Det har jo vært diskutert litt om det er greit å ha kosttilskudd i maten til folk uten at de vet det. De fleste ser ut som om de synes at det ikke er greit.
Derfor lurer jeg på: Er det noe dere synes er OK å tvinge - eller lure - andre til å gjøre? Jeg tenker nå på normale, voksen mennesker.
Jeg for min del har ingen betenkeligheter med å tvinge barn. Men voksne ... Mja ... Den er verre. Jeg har for så vidt tvunget mannen min til en del, men aldri lurt han. Litt surt egentlig. :D Husker jeg fortalte en bekjent at det var umulig å få mannen til å kvitte seg med noen lørver av noen klær og damen repliserte: "Å, jeg bare kaster dem jeg. Han oppdager det ikke uansett." (Og det kan jeg garantere at mannen min heller ikke hadde gjort! :fnise: ) ... men nei, jeg gjorde det aldri. Til gjengjeld laget jeg et sponhelvete over så langt tid at han tok hintet. Tror ærlig talt at mannen min hadde foretrukket variant 1 at jeg bare kastet klærne i stillhet.
Jeg har altså ikke helt bestemt meg for hva som er OK å gjøre mot andres vilje. Opplys meg! :D
Nå lurer jeg jo poden på daglig basis, og gjerne flere ganger for dagen; så jeg har lite skrupler der.
Mannen derimot, er litt verre å lure. En tåre eller 3 kan alltids tvinge gjennom en sak, men det er sjelden. Dessuten er det jo en kjedelig måte å vinne på!
Men nei, jeg synes ikke det er greit å lure eller å tvinge voksne normale mennesker.
Jeg synes det er greit med småløgner og lurerier i forbindelse med overraskelser, slik som utdrikningslag eller overraskelsesbursdager. Dette blir ikke nødvendigvis mot den andres vilje da.
Ja, det kjenner jeg også at jeg synes er greit. Nå er jo dette noe som ikke egentlig er løgner, tenker jeg. Mer ... ehe ... utsatte sannheter kanskje? Det kommer jo nødvendigvis for en dag.
Jeg synes også det er helt greit å la være å opplyse folk om ting - selv om jeg vet bedre enn dem. Moren min sluttet å røyke fordi hun var så redd for KOLS. Hun var brennsikker på at hun var i risikosonen, jeg var ikke like overbevist, men det sa jeg selvfølgelig aldri.
Jeg hadde aldri greid å verken lure eller tvinge mannen min til noe som helst. Jeg eier ikke pokerfjes og ville røpet ethvert lureri ved første anledning, og mannen min er såpass selvbevisst og sta at jeg ikke kunne tvunget han til noe uten at det ble veldig ubehagelig for meg selv.
Å, men det kan være farlig, faktisk! Så lenge du er sikker på at høvelen er fri for hår, går det sikkert helt fint. Jeg kjenner til ei som lånte mannens barbermaskin og fikk en av hans skjeggstubber under huden sin. Hun ble veldig sjuk - det var faktisk alvorlig.
Dere som ikke vil tvinge noen uansett. Hva om noen dere kjente hadde vært alkoholikere, narkomane, led av spillegalskap etc Hadde ikke det heller vært noen grunn til å gjøre noe?
Hva når dere er uenige med noen (som dere er nødt til å ha kontakten med), er dere aldri fristet til å gjøre noe mer enn å si deres mening og så sitte på gjerdet mens de turer frem som de vil?
Det er forskjell på tvang og press. Man kan legge press på folk, man kan stille krav, men med myndige voksne mennesker er det snakk om fri vilje. Til syvende og sist er det deres valg.
Om en ikke mener de er tilstrekkelig oppegående til å ha myndighet over seg selv så foreslår jeg å forsøke å få dem umyndiggjort.
Selv i tilfeller med rus, så er det slik at det å gå inn i behandling stort sett må være frivillig om det skal lykkes. Om det brukes tvang når abstinensene er som værst så er det litt anderledes når de selv har valgt det.
