I dag kom jeg ut for en diskusjon om barn og barns matvaner. Den jeg diskuterte med påsto at barns matvaner nå til dags er for dårlig og jeg måtte jo si meg enig i det, for det er jo mye dårlig rundt om i de norske hjem.
Videre begynte hun å si at alle barn likte all mat om de bare fikk servert den riktig. Det fantes ikke noe slikt som barn som ikke likte grønnsaker, da hadde de nemlig ikke fått servert grønnsaker på riktig måte! Så jeg sa da som det var, når ett av mine barn ikke vil spise noe særlig grønnsaker, så lager jeg altså maten feil? Ja, om hun hadde fått den på hennes måte, da hadde ungen spist grønnsaker. Så det så.
Jeg må si jeg blir litt matt av slike holdninger. Og når man snakker om fordommer, så har jeg vel fordommer mot ikke-foreldre som uttaler seg i spørsmål som gjelder barn. Greit nok å si sin mening, gjerne tilføye at slik ønsker/håper man at det blir når man selv får barn. Men slik hardnakket stahet som å påstå at alle barn liker all slags mat så lenge den er servert riktig, den må hun lenger ut på landet med! :irritert:
Det er selvsagt alt for kategorisk å si slikt. Alt for kategorisk.
Men samtidig må jeg innrømme at jeg gir kollegaen din rett i mange tilfeller også, jeg. Jeg har gjort temmelig mange observasjoner av kresne barn de senere årene, og i veldig mange tilfeller våger jeg å hevde at det i stor grad er foreldrene som har skylden for at barna ikke spiser mer enn de gjør.
Eksempel fra virkeligheten: middag for venner med barn hjemme hos oss (og jeg har opplevd tilsvarende ved mange anledninger):
Jeg, mens jeg serverer: "Hva vil du ha på tallerkenen din?"
Barnet: "Hva er det for noe til middag?"
Jeg: "Det der er koteletter, det er brokkoli, det er poteter og det er minigulrøtter. Skal jeg legge på litt av alt til deg, så kan du smake på det og få mer av det du liker best etterpå?"
Barnet: "Ja vel."
Jeg legger på litt av alt.
Barnets mor bryter inn: "Det der er brokkoli, vennen. Det tror jeg nok ikke du liker."
Barnet: "Jeg vil ikke ha brokkoli."
Dette har jeg opplevd SÅ mange ganger, og blant ellers veldig oppegående foreldre. Selvsagt vil ikke barnet ønske å smake på ting som foreldrene i utgangspunktet tilkjennegir at de ikke vil like, og når jeg hører slike ting som det jeg beskrev over her, føler jeg meg ganske sikker på at foreldrene har fått akkurat så kresne barn som de fortjener. Og det er også helt åpenbart for meg at foreldrene ikke er oppmerksom på signalene de sender ut og at de selvsagt ikke gjør det bevisst.
Ergo: hadde foreldrene servert mat med den største selvfølgelighet og gått ut fra at barnet ville like alt det fikk servert, ville trolig barnet hatt lavere terskel for hva det var villig til å smake på.
Jeg sier absolutt ikke at alle som har kresne barn gjør noe feil. For all del, men jeg er temmelig sikker på at mange gjør det, og at mange fler kunne hatt grønnsakspisende barn om de hadde vært mer bevisst på hvordan de serverte maten til barnet.
Da er det jo rart at minstemann her i huset virkelig avskyr alt som ligner frukt og bær. Han har nemlig fått dette presentert på akkurat samme måte som de tre storebrødrene, som alltid har likt både frukt og bær veldig godt.
Heldigvis spiser minstemann de fleste typer grønnsaker, så de må jeg tydeligvis ha klart å presentere på riktig måte. ;)
Jeg er litt enig, ja. Vi hadde besøk av ei snuppe på 2,5 og hennes far. Mine barn fant frem tørrssildgodisen og bydde selvsagt frem til gjesten. Gjesten tok en og skulle til å smake da faren sa; "Dette liker du nok ikke". Den unge damen sa at hun ikke likte og smakte heller ikke.
Nå skal ikke jeg uttale meg om akkurat din sak, men jeg tror temmelig sikkert at det å kaste opp mat man ikke liker kan være et "triks" fra barnets side for å slippe å spise mat man ikke har lyst til å spise.
