Man tjener mer på å være "naver" enn på å jobbe påstås det. Kan det virkelig stemme? Min ene sønn er en såkalt "naver", og har utbetalt 9000 kroner i måneden. Han er psykisk syk, ikke akkurat velfungerende, han trenger hjelp med det meste. Hjelperen er meg.
Hvis det er mer lønnsomt å nave enn å jobbe, med den lønnen er ungdom utrolig dårlig betalt.
Jeg har også en sønn på 17 år, som jobber deltid. Han har 109 kr timen nå, går opp til 145 når han fyller atten. Hvis han jobber fulltid vil han da ha en månedslønn på ca 23000. 277000 i året. Nesten tre ganger så mye som min mellomste sønn. Og så skulle det lønne seg å nave?
Har sønnen din ung ufør-tillegg? Hvis ikke må han søke om det. Det er en digresjon, men.
Jeg tror at det for noen kan lønne seg å motta AAP + ung ufør-tillegg, i hvert fall de også får supplerende sosialstøtte i tillegg. Ei jeg kjenner har det slik, og hun får hele husleien sin dekket, og sitter igjen med rett over 12.000,- kr til forbruk (mat, telefonregning og fritid) hver mnd. Hadde hun begynt å jobbe ville hun betalt mye mer skatt og måttet dekke husleie sin selv.
For de som har ingen tidligere inntekt, og ville måtte starte i et lavtlønnsyrke og i deltidsjobb, er det ikke så rart eller utenkelig at det vil lønne seg å motta AAP. På kort sikt altså.
Jeg kan si at å kutte lønnen sin ned til 66% merkes økonomisk :nemlig: Alt, som f.eks. studielån, skal fortsatt betales. Forsikringene jeg har utbetales det også kun en lav, symbolsk sum fra, siden den rødgrønne regjeringen har bestemt at ansatte i det private ikke skal få motta sine forsikringer (kun de i staten) - med uttalelsen "det skal ikke lønne seg å være syk". Vi priser oss lykkelige over at min mann tjener godt.
Når det er sagt så er det slik det er, og jeg kan ikke gjøre noe med at jeg har vært så uheldig å bli kronisk syk. Jeg er glad for at vi har et sikkerhetsnett her, og jeg er takknemlig for at det er rom for meg i samfunnet selv om jeg er syk.
Det er den supplerende sosialstøtta som dekker husleie altså. Hvordan hun får det til vet jeg ikke, for det har jeg ikke inngående kjennskap til, men jeg vil tro at det noe med satser for livsopphold å gjøre. Uansett kan man jo søke om bostøtte.
Studielån i Lånekassen har man rett til betalingsutsettelse for så lenge man går på AAP, også hvis man har overskredet grensen på 3 år som man kan få betalingsutsettelse. Og så kan man søke rentefritak i etterkant, som gjør at man ikke taper på å be om utsettelse.
Jo, rentefritak er behovsprøvd, det stemmer. Og så glemte jeg at de ser på familiens samlede inntekt også, når de beregner om man har krav på rentefritak, da vil man jo kanskje gå over grensen hvis man har en partner som tjener godt. Men det er jo uansett bare å søke, det verste som kan skje er å få avslag, og da er man ikke noe verre av enn man hadde vært uten å søke.
Uansett om så er så får jeg litt vondt når det er økonomien som får fokus. Når det gjelder aap så er det medisinske vilkår som skal være oppfylt, det er en aktivitetsplikt knyttet til ytelsen. Jeg håper virkelig at fokuset ikke blir på om ytelser skal reduseres og hvordan. Fokuset må være hvordan de som går på ytelsen skal følges opp, hvilke krav som kan og skal stilles og hvordan vi kan bygge et system som er i stand til å forvalte og iverksette.
Akkurat det er jeg helt enig i, samtidig som jeg ser at aktivitetskravet i mange tilfeller er en vits. Alt for mange blir overlatt til seg selv, i mange år til og med.