Skal en bli rusfri krever det mye indre motivasjon. Om den ikke er der så varer det veldig sjelden.
Det finnes alltids unntak, og konskvensene fra andre mennesker kan føles som tvang. Men da fordi konsekvensene er tøffe å takle.
Det er selvfølgelig et veldig godt poeng.
Men la meg prøve med et eksempel. Hvis mannen min hadde legeskrekk, jeg var redd for at det feilte han noe alvorlig og bare bestilte legetime til han uten å snakke med han. Synes du da at dette er tvang, press, luring eller ingen av delene?
Du kan jo ikke tvinge ham til å gå inn til legen. Han kan fremdeles snu...
Det er kanskje luring og det er definitivt press. Jeg ville ikke gjort det selv om jeg ikke var veldig alvorlig bekymret. Da ville presset kommet i forkant, og jeg tror nok ikke jeg hadde bestilt time uten å snakke om det.
Du kan jo få han til å kjøre deg til legen og overtale han til å sitte på venterommet med deg. Når legen leser opp navnet hans, blir det veldig vanskelig å si nei. :D
hehe Må vel nesten presisere at jeg ikke driver på slik. Men jeg synes ikke det er umulig å tenke seg til situasjoner hvor man lager ett opplegg som gjør at det er blir veldig nært tvang.
Hadde jeg virkelig trodd at mannen min var dødsyk hadde jeg nok ikke skydd noen midler for å få han til legen, selv om jeg nok hadde startet med helt andre metoder.
Mannen tvinger meg til å ta lappen. :D
Jeg har utsatt og utsatt det, og nå i vår sa han plutselig at 31. mai og en del kvelder framover fikk jeg se å være ledig, for da skulle jeg på trafikalt grunnkurs. Jeg var påmeldt og kurset var betalt, så nå måtte jeg møte opp.
Jeg har brummet litt over dette, med det er jo nesten greit da. Hadde det ikke vært for at resten av de som går der er 16, og læreren stadig, både skriftlig og muntlig maser om at vi må ta med foreldrene våre på den ene kurskvelden.:snill: Jeg belønner forresten meg selv med en Kaija-alenepause med god mat og bok før jeg reiser hjem. Så kan tyrannmannen min sitte der med tre skrikerunger og ha det så godt.
Vet ikke egentlig om andre ting det er greit å tvinge noen til. Og hvor sterkt press det er greit å legge på noen for å få ting som man vil. Vanskelig spørsmål.
Jeg tvang Mr. Norway til å begynne å trene. Jeg vil jo tross alt beholde ham en stund, og han lå dårlig an. Men trene hadde han IKKE tid til gitt.
Jeg bestilte time til ham hos en personlig trener, for han hater ennå mer å kaste penger rett ut vinduet (på ubenyttet time). Dermed var han i gang. :stolt:
Jeg tvinger folk til å høre på meg når de ikke gjør ting etter sitt eget beste.
En venninne var en gang sammen med et krek av en mann. F.eks. MÅTTE hun male utendørs, midt på sommeren, i niende mnd med sterke bekkensmerter. Jeg jobbet iherdig med henne, for han var rett og slett slem. Hun fikk mot til å gå fra han til slutt.
Det er kanskje å gå over grenser, men jeg akter ikke se på at folk blir ødelagte.
Jeg tror ikke jeg ville tvinge noen til noe, men jeg er en jæ ... på å overbevise.
Når det gjelder far er jeg flink til å bruke argumenter som jeg vet at han faller for. Å kaste sokker eller annet tøy er ikke hverken luring eller tvang, det er en konsekvens av at det er jeg som vasker, bretter og rydder i klærne. At det blir litt ommøblering i i t-skjortehaugen, for at han skal bruke litt flere enn de to øverste er bare god økonomi :glis:
Jeg ljuger og lurer før jul og bursdager.
Så kan jeg nok mase og argumentere og overtale, eller bruke den berømmelige kvinnelisten.
Men tvinge? Sånn helt mot hans vilje? Det hadde vel ikke gått an. Han er jo dobbelt så stor som meg.
