Inagh sa for 11år siden:

I dette tilfellet, fantes det faktisk ikke noe barn på ordentlig, det var bare oppspinn fra ende til annet. Dama diktet opp en unge og diagnose, og skaffet seg skikelig oversikt over behandling og diverse ting "barnet kom ut for som følge av diagnosen." Godt er jo det at ungen var oppdiktet, på et vis, det hadde vært verre om det var et barn som faktisk ble skadet.

Harriet Vane sa for 11år siden:

Jeg pleier å få med meg mange av trollene, siden jeg som faglig skade (historiker) får med meg ørsmå avvik i detaljer. Jeg kjenner igjen "tone" og skrivestil og har flere ganger kjent igjen nyregistrerte gamle travere. Jeg har jobbet såpass mye med politikk og retorikk og vært så lenge på forum (11 år!) at jeg lett kjenner igjen effektmakeri, skjulte intensjoner og tigging.

Noen elsker oppmerksomheten, noen elsker omsorgen, dramaet, at noe de skriver kan skape gisp, tårer, grøss, innsamlingsaksjoner og hva_har_du. Noen er så smarte at de skriver litt her og litt der slik at ikke alle kan se alt og dermed ikke får den totale oversikten og dermed ser at enten var det LITT mye drama for et enkelt menneske, eller kan følge med såpass at de oppdager at noe skurrer. Eller de leser andres triste historier, sender PM og forteller at de også har opplevd [insert tragedie] og senere vil den som har fått PM'en være et slags sannhetsvitne i et skjebnefelleskap. Det kan være voldelige eksmenn, miste barn, menn eller ha en grusom barndom.

Jeg synes det er et utrolig interessant fenomen. Trist og psykologisk spennende. Det som gjør at min magefølelse pleier å murre er oppstyltet og klisjetungt språk når vedkommende beskriver skikkelig tragiske ting. Jeg har jo jobbet med folk som skal fortelle om feks overgrep og når man har opplevd overgrep på ordentlig, så bruker man faktisk ikke legeromanspråk uansett hva slags sosial bakgrunn de har og hva de pleier å lese på fritiden. Smerte er aldri klisjefylt. Olympia sier det innsiktsfullt når hun sier at troll hater spørsmål, og det er min erfaring også. De fleste er så veloppdragne at de ikke spør noe særlig om konkretiseringer når folk forteller. Man lar dem holde på og fortelle i vei.

Jeg har møtt flere troll i virkeligheten og det jeg synes er mest fascinerende er den komplette skamløsheten når det gjelder å beskrive ting på nett og så stille opp på treff der det helt tydelig at det de forteller på nett ikke kan stemme. Og samtidig pirrer dette nysgjerrigheten: er de så "i" den personen eller de historiene de dikter opp (eller overdriver) og feeder på oppmeksomheten der og da, at det på en måte er et isolert fenomen. Man lyver om en død ektemann, et sykt barn eller en alvorlig sykdom der og da, men så går man på treff med fullt navn og googlebar som bare det, og så er det på en måte noe isolert? At nicket man har er en fantasifigur i en tenkt virkelighet, og så går den ekte personen på treff? Eller en annen variant av "jeg'et"?

Samtidig er vi jo alle varianter av vårt eget jeg på forum eller facebook eller på jobben. Det er jo en del av sosial intelligens, rett og slett. At man ikke sier alt til alle overalt. Eller at man understreker enkelte ting og nedtoner andre. Men det er jo forskjell på å nedtone eller forsterke og å bent frem lyve.