Nettopp. Det er der skoen virkelig trykker. Ved å sette inn ressurser på oppfølgingen tror jeg man i sum sparer samfunnet for mange utgifter. Samtidig ser man også at det er et skrikende behov innen psykiatrien, spesielt for barn og unge. Hadde man satt inn ressurser tidlig nok hadde det vært betydelig færre som hadde fylt de medisinske vilkårene.
Selv om du skulle jo tro, at siden målet for de fleste er å sørge for seg selv, så skulle det ikke være nødvendig at andre sitter over dem som hauker for å passe på at de tar tak i egen situasjon. Jeg synes det er skummelt at det virker som om så mange må trues og gjetes til å sette det ene beinet foran det andre...
Mange må sikkert det, men noen, som min sønn må ha hjelp. Siden han er så ung vil de ikke gi ham uføretrygd. Ergo skal han inn på ulike tiltak, hvor han må stå på venteliste i forhold til muligheter for å komme i aktivitet, og siden han fungerer dårlig rykker han stadig bakover i køen. Og de han skal ha behandling hos vet ikke hvordan han skal behandles. Og attpåtil skal han ha dårlig samvittighet fordi han får støtte og er en naver. Ikke alle kan ta seg sammen.
Hos unge på AAP tror jeg (uten at jeg har konkrete tall, jeg er bare blitt det fortalt på forelesning) at psykisk sykdom er den vanligste årsaken, da er det vel ikke så overraskende, rart eller provoserende at de trenger oppfølging. For meg personlig (som ikke mottok AAP pga. psykisk sykdom) tok det over to år fra jeg først ringte NAV og ba om en time med saksbehandler for å lage en tiltaksplan, til jeg i det hele tatt fikk et møte med saksbehandleren min. Da ringte jeg ukentlig for å mase.
Jeg vet ikke helt hvorfor han skal ha dårlig samvittighet? Jeg tror sånn overall, at ingen mener at somatisk- eller psykisk syke som ikke har arbeidsevne IKKE skal hjelpes økonomisk? Det nye begrepet "NAVere" er så vidt meg bekjent en betegnelse på ungdom som primært har vondt i viljen.
Jeg er kjemperedd for at vi har laget et passiviseringssamfunn, hvor vi nærmest er ute av stand til å tenke selv, hvis vi ikke får hjelp til, eller beskjed om det. Over 100 telefonsamtaler for å få hjelp er selvsagt for mye, men jeg regner jo med at du i 2-årsperioden allikevel var opptatt av egen helse og ikke lot alt bare skure fordi du ikke fikk tak i rådgiveren din? Jeg tror mange kunne tjene på å involvere f.eks arbeidsgiver i arbeider, og å ikke vente til maksdato før man lager planer videre.
Problemet er at han ikke skjønner det. Han ser på seg selv som en "naver" fordi hsn får støtte fra nav. Viljen til endring er der, han lykkes bare ikke. Og jeg tror det er mange som har det sånn. Jeg tror ikke folk flest later som. Naivt muligens.
For min familie, mine barn er alt skriveriet skremmende. Hvis ikke velferdssystemet kan ivareta mellobror ser hans brødre for seg at han vil bli deres byrde. Jeg betaler titusen kroner måneden for å holde på min gamle leilighet for at han skal ha er sted å bo. Jeg burde kunne solgt den. Men kan jo ikke kaste ut en som ikke har noe sted å bo.
Jeg skjønner hvor du vil Billa, men diskusjonen blir todelt. Eller mangedelt egentlig. En del går på hvilket ansvar man selv har hvis man er i nok vater til å ta vare på seg selv. Noe annet er de som trenger hjelp til å ta det ansvaret.
De som faktisk er i jobb er avhengig av å ha en arbeidsgiver som også er samarbeidsvillig. De som står uten jobb og har en uavklart arbeidsevne trenger hjelp til å finne ut av dette. Aspektene er så mange og så ulike.