Og snike seg bak ryggen, for å kaste hans eiendeler, eller ha piller i maten, er helt utenkelig.
Jeg har riktignok raspet gulrøtter og selleri oppi lasagnen, men det er jo mest for smakens skyld, sant?
Men jeg tvinger ham jo ikke til noe, jeg har jo (av og til) kjøpt nye, for å slippe å tvinge ham til butikken f. eks. så det det var jo et dårlig eksempel i grunn.
Kjære deg, de blir da kastet lenge før det. Det er greit at far ikke har kropp som en gresk gud, men vi gjør det beste ut av det og da er helt og pent undertøy en god begynnelse ...
Det er tross alt jeg som skal nyte synet av den mannen!
Jeg synes det må være ok å "tvinge" noen til å gå til legen, om det er åpenbart at de feiler noe. Min far gikk ikke til legen før det var for sent og kreften hadde spredd seg til leveren. Tror nok mor angret noen ganger på at hun ikke hadde satt hardt mot hardt og fått ham til legen.
Forøvrig tror jeg masing er en killer for et hver ekteskap, og at man selvfølgelig ikke spør før man kaster slitte sokker og underbukser. Men man kaster kanskje ikke nødvendigvis yndlingsbuksa eller -genseren før man har spurt om det er ok. I stedet kan man jo bare la være å vaske den ;) .
Jeg tvinger ikke mannen min til å gjøre noe nei. Min personlige idé (og jeg er klar over at andre har det på en annen måte og er dønn lykkelige så det er ikke kritikk av noen) av et likestilt forhold er uforenlig med en hverdag hvor jeg skal gå inn i en slags "kone + litt mamma" rolle hvor jeg skal drive og mase på mannen for å spise ordentlig, kle seg ordentlig og i det hele tatt oppføre seg som et fornuftig voksent menneske. Jeg absolutt avskyr å bli tvunget til å være masekjerring og takler ikke å være sammen med menn som må mammes.
Jeg er faktisk villig til å være mase "litt mamma" kjerring på det punktet, for sambo er ganske usunn og utrent, og jeg ønsker ikke å bli enke som 30-åring.
esme: Har ikke du noen områder hvor du er bedre enn mannen din (og vica verca) og dere driver å belærer hverandre? :nysgjerrig:
Jeg er enig med det i teorien at man ikke skal være for mye "mamma", men i praksis er det slik hos oss at jeg kan noe bedre enn han (og tar sjefsavgjørelser) og motsatt. Men det er kanskje ikke det du mener?
Absolutt! Og vi er ganske flinke til å søke råd hos hverandre, tror jeg da. Men vi tvinger ikke hverandre til å gjøre noe, og maser heller ikke så lenge det er noe som er den andres "privatliv" for å si det sånn. Men det er jo klart, siden jeg har en sånn sterk horror for å havne i maserollen så har jeg jo plukket ut en mann som er veldig fornuftig også da.
Er veldig enig med deg i dette. Og før vi fikk barn maste jeg ikke om en ting. Men nå må jeg til min fortvilelse konstatere at jeg av og til forvandles til "the nagging wife". :(
Nå har jeg måttet bringe temaet "skal du ikke snart barnesikre vaskeskapet?" på bane uttallige ganger den siste måneden. Og han sier ja, men gjør det ikke.
Jeg ar opptatt av å ikke gnåle for mye, for jeg vet at når de samme tingene sies om og om igjen, så mister de effekten temmelig fort.
OG jeg misliker STERKT "the nagging wife"- imaget ... :rolleyes:
(...kanskje noen kan gi gode råd til hvordan inngå masing? )
Og det er vel igrunnen det jeg som regel gjør istedet for å mase.
Plukker opp sokker, istedet for å mase om at han skal gjøre det, skyller skeggstubber, legger ting på plass, setter inn i oppvaskmaskinen etc, etc etc når det gjelder en rekke ting han i utgangspunktet har tatt ansvar for.
Og det er greit det - til en viss grad.