Pøblis sa for 11år siden:

Det er forskjell på å ikke fortelle alt til enhver tid og å lyve, ja. SIst jeg fikk trollvibber, reagerte jeg på 1) at vedkommende ikke svarte på direkte spørsmål, 2) at vedkommende hadde et blomstrende språk fulle av detaljerte utbroderinger om veldig nære ting og 3) virket helt uinteressert i hva andre hadde å fortelle om seg selv - vedkommende hadde en leserskare, men var ikke i dialog med noen av leserne - det var en slags enetale. Legg til et sammenfall av en rekke merkverdige og ganske dramatiske hendelser og en rekke andre utrolige sammentreff, og jeg ble ganske mistenksom. Ikke på grunn av noe veldig konkret, men på grunn summen av alt det over. At folk ikke evner å ha en dialog med noen, men holder lange enetaler, er en ting - det er jo mange som mangler litt sosiale evner. Men når det var like mye drama i et hvert innlegg som ble skrevet av vedkommende som i en gjennomsnitts sesongavslutning av en eller annen TV-serie, så ringte mine alarmbjeller.

:nemlig:

nolo sa for 11år siden:

En annen trist ting med troll som lager seg dramatiske og tragiske liv er at folk som har virkelige problemer er redd for å bli mistrodd og trollforklart når de forteller.

Harriet Vane sa for 11år siden:

Det som også er litt trist er at folk som er mindre misantropiske enn meg blir lurt. Nei, trist er feil ord. Jeg blir faktisk ganske forbanna over at noen av de mest omsorgsfulle og hjertevarme blant oss blir lurt av kyniske manipulatorer/intrigante lurendreiere/oppmerskomhetshungrige dramadronninger. At de har samlet inn penger og ting, bydd på seg selv og sine personlige erfaringer og vist genuin omsorg for noen som bare har diktet opp tragedier. Drittkjipt. Verden blir et litt dårligere sted av sånt.

nokon sa for 11år siden:

Den Veronica-saken var veldig interessant. Eg er blant dei som blir fascinert over troll, fordi eg blei grundig lurt tidleg i nett-karriera mi. Eg blei kjend med ei som lurte på om ho skulle ta abort etter voldtekt på IRC. Vi var fleire venner i RL som snakka mykje med henne og støtta henne i mykje. Etterkvart blei ho borte. Så plutseleg ein dag ringte "venninna" og fortalde at ho hadde tatt sitt eige liv. Denne venninna, som viste seg å vere same person som ho med aborten, kom på besøk og vi støtta denne sørgjande jenta. Ei venninne var på hennar kant av landet og ville legge blomar på grava til denne vi blei kjend med opprinneleg via IRC, og då rakna det. Eg var veldig satt ut, ikkje minst fordi sorgen eg opplevde etter "sjølvmordet" til ho eg hadde skrive e-post med over lengre tid, var reell. Eg skulle ha engelsk-tentamen dagen etter eg fekk "dødsbudskapet" og eg trur det var medverkande til at eg fekk 4 i engelsk. Eg veit ikkje kor dette mennesket er lenger, men eg er meir fascinert enn såra nå. Og eg lurer framleis på kva som driv folk til å gjere slike ting.

Samtidig, dersom ein er einsam og har behov for omsorg og trøyst, er det kanskje lettare å finne på ting, enn å fortelje om det som verkeleg er vanskeleg? Eg veit ikkje?

zinatara sa for 11år siden:

Reaksjonene kommer vel fordi vi ønsker at det vi opplever på nettet skal være genuint. Og det er vel også grunnen til at folk blir lurt av både troll og svindlere. Og mye er jo genuint, selv om folk så klart har bedre muligheter til å fremstille seg selv slik de ønsker og å skjule endel ting de ikke vil at andre skal se. Og det er jo helt greit, det er noe annet å holde tilbake detaljer enn å dikte opp og lyve. Ofte får vel troll så mye oppmerksomhet fordi de deler intime detaljer og alle slags tragiske historier.

