Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Professor Matthiessen frykter at folks framstilling av "perfekte" liv på Facebook kan føre til mobbing av kolleger med mindre "perfekte" liv.
Jeg må innrømme at jeg blir matt. :confused:
Voksne mennesker skjønner vel hva FB er, gjør de ikke, eller er det slik at dersom fire kolleger legger ut bilder av ferske boller og fargekoordinerte barn, har den femte kollegen rett til å føle seg mobbet?
Jeg nekter å tror at dette kan være tilfelle, og samtidig blir jeg oppgitt over at man med dette kanskje gir folk enda en grunn til å skylde på andre hvis alt ikke fungerer optimalt på jobben.
Hva tenker FP?
Jeg blir også matt. Er folk virkelig så usikre på seg selv? Dersom folk opplever noe fint eller er stolt av noe de har utrettet må de for all del holde det for seg selv, og i alle fall ikke dele det på face, i tilfelle det får andre til å føle seg utilstrekkelige.
Jeg blir også matt. Hvorfor er det kun fokus på negative sider ved FB og andre sosiale medier i mediene? Jo, de elsker jo konflikter og positive vinklinger selger jo ikke.
Jeg tror faktisk at en positiv ting med Facebook er at det er blitt mer stuerent å "skryte" mer, rett og slett aksept for å være litt anti-jante. De fleste skjønner vel at man viser godsiden på FB? Akkurat som når man skriver julebrev eller treffer kjentfolk på gata.
Dessuten synes jeg det er ganske underholdende med allslags "perfekt"bilder på facebook. Jeg liker mye bedre perfektoppdateringer enn "syt og klag" i fb-statuser.
Om man føler seg dårlig sammenlignet med andre, så er det aldri andres ansvar å gjøre noe med det. Man blir aldri lykkelig om man ikke tar 100% ansvar for egne tanker, følelser og liv.
Det som er nyttig å ha som folkus i alle situasjoner hvor man potensielt kan sammenligne seg med andre (og det er da veldig mange flere steder enn på FB!) er at vi gjerne sammenligner våre egne dårligste sider med andres polerte fasade. Da har man jo ingen sjans! Jeg tror de fleste har mye å hente på å være greiere med seg selv. Send egen indre kritiker på en laaang ferie og erstatt den mentale hudflettingen med noen klapp på skulderen. Livet er ikke en eneste lang, utmattende konkuranse. Det ligger mye verdi i alt som ikke er "bedre enn" og "flinkere enn" - humor, nærhet, indre ro, spenning, utvikling, kreativitet, glede.
:dåne: Så det er mobbing, rett og slett, om man legger ut skryt på Facebook? Jeg blir matt, jeg også. Det får da være måte på. At man kanskje bidrar til at andre føler seg litt mindre vellykket, det er nå en ting. Men at det er mobbing? Om man fulgte opp med "æda bæda, Hansen på kontor 114 har det ikke like bra som meg! :snill: ", så kanskje.
Det vil vel være mobbing og snakka om at man har det bra også da? For tenk på h*n som ikke har det!
Jeg er forresten uenig i at folk er mye mer opptatt av fasade nå enn før. På mange måter er det omvendt. Nå snakkes det mye mer åpent ut om problemer enn tidligere. Offentlige personer står fram og snakker om sine psykiske problemer, rusproblemer eller ufrivillig barnløshet. Der parforhold ikke fungerer går man fra hverandre, i stedet for å holde sammen for fasadens skyld. Det er allmenn kjent at vår kommende dronning har hatt befatning med ulovlige rusmidler, at en tidligere statsminister har vært innlagt på psykiatrisk sykehus, og en annen sentral politiker er homofil.
Jeg tenker på da min bestmor var ung, da min mor vokste opp. Da var det viktig med fasade da, at alt skulle se perfekt ut utad. Det ble løyet på fødselsdatoer for å dekke over at man ble gravid før bryllupet. Folk var tvunget til å holde sammen i destruktive forhold, fordi det å skilles var utenkelig. Hva skulle vel naboene si? Hjemmene skulle være perfekte, dyner skulle luftes og vinduer pusses hver fredag. Psykiske problemer? Hvem i alle dager snakket om sånt? Homofili? OMG -det skulle ta seg ut.