Datteren til noen venner av oss er ekspert på å kaste opp/gulpe opp mat hun ikke vil ha. Når det skjer får hun alltid alternativ mat i stedet for middagen (for eksempel brødskive, som hun liker langt bedre enn middagsmat). I mine øyne er dette helt tydelig et manipulativt triks som hun har lært seg og som hun vet virker. Og jeg er ganske sikker på at hun ville slutte å kaste opp maten hun ikke liker dersom hun ikke ble "belønnet" for det ved å få annen mat i stedet.
Kall meg gjerne kynisk, men jeg vet av egen erfaring at det å kaste opp mat ikke er noe hokus pokus når man bare skjønner hvordan (jeg har vel også vært en manipulativ unge som ikke kunne fordra fisk ;)).
Som sagt, Adrienne: det er jo slett ikke sikkert at dette er tilfellet for din fiskevegring, men at noen barn har triks på lager for å slippe å spise mat de helst ville vært foruten, det vet jeg ganske sikkert.
Det å tvinge at barn til å sitte 4–5 timer ved bordet for å spise mat barnet ikke liker er jo definitivt "feil måte å servere maten på", spør du meg. Det er jo å be om kresne unger med et vanskelig forhold til mat!
Både jeg og mine søsken har i en eller annen form et anstrengt forhold til mat. Husker da min søster var ca to år. Han lesset opp voksen porsjon til henne og hun var pent nødt til å spise.
Min svigerinne og min svigermor sverger til denne metoden. Jeg koker hver gang de prøver seg i min nærhet.
Et annet supert triks min svigerinne har er å true guttungen (som bare leker med jenter på skolen) til å leke med gutter ellers skal hun invitere hjem klassens urokråke til ham. :gal:
Her i huset må de smake på ting, liker de det ikke da er det greit.
Men man kan ikke si at det liker jeg ikke om ting man ikke har smakt
(ok, sier det selv da,men jeg lager middagen så slike ting blir ikke laget her :p )
Men de flinkeste til å oppdra barn er gjerne de som ikke har de.
Jeg forventer ennå ikke at fireåringen min skal kjenne sin egen begrensning og bare forsyne seg med passende mengder mat. Det hender jeg begrenser henne hvis jeg ser at hun forsyner seg med mer enn hun kommer til å orke, men hun har hittil aldri blitt pålagt å spise større mengder enn hun har lyst på.
Jeg synes det å tvinge mat i barn er aldeles forkastelig – og det virker garantert mot sin hensikt hvis målet er barn som ikke er kresne og som har et godt fohold til mat.
Den eneste "regelen" vi har her i huset er at all ny mat skal smakes på. Liker hun den ikke, er hun velkommen til å la være å spise den. Også har vi en regel om at hun ikke kan forsyne seg med noe annet før hun har spist opp det forrige. (Eksempel: ikke legge fra seg et halvspist eple for å ta en banan i stedet, men å spise opp eplet, ta en banan og så bare spise halve bananen, er lov.)
Ja og nei. Ingen mennesker liker alt, og noe er mer kresne enn andre av natur. Men jeg tror også at barn som vet de får en alternativ middag om de ønsker det, oftere vil si æsj til maten. I familien til bokorm-mannen er det alltid pølser eller liknende til barna i selskaper, uansett hva menyen ellers er. Jeg mener at alle finner noe de liker på et koldtbord for eksempel, jeg ser ingen grunn til at barn skal spise pølser da.
Min teori er at det beste man kan gjøre er å la barna smake på alt mulig fra de er små, slik at de blir vant til ulike smaker. Vi hadde litt hvitløk i den hjemmelagede babymaten vi, fikk en del reaskjoner på det ja. Svigermor tiltet nesten da hun så at jeg hadde paprika i grønnsaksmosen jeg kokte, det var skummelt mente hun. Da ba jeg henne ta en titt på innholdsfortegnelsen til et vanlig barnematglass. :knegg: Jeg har også lest at barn ofte må smake nye ting 10-12 ganger før man kan avgjøre om de liker det eller ei. Og smaken forandres hele tiden.