Poenget mitt er egentlig, at ingen har tatt til orde for at de som trenger hjelp og støtte ikke skal få det. Debatten rundt hele NAV-systemet kan selvfølgelig heller ikke knebles fordi enkelte stønadsmottakere synes det er vanskelig å motta støtte fra NAV. Debatten må tas nå, mens vi enda har råd til å tenke fornuftig og til en hvis grad "med hjertet". I det øyeblikket det ikke er penger igjen å fordele, vil sannsynligvis kutt og krav være betydelig mer brutale, for alle, og derfor MÅ alle bidra med de evner (mye eller lite), slik at de som IKKE kan bidra til fellesskapet fortsatt skal kunne ivaretas, tross alt.
Ja, men jeg er oppegående og ressurssterk, ikke alle er som meg. At en depresjon blir ytterligere forsterket av at man må sloss for å i det hele tatt navigere seg i systemet, er vel ikke så rart. Alle mennesker har også en mer kompleks historie enn man kan vite uten å kjenne detaljene, og alle er mer enn det du ser.
Der er jeg helt enig Billa. Jeg synes bare at diskusjonen ofte dreier seg om to ting. Den økonomiske, det vil si at man får "for mye". Eller ansvaret til hver enkelt. Hvordan vi skal jobbe for å forebygge og reparere, hva som skal kreves og tilbys.
Alle aspektene er viktige i diskusjonen. Jeg synes bare det kunne vært interessant å holde størrelse på ytelse utenfor diskusjonen.
Jeg er ikke uenig, og det at det for deg tok to år å få til et første møte er selvfølgelig ikke bra nok. Ringte du virkelig HVER uke i to år? Det er bare helt utrolig at ikke legen din eller noen andre kunne hjelpe deg. Noe så meningsløst!
Allikevel, jeg tror ikke din historie er normen, jeg tror virkelig ikke det. Jeg tror også at svært mange som svever rundt i systemet rett og slett lar seg passivisere uten særlige protester. Kanskje har vi rett og slett kommet dit hen at helse og egen hverdag er noe folk overlater til det offentlige å ta ansvar for. Aktivitetskrav behøver dessuten ikke bare gjelde sosialstønad. Jeg vet om tilfeller av folk som har vært sykmeldt i ett år, uten ett eneste krav fra NOEN om noe som helst form for egentrening eller økt fysisk aktivitet. Ingenting! Må det offentlige virkelig betale eller true, før norske folk gidder å gå en tur hver dag? Det handler jo ikke om at alle som mottar støtte fra NAV har komplekse historier, er ressurssvake og lite oppegående. Mange kanskje, men ikke alle. DET argumentet synes jeg dessuten, er mye mer stigmatiserende enn å anta det motsatte og forvente at de også har noe å bidra med.
Eg blir så lei av at alle diskusjonar om nav som system må vere så hensynsfulle ovanfor dei individa som opplever det stigmatiserande å få hjelp!
For meg lønner det seg definitivt å jobbe. Som IzziCreo er eg glad eg har ein mann med godt betalt jobb, for eg ville måtte selgje leiligheita og flytta, om eg skulle levd på det eg får utbetalt i AAP. I tillegg synest eg det er trist og leit og kjipt å A) vere for sjuk til å jobbe og B) ikkje ha noko meningsfullt å gå til om dagane. Men det betyr då verkeleg ikkje at eg skal bli trist og lei kvar gong NAV som system blir kritisert. Ein må kunne halde desse to tinga adskilt.
Når det gjeld "Det lønner seg ikkje å jobbe"-diskusjonen synest eg dette er heilt absurd og det seier meir om folk enn om systemet! Dersom ein jobber, får ein trekk i trygdeytelsane. Men ein får jo lønn istadenfor. For dei aller fleste vil 100% lønn vere meir enn 66% AAP! Argumentet om at trygda faller bort viss ein jobber synest veldig rart i mine auge. Sjølv har eg som mål å jobbe så mykje at trygda faller bort. Dessverre lar ikkje det seg kombinere med behandling og trening eg må gjennom for å bli betre.
