Spinn off av tråden om "Bor du i samme lokalsamfunn som dine foreldre eller svigerforeldre?".
Har du tenkt over kven som skal "ta seg av" dine foreldre, eller svigers når dei er +75? Er det blitt drøfta i familien? Har du / de mulighet til å hjelpe til med å handle, støvsuge, måke snø, rydde i hagen, kjøre til legen?
Eller tenker du at dei vil få heimehjelp / kan ta taxi / betaler naboen for å måke eller å handle for dei? Eller tenker du at når dei ikkje lenger greier å handle vinterstid, så bør dei flytte på sjukeheim?
Har foreldra dine snakka om alderdommen sin? Har dei planlagt det?
Har du tenkt på kva som skjer om foreldra dine ikkje får sjukeheimsplass med ein gong behovet oppstår? Har du da muligheten til å hjelpe, eller bur du 3 timars kjøring unna, og er i full jobb? Kunne du tenke deg å betale for privat tenester, om det fantes?
I know - eg har tusen spørsmål om dette. Eg bur sjølv langt unna, dei har ingen familie rundt seg, og dei er gamle. Eg veit ikkje korleis dette skal løysast.
Jeg har tatt det opp ved et par anledninger. Men de vil rett og slett ikke snakke om det, og broren min er over hodet ikke interessert i temaet. Så da får vi se da, hvem som skal løse denne kabalen når alt kanskje over natten blir en kjempeutfordring. :snill:
Jeg skal absolutt planlegge for egen alderdom, flytte i enklere bolig, ja, rett og slett ha en plan. Selv om jeg selvsagt ser at man ikke kan forutse alt mulig, så kan man i det minste forenkle ting som blir en utfordring for de fleste.
Edit: Mine foreldre er friske begge to nå, så det er nok derfor de overhodet ikke ser at dette kan bli en utfordring i fremtiden. Og vi, barna deres, skal jo jobbe full tid til vi er 70-80 år om alt blir som det er spådd. Denne kabalen skal bli festlig. :knegg:
Jeg tenker lite på dette, og har heldigvis enn så lenge unge og friske foreldre. Det er ikke aktuelt å flytte hjem, uansett, så det må jo løses enten gjennom at de kommer hit eller gjennom offentlig eller privat hjelp.
Nei. Det er ikke diskutert. Begge mine foreldre har gått av med pensjon i høst. De er fremdeles veldig spreke (faren min i vanvittig mye bedre form enn meg), men jeg ser at behovet kommer.
Brodern har bosatt seg 10 minutters gange unna mamma. Så hun er nok sørget for en stund fremover (mamma har også en samboer som er litt ungre enn seg selv).
Pappa bor i en annen kommune ca. en times reisevei unna. Jeg vet ikke hva vi gjør den dagen han trenger hjelp. Der han bor nå er det ingen å få hjelp fra. Pappa har også en kone som ikke har andre slektninger enn oss, så vi risikerer å ha 3 pleietrengende personer på 2 forskjellige steder. Jeg gleder meg ikke til dette blir en problemstilling, men jeg håper og tror at det er ganske mange år til.
Min svigermor bor der hun bor fordi mannen hennes bor på sykeheimen der. (han er dement) - OM han dør før henne, så kommer hun nok garantert til å flytte til byen hvor mannens søster bor. (de har et hus de leier ut, som svigermor kan bo i) - Ellers så er nok svigermor prisgitt hjemmehjelp etc - for hun bor 35 mil fra oss - og 25 mil fra mannens søster.
Min mor har nok forventinger om at vi skal hjelpe henne. Både jeg og broren min - som i alle fall pr i dag bor i byen ser nok også for oss dette. Nå vurderer min mor å kjøpe leilighet i første etg ( i stedet for 3. som hun har i dag) - og hun snuser da på leiligheter i nærheten av oss. Enn så lenge er det vi som vil "tjene" på det, men med tid og stunder vil det være vår tur å trå til, tenker jeg.
Jeg har ingen martyregenskaper, så jeg er ikke bekymret for hvordan dette skal gå. - Om hun har et pleiebehov som er for stort for meg og mine søsken å ta oss av uten at vi må "gi slipp" på livet vårt, så tenker jeg at kommunen må inn på banen.
Aner ikke. Har to gamle bestemødre på 83 som begge standhaftig takker nei til alt som kommer av tilbud om hjelp hjemme. Mamma kjører dem jo hit og dit likevel. Jeg er rett og slett usikker på om jeg kommer til å gjøre det samme. Og tror vel egentlig også at mine foreldre kommer til å være i bedre form enn de to gamle er. Røyk er djevelens verk for alderdommen. Uansett så er ikke dette en aktuelt problemstilling på noen år for min del. Jeg har unge foreldre.
Foreldrene mine er spreke enda, men har heldigvis hatt selvinnsikt nok til å flytte fra enebolig på landet til leilighet med livsløpsstandard i mer bynære strøk. Både jeg og bror bor innen 30 minutters kjøring unna.
De er klare på at om de trenger kontinuerlig hjelp ønsker de heller sykehjem enn å flytte hjem til en av oss ( :snurt: ), men litt handling og sånt får vi jo til om det trengs. Snømåking trenger de ikke, og de har råd til taxi.
Kva krav er det til å få heimehjelp, til reinhald f.eks? Eg tenker da på at dei gamle klarer seg sjølv greit, men at det er for vanskelig å holde huset. Dei har alt på eit plan og eit greit hus sånn sett.
Eller bør ein egentlig berre hyre inn privat vaskehjelp? Eg har tenkt tanken mange gonger, men mor mi blånektar. Betale folk for å komme å vaske er heilt uaktuelt. Heimehjelp gjennom kommunen er derimot nokså akseptabelt, men berre nesten.
Foreldrene mine har leid vaskehjelp helt av seg selv fordi de ikke gidder å vaske selv, jeg regner ikke med at de slutter med det når det evt er fordi de ikke orker/greier.
Bestemoren min hadde vaskehjelp gjennom kommunen, men usikker på hvordan det kom igang.
Vi har pratet litt, og vi er begge søsknene i grei nærhet. Jeg nærmest, og med utleiehus på et plan kan det være de ender hos oss etterhvert. Gruer meg til det, men tenker at mye kan endre seg før den tid.
Svigers bor her også, og mannen min er vel den som trår til mest der generelt sett. De har leilighet i huset sitt de ser for seg å bo i, så vi får se. De skal ikke bo hos meg i alle fall...
No gjorde eg rett og slett eit raskt google-søk, og fann eit privat heimehjelpsbyrå i heimbygda. Under over alle under! Veldig hyggelig samtale med dei. Utfordringa er jo å få to gamle krokar til å ta imot hjelp, utan at dei ser på det som synd og skam -at dei no er klare for kista, eller at forfallet har nådd så langt at folk på bygda snakkar om det.
Eg ønsker så gjerne å hjelpe dei, sjølv om dei ikkje har nådd ein tilstand der dei ikkje greier noko som helst sjølv, og har krav på hjelp frå det offentlege. Heimehjelpa kunne t.d. luke litt i hagen (inngangsparti og terrasse betyr all verden for mor mi, men ho får det ikkje til), dei kunne bere inn ved, og ta det tunge reingjeringsarbeidet på bad, kjøkken og golv. Utfordringa er å presentere denne mugligheten til foreldre, og få dei til å gå med på det. Heimehjelpa foreslo gavekort som ein start. Ho sa at for mange var dette å få hjelp i huset ein barriere, og ein starta gjerne med ein gong i månaden. Når ein så fekk erfaring med at dette var trygt og positivt, så ønskte dei eldre svært ofte at hjelpa blei utvida.
Som gammal skal eg ta imot tenester utan fnugg av skam og skuld. Gjerne takknemlig, men aldri med skam.