Om de blir tilbydt variert kost, men ikke liker alt, synes jeg det er helt greit. Jeg tvinger ikke mat i ungene.
Ikke hos oss, her har vi late unger som vi må forsyne......:o Og hadde de fått forsyne seg selv skal jeg love deg at det hadde ikke vært mye på den tallerken. Hadde for eksempel 4 åringen fått bestemt hva han skulle spise selv, så hadde han f.eks spist en tallerken med ris. That`s it.
Og eldste hadde faktisk en periode i 4 års alderen hvor hun også kunne finne på å brekke seg om det var noe hun påsto hun ikke likte. Men vi lagde ikke noe annen mat til henne, og hun sluttet med det.
Men jeg må ærlig innrømme at jeg er lei av kresne barn. Vi har også smakeregelen, men ungene begynner som regel hver måltid med usj og æsj og liker ikke, det eller det, og ekkelt. Tror ikke jeg serverer maten på helt gal måte heller. Og eldste fører an, og mellomste blir bare verre og verre.:o
Jeg har diskutert såpass mye om barn med folk uten barn som tror de vet ALT om barneoppdragelse og hva det vil si å ha barn, at jeg er blitt fryktelig fordømmende overfor slike personer. Jeg GLEDER meg til de får barn selv, jeg godter meg bare ved tanken!
Som et tidligere svært kresent barn så vet jeg at det ikke har noe med hvordan maten blir servert å gjøre. Jeg brakk meg og kastet opp en mengde matvarer til jeg var langt opp i tenårene. Det kunne være både smak og konsistens som gjorde at jeg ikke likte det jeg fikk servert, men det spilte ingen rolle hvordan maten ble tilberedt og servert.
Ellers er jeg enig med Teofelia i at det ofte kan ha noe med måten det blir servert eller presentert på å gjøre. Hvis man blir fortalt på forhånd at "Nei, dette vennen min, dette liker nok ikke du :dakars:", så legger man jo lista. Det er mange finurlige måter å skape kresne barn på.
Jenta mi prøver seg stadig med å si at hun ikke liker ting som jeg vet hun liker. Og hvis jeg skulle kjøpt alle disse påstandene så ville hun vært å betrakte som et svært kresent og småspist barn. Jeg tvinger henne likevel aldri til å spise noe hun ikke vil ha akkurat da, og hun får gå fra bordet straks hun syns hun er mett. Jeg tror matlyst og matglede henger sammen med trivelige måltider.
Når det er sagt, så vil jeg bare si at de tankene, holdningene og forestillingene jeg hadde rundt barneoppdragelse og det å få barn før jeg fikk barn, stort sett har holdt stikk. Og jeg syns det er naturlig at folk har meninger om dette uten å ha egne barn. Til og med meninger og holdninger som jeg med barn kan slutte meg til. Men selvsagt må alle svelge noen kameler i ny og ne.
Her forsyner fireåringen seg selv med litt av hvert og spiser nesten alltid opp. Dog har vi fokusert mye på at man har lov til å forsyne seg flere ganger, og derfor pleier det ikke å bli hauger ved første gangs forsyning.
Det er selvsagt ingen ting som er bedre enn når slikt fungerer, men det gjør det ikke hos oss, gitt … Og da vil jeg heller prioritere matglede (at hun ikke må spise opp alt på tallerkenen) fremfor korrekt oppdragelse (som tilsier at hun burde spise opp alt). :)
Jeg er lærer i mat og helse og det forundrer meg til stadighet hvor ensidig mange av tenåringene spiser. De blir forskrekka hver gang jeg sier at de må smake og overrasket hver gang de oppdager at de faktisk liker det.
Matglede er selvsagt viktigst, og det er utrolig hvor mye mer og hvor mye forskjellig ungene spiser om man byr det frem på en hyggelig måte. Jeg kjøpte et treetasjers fat og på det legger vi kveldsmaten kunstferdig i etasjer. Alt går ned fordi det er hyggelig og spise på den måten. Med stearinlys og en fortelling spiser de også nesten hva som helst.
Mange foreldre legger nok ubevisst føringer for hva mat barnet deres vil spise eller ikke. Men jeg tror ikke at det er bare slik, at alle foreldre som har barn som ikke liker fisk, har servert den feil.
