Språkhistorisk er nynorsk meir norsk enn bokmål, Input. :knegg: Men eg synest ikkje det er eit argument for noko som helst, det er tross alt ikkje slik språksituasjonen er i dag.
Med "stemme" mener jeg skrivemåte, altså måten man ordlegger seg på. Når man blir kjent med folk gjennom skriftlig kommunikasjon, får i alle fall jeg en følelse av en stemme som ligger bak måten folk formulerer seg på. Når en plutselig skifter målform, endrer hele stemmen seg. I alle fall hvis man som Toffskij har en særpreget skrivemåte som skiller seg ut fra røkla. Det er mye identitet i måten man skriver på, i forumverden.
Nei, så klart folk skal få skrive. Men eg skjønner verkeleg ikkje poenget med at ein må svare på same målform som ein blir tilskrive på. Det gjer at mange bokmålsbrukarar (uavhengig av geografisk tilhøyrigheit), ender opp med å bruke eit underleg og arkaisk språk som det er langt vanskelegare å forstå, enn om dei hadde skrive bokmål in the first place.
Å, det var snedig å lese Toffskij på nynorsk! Siden jeg jo også kjenner talestemmen din, så blir det veldig rart. Faktisk ikke så mye på grunn av at ordene er annerledes enn ordene slik du sier det.
Og her måtte jeg tenke litt, men altså, here goes: Jeg syns nynorsk leses langsommere enn bokmål. I hodet mitt stopper jeg litt mer opp for hvert ord, og leser litt mer "høytidelig". Jeg tror faktisk jeg leser bokmål nesten dobbelt så fort som nynorsk, og det er ikke på grunn av forståelsen, altså. Nynorsk var hovedmålet mitt til opp i tjueåra.
Så for meg harmonerer det ikke helt når folk som snakker et superkjapt og "flytende" språk til vanlig begynner å skrive nynorsk, som for meg er mer adstadig (er det et ord?).
Selv veksler, jeg forresten, og skriver stort sett nynorsk til deler av slekta. Det virker utenkelig å skrive bokmål til målmannen pappa, for eksempel.
Østlendingene på Det Norske Teateret, ja... Don't get me started! Det er SKREKKELIG!! :skremt:
Jeg sitter på kanten av stolen og vrir meg og klarer overhodet ikke å oppleve det som foregår på scenen som noe "ekte". Jeg bare venter på neste gang de skal glippe og si "ikke", sånn som de har lyst til.
Jeg kom på dette akkurat nå, nokon, så jeg vet ikke helt, men jo, jeg bruker stort sett litt mer tid på dine innlegg. Men det er jo til fordel for oss begge: Du unngår at jeg skummer slik jeg vanligvis gjør, og jeg får nyte språket ditt. :hjerter:
Nynorsken og bokmålet mitt blir veldig forskjellige, jeg skriver jo et litt snirklete, ornamentert bokmål, men på nynorsk blir jeg knapp og nedstrippet. Men jeg synes jo jeg forskyver personligheten min litt når jeg skriver på andre språk på generell basis. Engelsk-Toffen ligner mer på Bokmåls-Toffen enn Nynorsk-Toffen gjør.
Eg trur for min del lesetempo avheng meir av sjanger enn målform, det er derfor eg spør. Når eg les ein svensk roman, som kanskje er mest samanliknbart, bruker eg lengre tid på teksten i starten av ein roman, medan etterkvart som eg har komme inni ö- og ä-bruken, les eg med omtrent same tempo som ein tilsvarande tekst på norsk. Sjølv les eg saktare når det er tekstar kor språket åpenbart er i fokus, som for eksempel lyrikk enn når eg les tekstar som er meir kommunikative. Trur eg. :gruble: Interessant avsporing.
Jeg syns overhodet ikke du skriver snirklete, men lett og ledig og flytende, på bokmål. Toffen. Og veldig knapp på nynorsk, ja. Humøren din blir helt annerledes også - den lille, tørre latteren som ofte ligger litt under når du skriver bokmål blir borte på nynorsk.
Det er akkurat det eg meiner med stemma di. Du har ein veldig særprega skrivemåte og bruker ord og vendingar som ingen andre bruker, så det går nesten an å sjå at det er du som skriv innlegga dine. Derfor blei det ekstra rart å lese Nynorsk-Toffen.
Godt poeng, Nokon. Det kan hende eg hadde lest raskare om alle tekstane rundt, over tid, var på nynorsk.
Noko av det verste eg veit å lese er aviser som vekslar på målføret, som Sunnmørsposten og Haugesunds Avis. Eg brukar ingressen og langt ned i artikkelen til å justere stemma i hovudet mitt til målføret eg les på, og så må eg skifte igjen til neste artikkel.
Men det fungerer bedre her på forumet, fordi eg allereie har ei forventning om kven som har kva slags røyst. Akkurat som når ein irl veit kva ein kan forvente å høyre når bergensaren eller trøndaren opnar munnen.
Var det her eller på et annet forum vi en gang arrangerte en slags konkurranse der 10 ulike brukere skrev hver sin korte tekst, disse ble samlet av en "redaktør" og de andre brukerne skulle gjette seg fram til forfatter? Det var egentlig veldig morsomt (og jeg var overraska over at jeg ble avslørt av alle).
Jeg synes Olaug Nilssen er strålende og veldig morsom som spaltist – man MÅ ikke like Få meg på, for faen for å synes det, tror jeg. (Selv om jeg likte den.)
Gode nynorskskribentar kan levere veldig god humor, støtta av nettopp den litt knappe underfundigheten (det ordet finn eg ikkje eit godt nynorsk ord for, og eg nektar å skrive underfundigheita) som nynorsken passar så godt til.