Jeg har vært gjennom en runde med omsorg og etterhvert tung pleie for et gammelt familiemedlem, og selv om jeg har sagt aldri mer kjenner jeg meg selv så godt at jeg nok stiller opp om svigerforeldre eller foreldre får behovet.
Det er en utrolig komplisert situasjon dette. Det burde være så enkelt som det Skremmeren sier lenger opp, først hjemmesykepleie deretter sykehjem, men sånn er det dessverre veldig sjelden.
For det første har ikke nødvendigvis de gamle, de pårørende og helse/omsorgstjenesten i kommunen samme syn på hva som er nødvendig hjelpebehov.
For det andre har ikke alltid (eller kanskje faktisk sjelden) kommunen nødvendige ressurser til å møte de krav/ønsker/ pårørende har til hjelp til sin gamle.
Med alderdom kommer gjerne litt sviktende selvinnsikt på hjelpebehov, så når alt dette skal balanseres og komme ut i en tjeneste kommunen yter er det ikke alltid nok for de pårørende, og bistanden fra familien tvinges frem.
Det er NETTOPP dette eg har mistanke om, og eg kjenner meg fortvila låst her eg sit langtpokkerivold (dog meir "sentralt") og kan ikkje løfte ein finger. Kjenner meg betre til mote når eg ser at det i alle fall går an å få avtale om at nokon er der eitpar gonger i veka og hjelper. Og hjelpa kan utvidast etter behov. Eg ønsker eit godt offentleg tilbud, men når det faktisk ikkje er på plass så HJELPE meg så glad eg er for at der finst private tenester.
Mine foreldre har for tiden 3 av barna boende rett ved, hvorav to stykker lett ordner opp, så jeg er ikke bekymret. Jeg kan ikke gjøre noe bedre enn dem. Min mor blir nok ikke så gammel, min far blir nok 110. Vi bor 5 minutter unna svigers og jeg er temmelig viss på at arbeid med dem kommer til å falle på den ansvarsfulle og omsorgsfulle gromgutten, min mann. De er forholdsvis spreke nå, men de har ingen god grunnhelse. Svigerfar er dessuten ganske vanskelig å ha med å gjøre.
:skremt: Både mannen og jeg er de i våre søskenflokker som bor nærmest foreldrene våre.
Vi merker det litt allerede, vi er evige vanningshjelper, de som tar inn post, klipper plen og passer katter i ferier og helger. Mannen blir stadig ringt etter da tekninske duppeditter streiker. Søsknene våre kan reise "hjem" på helgebesøk og bli vartet opp. Dette er ikke noe stort problem nå, men det kan bli det.
Det er sant. Men før (det har heldigvis jevnet seg ut med årene) var det langt mer stas med barnebarna som bodde litt unna. De ble hentet hit i hver skoleferie, eller besteforeldrene dro dit og skjemte bort etter noter, de dro på skoleavslutninger og alt mulig "fordi de bodde så langt unna". (Og våre ble lovet at de også skulle bli tatt med på ting en eller annen gang, som gjerne ikke ble noe av.
Jeg har sett det motsatte og altså, at barnebarna som bor i nærheten blir gullungene fordi de sees oftere. Men jeg tror relasjon mellom voksne barn og foreldre påvirker en god del.
Både eg og sambuar har gamle mødre i nærleiken. Han deler på oppgåva med to sysken, men det siste året har svigermor budd på sjukeheimen.
Eg har tre sysken, kor eit bur her eg bur. Mor mi ringer helst til meg om det er noko, så mykje fell på meg. Eg ser fram til den dagen ho innser at ho faktisk ikkje har helsa til å bu åleina lenger, og at ho ikkje klarer seg sjølv. No er det ganske fortvilande siden ho nekter å ta imot hjelp mens alt forfaller rundt ho. Inkl. ho sjølv. :sukk:
Har du tenkt over kven som skal "ta seg av" dine foreldre, eller svigers når dei er +75? Er det blitt drøfta i familien? Har du / de mulighet til å hjelpe til med å handle, støvsuge, måke snø, rydde i hagen, kjøre til legen?
Mine foreldre tenker selv å selge og få seg leilighet etter hvert. De belager seg ikke på at familie skal ta hånd om hus og hage. Vi bor 110 mil unna, men søstra mi bor nært dem, så de har jo noen der, men jeg kan ikke forestille meg at de tenker seg basere på familiære tjenester. Svigermor bor 220 mil unna, og har noe familie der, men ikke barn der. Jeg vet ikke hva hun tenker selv. Kanskje vil hun flytte hit etter hvert.
Eller tenker du at dei vil få heimehjelp / kan ta taxi / betaler naboen for å måke eller å handle for dei? Eller tenker du at når dei ikkje lenger greier å handle vinterstid, så bør dei flytte på sjukeheim?
Man får ikke sykehjemsplass basert på slike behov, så den problemstillingen blir helt feil. Man velger ikke bare sykehjem. Sykehjem er for de som er så syke at det ikke på noen måte fungerer å bo hjemme. Omsorgsbolig er et annet alternativ, når man trenger noe pleie, men fortsatt kan ordne en del selv. Jeg ser for meg at det vil satses på mer av det i framtida, samt flere tjenester inn mot egen privat bolig. De som blir eldre framover har mye større krav til komfort og individuelle tilpasninger enn generasjoner før dem. Uansett så kan man få hjelp til både husarbeid, handling og annet. Min mormor har det slik nå, selv med oppegående barn i nærheten. Både hjemmehjelp og hjemmesykepleier bistår der.
Har foreldra dine snakka om alderdommen sin? Har dei planlagt det?
Har du tenkt på kva som skjer om foreldra dine ikkje får sjukeheimsplass med ein gong behovet oppstår? Har du da muligheten til å hjelpe, eller bur du 3 timars kjøring unna, og er i full jobb? Kunne du tenke deg å betale for privat tenester, om det fantes?
Det har de ikke snakket om, annet enn nedtrapping i jobb etter hvert nå, og endring av bolig på sikt. De får vel maks pensjon, har pensjonssparing og og verdier i bolig og biler, så de vil nok sitte så bra i det at de kan finansiere det de måtte ville selv. Om de velger privat eller offentlige tjenester, blir egentlig helt opp til dem selv.
Mine foreldre er unge og spreke fortsatt, og har fire ressurssterke barn, og har ikke minst lagt lista ekstremt høyt for hvordan man tar vare på aldrende foreldre. Mine søsken og jeg kommer til å stå i kø for å få fikset opp hva det måtte være for mamma og pappa.
Svigerfar er i strålende form og har en oppegående, yngre samboer, jeg er dog mer bekymret for svigermor, der prøver jeg å få familien til å fatte at hun trenger hjemmehjelp. :sukk:
Jeg har 4 søsken, hvorav det ene deler en tomannsbolig med mine foreldre. Så jeg regner med hun og mannen kan ha daglig oppsyn og så spille på oss øvrige om det trengs. Tilsvarende situasjon på mannens side, men der er de bare to søsken.
Jeg har imidlertid nettopp flyttet veldig nær en gammel tante som ikke har barn. Jeg regner med at hun vil trenge mer hjelp med tiden selv om hun er svært sprek nå. Men det er vi forberedt på, og det kjennes ålreit ut at hun skal ha noen å lene seg på også. Ihvertfall enn så lenge.
Mannens foreldre får hans bror ta seg av, de bor med han nå og de betaler 2/3 av utgiftene på huset hans. Vi har lite kontakt.
Mine foreldre blir nok vår utfordring. Pr. i dag bor de i et hus med altfor stor opparbeidet hage og vi har vært klare på at når de ikke klarer mer med hagen så er det på tide å flytte. Jeg har ingen tilknytning til huset fra barndommen. Jeg har og sagt at de må flytte nærmere byen når den tid kommer, for havner de på sykehjem der de er nå, havner de på sykehjem over 4 mil fra meg, men flytter de en mil nærmere byen, havner de på sykehjem en kort kjøretur fra meg, kanskje 10 minutter eller noe sånn.
