Jeg skjønner ikke dette, og skjønner lite av forklaringene jeg finner på den store verdensveven også. Kan nokon eller noen eller noen helt andre forklare meg forskjellen?
Er f.eks. denne setningen riktig? Kanskje de kan la dei lese høgt for dykk?
De = dere (2. person), subjektsform (sånn som «jeg»).
Dykk = dere (2. person), objektsform (sånn som «deg»).
Dei = de/dem (3. person), subjekts- og objektsform.
Så forvirringen skyldes antagelig at nynorsk skiller mellom subjekts- og objektsform i 2. person flertall, mens bokmål skiller mellom subjekts- og objektsform i 3. person flertall.
Setningen din skjønte jeg ikke i det hele tatt, men det var på grunn av verbvalget, tror jeg? :knegg:
Fin og riktig nynorsk i mine øyne.
Nå får man visst lov til å skrive det på andre måter også, men den måten du gjør det på der er sånn jeg bestandig har gjort det.
Det der har jeg lest noe om, men så lenge det bare er sidestilte måter (?) velger jeg å late som om jeg ikke har sett det, for jeg synes det ser så teit ut. :sparke:
Setninga di er heilt fin, med korrekt bruk av de, dei og dykk, men du kan som sagt over også skrive: Kanskje dokker kan la dei lese høgt for dokker. Sjølv ville eg valgt din variant:Kanskje de kan la dei lese høgt for dykk.
Her bruker du de/dykk feil, altså. Det må i det minste være "Kanskje kan de lata dei lesa høgt for dykk?" (Jeg ville heller ikke brukt a-infinitiv, men det er en annen diskusjon.)
ETA: Og så leser man tråden ferdig og ser at feilen allerede er påpekt. :knegg:
Jeg synes det er kjempegøy å skrive nynorsk, og etter at jeg tok for meg boka Nynorsk på 1-2-3 og oppdaget at jeg egentlig er ganske habil i nynorsk, er det enda mer gøy. Men jeg ble også ganske skremt da jeg oppdaget hvor ufattelig enkelt det der med -ar og -ane vs -er og -ene i substantivbøying egentlig er. Jeg fortalte det til kjæresten min, som ble helt sånn :sjokk: og lurte på hvorfor i all verden ikke hans lærere (for 10-15 år siden) kunne forklart det så enkelt som jeg gjorde det. Vi har slitt veldig med det der begge to, helt grunnløst.
Det jeg er mest redd for er egentlig å overdrive. Det ville føles veldig overdrevent å skrive lata, mens det samtidig er mest naturlig å skrive ynskjer.
Og forskjellen på a- og e-verb, samt noen sentrale sterke verb. "Diktet er skreve av ..." gir er liksom et utrolig dårlig førsteinntrykk på eksamen. :nemlig:
Jeg pleier å bruke dette som huskeregel på a- og e-verb:
Alle ord er i utgangspunktet e-verb, og bøyes som
å bygge-bygger-bygde-har bygd
eller
å henge-henger-hengte-har hengt
med mindre det er dønn umulig å uttale i fortid, da blir det a-verb.
eks:
å lytte-lytter-lyttte-har lyttt
må bli: å lytte-lyttar-lytta-har lytta
eks2
å kaste-kaster-kastte-har kastt
må bli: å kaste-kastar-kasta-har kasta
I mine ni år med nynorsk måtte jeg skrive lata, og dykk. Heldigvis er det noen år siden, og tydeligvis har verden gått fremover. Jeg kommer fra en nynorsk kommune, hvor dialekten stort sett bygger på nynorsk. Min nevø, oppvokst i en kommune med bokmål, kommenterte da han skulle lære "den fyste song eg høyra fekk" at dette må være skrevet av mormor.
Oppstyltet og slitsomt.....du aner ikke. Vi måtte skrive heileskaking for hjernerystelse! Jeg hatet nynorsk. Og det var hovedmålet mitt og dialekta mi i tillegg.
Det er meget mulig, tror ikke min læringsevne når det gjalt nynorsk var særlig god. Eneste gang jeg har lyktes med nynorsk var på høyskolen.
Og konservativt var det. Veldig. Og slett ikke sikkert mine lærere heller kunne språket riktig slik som det skulle skrives, eller skal skrives i dag. Men de fikk jeg ikke skrive.
Gjerne din personlige. Jeg mener jeg ville hatt mye bedre norskkunnskaper hvis jeg hadde fått lære ett og ikke to varianter av det norske språket. Og ikke tillegg måttet skrive en slags nynorsk variant av egen dialekt.
Mener du at du hadde hatt bedre norskkunnskaper om du slapp å lære engelsk også da eller?
Jeg er veldig positiv til sidemål. Barn er mye mer språkkompetente enn vi tror, og den største feilen med sidemålsundervisningen i norsk skole da jeg vokste opp, var at den kom alt for seint. Hvorfor begynte vi ikke allerede i 2. eller 3. klasse? Å vente helt til 9. klasse er unødvendig.