På facebook ser man det man vil se. Folk viser det de gleder seg over, er stolt av og fornøyd med, men samtidig har jeg også fb-venner som forteller åpent om sin sykdom og kreftbehandling, og annet som jeg er imponert over at folk er så åpne om. Folk deler når de har mistet et nært familiemedlem, skriver som sivil status at de er i et forhold med en av samme kjønn, de offentliggjør samlivsbrudd, og deler andre vanskelige, triste eller alvorlige ting.
Og hvor mange lenker er det vel ikke på fb, til artikler som den i HI og alle mulige andre artikler, kronikker, blogginnlegg etc, om dette presset og jaget som vi visstnok utsettes for. Det begynner å nærme seg jul, smått om senn. Lurer på hvor mange lenker som kommer på fb framover, til artikler om hvor fordømt skadelig det er for barna med hjemmelaget pakkekalender, hvorpå folk understreker igjen og igjen hvor enkelt de selv gjør det, ironiserer med at de sikkert er barnemishandlere som "bare" gir sjokoladekalender til sine "stakkars" barn, at de ikke gidder å vaske i skuffer og skap, og i det hele tatt, skryter av hvor lite perfekte de er. Synes det er flere slike innlegg enn innlegg som viser bilde av fine kalendere og julebakst. Det blir flaut å være flink, for man blir mistenkeliggjort som en som føler seg presset eller ønsker å fremstå som perfekt. Folk tør ikke lenger å komme med tips til sunne matpakker, av redsel for å bli sitert i neste blogginnlegg eller kronikk om hvor perfekt alt skal være nå til dags, akkompagnert av en "ekspert" som advarer mot den nye trenden som får andre til å føle et umenneskelig press. Jeg blir dårlig.
Altså, jeg skjønner (og vet!) jo at det kan være blææh å se bilder av nabodamas veltrente kropp på fjelltoppen der hun klemmer ektemannen og skriver "verdens besteste" m/ utallige hjerter den dagen man selv har kranglet med mannen, trøstespist en stor sjokolade etterpå, og kjenner buksa stramme mer enn noen gang der man ligger som et slakt på sofaen.
Dager der man ikke klarer å glede seg over andres lykke eller "lykke"-begge deler finnes vel på FB- har man vel alle, men det forbauser meg litt at voksne mennesker a) ikke skjønner at FB i stor grad (jeg mener iallfall det) er fasadebygging og b) ikke har god nok selvinnsikt eller livserfaring til å forstå hvorfor man reagerer som man gjør på slike ting.
Altså, jeg skryter på Facebook. Feks over min datter, som jevnt over er utrolig flink og hjelpsom. Jeg skryter fordi jeg vil vise hvor stolt jeg er av henne. Det er selvfølgelig en del dager jeg kunne tenkt å kaldkvele hele ungen, men je henger henne selvfølgelig ikke ut på Facebook. Men tar det som en selvfølge at alle forstår at det å ha en 13-åring ikke alltid bare er en fest, men at man bare rett og slett ikke forteller om det på Facebook. :knegg:
Jeg for min del er mest lei av alt fokuset på hva som er feil å legge ut om på SoMe. Særlig i sosiale lag har det en tendens til å bli mye diskusjoner ala 'herlighet, såååå du hva hun la ut?!?'. Matt, ja. En god beskrivelse.
Helt enig. Og som regel kommer det fra de som bare kikker selv. :snill: Jeg pleier som regel å si at om man irriterer seg så mye, så bør man kanskje bare melde seg ut og kvitte seg med det irritasjonsmomentet.
Jeg tar også for gitt at folk skjønner at det er flere nyanser i livet mitt enn glad familie på hyttetur og vakre blomster i bedet, liksom.
Jeg ser for meg potensielt omstendelige statusoppdateringer: "Koser oss på hytta i høstferien! :hjerter: (Men mannen er grinete fordi han har vondt i ryggen, så det er ikke SÅ bra med oss, altså!)", "Endelig fredag og nå skal vi jammen kose oss med god mat og en fin film! (Men jeg har gått opp to kilo denne uken og ble ikke invitert med på jentetur til London, så alt er ikke bare fryd og glede, altså!)"