De er med på notene, det var ikke barebare når min mormor skulle på sykehjem og min mor hadde all belastning ifht. dette.
Min søster bor i en annen by og er dermed "fritatt" ansvaret.
Vi bur i generasjonsbolig med svigers og dette var ein av tinga mannen var veldig opptatt av då vi valde denne løysinga. Så ja, eg har tenkt på kven som skal hjelpe dei når dei blir gamle. Foreløpig er det heldigvis slik at det er dei som hjelper oss med barnepass og liknande og eg håper vi har mange slike år igjen framføre oss. Eg synest det er fint å bu såpass nær familie eg trivst saman med.
Når det gjeld mine foreldre, trur eg det ville fungert at vi hadde budd så tett oppå kvarandre. Men der har eg i alle fall ei søster som har planer om å etablere seg i deira nærmiljø.
Eg ser jo nå at mine foreldre bruker mykje tid og krefter på å hjelpe bestemora mi, som begynner å bli prega av alderen. Så det er nok godt å ha deler av familien i nærleiken når ein blir gammal og. Det er fint og flott med heimesjukepleie, men det er for sjuke folk som ikkje klarer seg sjølv i kvardagen. Det er ganske mange nyanser mellom ung og sprek og heimesjukepleie. Og denne typen hjelpetenestar vil jo aldri dekke kontaktbehovet til ei gammal enke som ikkje klarer å klippe plenen sjølv, lenger. Eg synest det er viktig å ha tenkt gjennom slike ting.
Vi er bare to søsken i vår familie, og min bror bor i usa så det hele kommer nok til å lande på meg. Min mor er 73, men enda relativt sprek, men hun trenger hjelp til en del ting som kjøring hit og dit, litt praktiske ting innimellom osv.
Når hun evnt blir så skrøpelig at hun ikke klarer noe selv, kommer vi til å overta huset og hun blir boende hos oss. Slik var det med min mormor også.
Min svigerfamilie har tre barn inkl min mann. Hun ene søsteren hans bor i kjelleren og hjelper svigers med det de skulle trenge. Svigerfar er over 80 og svigermor nærmer seg, og de har et upraktisk hus, men svigerfar NEKTER å flytte der ifra. Jeg legger meg ikke oppi svigerfamilien diskusjoner, for de er meget sære og har noen meninger som ikke henger på greip innimellom (om det meste).
Det er en grunn til at jeg iherdig forsøker å flytte mamma ut av huset sitt og inn i en leilighet i nærheten av oss (og tanten min). Hun er fortsatt relativt ung, sprek og oppegående. Jeg vil gjerne ha flyttingen unnagjort før det blir en (enda større) ork. Broren min har bosatt seg i utlandet, så der er det ikke mye hjelp å hente.
Pappa bor allerede i nærheten og mannen har tre søsken som bor nærmere moren enn vi gjør.
Nei, det har vi ikke tenkt over. Nå er begge mine foreldre gift på nytt, med betydelig yngre partnere, så jeg vil tro at ikke veldig mye faller på meg, faktisk. I tillegg har de fått flere barn, som da er ansvarlig for partneren når den tid kommer. Jeg kommer selvsagt ikke til å melde meg ut og si at det ikke er min syke mor, men i utgangspunktet har jeg ikke noe hovedansvar.
Bror min meiner at foreldra mine bør flytte i ein mindre leilighet nå, medan dei framleis er litt oppegåande. Då kunne dei gå til butikken. Men problemet er at dei elskar huset sitt, og det er eit praktisk hus på eit plan. Å flytte vil opprøre dei veldig, og dei får ikkje spesielt mykje ekstra ved å flytte. Dei kunne aldri ha flytta frå bygda dei bur i. Det er heilt utenkelig å rive dei opp frå røttene sine, familiegarden, venner og den vesle slekta som finst der. Dei hadde tørka inn som rosiner om dei flytta hit eg bur, og blitt heilt einsame.
Mine foreldre kjøpte seg leilighet for noen mnd siden som de skulle bo i, når de ikke orket trappene i huset lenger. Jeg hadde to superspreke foreldre på 63 og 64 år å trodde det var lenge til jeg trengte å tenke på det, men så snudde alt seg på 1,2,3. Pappa fikk kreftdiagnosen 16.mai og var død 28.juli, siste mnd lå han på sykehus.Nå er det bare mamma igjen, hun har søsteren min i nærheten å får hjelp fra henne om det trengs. Jeg bor 50 mil unna å det blir derfor ikke så mye hjelp å få fra meg, prøver å dra hjem litt oftere da.
Svigerforeldrene mine er ennå forholdsvis unge - de er 66 år begge to. De bor pokker i vold inne i skogen, på et lite småbruk, og det er fantastisk lite tilrettelgt for å være gammel og skrøpelig.
Min svigerfar har grodd fast der inne, man sliter med å se forskjell på ham og en granstubbe, og han reiser ikke ut av skogen før noen truer ham til det, så han kommer nok til å bli på skaugen i evig trass, uansett hvordan det blir med ham.
Både mannen min og jeg ønsker at dersom svigermor blir alene, og hun er, for å si det forsiktig av et noe mer sosialt kaliber enn min svigerfar, så blir hun alene, ønsker vi begge at hun flytter i nærheten av oss. Vi drømmer om bolig hvor hun kan ha en egen del i tilknytning til vår.
Min mor er død, men min far lever. Han er 81 år, begynner bli ganske skrøpelig og har en gryende demens. Han bor hjemme ennå, og får tilsyn av hjemmesykepleier fire ganger om dagen. Broren min ser til far et par ettermiddager/kvelder i uka, hjelper ham med å handle, betaler regninger og tar seg av praktiske ting. Jeg forsøker besøke far et par ganger i uka på dagtid, tar ham med på cafe, handletuerer, legekontroller og slikt.
Enn så lenge fungerer dette, mye fordi min bror har voksne barn, så han kan ta alt som er på ettermiddager kvelder, og siden jeg ikke jobber, og dermed har tid til å følge opp på dagtid. Ettersom demensen skrider fram, og han evt trenger mer hjelp og tilsyn, er jeg redd vi må tenke på sykehjemplass til ham. En stor del av meg går og håper at han slipper dette - at han rett og slett en dag bare sovner inn og blir borte. :sukk:
Vi er fire søsken og det er bare jeg som ikke bor der mine foreldre bor. Min søster er så "heldig" å ha pappa i kårbolig. Hun ser ikke frem til den dagen han går av med pensjon og enda mindre til han gammel. Han kan nemlig være en slitsom type som er veldig opptatt av seg og sitt (men han ser det ikke sånn altså. Han er nemlig verdens beste bestefar i egne øyne). Min mor har tenkt og planlagt og hun kommer til å selge huset sitt og flytte inn til sentrum i samme kommune som søsknene mine bor. Vi derimot kommer nok til å måtte passe på svigermor. Uten at jeg vet det så ser jeg for meg at hun blir ca hundre år og rablende senil. Hennes mann har dårligere helse sånn generelt og tippet at hun overlever ham med mange mange år. Min svoger bor i Oslo så da blir det oss. De tenker på å kjøpe seg lettvint byleilighet som de kan bli gamle i og det håper jeg de snart gjør. De har grei økonomi og hun er generelt ikke fremmed for å kjøpe tjenester for å gjøre ting mer lettvint. Enn så lenge er alle friske og ikke så gamle så håper det blir lenge til vi må ta på oss noen omsorgsoppgaver der.