Men jeg bruker ord som «barokt» og «hang» og konstruksjoner av typen [en hang [til [lange [setninger [med [mye [komplisert underordning]]]]]]. Ofte. Det er det jeg mener. :knegg:
Eg likar Are Kalvø og Frode Grytten. Olaug Nilssen har eg aldri forstått meg så mykje på, og nektar å lese "Få meg på for faen" med klassen, sjølv om ho har med veldig mykje kuk-prat og sånt. :nemlig:
Jeg ble forelska i Olaug Nilssen da jeg så Stort og Stygt på Det Norske. Jeg lo og gråt, samtidig.
For å ikke snakke om skuespillerne! :hjerter: Det var utrolig mye morsom dialektbruk i stykket som funka superbra. Absolutt ikke påtvungent eller stivt.
Det var ikke noe galt i å nevne det, nokon. :) Det er jo et poeng som stadig dras frem overfor folk som sier at de synes godt språk er viktig. Men det blir jo et bakvendt argument, siden godt språk typisk vil gjøre det lettere for dyslektikere.
Absolutt! Eg har hatt den diskusjonen på eit par forum allereie og kjenner at det er fråveret av slike diskusjonar (og diskusjonar om lesegleeeede) som gjer FP til ein fin plass. Og alle folka, sjølvsagt.
Her har dere diskutert dere videre mens jeg var på jobb. :snurt: Men for å svare på spørsmål fra et titalls innlegg siden: dansk og norsk er tilsynelatende likt, men det er overraskende mange nyanseforskjeller. Og jeg brukte i sin tid overraskende lang tid på å legge om fra dansk til bokmål, tatt i betraktning at jeg snakket(-er) begge språkene flytende.
Det hadde blitt rart hvis JEG skulle skrevet nynorsk, dessverre. Med min svært bokmålsnære dialekt, og fraværende opplæring i nynorsk så kan jeg dessverre ikke forstå at jeg noen gang vil kunne lære det skikkelig, med god flyt og setningsoppbygging. :(
Jeg ville stusset, og tenkt at det var sært hvis man ikke har noen tilknytning overhodet. Jeg synes nynorsk er vakkert og fascinerende både i skrift og tale, men synes ikke det skal være ett skriftlig sidemål med eksamen slik det er nå.
At man bor eller har bodd ett sted hvor det snakkes som hovedmål tenkte jeg på.
Selv er jeg halvt vestlending (Sunnmøre/Nordfjord) hvor det i aller høyeste grad snakkes nynorsk. Men til tross for morsarven, så synes jeg det virker søkt å skulle begynne å skulle snakke nynorsk siden jeg aldri har bodd ett sted hvor "alle andre" gjør det.
Jeg er trønder med bokmål som hovedmål bosatt på Sunnmøre. Egentlig burde jeg vel ha skiftet til nynorsk?
I kommunen vår er skolen barna mine går/har gått på den siste skolen med nynorsk som hovedmål.
Jeg er ikke veldig begeistret for lærebøkene de har hatt de tre første åra. Synes de lærer en litt merkelig nynorsk som tilsynelatende prøver å nærme seg bokmål (med enkelte unntak, som setninga "På skolen låst vi som at vi er skrømt" -hvem sier sånt?), men i det store og hele er jeg veldig fornøyd med at de har nynorsk som hovedmål.
"Alt annet" foregår på bokmål, så jeg tror det er lettere for barna å ha nynorsk som hovedmål og bokmål som sidemål enn omvendt.
Jeg synes nokon skriver nydelig nynorsk, og Toffskij burde skrive nynorsk oftere!
Det er vel ikke merkelig å ha mer tilknytning til det man har hatt som hovedmål? Sidestillingen av nynorsk og bokmål er jo kun teoretisk, bokmål er det som er mest utbredt og er det folk flest syns er lettest å forholde seg til.
Jeg må innrømme at jeg syns nynorsk er en enormt merkelig konstruksjon.
Man har tilknytning til det skriftspråket man føler seg mest hjemme i. I flerspråklighetsteori snakker man ofte om "hjertespråk", og et slikt forhold kan man ha både til muntlig og skriftlig språk.
Olaug Nilssen skreiv ein utruleg morsom sak i K-Magasinet, like før premiæren på filmen. Ho meinte at boka hennar hadde fått nok merksemd med både teater- og filmadapsjon, og utbroderte dette under overskrifta "Få meg av, for faen!"
Eg er usikker på om eg forstår deg riktig, men for min del handler det om "stemme". Eg synest det kjennest som om eg bruker mi eiga stemme, når eg skriv nynorsk. Det er det som fell seg naturleg. Eg kan like gjerne skrive bokmål, bruker mykje bokmål i jobbsamanheng og i ein del tekstsjangrar, men når det er eg personleg som skriv, skriv eg nynorsk.
Nynorsk er mitt hjertespråk, nynorsk er ein del av min identitet. Dei siste ti-tolv åra har det blitt mykje bokmål på grunn av jobb, og eg kjenner dessverre at nynorsken ikkje lenger er den første eg grip til, ikkje ein gong på privaten. Men - om nokon spør meg så er eg fødd der eg er fødd, uansett kor i verda eg bur, og uansett kor gamal eg blir. Nynorsken er ein del av den identitetspakka.
Ja. Jeg synes det er merkelig.
Men nå synes jeg det ikke er "behagelig" å lese nynorsk. Jeg kunne for eksempel aldri kost meg med å lese en bok på nynorsk.
Jeg synes ikke det er pent pga det flyter ikke godt i mitt hode. Det er rent subjektivt og jeg godtar selvfølgelig at andre synes det er flott.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