Å skulle bestemme hvor mye mat Pandaen skal spise, blir bare dumt i mine øyne. Noen ganger er han sulten når vi lager til mat, andre ganger ikke. Å da skulle tvinge han til å sitte i flere timer for å spise opp, tror jeg vil kunne ødelegge mye av gleden med mat og gjøre matsituasjoner til noe negativt i lang tid. Jeg forventer heller ikke at et barn på hverken 2,4 eller 6 år skal spise opp maten de får servert. Jeg forventer derimot en takk for maten dersom jeg har laget den. Da også av de på nærmere 30 år, men det er vel en annen diskusjon.
Jeg liker fisk jeg, men jeg kaster opp likefullt. Ikke bevisst, siden jeg som voksen fortsatt brekker meg bare jeg kjenner fiskelukt. Men det fins nok av de som har insinuert at jeg bare later som, og at jeg er vanskelig. Men når man har kastet opp en matvare mange nok ganger, så reagerer jo kroppen ganske automatisk også. Det er enkelte matvarer jeg fortsatt ikke orker etter to svangerskap med mye oppkast.
Jeg tror at enkelte barn tidlig viser preferanser på hva de liker og hva de ikke liker. Snuppa mi er ikke så veldig glad i grøt, men elsker middag. Hun er heller ikke særlig begeistret for fruktmoser. Poden var helt omvendt, og jeg lokket i han middag ved å gi han middag blandet med fruktmos. Nå spiser han omtrent alt han får servert av middagsmat.
Poden har også prøvd seg på den. Det var noen uker hvor han absolutt ikke likte saus, men vi gjorde ikke noe stort nummer ut av det, ville han spise mat uten saus så skulle han endelig få lov til det. Plutselig var saus det beste i hele verden igjen, men da var det poteter han ikke ville ha.
Jeg har som regel at jeg bestemmer hva som serveres, barna får bestemme hvor mye. Det er viktigere at vi har en variert kosthold enn at de spiser kjempeporsjoner til hvert måltid.
Helt enig med deg her. Det er mange som har sagt at når de få barn, ja da skal pipen få en annen lyd. Men barn er så individuelle at det er umulig å forhåndsbestemme oppdragelsen. Som oftest blir det til at man gjør mest for husfreden, og ting glir ut likevel.
Om et barn blir kresent eller ei tror jeg har mye med barnet å gjøre. Jeg har en gutt som er svært kresen og småspist. Jeg serverte ikke han spesiell mat, jeg la maten på tallerken, han måtte smake og det er ikke lov å si æsj. Denne metoden har fungert kjempebra på mellomste. Hun spiser alt unntatt det barn vanligvis liker. Hun liker ikke vafler, pannekaker, pølser osv. Minste er en mellomting.
Så hvordan barnet blir presentert for maten er ikke alt. Det har noe med hvordan barnet selv er. Eldstemann brekker seg og kaster opp når han prøver å smake på nye ting. Han spiser kun en håndfull med forskjellige matvarer. Han snevrer stadig inn hva han spiser.
Hva skal man gjøre når barnet ikke vil spise det som blir servert? Hvis ikke han får servert mat han liker, så hopper han glatt over det måltidet. Han hopper gjerne over neste også. Han har omtrent ikke sultfølelse i utgangspunktet. Hopper han over et måltid forsvinner sultfølelsen med en gang. Da kan det gjerne gå noen dager før han gidder å spise igjen. Da ser vi en gutt som sakte men sikkert svinner hen og blir stadig mere utmattet og orker mindre. Hva gjør man da?
For mange år siden, da vi var på ferie i syden, traff vi ei norsk dame med 2 barn. Vi skulle ut og spise middag sammen. Den ene sønnen hennes var vanskelig å få mat i, hun beklaget seg enormt over ham.
Da vi gikk fra hotellet mot restauranten begynte mora og mase på sønnen sin at han skulle spise.
Hun maste slik at vi andre nesten mistet matlysten. Der og da bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle mase på mine barn på den måten.
Det er selvfølgelig en blanding som er sant: Dels er barn forskjellig "kresne" av natur, og dels blir de påvirket av vår presentasjon av maten, og hvilke holdninger til mat vi signaliserer, direkte og indirekte.