Jeg regner med at vi, dvs min kjernefamilie, kommer til å få mye å hjelpe til med etterhvert. Foreldrene mine er ganske unge, men pappa har blitt dårlig de siste to åra. Veldig skral. Mamma trenger nok snart mer hjelp med ham, og så regner jeg med at hun har like god helse som min mormor og oldemor hadde, og ikke trenger hjelp selv før hun er over 90 :knegg:
Jeg har en søster, men forventer ikke at hun kommer til å bidra noe særlig.
Det snør i helvete før jeg løfter en finger for svigermor, og det gjelder for mannen min også (altså at han ikke kommer til å hjelpe sin mor).
Mannen min og jeg er fra samme kommune og har begge foreldrepar rett i nærheten, og jeg ser nok for meg at vi kommer til å hjelpe til med alt vi har mulighet til, men at det blir aktuelt med hjemmehjelp, evt. vaskehjelp, og så aldershjem etter hvert. Det er enda mange år til det blir aktuelt, regner vi med, foreløpig er det de som hjelper oss. Vi er heldige som har masse hjelp og støtte i foreldrene våre, og når det blir dem som trenger hjelp, så skal vi gladelig støtte dem. De er fine folk, så vi kommer til å gjøre det fordi vi har lyst, ikke kun av pliktfølelse. (Vi hjelper jo til om det skulle være noe nå også, da, men det er litt begrensa hva de trenger. I går lånte jeg faren min en capo, fordi han skulle på spillejobb og hans var borte... Og så sitter han barnevakt to dager denne uka til gjengjeld, liksom. :knegg:)
Både jeg og mannen bor i ganske kort avstand til foreldre (maks 15 min kjøring), og vi har begge søsken som a) bryr seg liten grad om familie og b) har flyttet langt vekk og kommer sjelden hjem. Ergo kommer vi til å måtte hjelpe til mye.
Svigers bor i et tungvint gigantisk hus, og sier de sal bo der til de må bææææææres ut. "Jaha", tenker jeg og gruer meg til det blir så dårlig stelt. For vi kan ikke stelle 300 kvm + hage + måke enorm innkjørsel for dem.
En bekjent har svært gamle foreldre, med hhv demens og store bevegelsesproblemer. Soverom og bad er ikke på inngangsparti. De nekter enhver for for offentlig hjelp eller flytting, så de tre barna har egen turnus, med alt fra handling, klesvask og tilsyn. De holder på å slite seg helt ut, og det er trist å se på.
[quote=Syrin;3823412]Spinn off av tråden om "Bor du i samme lokalsamfunn som dine foreldre eller svigerforeldre?".
Ja.
Har du tenkt over kven som skal "ta seg av" dine foreldre, eller svigers når dei er +75? Er det blitt drøfta i familien? Har du / de mulighet til å hjelpe til med å handle, støvsuge, måke snø, rydde i hagen, kjøre til legen?
Pappa døydde i vår. :( mamma er frisk og realtivt sprek, men eg reknar med at me kjem til å gjere ein ganske stor jobb der ja. Svigers kan det vel og bli litt jobb med. Eg trur ikkje systra til mannen kjem til å gjere store innsatsen.
Eller tenker du at dei vil få heimehjelp / kan ta taxi / betaler naboen for å måke eller å handle for dei? Eller tenker du at når dei ikkje lenger greier å handle vinterstid, så bør dei flytte på sjukeheim?
Mamma har måkehjelp og slå plenen-hjelp allereie. Handling må me hjelpe til med etter kvart. Det er ikkje nok grunn til at ho skal på aldershjem. Og dei får jo ikkje plass på aldershjem fordi dei ikkje kan handle sjølv.
Har foreldra dine snakka om alderdommen sin? Har dei planlagt det?
Har du tenkt på kva som skjer om foreldra dine ikkje får sjukeheimsplass med ein gong behovet oppstår? Har du da muligheten til å hjelpe, eller bur du 3 timars kjøring unna, og er i full jobb? Kunne du tenke deg å betale for privat tenester, om det fantes?
Me har ikkje snakka så mykje om det. Me må ta det som det kjem ang mamma, tre søstrene må dele på det. Svigers-situasjonen fortrenger eg. Der vert det heller ikkje snakka om ubehagelige ting.
Jeg og mannen bor nærmest i nabolaget til mine svigerforeldre, og er inneforstått med at vi hjelper til når den tid kommer. Heldigvis er de ennå særdeles spreke, og svigerfar er ennå i full jobb. Vi har snakket litt om hvordan dette kan komme til å arte seg, og jeg tror ikke det blir vanskelig å finne gode løsninger.
Mine søsken bor slik til at det er mest naturlig at de tar seg av mine foreldre når den tid kommer.
Vi bor i gangavstand til mine foreldre, og flyavstand til svigers (andre siden av landet). Min bror bor i nabohuset til mine foreldre.
Jeg mangler genet for empati og omsorg, og har allerede sagt til min mor at jeg kommer til å søke sykehjemsplass så fort jeg får anledning om hun begynner å bli som besteforeldrene mine var. Min mor har slitt seg mye ut på gamle folk, jeg akter ikke å gjøre det samme. :niks:
Når de blir så gamle at de ikke kan måke trappen selv, får de flytte i leilighet. Det er seniorleiligheter rett over veien, og jeg snuser på barndomshjemmet mitt. :skratte:
Både jeg og mannen bor langt fra begges familier. Mannen har to brødre som begge bor i hjembyen. Svigermor er død og svigerfar bor i egen leilighet i andre etasje i huset til sin yngste sønn. Sånn blir det nok til han må på sykehjem (begynnende demens).
Hva jeg og broren min gjør hvis Mamma (Pappa er død) blir syk eller av andre grunner ikke klarer seg selv har vi ikke diskutert. Det regner jeg heldigvis med er langt unna i tid. Jeg kan ikke se for meg at vi flytter til hjembyen min, så jeg er redd det er hun som må velge om hun vil flytte nærmere oss hvis hun ikke lenger klarer seg selv. Hun vil alltid være velkommen til å bo hos oss, og vi skal gjøre vårt beste slik at hun kan bo i eget hjem så lenge som mulig.
Jeg har foreldre som er 73 og 74, og ser at de begynner å bli eldre. Litt mer krokete, litt mer sykdom, litt mindre pågangsmot. Men de er både selvhjulpne og ressurssterke, altså. Skulle de få behov for hjelp, vil jeg bidra litt, og sørge for at de får hjelp fra det offentlige som de har krav på i tillegg. Jeg er nok definitivt den rette til å hjelpe dem frem til riktig hjelpetilbud når de får behov for det. :ja:
jeg kommer nok til å dele et økende hjelpebehov fra dem med søsteren min, og jeg kommer også til å stille opp, innenfor noen grenser, selvsagt. De har alltd stilt opp med all mulig praktisk og annen hjelp når jeg har hatt behov for det, og det gjør de fortsatt - mye mer enn jeg bistår andre vei. Jeg skulle ønske de ville tenke på å selge det store huset sitt, men de er ikke helt der enda. Så lenge det funker for dem å bo der, spiller det ingen rolle hva jeg ønsker meg.
Vi havnet der med et brak for 3 år siden da mamma fikk slag. Vi har hatt dårlig kontakt opp gjennom årene og jeg har alltid sagt at jeg kom ikke til å stille opp når hun blir gammel og syk. Men så gjorde jeg det likevel gitt, og sammen med søstrene mine og pappa (de er separert) har vi laget oss en besøksordning. Vi deler på å følge henne til undersøkelser, lege og div, og i tillegg har hun støttekontakt, hjemmesykepleie og hjemmehjelp. Nå (i dag faktisk) har hun fått diagnoser altzheimers, så nå nærmer det seg nok sykehjem.
Jeg vil tro at meg og søstrene mine vil gjøre det samme for pappa når den tid kommer og at det offentlige tar seg av største byrden.