Kanskje ikke alle har komplekse historier eller er ressurssvake, men for veldig veldig mange er årsaken til at de havner i NAV-systemet at det skjer noe spesielt vanskelig i livet. Det er ganske vanlig å få seg en nedtur i forbindelse med arbeidsledighet eller sykdom, og det er ikke nødvendigvis bare enkelt å ta tak selv.
Selv hadde jeg heldigvis såpass overskudd etter et halvt års sykemelding at jeg kunne legge frem mitt eget forslag til aktivitet som ville føre meg tilbake i arbeidslivet. Saksbehandleren min sa ja, og jeg kom forholdsvis raskt gjennom systemet. Det er jeg glad for, men jeg forstår veldig godt at det ikke er like greit for alle. Tettere oppfølging tror jeg vil føre mange mye raskere ut i aktivitet og at de blir kortere i Nav-systemet.
Ja, sånn utenom de ukene NAV-kontoret var stengt pga. jul og påske og sånn da. I begynnelsen ringte jeg med 48 timers mellomrom når det var mulig, siden NAV har en vel fin idé om at de garanterer svar innen 48 timer. Til slutt fikk jeg en helt fantastisk saksbehandler som ordnet alt jeg trengte på under to uker, til tross for at hun kun jobbet 50%, så det finnes de som virkelig imponerer også.
Ja, jeg tror det er mer å hente på tettere oppfølging og større krav til de som faktisk ikke befinner seg så veldig langt unna arbeidslivet. Som mottar dagpenger og sykepenger f.eks. Jo lengre tid det går jo vanskeligere er det. Statistisk sett. Lise som ikke har hatt noe ordentlig arbeidsforhold noen gang, ikke fullført vgs, lettere psykiske plager,litt for mye bruk av rusmidler, og som har vært av og på sosialhjelp de siste ti årene er det mye vanskeligere å jobbe med. Der er ikke snømåking eller annen samfunnstjeneste noe som jeg kan se for meg fører henne nærmere ordinært arbeidsliv. Tid er en veldig viktig faktor når det kommer til oppfølging og spesielt for ungdom.
Livsopphold for en enslig i de aller fleste kommuner i Norge er 5500 kr ca, og det er det man skal sitte igjen med når husleien er betalt. Alt annet man mottar, det være seg bostøtte, AAP eller barnebidrag (ikke barnetrygd, den går utenom) skal motregnes og legges inn som inntekt. Så om en person har 7000 i husleie, men 12.000 i AAP i måneden, og da 3000 feks i bostøtte fra Husbanken, så får de ikke noe i supplerende sosialstøtte i det hele tatt, bortsett fra kanskje bittelitt til strøm-utgifter dersom de er høye.
I den grad sosialkontoret godtar leilighet til 7000 til en enslig da, det kommer jo ann på...
Men jeg undres, unge som aldri har vært i jobb, men som får AAP på grunn av sykdom kan da umulig få så mye stønad at det vil lønne seg å ikke jobbe? Ikke bli frisk. Jeg tenker da enslige unge uten barn.
Minstesatsen er rundt 650 kr pr dag, det utbetales for 5 dager pr. uke. Hvis de er i tiltak (ikke behandling) får de også dekt reise til og fra tiltaket. Vet ikke hvor høy lønn som er vanlig for de som er nye (og gjerne uten utdannelse).
17 åringen min som sluttet videregående pga mobbing fikk 220 kroner dagen, pluss reise. Han jobbet da 7,5 timer pr dag. Og var overlykkelig over å få normal lønn da tiltaket var ferdig.
Ja, men det kommer jo ann på hvor man bor og hva som er normale utgifter der man bor, her i Bergen er grensa for en enslig 6333 kroner feks, mens det andre steder kan være høyere eller lavere. Selv NAV vet jo hva som er gjennomsnittspris i byene hehe.