Jeg er selv ikke veldig glad i grønnsaker, og barna mine er ganske like meg, sånn i utgangspunktet. Jeg har brukt masse krefter, kreativitet og bevisstgjøring i forhold til mine egne holdninger til dette, og jobber masse med det hele tiden. Spesielt med å fortsette å servere grønnsaker med et smil, til begge to. Plutselig en dag på ettersommeren spiste lillesøster rå gulrot! Og så en dag satt hun og knasket brokkolo. Så skulle hun ha masse agurk. Gjett om jeg jobbet for å holde masken og ikke bli sjokka så hun så det!
Jeg har også søkt råd fra andre som jeg vet "får det til". Jeg har lett etter gode oppskrifter. Jeg fikk et genialt tips om "grønnsaksforrett" før middag, som var en av de tingene som gjorde utslaget i forhold til lillesøster. (Rå gulrøtter, eplebiter og agurk i en liten skål mens jeg gjorde ferdig middagen).
Altså: Din bekjente hadde en ufyselig måte å legge dette frem på, men barnløs eller ei så har hun på GENERELT grunnlag et godt poeng: At ALLE foreldre helt sikkert kan strekke seg litt lengre, tenke litt mer over sine egne holdninger, involvere barna mer i matlaging eller servere grønnsaker mer kreativt. Jeg vet at jeg sikkert kan gjøre mer, i hvert fall.
Jeg håper jeg aldri blir så stivbeint at jeg hevder at "Nehei! Jeg har gjort ALT riktig og det er IKKE min feil en MILLIMETER at vi sliter, altså!!" Samme hvilket tema. For da kan jeg ikke utvikle meg heller.
Jeg liker ikke kokte poteter. Virkelig ikke. Jeg må fortsatt ta meg skikkelig sammen for å klare å være høflig og spise en bitteliten potet når jeg er i selskap. Er det ikke saus til, klarer jeg det ikke i det hele tatt. Det er mulig det er et psykisk aspekt i det også, siden jeg ikke fikk lov til å gå fra bordet før jeg hadde spist opp poteten min da jeg var liten.
Samtidig er jeg også litt enig. Jeg spiste ikke kokte grønnsaker før jeg var 28, etter tilfeldigvis å ha vært småfull og kjempesulten i en middag. Plutselig var brokkoli og blomkål kjempegodt, bare fordi de var tilberedt annerledes. Mamma kokte grønnsakene myke, og det greier jeg fremdeles ikke å spise. Jeg tilbereder grønnsakene så de er knapt møre, og synes det er kjempegodt.
Liten må smake på alt han får. Vi har etterhvert forstått hva han egentlig liker, og hva han bare krangler om. De tingene han egentlig liker, må han spise en del av. Jeg legger alltid nok på tallerkenen hans til å ha litt slingringsmonn å forhandle om. Jeg kommer aldri til å si at han må spise opp alt, men vi blir enige om hvor mye han skal spise.
Bitteliten er mye enklere - han spiser opp det han får og gråter etter mer, uansett hva det er ...
Men poenget til HI - det at de som ikke har barn vet best - er noe jeg også ofte irriterer meg over.
Jeg lurer på hva eg har gjort feil jeg. :undrer: Mine tre har spist grønnsaker som små, grønnsaker av alle slag, men sånn omtrent i treårsalder blir grønnsaker plutselig æsj og så skal de så og si ikke ha noen ting.
For å snu litt på det. Det verste jeg viste som barnløs, og fortsatt, er folk som sier: "Bare vent til du får barn selv." Uansett hva det var man hadde en mening om ang. oppdragelse. Nå har jeg en datter og har ikke svelget noen kameler ennå. Nå sier de: "Bare vent til du får to barn.". For nå har de flere barn selv. Så jeg venter spent på hva som skal skje når toer'n kommer.
Man kan ha fornuftige meninger selv om man ikke har barn.
Tar denne til meg, for jeg syns også jeg har beholdt mange av prinsippene mine. Selvsagt gjør jeg ikke ALT som jeg hadde tenkt meg. Jeg lærer noe nytt hver bidige dag, fordi jeg er villig til å lære og ikke bare løfter hendene og sier "Nehei, det nytter ikke samma hva jeg gjør, ikke med MINE unger, altså!!"