Svigers er min mann sitt problem, det får han ordne slik han selv og hans søsken synes er best. Mannen min har aldri måtte ta byrden av min syke mor og jeg slipper nok også unna hans. Jeg føler ikke at svigerforeldrene er mitt ansvar, på sammme måte som de ikke føler noe ansvar for meg.
Sjølv om det ikkje var meg du spurde, svarer eg. Mi bestemor har ei narkoman i rehabilitering som er formidla gjennom diakonen i kyrkja som slår plen og måker snø, litt avhengig av når på året det er. Eg veit ikkje om dette er ei ordning som er i bruk fleire plassar, men dei to har i alle fall stor gjensidig nytte av kvarandre. Glede og, har eg inntrykk av.
Akkurat det har vi ikke snakket om, men jeg er rimelig sikker på at vi kommer til å samarbeide veldig greit om det, jeg og min bror. VI begge stiller opp allerede nå dersom det trengs hjelp til noe, og jeg tviler på at det kommer til å endre seg så veldig når de blir pleietrengende. De er ikke det nå, men pappa klarer ikke så veldig mye fysisiske ting, så broren min hjelper til ved oppussing, bytting av ditt og datt. Jeg ser for meg at jeg kommer til å handle, besøke og sånne ting.
Min mor og stefar har 5 barn som bor nære nok til å hjelpe til, så det går greit. Foreldrene til mannen min skal få nøyaktig like mange timer hjelp som de har hjulpet oss (det er ikke mange timene i året) av meg. Resten må mannen min gjøre om han vil.
Men det er mange her som er ganske kategoriske på å ikkje gje hjelp, f.eks til svigers - og har sikkert gode grunnar til det. Eg ser ikkje på det som så galt. Men kva gjer de når dei ikkje får hjelp hos nokon? Kva gjer de når svigermor ringer og seier det er 15 grader inne, og ho greier ikkje bere inn ved? (ein greier ikkje hoste opp offentlig finansiert ved-bæring sånn på timen). Skal gamla fryse? Sjølv om du har 3 timar å kjøre dit?
Og behovet for eldrebustad vil jo melde seg, men det lar seg ikkje ordne i ei handvending - og kanskje vil dei ikkje dit frivillig. Eg spør ikkje for å vere slem, men eg problematiserer :knegg:. For enkelte er alt ordna, men for ganske mange er det IKKJE ordna når situasjonen plutselig er der. Og sjølv om ein ikkje har snakka med svigers på 5 år - så ... eg veit ikkje... kjenner ein ei slags forpliktelse for at dei i alle fall ikkje dør i sengene sine?
Min onkel, einstøing, fekk slag etter slag. Han nekta å flytte ut av barndomsheimen. Han fekk alarm, for han ramla jo rundt i huset heile tida. Han ringde utallige netter til veslebrorer på 80 (min far), som måtte komme og hjelpe han tilbake i senga. Til slutt blei han tatt med makt til sjukeheimen, imot eigen vilje. Men det var nokre slitsomme månader i forkant. Kva GJER de da, de som seier at de kjem til å gjere ingenting? Ingenting altså?
(her vil de vel svare at partnar sine foreldre er hans ansvar eine og aleine, og hans prosjekt, isolert).
Jeg har tenkt litt på dette. Mamma kommer aldri til å få hjelp av oss, jeg har ikke kontakt med henne. Som man reder ligger man, liksom. Pappa kommer nok til å få noe. Det jeg har tenkt mest på er svigermor. Hun bor i nord, vi i sør. Mannen er klar på at han aldri kommer til å flytte nordover igjen og jeg er enda klarere på at jeg kommer aldri til å bli med. Trenger hun hjelp da må hun flytte sørover. Jeg syns det er fryktelig dumt hun ikke gjør det nå mens hun enda er sprek. Hun har bare et barn i live, nemlig min mann. Jeg antar at om noe skulle skje henne nå må hun på pleiehjem, er vil ikke aktuelt å flytte når man allerede er dårlig? :gruble: Vi har ikke plass til å ha henne i hus.
Enig med deg Syrin. Jeg skulle hatt et virkelig alvorlig problematisk forhold til mine foreldre eller svigerforeldre for å bestemme meg for å ikke hjelpe dem når de ble gamle, og jeg ville også blitt svært skuffet om det var motsatt og mannen min stilte seg helt på sidelinjen og mente at min familie utelukkende var mitt problem.
Jeg jobber på et tildelingskontor som tildeler hjemmesykepleie,dagplasser, sykehjemsplasser og er med og vurderer boligtildelinger. Så jeg har en del tanker rundt dette. Men mine foreldre er bare i midten av 50-årene ennå.
De har tenkt og flytte i mer lettvint leilighet om ca 10-15 år vil jeg tro. Siden mine søsken ikke bor i nærheten så blir det meg mye faller på. Jeg kommer til å følge til lege, handler nok ja og vil bistå det jeg klarer. Men de får søke hjemmehjelp og evt bistand med personlig hygiene. Jeg kommer nok ikke til å være den mest lettvinte pårørende og kommer nok til å ville ha mye informasjon. Jeg håper de slipper å komme på sykehjem, og vil strekke meg ganske langt for at de slipper det. Mtp omsorgsteknologien som er i full fart tror jeg sykehjemsplasser kommer til å bli kraftig redusert, og at det satses mer på bo-og servicesenter.
Svigermor er 86, bor langt unna, i enebolig, er enke, har kun ett barn, og er allerede ganske hjelpetrengende. Det har gått relativt raskt nedover siste året. Heldigvis har hun en søster og hennes mann som hjelper henne en del, men de er like gamle som henne. Naboer hjelper litt. Dagligvarer får hun levert på døra fra en "nærbutikk". Hittil har det gått på et vis, men det er bare et tidsspørsmål før hun må på hjem er jeg redd. Jeg håper den prosessen kommer til å gå greit. Jeg mener det er min manns ansvar først og fremst å følge opp dette, og jeg syns nok han engasjerer seg litt for lite.
Jeg har allerede pleiet min mor inn i døden, jeg var 21 da hun døde av kreft. Alle søsken bodde langt unna, så jeg var ganske alene om "jobben". Bodde hos henne periodevis for at hun skulle få bo hjemme så lenge som mulig, men sa nei til å være der alene da hun skulle dø, så det skjedde på palliativ avdeling på sykehus. Faren min døde brått da jeg var tidlig i ungdomsårene, så der var det aldri noe pleiebehov på den måten.
Jeg hadde gjort det samme for svigerforeldrene mine, men det måtte jo nødvendigvis blitt andre former, siden jeg/vi ikke er barnløse.
Jeg har ikke kontakt med mine foreldre, men søstra mi følger opp moren vår. Hun er nettopp kommet på pleiehjem, og står langt frem i køen om omsorgsbolig, så hun er godt inne i systemet allerede.
Svigers er unge og spreke, og de bor femti mil unna. Derfor er det ikke mye vi kan hjelpe til med praktiske ting. Mannens bror bor like ved, så jeg regner det som naturlig at de tar seg av det som trengs. Der har også oppmerksomhet til barnebarn og hjelp i hverdagen alltid gått i svogerens favør, så det regner jeg som helt rettferdig. (Vi bodde i nærområdet der i femten år, så det har ikke alltid vært avstand som har gjort at de har "glemt" vår familie.)
Jeg ser at det jeg har skrevet virker veldig kynisk, men det er jo en grunn til at jeg har kommet dit. Jeg skulle gjerne hatt større familie...