Min erfaring er også at de som har mest behov for å mene noe om andres FB-bruk er de som legger ut minst selv. For ikke å snakke om de som ikke har registrert seg på Facebook men har full innsikt i alt som skjer der og hvor teit/skadelig/tidsstjeldende og hva_har_du det er. :humre:
Helt enig med deg! Jeg frigjør meg så godt jeg kan fra tanken på potensielt surmagede kommentarer blant folk som får opp mitt på newsfeeden og de eneste vurderingen jeg tar, er at jeg ikke eksponerer andre uten tillatelse og at jeg kan stå for det jeg sier til alle og enhver (har familie, venner, kolleger, elever, sjefer, barnas venners foreldre og gudoghvermann på vennelista - for meg er FB en høyst offentlig sosial arena og ikke et sted kun for den indre kjernen) - utover det ønsker jeg å være autentisk og ulike folk synes sikkert jeg er slitsom på ulike måter (FOR politisk engasjert, FOR opptatt av Meningen med Livet, FOR glad i å poste bilder, FOR glad i å poste geniale Quotes, FOR opptatt av å være morsom, FOR aktiv & whatnot). Her går det faktisk ikke an å please alle. Da blir det som tegningen under:
Jeg er så enig med dere! Man må tåle ferske boller, spreke toppturer og vakre blomster fra andre selv om man selv ligger på sofaen. Hvem vet hva som egentlig er tilstanden i folks hjem. Det minner meg om den tegneserien hvor moren skriver noe vakkert om barna på Facebook, men ungene krangler irl bakom. Jeg finner den ikke nå på google ...
Men altså, man kan mene hva man vil om det er ok, ikke ok, koselig, teit osv med andre sine statusoppdateringer. Man kan mene hva man vil om det er bra eller dårlig, om det har eller ikke har positive eller negative konsekvenser for andre og hvordan de ser på seg selv. Men er det mobbing hvis jeg da føler meg utenfor? :gruble:
Oppdateringer av typen "gleder meg til å sette den nye 40-fots seilbåten på vannet, blir kos etter en travel uke med masterlevering og bygging av ny utestue" blir jeg både flirfull og veldig imponert av, altså. Jeg irriterer meg særdeles lite over noe på FB, men det hender at jeg tenker at enkelte ting er too good to be true. Selv om de er det.
Og så har du dem som bare har den kapasiteten. Jeg kjenner noen, og det er ikke skryt. De bare fikser unger og karriere og 40-års-krise-løpingen sånn at man bare må bli :tilber: av det. Men de som er fjerne venner, tror kanskje det er bare skryt.
Jeg tenker at folk får skrive hva de vil, og jeg føler meg ikke akkurat mobbet av alle hjertestatusene, og se hvor fantastisk vi har det statuser. Min kjepphest er imidlertid å fokusere på at det er lov å tenke litt før man legger ut statuser, av og til kan det bli for mye rett og slett, men da er det mer syt og klag og veldig detaljerte statuser.
Når jeg tenker meg om-jeg har faktisk følt meg utestengt på FB en gang. Da fem av syv av en gammel vennegjeng tagget hverandre og "så koselig å møtes igjen!" og jeg og den syvende ikke hadde hørt et kvekk om at vi skulle møtes, må jeg si at jeg ble litt :skeptisk:, spesielt siden jeg har en del kontakt med noen i gjengen, (riktignok veldig lite med andre, men likevel.)Jeg vet fremdeles ikke hva som var greia der, men tenker at sånne statusoppdateringer kanskje ikke er så lure hvis man er FB-venner med dem man ikke inviterer. :knegg:
Nåja, artikkelen var tross alt litt mer nyansert enn som så. Jeg tolket det dithen at informasjon fra Facebook kan brukes til å ekskludere folk i lunsjen og sånn. F.eks. om mange av kollegene trener til Birken, så blir de som ikke trener mobbet for det. Ikke at dette er noe nytt sammenlignet med tradisjonell mobbing, men informasjonen fra Facebook blir så tydelig og lett tilgjengelig, kanskje.
Jeg mener likevel at Facebook ikke kan ta skylda, og er enig i at folk må ta ansvar for hvordan de leser andres statusoppdatertinger, og jobbe med det.
Matt er vel en grei beskrivelse av hva jeg føler nå ja...
Jeg tenker vel at de som føler seg mobbet av at andre srkiver om sitt rosenrøde liv eller hva det nå måtte være, de bør gå i seg selv og se litt. Hva er mobbing, og hva er ren misunnelse...
Man skal jo ta hensyn til medmennesker, men ett sted går grensen.
Kanina - jeg forstår ikke? Mobbes de som ikke deltar i Birken? Føler de seg mobbet fordi det er så tydelig at de ikke deltar, eller er det de som deltar som peker nese til de som ikke deltar? :forvirret:
I arbeidslivet så er det vel ikke akkurat inkluderende heller da, om man alltid bare snakker om ting som bare en ikke er interessert i. Jeg synes ikke akkurat det er mobbing, men uhøflig er det jo.
Men voksne som blir i dårlig humør av å lese om hva andre skriver om seg selv på sosiale media, må selv ta ansvar for hva de skal ha som input i livet sitt.
Jeg er med-matt med de fleste av dere som har skrevet her, og lei av det voldsomme fokuset på hvordan folk bygger opp fasader ved hjelp av sosiale medier. Jeg tror at de aller fleste ikke er så opptatt av det, men at det man deler med andre stort sett er det samme som før. De som tidligere snakket detaljert om hverdagen skriver sikkert detaljer om hverdagen på Facebook, og de som liker å snakke om egne interesser fokuserer sikkert også på det på FB, om det er Birken eller fjellturer. Vil jeg tro.
Folk må ta ansvar for sine egne følelser og reaksjoner, og jeg synes det er en uting at alt mulig kalles mobbing.
Ha! Da kom jeg faktisk på når venninna mi skulle ha en stille og rolig kveld hjemme, og ikke kunne finne på noe med meg siden hun bare skulle slappe av. Litt senere på kvelden ble hun tagget i et festbilde hos en annen felles venninne. Kyss meg. Nå ble jeg sur igjen. Jo, da følte jeg meg både ekskludert og mobbet.
Jeg tenker at dette liksågodt kan være to forskjellige ting. Jeg kan godt fnise over andre happyhappy-statuser når jeg synes det bikker helt over, mens jeg kan bli oppriktig glad når noen lykkes med det de setter seg i fore. Jeg tenker at man ser forskjell på slike statuser. :erfaren fber:
Problemet her er vel venninna di, og ikke Facebook? Sånt skjer jo, og om man får vite det av felles kjente eller på FB spiller mindre rolle, i mine øyne. Vanskeligere for folk å ikke bli tatt i løgn da, riktig nok, med all denne tagginga.
Helt klart venninna mi, men sånn er det jo i alle sakene, er det ikke? Det er jo de som skriver statusene som er det egentlige problemet, ikke facebook i seg selv. Uten brukere er jo ikke facebook mer en hva som helst annen side på internett.
Nå kjenner ikke jeg så mange 'superperfekte' - de fleste skryter litt og skjeler litt til de ikke så perfekte sidene av livet. Kanskje er det flere bilder fra spennende turer enn ellers, det er jo kanskje ikke så mye spennende å berette om fra en grå hverdag.
Jeg baker ikke så utrolig ofte, men får jeg til noe som blir bra så kan det hende at jeg legger ut et bilde. Sånn for dokumentasjonen. Regner jo med at i alle fall de som kjenner meg ganske godt vet at det ikke er en hverdagslig hendelse.
Joda, men jeg synes ikke FB skiller seg ut som spesielt godt egnet for å mobbe folk, slik jeg forstår professoren i linken. Man skriver kanskje om hva man gjør i helga på FB, men man har jo alltid snakket om det på jobb på mandag uansett. Jeg ser ikke på det som en ny arena for noe, slik jeg får inntrykk av at endel av kritikerne gjør.
Men nå ble jeg usikker på om du mener at "fasadestatuser" er et problem, og at det er det du sikter til når du skriver "alle sakene", eller om jeg misforstår.
Jeg er her også, men jeg tenker at når kakebaking med verdens beste unger, og <3 <3 <3 hjemmekos og barnehagefri og kosing <3 <3 er det det utelukkende går i, tenker jeg ofte for meg selv, er det bare jeg som har lyst å kaste mine ut i snøen? Skryt - ja, uthenging - nei, men når det er så mye skryt og lykkestatuser at det oppdateres om ikke flere ganger daglig, men hver dag, tenker jeg er jeg unormal som ikke orker eller "er der" alltid. Jeg er ikke misunnelig, for jeg kunne selvfølgelig ikke tenke meg andre unger enn mine egne. :knegg: Som regel, jaffal.
Jeg er helt uenig med professoren og synes han laget et problem ut av ingenting. Eksempelet mitt var bare fjas, et dårlig eksempel på at man faktisk kan få seg en trøkk der inne, men at det da faktisk er reelle ting som teller, ikke at naboen har bakt boller.
