyre merker og billigklær at når det gjelder billigklær så er det produsert av mange underbetalte arbeidere, og når det gjelder dyre merkeklær så er det produsert av akkurat like underbetalte arbeidere, mens innehaver av merkenavnet håver inn ekstremt mye mer. Det har vært mang en dokumentar som har avslørt minst like tvilsomme arbeidsforhold i fabrikkene til f.eks Tommy Hilfiger som hos H&M.
Jeg ble nysgjerrig og måtte inn å kikke litt - og ble skikkelig storøyd.
B&K forever....i vakkert,plettfritt dukkehus.
Men det som er mest fascinerende er jo alle kommentarene - f.eks.denne :
"Dere kler hverandre. Er noe yndig og godt over deres vesen, synes dere er et svært godt forbilde for unge mennesker idag slik dere fremstiller deres hjem og deres ekteskap. Inspirerende og et slag for den gode tradisjonelle kjærligheten =)"
Jeg kjøper lite klær på HM - en del, ja - men klær jeg vil skal vare, kjøper jeg i andre merker. Det er dog ikke klær som er "allment" annsett som dyre merkeklær, men heller klær jeg anser som "typisk forumklær" :knegg:
buksene fra Kulör sitter bedre og varer lengre enn buksene fra Cubus. Jeg kjøper de helst på tilbud. Genserene fra Molo er nå brukt om igjen og om igjen til både storebror og lillebror (og noen av dem er kjøpt brukt) - de kan glatt selges arves videre. Gensere fra HM er gjerne fine, men de er så just ikke holdbare like lenge nå når gutta er så gamle og med så stor slitegrad som de har.
Jeg er ikke snobbete - det er ikke derfor jeg velger klærne. Jeg ønsker at ungene mine skal være fint kledd. De har ikke særlige tanker om klær og merker - noe de ei heller skal ha.
Jeg synes fotballfrue er skikkelig glossy. Jeg skulle gjerne ha hatt mental vilje og fysisk evne til å holde det så ryddig og trent så mye som henne. - Jeg liker henne jeg! (jaja - ikke sånn at jeg vil være bestevenninna hennes altså) - jeg følger ikke bloggen, men ser jo at mange kommenterer f.eks at hun knapt nok har mage som høygravid osv. Det synes jeg er rett og slett slemt. Hun bør jo forstå det athun legger seg selv til hugs når hun blogger, men hun våger i alle fall å stå i det - enn så lenge.
Samme her. Og jeg ser jo at hun kun viser den glossy siden av seg selv og livet sitt. Det er jo det folk (følgerne) vil lese, antar jeg. Hun er en happyråsaglam-blogger, og da passer det liksom dårlig inn med kjærestekrangler, hybelkaniner og rotete hus. Men klart, et barn inn i bildet vil kanskje sette et nytt perspektiv på tilværelsen hennes?
Yngste har har til nå arvet mye klær, stort sett fra H&M, Lindex, Cubus osv. Det har holdt fint, er ikke særlig slitt og arves videre. Jeg er absolutt fornøyd med klærne derfra.
Ja, det med Canada Goose og produksjonsmetodene er jo direkte tragikomisk, egentlig, slik flere har forsvart det hodeløse kjøpet av slike jakker med at det skulle være mer høyverdig og etisk riktig på noe vis å "kjøpe kvalitet".
Jeg er heldig mor til barn som er:
1: "Hæ?? Nye klær?? Hvorfor må jeg ha nye klær?? Er ikke denne joggebuksa helt fin?? Den har bare litt hull på knærne, men det gjør da ingenting??"
2: "Bare godt brukte, myke, komfortable klær i knallfarger, takk!" (Vi arver heldigvis en del til henne, og det er perfekt, for da får hun de ferdig "oppmyket". :p)
3: "Jippi! Knallgrønn! Yndlingsfargen min! Jippi! Turkis! Yndlingsfargen min! Jippi! Genser med striper! Yndlingsgenseren min! Jeg ELSKER deg, mamma!!!" (Jeg ser at han yngste der kan minne litt om en engelsk setter. :knegg: )
Ingen har mast om noen gåsejakker, i hvert fall. :knegg:
Min er også befriende fornuftig i klesveien, i motsetning til sin mor da hun var på samme alder. :flau: Jeg dro av meg lua bak nærmeste hushjørne, sminket meg på vei til skolen, og hadde jeg vært 9-10 i dag hadde garantert uggs og Canada goose stått høyt på ønskelista. Min bruker lue fra august og vil ha myke bukser, og en "sånn jakke jeg allerede har".