Våre tre foreldrepar er i 50-60 årene, og for unge og spreke til at dette er noe vi har snakket om i særlig grad. Og det er jo en viss sannsynlighet for at de alle vil leve lenger enn og være sprekere enn meg, i alle tilfeller. :knegg:
GPS, fallalarm, dørsensor som ber de gå inn igjen, skjermer i hjemmet som gir pasienter info om om når på døgnet det er og hva som snart skjer osv. Jeg skal på to-dagers kurs på Værnes til uka så kan svare mer utfyllende da.Min erfaring er at det er de med demens som er vanskeligst å holde hjemme. Der jeg jobber er det bygget nytt bo-og servicesenter som er et smart hus. Lagt inn masse muligheter mtp trygghet. I Sverige er det i følge min svenske kollega ikke mer sykehjem, men særskilt boende som de kaller det. Små tilrettelagte leiligheter med masse hjemmesykepleie. Er det trygt i hjemmet og de får det de vil ha er det ingen grunn til å komme på sykehjem. Men det må bygges opp veldig bra hjemmetjenester før det kan legges ned sykehjemsplasser.
Jeg gleder meg til å høre mer etter du har vært på kurs :)
Slik jeg ser det er det ingenting av det du nevner oppe her som kunne holdt noen av de som i dag kommer på sykehjem lengre hjemme enn de er i dag.
Min erfaring er at de som kommer dit er enten så forvirrede at de ikke vil skjønne døgnorienterende skjermer, stemmer som forteller de hva de skal gjøre osv, eller så pleietrengende at det må personell til for å avhjelpe situasjonen.
Sånn eksempelvis så skal de ikke være så veldig langt inni demensen sin før de ikke skjønner eller misforstår stemmen som skal hjelpe de når de trykker på trygghetsalarmen, og det er tross alt et operativt menneske som sitter der og veileder, ikke noe som er programmert.
Heldigvis bor svigermor så langt unna at det er fysisk umulig å gjøre noe som ikke planlegges med flytur osv. Jeg kunne hjulpet ganske så ufyselige svigerforeldre, hvis jeg måtte. Men ikke min nåværende svigermor. Psykotiske, alkoholiserte og slemme folk få andre ta seg av. Heldigvis er min svoger ganske gal han og, og han bor i samme by. Han kan få henne :gavmild:
Dette har jeg tenkt på tidvis, ja. Både jeg og søstra bor langt unna, og det er uaktuelt å flytte dit. Bror bor i nærheten, men av forskjellige grunner tror jeg det vil være begrenset hvor mye de vil bidra. Så det må nok baseres på profesjonell hjelp. De er rasjonelle i forhold til hjelpebehov tror jeg, når den tid kommer.
De har hus og stor hage, men foreløbig er det positivt pga. mosjon. Boligen kan også gjøres mer eldrevennlig, ganske lett. Og mamma er i ferd med å forenkle hagen.
Du skriv så morsomt, Syrin. Eg har ei mor som er fornuften sjølv. Ho hanka inn hagehjelp (asvo -genialt) i vår då pappa døydde. Då sa me at me kunne hjelpe ho litt med betalinga, så me betalte halvparten av gongar dei var der. Me vil så gjerne hjelpe, men har meir enn nok med vår eigen hage pga helsa. Så dett var ein grei måte å gjere det på. Håpar det går seg til for foreldre dine!
Svigers er døde for 20 år siden.
Foreldrene mine er i begynnelsen av 70-årene. Mamma har vært alvorlig kronisk syk siden 1985, men er "sprek" når hun orker. Pappa er sprek og veldig frisk, trener tre-fire ganger i uken, og er aktivt med på det som skjer. De flyttet i leilighet, riktignok i 3.etasje uten heis, men det er muligheter for trappeheis helt opp, for mer enn tjue år siden.
Det de kommer til å trenge hjelp til etter hvert ordner vi med kjøpt hjelp.
Jeg har to yngre brødre, men de er begge to bosatt veldig tett med sine svigerforeldre og får nok hendene fulle der(alle foreldrene er jevngamle) sånn av det faller mye på meg, men det har det gjort i alle de årene som mamma har vært syk, så det er greit.
Den dagen pappa er igjen alene kan han flytte inn i leilighet i garasjen vår, men bare han. :glis:
Vi har snakket om dette, og foreldrene mine er inneforstått med at det er vi ungene som tar avgjørelsene den dagen det er nødvendig. Det mangler fremdeles en underskrift på et papir, men den skal på plass.
Svigermor bor 15 min gange fra oss, i samme bydel, 100 meter fra barnehagen og skolen til barnebarna. Hun er nylig blitt pensjonist og er relativt sprek. Men hun finnes ikke interessert i oss, og vi ser henne ikke annet enn i familieselskaper hvor vi eller andre - ikke hun - inviterer. Og som man reder, ligger man: Når hun ikke klarer seg selv lenger, får det offentlige ta seg av henne.
Både mine foreldre og svigers er i 50-årene, så det er ikke noe vi har snakket så veldig mye om akkurat. Både broren min og jeg bor i samme by som foreldrene våre, så jeg regner med vi blir å dele på det om/når den dagen kommer. Vi bor 60 mil unna svigers, mens mannens søster bor 6 mil unna, så der er det vel naturlig at det er hun som må trø til.
Mannen er enebarn. Jeg har en bror som har flyttet til en annen by. Vi ser nok for oss at vi etterhvert må ta ansvaret for våre foreldre. Heldigvis har vi allerede så store barn at vi ikke havner i generasjonsklemmen (ansvar for små barn og syke foreldre samtidig).
Svigers bor langt unna. Svigermor bor alene, svigerfar har funnet seg ny dame på alder med oss, så hun kan få lov til å ta seg av ham.
Svigermor... jeg håper at ikke begge døtrene flytter langt bort, i så fall får vi prøve å importere henne hit. Hun kommer da egentlig herfra og har søsken og barndomshjem på andre siden av ferga.
Vi bor nært mine foreldre.
Min far er den eldste av disse, han ble 60 i år. Min mor er nok den sykeste, ikke sterkt pleietrengende, men klar på at hun ikke kunne bodd i huset alene. Men OGSÅ klar på at da hadde hun villet skaffe seg en leilighet.
Jeg regner nok med at det kan falle en del på meg og min bror (vi bor like nært) om 10-20 år, men enn så lenge er det de som hjelper oss, i stor grad. De er aktive barnevakter.
Jeg har hittil ikke tenkt så mye på dette, men tankene begynner å komme snikende.
Svigers bor i England, og de har sagt at de virkelig ikke ønsker at oss barna skal ha noe ansvar for dem (og jeg er overbevist om at de mener det). Mannens søster bor i nabobyen deres, og hun er av den typen som nok kommer til å være litt martyraktig og pleie dem mye likevel.
Mamma er ung, bare 65, men hun begynner å få en slitsom omsorgsrolle overfor stefaren min, som er snart 80. Jeg føler null forpliktelse eller vilje til å ta meg av han, men jeg føler alltid at hadde det vært mamma som hadde trengt hjelp, så hadde jeg stilt opp på dagen. Men det er jo lett å si. Jeg bor tross alt 50 mil unna og har ingen planer om å flytte nærmere mamma. Lillesøsteren min bor i nærheten av dem, men jeg tror ikke hun kan være til så veldig mye hjelp.
Uff, jeg håper mamma holder seg sprek i mange år ennå, for dette er ikke noe jeg ønsker å forholde meg til nå.
Eg seier jo at eg ikkje kjem til å ta meg av mine foreldre, men dersom vi skulle komme i ein situasjon kor ingen av dei tre andre barna deira tar seg av dei, vil eg jo måtte tenke gjennom korleis eg skal håndtere 60 mils avstand i bustad likevel, altså. Men eg tenker litt den tid, den sorg. Eg trur ikkje det blir eit aktuelt problem.
Svigermor flyttet inn i sokkelen hos mannens søster da hun begynte å føle at det ble tungt å ordne alt praktisk på egen hånd.