Jeg har vært borti noen troll i løpet av min forumkarriere. De som bare er der for å piske opp stemningen er jo helt greie. De er så klart irriterende, men de er lette å gjennomskue og holder gjerne ikke koken over lang tid. Jeg syns det er mer provoserende med de som gjerne leker med følelsene til andre og utnytter andres godhet.

zinatara sa for 11år siden:

November 04 ja. Jeg husker ikke noe om nick og sånt lenger, men syns det var rett og slett ekkelt at noen valgte å trolle gravide damer med en sånn historie.

nokon sa for 11år siden:

Enten det, eller Kristeleg Gymnasium. :nemlig:

Polyanna sa for 11år siden:

Jeg tror ikke bare det er på nett vi ønsker å tro at ting er sant. Personlig er jeg mer lettlurt irl enn på nett. Irl får jeg ikke tid til å la info synke før jeg responderer. Jeg hadde en gang en husvert som var lystløgner. Han løy om ALT. Noen ganger for å oppnå noe eller unngå trøbbel, noen ganger bare for å fortelle en spennende og god historie. Etter at jeg hadde snakket med ham måtte jeg alltid ta en skikkelig runde med meg selv og gå gjennom det han hadde sagt og realitetssjekke det. Stort sett var det meste åpenbart oppspinn, men akkurat i det han fortalte det så virket det sant.

På nett er det lettere å oppdage det når noe skurrer.

Hondacrv sa for 11år siden:

:knegg: det tenkte eg og på.

Malama sa for 11år siden:

Privat er KG selvsagt kvinneguiden, hvor jeg har hatt min farstid i ganske mange år, før de ble for heftig oppkjøp var jeg i en periode modde også, kan ikke si at jeg egentlig savner så mye av det... Det er inngrodd i meg at KG er KG, og ja, virkelig, det bare er det. Før i tiden var det jo også en del annerledes enn sist jeg tittet innom.

På jobb er KG like selvsagt Kristelig Gymnasium. Hodet mitt tar aaaaaaav og til overgangen litt treigt der, og bruker et nanosekund på å lure....

hera sa for 11år siden:

På den tiden (10 -12 år siden) var KG privateid (av Hilde, gründeren bak), det var før det ble kjøpt opp av Edda Media eller hvem det nå er som eier det nå. Ikke at forumet har blitt mer proft håndtert/moderert siden Edda overtok, da.

Jeg husker godt Milla/Minnie Emmerdale/Antoinette og hva nå ellers hun drev og kalte seg - og vet også godt hvem det er som sto bak figuren. Familien hennes driver faktisk et gravferdsbyrå. Og jeg er enig med de som skriver at det begynte å bli FOR utrolig med hele den bryllupshistorien. Det hele skapte jo et voldsomt engasjement på forumet, med KG-ledelsens sedvanlige inkonsekvente ad hoc-håndtering.

@Harriet Vane: Signerer det du skriver vedrørende å kjenne igjen lusa på gangen!

jolie sa for 11år siden:

Ikke Hilde, men Gry. :) Uansett før min tid. :P

Malama sa for 11år siden:

Gry ja.

Det var det som var "i min tid". Det er lenge tiden "min tid" der inne...

hera sa for 11år siden:

Stemmer! Feilhusk! ;)

Blondie sa for 11år siden:

Ja. Det er vel det som gjør meg forbanna i slike sammenhenger.

Det har vært mange troll siden jeg ramlet over forum i 2004. Likevel er jeg en av de siste som får vibber hver gang. Jeg har bestemt meg for at det gjør meg sjarmerende naiv. :knegg:

Krem sa for 11år siden:

Akkurat det har jeg tenkt litt på når denne tråden kom opp. Redselen for at noen kan tro jeg finner på noe gjør at jeg synes det er vanskelig å dele noe i tråden min.

Knerten sa for 11år siden:

Jeg kjenner også veldig på den.
Det kan jo fort være at mange ikke tror på meg og det jeg forteller hvis de har vært ute for trolling tidligere. Og det gjør det vanskeligere å dele.
Men så tenker jeg at så lenge jeg bare forteller sannheten betyr det ikke all verden om ikke alle tror meg. Det er jo ikke så viktig egentlig.
Men det er litt vanskeligere. Det er det.

Lille meg sa for 11år siden:

Jeg kan ikke tenke meg at noen som har lest din tråd tror du er et troll. :klem:

Er dette virkelig en reell bekymring for folk på FP? I så tilfelle syns jeg dere skal slutte å bekymre dere for slikt, og stole på resten av FPs vurderingsevne. :nemlig:

Harriet Vane sa for 11år siden:

Ingen fare. Jeg kan da ikke være den eneste som greier å skille dikt fra røynd på FP?

Alle kan være uheldige, alle kan oppleve vonde og triste ting og det må være lov å fortelle om det. Min erfaring er at trollene opplever veldig veldig mye mer drama på kort tid enn de aller mest uheldige gjør et helt liv. Så man kan rolig skrive og stole på sine medmennesker.

Lille meg sa for 11år siden:

Dessuten opplever de ofte ting like etter at de har registrert seg på forumet. Merkelig sammentreff. :gruble:

Nabbe sa for 11år siden:

Jeg husker vel egentlig de fleste troll som er nevnt her, og det var også trollet på NM som var i november 04 som tok "møydommen" min når det kommer til nettroll egentlig. Var ikke så fryktelig engasjert da, var ikke min månedsklubb, og jeg kom inn litt sent i svangerskapet (hadde ikke nett før jeg var fem-seks mnd på vei pga flytting osv).

Men jeg har vært trakasert rundt på forum av ei, hun som kalles "hesteviskeren" rundt om kring, heter vistnok Hilde, men vet ikke om hun har vært her inne, hun velger vanligvis ikke "voksne" forum, men kanskje mer forum ala Babyverden med fryktelig mange brukere, hvor hun kjapt får støtte fra enkelte, sånn at hun ser ut som ett mobbeoffer. Kommer med skikkelig tragiske historier, som som regel bunner ut i at hun blir gravid med en annen enn kjæresten, eller at hun er gravid men han ikke vil ha ungen, eller så er alt gale, han røyker hasj, elsker henne ikke, kan ikke ha sex, masse rare ting, men hun blir gravid mot alle ods og mister ganske så kjapt.

Hun var underholdende en gang eller to, men etter 200 ganger så kjenner man henne på skrivemåten.

Harriet Vane sa for 11år siden:

Ja, det er jo meget mystisk. Og så har de en slags ekko-funksjon som gjør at de opplever NØYAKTIG det samme som andre brukere forteller om. Kreft? De har også kreft. Vold? De har opplevd vold. Vond barndom? Å, du vil ikke tro for en vond barndom. Mistet barn? De har mistet barn. Masse barn. Titanic? De var der.

Og så videre.

nokon sa for 11år siden:

Eg har tenkt same tanken då denne tråden kom opp. I fjor haust, medan eg framleis var litt meir anonym her og ikkje hadde møtt så mange IRL, endra eg for eksempel litt på nokre detaljar i bloggen min, for at det ikkje skulle vere heilt åpenbart at eg var meg for folk som kjende andre familiemedlem. Samtidig tenker eg at dersom ei slik omskriving får folk til å tru at eg er ein annan enn eg er, får det heller bare vere.

Bokormen sa for 11år siden:

:lol:

DM sa for 11år siden:

Det artigste sammentreffet jeg har vært borti på annet forum, var hun som listet opp blålilla livmorhals som et av graviditetstegnene hun hadde. :humre:

Optimist sa for 11år siden:

:knegg:

Inagh sa for 11år siden:

Skjønner hva du mener. :klem:

Krem sa for 11år siden:

Jeg har kommet frem til at om folk mistror meg, så får det bare være. Jeg valgte å lage tråden, siden jeg hadde behov av å skrive av meg litt sjokk og nummenhet. Senere har den hjulpet meg, så jeg fortsetter. Det er noe med at når man føler seg utslitt og matt, og uten evne til annet enn å eksistere, så er det godt å få litt feedback. (Tross alt, jeg er da en feedback-junkie jeg som alle andre.. ;))

Tilbake til trådens tema, jeg blir fascinert av enkelte menneskers behov for å skape drama rundt seg. I virkelighetens verden er det de som ikke er allergiske, men hyperallergiske. Som ikke er forkjølet, men har influensa. Gjerne 10 ganger i året. Som stadig er i krangel med noen rundt seg, og skal bruke resten av vennekretsen som heiagjeng og support.