Jeg forteller aldri at jeg har det dårlig til noen på FB før jeg har fått fikset opp i det. Og knapt nok da. Jeg har hatt noen utfordrende år, men naboen min, klassekamerater fra 9. klasse eller de hjemmefra får heller føle seg mobbet av at jeg noterer mine seire. Jeg er også full av forståelse for at folk midt i en depresjon, et samlivsbrudd eller som har mistte et barn ikke har lyst til å dele før de er så ovenpå at de kan takle teite spørsmål eller at ens status blir diskutert.
Jeg er til vanlig en med god arbeidskapasitet på unger, hus, bursdagskaker og hage, så om folk blir skeptisk til om jeg faktisk greier det jeg greier så må de nå være det.
I lunsjen diskuterer jeg sjelden eller aldri sosiale medier. Det er så varierende bruk av det på jobben min, fra dem som er helt superoppdatert og twitrer, instagrammer og har ny status hver dag til dem som ikke har facebook-konto. Så vi snakker om andre ting og har det koselig.
Jeg syns det er dumt at man slenger begreper som mobbing og ekskludering rundt sånn helt uten videre. Det er såpass alvorlig for de det gjelder at jeg syns det er skikkelig dårlig gjort å bruke de begrepene fordi man har dårlig samvittighet fordi man ikke går like mange toppturer som naboen.
Ellers syns jeg det er fint når noen skryter av boller. Da kan jeg invitere meg selv på besøk. :nemlig:
I den grad det påvirker arbeidsmiljøet så tenker jeg mer i denne gata. For eksempel på arbeidsplassen min så er det jo noen jeg henger med på fritiden. Da skal man ikke se bort i fra at det er noen som også kunne tenke seg å være med som ikke blir invitert. Da kan sånne facebookoppdateringer og bilder fra fritiden kanskje være sårt og ødelegge for arbeidsmiljøet. Jeg hadde champagnelunsj med noen damer fra jobben her i juni og vi diskuterte dette faktisk og vi ble enige om å ikke legge ut bilder eller noe. Vi snakket heller ikke noe særlig om det på jobben.
Jeg trodde innlegget handlet om at folk med "perfekte liv", verdens beste ( fyll inn det som passer) og i overkant selvdiggende statuser ble mobbet av kollegaer som synes det av og til ble litt too much og en anelse latterlig. Men, altså ikke.
Når jeg legger ut noe bra/skrytete, er det med det i tankene at de som kjenner meg vet at det er mangt jeg overhode ikke har dreisen på, sånn at det er verdt å skryte litt når ting faktisk går veien. De som kjenner meg så dårlig at de tror dette er 'standarden', de får ha det så godt.
Eks:
jeg har bakt - og det ble ikke mislykket. Fantastisk!
jeg er på trening - og ikke på sofaen med Dexter. Fantastisk!
Jeg har lagt på plass klær - og ikke latt det ligge en uke til på spisebordet i stua. Fantastisk!
Jeg har klippet plenen - og ikke latt den gro over i et forsøke på å glemme at jeg har plen. Fantastisk!
Så har man de statusoppdateringene som jeg tillater meg selv å ha, bare fordi de er gode for meg. Gode minner og påminnelser. Type er på café med barna, ferieoppdateringer der vi koser oss, bilder av det gode i livet, små stunder der ting er bra, øyeblikksbilder, et.c. Det betyr ikke at livet alltid er sånn, men at det av og til er sånn. Heldigvis er det av og til sånn! Så kan man argumentere med at: 'Holder det ikke at ting er bra? Må man dele det med resten av verden?'. Der kan man sikkert mene ja og nei. For meg så handler det som regel om å dele med den nærmeste familie, som bor langt unna, og som på den måten får en titt inn i vår hverdag. De som føler vi bor litt for langt unna. De andre vennene blir på en måte bare med på lasset. De får velge selv da tenker jeg, hva de vil ta del i. De må jo verken lese det jeg skriver, eller se på eventuelle bilder. Men som signaturen min også sier, så har brillene man leser med mye å si for hva man sitter igjen med.
Når det er sagt så kan det av og til kommenteres morsomme eller spesielle ting jeg har lagt ut, men ellers er sosiale medier svært lite snakket om på jobb. Folk er så ulike at det påvirker relasjonene i særdeles liten grad. Man vet litt mer om de som deler enn de andre, men det er også alt. Samtalene i lunchen dreier seg som regel om helt andre ting.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