Både mamma og stefar, og pappa og stemor, bor alt for langt unna til at vi kan bidra med hjelp i det daglige når den tid kommer. Jeg tror heldigvis det ligger langt fram i tid - de jobber og trener og er nok sprekere enn meg alle fire. To av brødrene mine bor i samme by som mamma, og min stesøster bor på samme sted som pappa, så det er vel de som får "støyten" en gang i framtida. Mamma har forresten nylig byttet bolig. De flyttet fra en eldre, stor enebolig til en nyere, mindre enebolig med mye mindre vedlikeholdsbehov, og har allerede planen klar om at de skal kjøpe seg en lettstelt leilighet med heis, parkeringsgarasje og det som trengs, når tiden er moden for det. Vaskehjelp har de hatt i perioder - ikke pga alder, men pga tid, så det er nok ikke fjernt for dem å kjøpe hjelp når de trenger det. Hva pappa tenker rundt dette, vet jeg i grunnen ikke. Han involverer oss så lite i livet sitt nå, så jeg tviler på at han baserer alderdommen sin på at vi plutselig skal involvere oss...
Jeg har tenkt en del på dette i det siste. Ikke fordi det ligger nært foran meg, men fordi min bestefar er gammel (90), og jeg ser hvor mye mamma og onkel har å gjøre i den forbindelse - og det på tross av at bestefar er relativt sprek, klar i toppen og bor i omsorgsbolig. Hverdagsgjøremål som handling, middagslaging og denslags gjør han fortsatt selv, men ting som klesinnkjøp, legebesøk, hårklipp og sånt trenger han hjelp med. Jeg tror det vil føles vondt å bo så langt fra mamma når hun kommer dit, og litt "urettferdig" at de to av oss fem søsken som bor i hjembyen skal få merbelastning.
Jeg har tenkt at vi søsken som bor i nærheten, vi snakker alt fra en halvtime til to timer i bil, må stille opp og følge til legetimer o.l. Slike ting som må gjøres hver dag, eller relativt ofte, type snømåking (når det er snø!) og hjemmehjelp må de betale for, tenker jeg. Det lar seg vanskelig løse praktisk når man er i full jobb og bor relativt langt borte. Før jeg svarte her, gikk jeg inn og så på skattelistene til mine foreldre. Selv om de gir inntrykk av at de ikke har så mye penger, ser jeg at de nok har råd til å betale noen for snømåking eller vask når den tid kommer. :knegg:
Foreldrene mine har ikke penger eller verdier, de bor i et falleferdig gammelt hus utenfor allfarvei, de liker ikke endringer, ser aldri løsninger og har stelt seg slik at det eneste barnet deres ikke er særlig interessert i å hjelpe. De er gamle og syke allerede nå. Jeg kan eventuelt bidra med å betale for tjenester eller betale avdrag på en mer lettstelt bolig til moren min.
Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over dette. Eller, jeg gjorde det da jeg var gift, pga svigermor kunne blitt et problem, men nå er hun ikke mitt problem lenger, takk gud.
I min familie er vi mer på mine besteforeldre enda. Jeg har en morfar som blir 80 år neste år, og ei farmor som er 86 år. Fokuset er liksom der nå.
Pappa er 60 og mamma er 54 år, og de er still going strong, og kommer til å gjøre det endel år enda tror jeg.
Men når den dagen kommer at de trenger hjelp - kommer jeg til å stille opp. Jeg ser for meg at det blir jeg og minstebroren min som stiller opp, også pisker vi rundt han i midten når det trengs. :knegg:
Mine foreldre er skilt og jeg har hatt lite kontakt med min far i oppveksten og voksen alder. Han har stiftet ny familie der han aktivt deltar som far og bestefar. I tillegg bor han 500 km fra der vi bor, så han får nok ikke mye hjelp fra meg eller mine barn. Tror ikke han kommer til å lide noen nød av den grunn, han har jo flere barn og barnebarn.
Min mor er ikke så gammel, men har ikke superhelse, men foreløpig klarer hun seg selv. Hun bor langt unna og dersom hun skal ha daglig hjelp må hun nok flytte hit vi bor frivillig. Hun er heldig nok til å bo på bygda, der folk hjelper hverandre om det trengs, så hun kommer nok til å klare seg fint uannsett hva hun velger.
Min svigermor bor alene og har akkurat solgt sin store enebolig i det store utland. Hun skal heretter leie leilighet av oss i sitt hjemland, og så skal hun overvintre i det store utland om vinterene. Mannen min har en bror, men jeg mistenker og har erfaring med at praktisk hjelp er det min mann og jeg som må stille opp på. Den nye leiligheten er valgt ut med hensyn til at hun skal kunne bo der selv om hun kommer i rullestol. Hjemmesykepleie, matsservering, legekontor, bibliotek, kjøpesenter etc i samme bygning som hun selv bor i. Vi har lagt vekt på disse fasilitetene, nærheten til sin øvrige familie, og det faktum at mannen min enkelt kan fly nedover til henne på helgebesøk hvis hun trenger hjelp til noe. Det er stor forskjell på antall flyavganger og flytid, som gjør livet enklere for alle parter. Damen har passert 80 og er for tiden i en nedadgående spiral...
Alle våre er fortsatt i 60-årene, men tida går fort. Svigermor og min far har en del helsemessige utfordringer, og selv om det foreløpig er ting de lever greit med så kan det snu fort.
Mine foreldre bor i utlandet og har nok ingen forventning om at vi skal stille opp. Svigermor har ett barn i nærheten, og to andre som bor 2-3 timer unna. Det blir vel til at vi som bor et stykke unna må bidra på skippertaksvis. Jeg tror hun må belage seg på å skaffe hjelp selv. Hun har god økonomi, og vilje til å betale for det hun behøver.
Mine foreldre kan i teorien flytte hjem igjen, men tror det skal mye til.
Jeg er der nå, at foreldrene mine trenger mer og mer hjelp, og jeg har bosatt meg forholdsvis nær dem nettopp av den grunn. Jeg og mannen bodde i en annen kommune tidligere, men da min bror døde ville jeg flytte nærmere, slik at de ikke skulle bli alene og ensomme og at det skulle bli vanskelig for meg å komme seg fort dit i en krisesituasjon.
Svigermor har fem barn, men bare ett av dem bor nær henne. Jeg er tror at alle vil stille opp etter evne hvis hun blir hjelpetrengende, for hun har virkelig stilt opp for alle oss.
Jeg tenker mye på dette selv om foreldrene mine fortsatt er spreke og arbeidende pensjonister. Jeg har alltid hatt veldig stor kapasitet og god instilling til det meste, og håper at dette er noe som vedvarer i framtiden. Mine foreldre har både meg og ei til datter i nærmeste nærehet, så det kommer i allefall ikke til å skorte på sosial stimuli og omsorg. Den andre søsteren min er en helt annen type enn oss. Hun er egentlig ganske egoistisk, veldig opptatt av egne behov, har nok med ett barn og lederstilling. Jeg tror ikke at hun tenker at hun skal være en ressurs for mine foreldre i framtiden.
Nå ser jeg at jeg fremstilte den ene søsteren min som veldig kynisk. Jeg er veldig glad i søsteren min altså. Jeg mente egntlig bare at hun ikke har samme kapasitet som oss andre to.
Kanskje eg burde ta ein prat med 10-åringen om min alderdom :knegg:
Men det er fint å lese kva folk har tenkt og ikkje tenkt. Det er nyttig for min eigen del. I kveld har eg faktisk snakka med mor mi om dette. Ho brakk armen nyleg, fordi ho mista balansen. Heldigivis syns ho det var ein strålande ide da eg foreslo ein rullator. Ho har mykje smerter på grunn av bruddet, og da har begge desse to gamle slitt med nattesøvnen, og generelt vore litt oppskjørta. Men i natt hadde dei sove som stein - ho i stolen i stova, han på sofaen, utan at klokka på veggen som slår kvar time hadde uroa dei. Ho lo så inderlig av dette, og fortalte om kor fantastisk godt dei har det, og at huset er så bra for dei. Det gjorde godt langt inn i sjela. Dei er veldig lykkelige trass i skrantande helse.