Men jeg er ikke overbegeistret for hemmefru-rollen, heller - siden jeg faktisk ikke er hemmafru...
Det er viktig med en viss balanse i forholdet når det gjelder praktiske ting som skal gjøres. Det har noe med følelsen av likeverd, ikke sant.
Når det gjelder barnesikring av skapet, så er det mulig jeg hadde fått det til om jeg hadde gått inn for det. Men handy, det er jeg definitivt ikke.
Jeg synes det er viktig at man tar ansvar, jeg. Det stikker litt dypere enn "gjør det selv, da vel".
Hva man prioriterer å gjøre sier mye om hva man synes er viktig også.
Tja, det var jo det som var litt av utgangspunktet mitt for tråden. Hva er det greit å tvinge andre til å gjøre? Hvis man er i en situasjon hvor noen ikke gjør noe (og man selv mener det bør gjøres noe), så har man i realiteten tre valg. Gjøre det selv, tvinge/presse/overtale/lure/overbevise den andre til å gjøre det eller la det være opp til vedkommende. Når det gjelder personlige ting (feks oppsøke lege) har man jo ikke muligheten til å gjøre det selv. Hvis mannen min er syk, hjelper det ikke mye at jeg oppsøker lege, så da har jeg i realiteten bare to valg igjen.
Jeg "tvang" Teomannen til å begynne med sykkelhjelm etter at Frøkna ble født. Eller: jeg fortalte ham at han ikke fikk lov til å sykle med henne bakpå hvis han ikke brukte hjelm selv. (Med begrunnelsen: "Hva om du velter og Frøkna blir skadet og trenger hjelp, men så kan ikke du hjelpe henne, for du brukte ikke hjelm og ligger der bevisstløs eller død selv.")
Jeg "tvinger" også folk som sitter bak meg i bil til å bruke bilbelte. (Det har liten hensikt at jeg er sikret, hvis idioten bak meg kommer farende som et totonns prosjektil inn i ryggen min og knuser meg bakfra.) Eller egentlig: jeg nekter folk å sitte på i min bil hvis de ikke bruker bilbelte, og jeg nekter å sitte foran i noen andres bil, hvis tullingen bak meg ikke har belte på. Jeg aksepterer å bytte plass med vedkommende, slik at den uten belte sitter foran.
I tillegg "tvinger" jeg besteforeldrene til å bruke flytevest når de tar med Frøkna ut i båt. Eller: de får ikke lov til å ta henne med om de ikke lover å bruke vest selv. (Se begrunnelse for sykkelhjelm.)
Hvis noen i vår omgangskrets hadde vært truende til å ta med Frøkna på sykkel, bil eller båt uten at hun selv hadde vært forsvarlig sikret, ville jeg selvsagt ha "tvunget" dem til å ta på henne hjelm, redningsvest eller bilbelte. Så klart!
Jeg vet ikke om det kan kalles direkte tvang, for det er jo ikke akkurat slik at jeg trer vest eller belte på folk med makt (slik jeg ville gjort om det var et barn det var snakk om). Det riktige ordet er vel heller ultimatum, men i praksis blir det jo mye av det samme.
Det er nettopp det. Man får liksom ikke flere alternativer selv om man ikke liker dem man har. :) (Eller man kan kanskje regne skilsmisse som et fjerde alternativ, da.)
(Jeg har for øvrig også blitt "tvunget" til å begynne med sykkelhjelm. Men det er klart at hadde jeg nektet, så hadde ikke mannen min i praksis kunnet tvinge meg til det.)
Begrepet "nagging wife" har jo oppstått for en grunn, og jeg tror det vanskelig kan unngås å oppfattes slik til tider.
Jeg nekter konsekvent å mase, det fører bare til sur stemning. Men jeg irriterer meg skikkelig over "løftebrudd" ala; "jepp, skal ordne det i morra - gjør det i morra".
Like konsekvent som jeg nekter å mase, så glemmer han det han sier han skal gjøre i morra. Er det rart det blir sitronstemning i heimen? :snill:
