Syrin sa for 11år siden:

Takk Odelia - dette var nyttig. Desse tinga kan eg ingen verdens ting om :)

Carrera sa for 11år siden:

Mannens foreldre bor her i byen. Spreke og friske folk som nylig er pensjonert. Ikke mye vi har å bekymre oss over der ennå, men når den tid kommer så er de tre søsken som bor i samme by, og alle er både villige og i stand til å trå til.

Mine foreldre derimot, de bor 40 mil unna oss tre søstrene. Det var et valg de selv tok for noen år siden. Et valg som var riktig for dem da, selv om det byr på mindre hjelp fra oss.

Jeg har tenkt endel på dette i det siste. Mamma har parkinson, og selv om hun ennå er et stykke unna å være fullstendig pleietrengende, så må hun ha folk rundt seg det meste av tiden, for sin egen sikkerhets skyld. Og dette blir det jo i all hovedsak pappa som må ta, all den tid vi tre søstrene ikke er der.

Pappa tar selvfølgelig dette på strak arm, men jeg ser jo hvor mye av hans interesser som dermed settes til sides. Han er relativt sprek og driver med jakt, fiske og er i det hele tatt veldig aktiv. Som sagt så tar han det på strak arm, og står støtt ved mammas side, men jeg skulle så gjerne ha avlastet han litt i hverdagen.

På sikt så håper jeg de får en avlastningsplass til mamma, slik at han får noen dager til å drive med sitt.

Milfrid sa for 11år siden:

Søsteren min er sykepleier. :knegg:

Fra spøk til alvor. Nei, vi har ikke snakket om det. Men vi er tre søstre med godt forhold. Jeg regner med at vi fikser det på et eller annet vis. Mormor bodde i leilighet i vårt hus til hun havnet på sykehjem (og nå bor søsteren min, hun som ikke er sykepleier, i huset med leiligheten bestemor bodde i. :knegg: ).

Min mor er ganske irriterende. Men hun er også en fantastisk mor som stiller opp for ungene sine. Det er en selvfølge at vi stiller opp for henne, når den tid kommer at hun trenger oss.

Men jeg gleder meg ikke. Jeg husker bestemor. :knegg:

Luvi sa for 11år siden:

Med fare for å virke kynisk, jeg har ikke tenkt å gjøre så alt for mye for stille opp for mine foreldre når alderdommen kommer snikende på og de trenger hjelp i hverdagen. Jeg lever litt for "what comes around, goes around" så får folk tenke sitt om det. Min mor har flyttet og bor forøvrig 60 mil unna. Min far bor rett i nærheten, men helt ærlig bryr jeg meg fint lite. (Med, etter egen mening, god grunn).

nolo sa for 11år siden:

Jeg er enig i det der med "what comes around goes around." Jeg syns ikke noen bør slite seg ut på å hjelpe folk som ikke har lagt to pinner i kors for å være hjelpsomme eller imøtekommende selv, bare fordi det skal se greit ut på overflaten.

Trulte sa for 11år siden:

Mine er 83 og særs mamma er til mer hjelp for oss en vi for dem. De har unger i hus støtt og mamma er mye med rundt på kafe etc. Og det er fordi vi ønsker det. Ikke fordi vi må.

Min bror måker. Ellers så hjelper vi med det tekniske. Og ikke så mye mer.
Vi deler ei vaskehjelp annenhver torsdag.
Svigers er under 70 og jobber enda.

Syrin sa for 11år siden:

Apropos:
www.bt.no/meninger/kronikk/Foreldre-i-livets-haust-2987407.html

Polyanna sa for 11år siden:

Den var interessant, Syrin.

Jeg har jo bosatt meg sånn at det ikke vil være praktisk mulig å hjelpe mye til og akkurat det er litt vondt. Hverken jeg eller mamma og pappa trenger eller ønsker at jeg skal komme og vaske badene deres, tror jeg, og plenklippingen kan settes bort. Men det å navigere - følge til legen og banken om en av dem blir dement, følge opp diverese offentlige instanser. bare være der og holde et øye med hvordan det går.

Og jeg tenker at selv om man aldri så mye har foreldre som ikke fortjener noe tilbake - klarer man å la dem sitte der og gro ned i sin egen møkk, med eskalerende helseproblemer og ikke evne til å gå til lege? Klarer man å holde avstand da?

Polyanna sa for 11år siden:

Og så kjenner jeg at jeg ønsker meg Mavericks familie. :hjerter:

zinatara sa for 11år siden:

Kan ikke si at det er diskutert, men regner med at mye nok faller på meg. Mest fordi min bror har visse utfordringer som gjør at han knapt nok kan ta vare på seg selv. Forhåpentligvis er det noen år til vi virkelig må steppe inn, enn så lenge prøver jeg å ikke tenke så mye på det. :sparke:

millact sa for 11år siden:

Nå bor jeg i samme gate som mamma og samboer. Han er mye eldre enn henne, så hun vil nok bli alene mest sannsynlig. Jeg er eneste her så det vil vel falle på meg.

Maverick sa for 11år siden:

Den er ganske super, ja. :hjerter:

Og så er jeg også så opptatt av det Esme skriver om at det er bedre å være føre var, kind of. Svigermor blir dårligere og dårligere og eldre og eldre, men nekter enhver antydning fra sin sønn eller datter om at hun trenger hjelp, for de legger det frem (de gangene de plutselig blir panikkbekymret) som at hun må rett på gamlehjem, lissom. Heldigvis hører hun litt mer på meg, ( :knegg: ), og skjønner logikken i at det er bedre å begynne rolig med hjemmehjelp innimellom som kan hjelpe bare litt, enn å måtte begynne på alt med en gang. Bedre for pårørende, bedre for kommunen, og bedre for den gamle selv, vil jeg tro. Babysteps!