Det er få kameler svelgt her også. Men ting er ikke akkurat slik jeg tenkte de skulle være. Det er ikke det samme som å gi opp. Har faktisk ikke noe med det å gjøre, vil jeg påstå. Det betyr ikke at jeg forer kokte gulrøtter til ungene hver dag i håp om at de skal like det. Uansett sunnere med rå. ;)
Hva mener du med ihuga overbevisninger? Og hvordan tolker du det utifra mitt innlegg? Jeg mener mye og sterkt om mange ting. F.eks søvn, påkledning, mat, godterispising, grensesetting, tv-titting, bilsikring, bleieslutt. Dette er noen av områdene jeg følger de tankene og meningene jeg hadde før jeg fikk barn. Noe småjusteringer på handlingene blir det jo alltid, men ikke på prinsippene.
Jeg ble litt nervøs her og måtte finlese mellom linjene for å se om det sto noe jeg ikke så. Fnis.
Selv må jeg si at jeg har svelgt veldig få kameler etter at jeg fikk barn. Ok så gir vi eldstejenta mobil to år før planlagt, og de har fått smake søtsaker før skolealder. Ellers har det blitt lite kamelhår hos meg. Ei venninne av meg, der i mot, har svelgt dinosaurer fra den dagen guttungen ble født.
Jeg har ikke svelget en eneste kamel med mine to barn. Det skyldes selvfølgelig ikke at jeg er et perfekt menneske som kan leve ut barnefantasiene mine på en passende måte. Det skyldes heller ikke at jeg har jobbet som en gal for å få virkeligheten til å passe inn i min fantasiverden.
For min del skyldes det:
a) Jeg var ikke interessert i unger før jeg fikk noen selv. Jeg hadde veldig få forestillinger om hvordan det kom til å bli å få barn.
b) De få forestillingene jeg hadde om barn var negative. Og siden det ikke bare er negative ting ved å få barn ble jeg positivt overrasket.
Jeg vil bare understreke at jeg veldig godt forstår hvor irriterende det er å bli lekset opp for av noen som er veldig belærende, altså! Særlig når de ikke gir rom for nyanser eller gidder høre på hva du sier.
Men samtidig er jeg altså overbevist om at noen hver av oss kan henge oss opp i "det går ikke det går ikke det går ikke!!" når det faktisk KAN gå, med en annen innfallsvinkel. Og dessuten kan det også være bedre for adrenalinet om man i stedet for å bestemme seg for å overbevise dette irriterende besserwissermennesket om at hun ikke har peiling, fordi hun ikke har barn, bestemmer seg for at "jaja, hun får seg vel en overraskelse eller to en gang. I mellomtiden kan jeg jo høre på hva hun har å si" og spørre "jaha, vi har virkelig prøvd det meste, men jeg er alltid åpen for tips. :) Jeg mottar gjerne oppskrifter og nye vinklinger, altså!!" Bra for auraen også, er jeg sikker på! :glis:
Når toern kommer, sier de: "Bare vent til de blir større, da skal du få se på kamelsvelging. Nå har du jo bare en søt treåring og en liten baby!" :erfaren:
Jeg har svelget noen kameler, men ikke så mange tror jeg. selektiv hukommelse
Som him var jeg heller ikke så opptatt av barn. Dvs jeg likte å leke med mine venninners barn, men orket ikke engasjere meg i en diskusjon om oppdragelse av de etc.
Vi hadde jo våre tanker om hvordan det kom til å bli, og ikke alle har slått til for å si det slik.
Vi har en jente som vi må lirke maten i. Og i redsel for at hun skal få total mataversjon, som jeg begynner å få nå, så smaker hun litt på det meste, noe kommer ut igjen også. Vi prøver å ikke gjøre et for stort nummer ut av det, og gir henne noe annet om hun ikke spiser selv.
Men her om dagen var hun med og kuttet opp grønnsaker til middagen, da smakte hun på alt, og noe spiste hun også. Vi ble litt fornøyde da.