Ikke Aap nei. Er det faste satser for Aap også? Mellomsten har aap, men ikke så mye som 650 pr dag. Tror jeg i allefall ikke. Mener han har utbetalt 9000.
Jeg har hørt om mange som har rundt 9000,- utbetalt på AAP. Har man ingen gjeld eller andre ting som gir fratrekk på skatten, blir det en del. Men da har han ikke ung ufør-tillegg, Perhonen, så hvis dere ikke har søkt om det, må dere gjøre det.
Sånn egentlig tror jeg det er en beregning som NAV bør "skjønne selv", så jeg vet ikke helt hvordan man søker. Det er NAV også ekstremt tilbakeholdne med å informere om, så jeg anbefaler egentlig å ringe dem og spørre. Jeg lurer på om det er slik at dere kanskje må gjøre det som en klage på den opprinnelige beregningen? :hmm:
Neida, det skal brukes i AAP-beregning også. Det har med pensjonspoeng å gjøre også, og det er jo vanskeligere å få innvilget varig ufør. Man må vel mer eller mindre være der at man nesten likegodt kunne fått varig ufør, men slik jeg forstår situasjonen til perhonens sønn (og har forstått den over ganske mange år nå), er det jo der han er, dessverre.
Ikke alt man vokser av seg desverre. Viktig for meg er at mennesker som strever uten å lykkes med å komme videre også skal kunne få et bra liv. Økonomisk uavhengighet av familie og venner må være alfa og omega.
Det kan være lurt å sørge for at nav har alle rapporter fra PPT, BFT, BUP eller lignende. De vil da bedre kunne vurdere ham opp i mot ung ufør. Et tillegg som jeg personlig synes er tullete og urettferdig. Er man ung og ufør så er man ung og ufør. Om det nå er på grunn av medfødt hjerneskade eller angst. Det praktiseres veldig strengt. Du kan lese mer om det her for eksempel tidsskriftet.no/article/370914
Altså jeg mener ikke at det er tullete at man får kompensert for at man aldri har hatt en sjanse til å opparbeide seg pensjonspoeng, men fordi det blir så urettferdig alt etter diagnose.
Det er bra det praktiseres strengt, det skal ikke være enkelt. Og det har vært forsøkt utrolig mye uten at det har hjulpet eller ført til endring. Både hos bup, bft, hos ntnu, hos dps, nevrologer, fastlege, nav, st.olav, logopedtjenesten, arbeidstrening, tre forskjellige skoler etter ungdomsskolen, arbeidspraksis.
Tusen takk for gode svar. De er uvurderlige. Dette er områder jeg ikke kan noe om. Fins ingen uføre i min familie. Bare trebukker som jobber til de stuper. Og lite å hente i vennekretsen også.
Leste artikkelen, og ser at i vårt tilfelle er han inne på solid grunn i forhold til diagnoser. De foreligger alt fra fjorten femten års alder. Videre har han aldri ruset seg, ikke engang med alkohol. Eneste selvmedisineringen han gjør er å røyke. Ikke sunt det heller da, men likevel.
For meg betyr dette at der min voksne sønn ikke klarer seg på sin aap stønad er det jeg som må betale. Jeg som inviterer på middag, betaler husleie, kjøper klær og sko. Ingen ønsker å leie ut til en som er syk, ergo må han bo i min leilighet, og jeg kan ikke flytte eller selge. Det sprer seg som ringer i vannet.
Artikkelen forteller meg at mange lever under fattigdomsgrensen. Som min sønn. Dette medfører at jeg hjelper ham økonomisk, og med bolig. Noe som gjør min økonomi dårlig også. Det blir som ringer i vannet. Som enslig forsørger til et barn, og pårørerende til et annet, en ungdom med store psykiske problemer gir hans vedvarende psykiske problemer og økonomiske problemer meg utfordringer jeg egntlig ikke håndterer særlig bra.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