Jeg tenker at det kan være fint å tenke på ting som dette fordi det ikke nødvendigvis trenger å dreie seg om alderdom. Begge mine foreldre var tidlig i 60-årene da de døde.
Mine foreldre bor 60 mil unna oss, og mine to søsken bor begge i utlandet. Foreldrene mine er spreke nå, men de er over 70 år og mye kan skje de nærmeste årene. Svigers er over 80 og har dårlig helse begge to, særlig svigerfar. Han skal gjennom en ryggoperasjon i høst, og han er klar på at enten blir den vellykka, eller så havner han i rullestol. Han klarer knapt å bevege seg slik det er i dag. :sukk: Den andre sønnen bor 50 mil unna og kan følgelig ikke hjelpe til noe særlig. Heldigvis har de tenkt på å få hjemmehjelp som kan stelle svigerfar, for han trenger nå hjelp til det meste. Selvfølgelig stiller vi opp når de trenger hjelp til praktiske ting. Hva som skjer med mine foreldre når de blir gamle, vet jeg ikke. Det er ikke aktuelt for oss å flytte nordover til dem.
Nå skal jeg komme med et skikkelig kjedelig og snusfornuftig innspill:
Når da de eldre blir gamle og begynner å trenge hjelp, varsle kommunen tidlig! Det er et stort problem for logistikken for hele helsevesenet at pårørende ansvarliggjør de som ikke har ansvaret og vil ha et fiks ferdig opplegg på to timers varsel.
Jeg skjønner fortvilelsen altså, det er ikke det, men det er likevel et problem at sykehusene blir fylt opp med gamle hvor pårørende har stukket innom og plutselig bestemt seg for at "dette går ikke lenger" og så krangler seg til en sykehusplass og forventer at spesialisttjenesten skal gjøre kommunetjenesten sin jobb. Vi gjør det når det er siste utvei, men samtidig så er det ikke riktig at reelt syke må tvangspermitteres eller sendes til andre sykehus fordi avdelingene er fylt opp med folk som venter på kommunal hjelp.
Det er ikke noe jeg går rundt og tenker mye på, men vi har både mine svigerforeldre, min far og snart også min mor i nærheten. Vi har fått mye hjelp av dem, og jeg ser det som naturlig å gi tilbake når de måtte trenge det. Når det er sagt, så forventer jeg at de takker ja til den hjelpen det offentlige tilbyr, så får vi supplere med resten. Jeg hjelper dem ikke med dusjing eller husvask hver fredag, liksom. Men handling, følge til lege, grundigere vask i heimen nå og da, kjøring etc. håper jeg å kunne bidra med.
Det er det Far og jeg er nå!
Men eldstemann min har gjort seg sine tanker om pappan(han er 55)sin. Han sitter i rullestol og har trengt hjelp til mye i mange år allerede. Det hender han er litt lei seg for å være "enebarn".
Må bare sitere dette. Bare at jeg merker det i kommunehelsetjenesten. Så mange som ringer meg og sier at må er det nok. Det finnes ikke mer å gå på. Mange kommuner har så mye å tilby, bare man tar kontakt.
Min kjære og nå døde farmor tok forøvrig opp lån på huset for å kjøpe ferieturer til seg og venninnen (hurtigruta og sånne småbussturer rundt om og sånt), og til å kjøpe seg hushjelp utover det hun fikk av hjemmehjelp, og hagehjelp og oppussing og tilrettelegging av bad i første etasje og sånt, drosjeturer dit hun ville osv. Hun fikk servert middag på døra hver dag, og det var en egenandel der også mener jeg, og hun ble hentet til eldrehjemmet noen dager i uka også og møtte venner der. (hun hadde sikkert hatt råd til noe av det uansett, men). Jeg mener hennes barn og spleiset på noe av dette.
Hun hadde ikke lyst til å være en belastning på barna sine, og ville heller ha dem der på besøk (noe hun fikk relativt hyppig) enn som praktisk hjelp, og hun ville heller bo hjemme og gjorde det hun måtte for å få det til. Hun var ... 91? :gruble: da hun flyttet på gamlehjem.
Arven ble mindre for barna men hennes liv ble rikere.
Jeg synes det var en helt genial måte å tenke på, faktisk :nemlig:
Jeg er oppi den situasjonen nå til tross for at mamma bare er i 50-årene (fikk hjerneslag og ble pleietrengende). Vi bor ganske nærme både hennes hus (ca 1 km i luftlinje) og svigers (ca 7 km), og valgte å bli boende her fordi vi ønsket å bo nær familien. Den eneste familien jeg har igjen her i området er mamma og momor. Mormor bor ca 5 km unna så det er jo veldig greit. Nå bor mamma i en omsorgsbolig, men jeg er eneste søsken som bor her så alt ansvaret faller på meg. Jeg har tatt meg av hus og diverse annet, men har den senere tid måttet be mamma kjøpe seg tjenester i form av flyttebyrå da hun skulle flytte fra rehabiliteringshjemmet til omsorgsboligen (fordi jeg hadde født bare et par uker før, og allerede hadde tatt med meg et ganske stort flyttelass som høygravid fordi de plutselig begynte å pakke ut for henne der da hun skulle over på et mindre rom før hun flyttet - elendig planlegging siden jeg som sagt er den eneste som kan trå til). Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har lagt ned i å hjelpe henne, men kjenner at jeg trenger å få tilbake livet mitt med tid til egen familie og egne interesser så jeg ordnet med en brukerstyrt personlig assistent til henne (privat, men i utgangspunktet skal hun høre til å få det dekket så jeg får purre på søknaden) slik at jeg heller kan sette meg ned og prate med henne når jeg besøker henne i stedet for å fly rundt. Hun er heldigvis godt bemidlet så hun har råd til å kjøpe seg tjenester til det ene og det andre. Jeg må imidlertid fortsatt ta meg av huset (orker ikke å rydde det for salg nå siden jeg har brukt hele det siste året på rydding, oppussing, ombygging både ute og inne der + husbygging selv, men har sagt at jeg kan ta det til sommeren for da kan jeg nok få hjelp av søster + annen familie), men har ikke hatt tid til å holde plenen eller bedene tritt så der leier vi inn full renovering siden det har grodd vilt i halvannet år nå. Har imidlertid gjort gårdsrommet på ny med ny belegningsstein, etc + bygget ny og større terrasse (siden vi skulle rullestoltilpasse det) så må kanskje gjøre litt der før det er salgbart.
Når svigers evt trenger mer hjelp (min svigerfars foreldre var naboene til mitt barndomshjem til de døde, og svigerfar holdt seg aktiv og klarte seg selv omtrent hel til det siste så kan hende svigerfar har de samme, sterke/heldige genene) kommer vi til å trå til det vi kan. De fikk 5 barn godt spredt over en 19 årsperiode så noen vil uansett ikke ha små barn når den tid evt kommer (min mann er eldst). Tipper vi blir noen av de som kommer til å bidra mest, men jeg tenker at det uansett ikke blir travlere enn det har vært nå så det skal nok gå bra.
Her i området kan man kjøpe tjenester som hjemmehjelp, personlig assistent, osv. I tillegg finnes det personer som kan følge til legen/sykehus, handle for deg eller følge deg til andre slike ting via Den Norske Kirke. I nabokommunen hvor jeg jobber er det Frivillighetssentralen som gjøre slike ting, og så kan man be Småjobbsentralen (ungdom) om hjelp til plenklipping, gulvvask og Handelslaget om hjemkjøring av matvarer, etc. Det finnes jo gjerne også et dagsentertilbud for dem som ikke klarer å være hjemme alene en hel dag, men dette må jo søkes om. Bare noen tips om dette kan finnes i andres kommuner også.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