Mange norsklærere jeg vet om starter omtrent med å si at de ikke liker nynorsk - da har man lagt et dårlig grunnlag for å lykkes med sidemålsundervisningen. Jeg bruker å fortelle entusiastisk at jeg liker nynorsk, og da smitter det av og til over på noen elever, i hvert fall. (Og det er sant også, selv om det ikke nødvendig betyr at jeg er enig i at vi skal ha sidemålsundervisning - det er to forskjellige ting.)
Eg skulle eigentleg inn i tråden for å peike på at la er heilt riktig.
Og det er verkeleg ingenting gale med å seie at umotiverte og kunnskapslause lærarar har øydelagt mykje for nynorsken, saman med umotiverte foreldre som er blitt utsett for dei umotiverte og kunnskapslause lærarane.
Jeg er ikke en dårlig nynorsklærer. Jeg behersker nynorsk til punkt og prikke,-faktisk skriver jeg på sidemålet mitt nå-og jeg kan lære det fra meg, men umotivert i forhold faget har jeg vært ganske lenge. Jeg synes det er unødvendig og råflott med to skriftspråk i et land med noen millioner mennesker, spesielt når en skremmende stor andel av dem ikke behersker ett av språkene ordentlig engang. Jeg skulle ønske vi bare hadde ett skriftspråk. Ut fra et kulturelt og språkhistorisk synspunkt, men aller mest ut fra et estetisk, skulle jeg ønske at det ene var nynorsk, men det er utopisk å tro at så skulle skje. Jeg ønsker at elever skal lese mange og vakre tekster på sidemålet, kjenne til de viktigste forskjellene mellom de to skriftspråkene og selvsagt historien bak, men jeg ønsker ikke mange timer i uken i fem år med sidemål og jeg ønsker iallfall ikke tre karakterer og avsluttende eksamen i tredje klasse. Veldig få norsklærere ønsker det slik, faktisk, noe vi sa tydelig fra om i høringsuttalelsen om norskfaget tidligere i vår, uten at det ble tatt til følge...:rolleyes:
Og så synes jeg argumentene for sidemålet er så pinlige at jeg rett og slett nekter å stå foran en klasse og gjenta dem:
-"Hvis du lærer nynorsk, er det lettere for deg å lære fremmedspråk." Dette gjelder jo for alle språk, og ikke spesielt for nynorsk. Hvis man har lært seg ett fremmedspråk godt, viser all forskning at det blir lettere å lære et annet.
-"Det er viktig å lære nynorsk hvis du vil ha jobb i f.eks fylkeskommunen..."
Jasså, så dyslektikere og minoritetsspråklige, som som regel er fritatt for nynorskkarakter, kan ikke få jobb i f.eks fylkeskommunen?
Det eneste gode argumentet er at nynorsken har en viktig kulturell betydning, og det er det jeg bruker i forhold til elevene mine. Det, og så masse fokus på hvor utrolig mye smartere man virker når man formulerer seg på nynorsk, og "nå setter vi igang, dere, dette blir gøy."
Sånn, det var min personlige mening. :nemlig:
Jeg begynte i 1.klasse, med nynorsk på skolen. Hovedmål. Alle lærebøker på nynorsk. Jeg elsket å lese, og med unntak av ei bok jeg hadde som het Bergteken i risehola, var alle andre bøker på bokmål. Tegneserier, aviser, reklamer, innholdsfortegnelser, alt på bokmål. For meg ble det som det komplette kaos. Vi begynte også tidlig med såkalt sidemål på skolen, i allefall lenge før 9.klasse.
I tillegg lærte jeg engelsk og tysk. Og det er mulig jeg manglet språkkompetanse, men nynorsk fikk jeg aldri taket på. Kanskje om vi hadde hatt all litteratur på nynorsk. Alle bøker aviser, og tegneserier. Alle ukeblader osv. I stedet måtte jeg forholde meg til begge deler hver dag. Jeg var glad i å lese, glad i å skrive ikke minst, og burde fått lov å forholde meg til ei språkform.
Jeg er så enig med deg. Og om jeg hadde verdens verste nynorsklærere på barneskolen hadde jeg verdens beste norsklærer, som snakket og skrev nynorsk, på ungdomsskolen. Hun elsket målformen, og hadde studert den i mange år. Men nå er jeg nokså gammel, og reglene var langt mer rigide den gangen. Det var et tungt språk å skrive på.
I dag er jeg en stor tilhenger av min nynorske dialekt, selv om jeg sier æ og ikke eg. Forøvrig kan jeg ikke bruke den til daglig. Et fåtall forstår den om jeg bruker den fullt ut uten å moderere meg. Den er litt snål. Og jeg forstår nynorsk når jeg leser det, og skrev meg frem til en a på høyskolen. På ungdomsskolen ville jeg ha fått en s om jeg hadde hatt bokmål som hovedmål og nynorsk som sidemål. Men ergelig nok blandet jeg de to målformene så mye at jeg ikke nådde helt opp.
Nynorsk er vakkert, og burde vært valgfag for spesielt interessere. Og det er en viktig del av norsk kultur. Kanskje burde vi snudd helt om og hatt nynorsk som hovedmål ale sammen. :p