Polyanna sa for 11år siden:

Jeg blir ordentlig SINT på gamle som nekter å motta hjelp fra det offentlige, fordi det er MYE bedre å la egne barn slite seg ut. :gal:

Nextlife sa for 11år siden:

Jeg tror de aller færreste eldre har et ønske om at de pårørende skal slite seg ut, det er mer selvinnsikten som svikter, og at de rett og slett ikke ser eget hjelpebehov og hvor mye de egentlig belaster omgivelsene.

Maverick sa for 11år siden:

Jeg tror det er en del som tenker at det ikke er så mye styr også, og at de klarer seg selv? Jeg kan sikkert finne på å bli en sånn en. :sparke:

Nextlife sa for 11år siden:

Helt klart. :knegg:

Den gamle jeg hadde hånd om var dårlig til bens, forvirret, nesten 100 år og skjønte ikke opp ned på hvordan ting fungerte (ovn, nøkler, å legge seg osv), men mente helt klart at hun kunne bo hjemme.
At jeg var der 8-10-12 ganger i døgnet og at hjemmetjenesten var der like ofte tok hun liksom ikke innover seg.

Myria sa for 11år siden:

Og så tror jeg det er vanskelig for oss unge å se for oss hvordan de er å gå fra å være selvstendig og med krefter og helse nok til å gjøre det man vil, og bli avhengig av andre mennesker. For de fleste er det en kjempeterskel å innse at de ikke klarer seg selv og si ja til å motta offentlig hjelp.

Esme sa for 11år siden:

Helt enig.

Og så må barna slutte å slite seg ut på å gi hjelp som ikke er etterspurt. Det finnes plenty middelaldrende damer som sliter rundt juletider for å vaske rundt et hus for en som ikke bryr seg om at det ikke er vasket.

Pøblis sa for 11år siden:

Og det ER hjelp å få, altså. Både hjemmehjelp og hjemmesykepleie. Men man må be om det, selv om det blir mer vanlig med oppsøkende tjenester rundt om, så er det fortsatt slik at de kommunale tjenestene slett ikke har oversikt over hvem som potensielt kan trenge hjelp.

Jeg tror forøvrig også at det ofte er mangel på innsikt i egen situasjon og ikke ønske om å drive rovdrift på egne barn som gjør an mange eldre er motvillige til å ta imot/søke om hjelp.

Daisy sa for 11år siden:

Dette kommer vel om en ti års tid med svigers. Nå har det seg slik at de bor mye mer sentralt enn oss, og har kjellerleilighet, så dette ansvaret dyttter jeg over på mine barn som skal studere, og trenger bolig, og kan handle for sin gamle farmor. :knegg:
(vi bor 20 min kjøring unna, litt må vi nok regne med å hjelpe til ja, og kjenner jeg mannen og foreldrene hans rett så blir det en del)

gullet sa for 11år siden:

Noen venner av oss har akkurat flyttet foreldrene hans som er midt i åttiårene nærmere seg. Det er tre søsken bosatt forholdsvis nært hverandre i en stor by, og siden faren nå er helt dement, ble de enige med mor som er sprek og klar, om at de gamle flyttet på seg.
Utrolig nok fungerer det flott.
Mor trives og hygger seg med barn og svigerbarn og barnebarn på besøk opptil flere ganger i uken. Far som er dement får sine behov dekket via hjemmesykepleien og dagsenter.

Det er en vinn-vinn-siuasjon for alle, siden barna slipper dårlig samvittighet for å ikke kunne stille opp for sine foreldre. De gamle har fått en lettstelt leilighet og slipper å bry noen med snømåking, gressklipping og alt annet.

m^2 sa for 11år siden:

Helt enig. Jeg er i en situasjon der jeg selv har måttet be om hjelp fra kommunen, og at jeg har hatt dårlig selvinnsikt i en årrekke og heller har drevet rovdrift (på meg selv, i mitt tilfelle) er jo soleklart. Nå, lsm. Men det har jaggu tatt meg 2-3-10 år å lære også :sparke:

Men den der "selvsagt skal jeg klare selv, hva tror de om meg egentlig"/"jeg er en dårlig person (TM) hvis jeg ikke klarer det selv"/"alle andre klarer det selv"/"jeg har da klart meg fint i alle år, jeg skal da ikke be om noe" er fort å gå i. Og den tror jeg faktisk er fort å gå i om du er 35 eller 80 altså.

Også blir det hvertfall til at man spør de rundt seg om hjelp en Kommunemonsteret, for det virker komplett uoverstigelig med alle sine skjemaer. Pluss at spør man om hjelp der blir det virkelig og ekte og eksisterende og endelig, det man "sliter med", alderdom f.eks. Det blir det ikke i like stor grad når det er familien man spør :nemlig:

Pluss at jeg tror at mange eldre sitter med en sterk forventning om å bli hjulpet av egne barn, og at til og med det kan skape en terskel for å be om annen hjelp. (jammen jeg har jo 3 barn, da blir det så flaut å be om hjelp...) :vetikke:

Nenne sa for 11år siden:

Hun ønsket ikke å drive rovdrift på noen, men hun hadde jo selv tatt seg av både foreldre og svigerforeldre og hun syntes nok at det nå var hennes tur til å bli tatt vare på av sine egne. Det var sånn det skulle være.