Jeg er litt enig i dette. Jeg har en haug med yngre søsken, og kunne en del ting om unger og oppdragelse, tips og triks lenge før jeg fikk barn. Jeg har måttet spise velsignet få kameler og har strevet lite. Lille er en veldig veldig grei unge i matveien, hun liker det meste, hun.
Jeg hadde ikke så dramatisk andre meninger om det å ha og oppdra barn før jeg fikk barn heller.
Presentasjon, positiv holdning, god smak på maten osv er kjempeviktig. Tvang i forbindelse med mat er utrolig lite lurt. Min mor forteller 50 år etter om å måtte sitte ved bordet i timesvis, fordi man ikke orket å spise opp etter å ha fått ben i halsen osv. Da blir man giret på fisk :not:
Mat skal være kos, lystbetont og smake godt. Og man skal ikke tillegge ungene sine lyster og ulyster. Allikevel må man resepektere at barn er forskjellige og har ulike preferanser.
Som him hadde jeg egentlig ikke så mange positive forventninger til det å ha barn (jeg visste en del om barn og visste at de ikke er små søte sovedukker hele tiden), så jeg synes det er greiere enn jeg trodde.
Denne diskusjonen minner meg om et restaurantbesøk i sommer. Vi var en stor gjeng, blant annet oss og en barnefamilie til, som hadde bestilt paella. Da maten kom på bordet satt de andre foreldrene og stirret på maten og diskuterte over hodet på ungene. "Skal de få noe annet? Det er jo reker her, og skjell, og mye forskjellig krydder." Det endte selvfølgelig med at ungene selv sa at de ikke ville ha, og de fikk hver sin tallerken med pommes frites i stedet. :rolleyes:
Jo takk. Det har tatt meg mange år å spise meir enn ei potet (og kun ei potet, aldri meir, aldri mindre) til middag uansett kor svolten eller ikkje svolten eg har vore. Gjett kor den regelen kom i frå. (I og for seg så kan eg takke IKEA og "kjøttbullene" deira for at eg klarte å bryte den vanen.) Og det er vel egentlig ein lite farlig konsekvens av matstellet.
Og når toern har kommet, og heller ikke er utpreget vanskelig, sier de: "Ja, men, tenk å ha tre" (Har nær familie med tre, hva skal jeg si, "vanskelige" barn...)
Slike mennesker får meg til å se både rødt og grønt og gult...
Jeg har en gang i tiden tatt en "besserwisser" så han suste -
barnløs som han var skulle han lære meg når ungen min bare trasset!
(Lilletassen hadde rotet seg vekk fra mamma - i et alder av 1 1/2 år,
oppdaget at han var "alene" i verden - ble livredd og begynte å gråte.
Jeg satte avsted for å hente ham - og fikk beskjed av fyren om
å bare la ham sitte og grine, jeg måtte jo skjønne han trasset!)
Jeg har dessverre også måtte innrømme at min svigerfar fikk rett.
Vi var så fornøyde med at Erik spiste alt vi puttet på bordet -
uansett hva det var, knasket og åt han.
Svigerfar sa "bare vent til han begynner i barnehagen,
da slutter han å spise!"
Pokker ta - svigerfar fikk rett!
Nå er det et mareritt å få i Erik middag!
Som f.eks. fiskegrateng, som de spiste i barnehagen i går.
Erik hadde spist 5-6 skjeer - tydeligvis likt det -
helt til kompisen hans høylydt erklærte "jeg liker ikke fiskegrateng!"
Da la Erik ned skjea - nektet å spise mer, for "han likte ikke fiskegrateng!"
Ellers har vi en regel - han skal smake på middagen -
liker han det ikke, er det greit - men vi lager ikke ny middag til ham -
da får han heller ei brødskive og litt ekstra med kveldsmat.
Her spiser guttene vel egenlig alt, men matvarene skal helst ligge hver for seg på tallerkenen. Lett krise om kjøttet er nært pastaen etc. M konstaterer også til hvert måltid at maten er æsj og at han ikke liker, men spsier alt likevel :fnise:
Har også erfart foreldre som forteller barna hva de liker eller ikke liker, eller at de lager et stort nummer av at alt skal spises. Det er jo en invitasjon til trøbbel. Mat er jo et supert pressmiddel for barna og det er lett å falle i fellen.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