Min Aspergerunge (12) hyler når hun må ha nye klær. Kun gammelt, for smått og utslitt duger. Det er faktisk et problem det også, tro det eller ei. :knegg:
En mor på aspergerkurset sa at ungene hennes bare hadde én sort bukser. En type joggebukse. Disse hadde de til gjengjeld 10 hver av, og ja, de fikk kommentarer fra andre. :knegg:
Status har i hvert fall veldig mye med pengene et plagg koster å gjøre, og faktisk mindre med merket etterhvert... Jeg bor i outlet-land, der Bergansjakker er billigere enn HM. Her har de fleste ungene fullt opp av Bergans, mens de drømmer om HM, Cubus og vero moda :humre:
Jeg fikk fordommene mine mitt i fleisen da jeg så bildet av hun derre bloggerdamen. :værsågod:
Her i huset er det en salig blanding av nytt, arvet, dyrt og billig. Knotten har f.eks. jeans fra både Pepe, Lee og Levi's - men alt er type outlet/billigsalg. Jeg får helt vondt i sjelen bare ved tanken å bruke mye penger på klær som de sliter i stykker, eller vokser fra i full fart.
Jeg er egentlig alt for gniten til å bruke mye penger på klær bare for at det skal være et eller annet merke. Jeg hadde fått hjerteinfarkt bare ved tanken på å sende ungen i barnehagen i noe svinedyre greier, som de der luene med pelsdusk på. (Eksempel valgt enkelt og greit fordi vi har mistet 3 luer på 2 uker ...)
Om folk har lyst til å kjøpe akkurat det de vil til ungene fordi de kan, så må de gjerne gjøre det. Men om folk kjøper svinedyre greier for at alle skal se at de kan, så må du ikke komme her og fortelle meg at de som ikke har råd er misunnelig. Mest sannsynlig himler de med øynene over det eksponeringsbehovet til de med full lommebok.
Det er ikke alltid slik at høy pris = god kvalitet, Benetton koster dobbelt så mye som H&M uten at det er spesielt mye bedre kvalitet, f.eks. (Selv om det kanskje ikke er beste eksemplet.) Samtidig så sitter dressjakken fra Tiger veldig mye bedre på meg enn den fra H&M. Og det bør den jo, prisen tatt i betraktning. Samtidig har jeg ingen problemer med å ha en så dyr jakke til meg selv, ettersom jeg kommer til å bruke den i 10-15 år til. Ingen av ungene mine kommer til å bruke noe som helst så lenge. De har ingen som arver av dem heller, så det er null gevinst i å ta alt for hardt i.
(Som en fotnote er det verdt å merke seg at jeg kjøper lite til ungene fordi bestemødrene elsker å handle klær til dem. De handler mye på salg, og ene bor i Outlet-land. Det gjør at jeg kan ta litt hardere i, om jeg ønsker, de få gangene jeg kjøper noe. Knøtteliten har derfor Hunter-støvler, selv om det er unødvendig. Dog kjøpt på Obs! til samme pris som Viking ville kostet.)
Ungene mine har alt fra billig til dyrt, men det som i utgangspunktet er dyrt er kjøpt på salg. Å kjøpe klær til tusenvis av kroner fordi det er et bestemt merke har aldri vært et tema.
At Far kjøper genser til 1200.- er greit fordi han kommer til å ha den i 20 år!
Jeg diskuterte litt med noen andre foreldre, og vi var vel ganske så enige om at det på skolen er lite press og at vi var veldig fornøyde med det(det har vært litt i lille Es klasse, hvor en liten frøken med store ambisjoner å være den som bestemmer ALT, har vært ute med ufine kommentarer, men det kommer fra foreldre som vil mer enn de evner ...)
Men det som kom frem i denne diskusjonen var at på videregående, som ligger bare noen minutter unna kalles elevene bare 10000.- ungene! Alle har disse dyre jakkene. Fortrinnsvis CG eller Parajumpers, til nød Fjellreven.
Og det begynner på ungdomsskolen.
Så det gjelder å lage gode holdninger.
Foreløpig er det greit. Min lange 12-åring(175cm) trengte sårt til klær nå. Vi spurte om det var noe spesielt han ville ha(hater å være med til byen). Han likte best det vi kjøpte i London i mai. Han storhandlet på Primark! Chinos, t-skjorter og skjorter. Han pynter seg og kan godt være litt småjålete, men ingen kan beskylde ham for å være en merkesnobb!
Heldig for oss, foreløpig.