Jeg vil jo tro det er lettere å dra den enda lengre ut på nett. Det er lettere å juge når man ikke ser noen i øynene, men sitter ved et tastatur. Motivet bak skjønner jeg ikke, men så er jeg usedvanlig dårlig på å få med meg drama og da. Jeg kan liksom ikke skjønne at det er motivasjonsfaktor.

m^2 sa for 11år siden:

Jeg tror noen av disse menneskene egentlig ikke lyver bevisst heller.
De forteller en historie som for dem er sann. Om ekser, om barn, om samværskonflikter, om egen helse. Også er det ingen der fra IRL som rammer det inn og sier at "jammen det var da virkelig ikke sånn", eller "det du sier her nå stemmer jo ikke". Kanskje de luller seg inn i sin egen historie på grunn av depresjon, som mestringsmekanisme eller forsvarsmekanisme, kanskje det er en (sykdomsrelatert??angstrelatert? whatever) grunn til at det nettopp er på nett de har sitt sosiale liv og ikke IRL. At de trenger masse for til sin egen selvtillit og egen fantastiskhet elns og dette er måten de gjør det, litt sånn avhengig av å bli sett kanskje også?

Jeg var borti ei som var veldig synlig i et nettmiljø, hun feilte alle mulige ting sa hun, beskrev inn og ut av sykehus og legetimer. Og det var hun da vitterligen, hun var faktisk på alle de timene, virker det som hvertall. Det er bare at når man stiller henne litt spørsmål så er det hun som tror hun feiler alle de tingene, og hun bare bytter fastlege og spesialist til hun tenker at hun kommer til noen som Ser Sannheten (TM). Medisinene hun sier hun går på er helt normale medisiner folk går på for litt depresjon her og litt leddvondt der. Disse prosedyrene hun har hatt var helt normale prøver, ikke "livsreddende, akutte, intensive, ... som BARE jeg får fordi". Spørsmål som man burde kunne svare på om det virkelig hadde vært slik hun mener ble møtt med hæ og hm og legen sa .

Også kommer hun i avisa for "tenk så lenge hun må vente på diagnose og hjelp", sant?". Og på TV som "en som har opplevd å ha sykdom "xxx" og ikke få hjelp".

Også er det hele et korthus på den ene siden, og hun som faktisk går rundt og tror hun er alvorlig syk og dels blir behandlet for det på den andre... Så det er jo sant - for henne.

Pøblis sa for 11år siden:

jeg tenker at hver sak er ulik også. Noen har helt klart et sykelig oppmerksomhetsbehov, noen er lystløgnere, noen lever ut det livet de skulle ønske de hadde, noen bli beruset av oppmerksomhet, noen synes det er gøy å lure folk og noen synes det er litt deilig å være slemme mot folk/provoserer frem reaksjoner for å kunne le av folk eller vise dem hvor dumme/inkonsekvente/hvahardu de er. Og med internett har det blitt så uendelig mye lettere å kommunisere med folk - på godt og vondt, som slike trollesaker viser med all tydelighet.

Jeg tror forøvrig de fleste som dikter, vet at de gjør det. Men folk som skriver om kamper mot helsevesenet/barnevernet/NAV og sånn, mener nok at deres versjon av historien, selv når den er veldig ekstrem, er den sanne, slik M^2 skriver om over her.